Stikkord: dikt

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og i april kommer biografien André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

 

Mads Wiel Nygaards legat til Inger Elisabeth Hansen

Inger Elisabeth Hansen er en politisk engasjert forfatter. I diktene viser hun sin klare forakt for all slags krigføring og for systemenes undertrykking av utsatte menneskegrupper.

Hun advarer også mot vår behandling av kloden, og melder klart ifra om at skaperverket er under angrep.  Dette er tema i hennes siste diktsamling, Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår (2015), hvor hun fremhever flere utrydningstruende arter som for eksempel den rødlistede sommerfuglen Klippeblåvinge.

For denne samlingen fikk hun Kritikerprisen, og den ble også nominert til Brageprisen.

Inger Elisabeth Hansen er også en humoristisk dikter, ofte med et forfriskende, originalt blikk på verdens begredeligheter. Her fra samlingen Fraværsdokumenter (2000):

En gang da Regjeringa sov måtte Regjeringa se på framtida.
En gang da Regjeringa sov måtte Regjeringa se på framtida dingle
fra Guds skrott.
Regjeringa måtte se på at Herren åpnet frakken og stakk framtida fram.
Regjeringa så på framtida som dinglet fra Guds skrott.
FY! Sa Regjeringa til framtida, Regjeringa sa FY! Mens den sov,
men våget ikke kjefte på Gud, gamle skrotten som hadde blottet seg.

Inger Elisabeth Hansen regnes som en av våre fremste og mest særpregede lyrikere. Hun debuterte med diktsamlingen Det er nå det er like før i 1976 og har til sammen skrevet ni lyrikksamlinger. Hun har gjendiktet flere spanskspråklige forfattere og er selv gjendiktet til blant annet spansk, kinesisk, arabisk og engelsk. Inger Elisabeth er magister i litteratur og skrev magistergradsoppgave om Carlos Fuentes/Octavio Paz. Hun har også undervist på universitetet i spansk litteratur.

Inger Elisabeth Hansen har blitt tildelt Doblougprisen, Den Norske Lyrikkprisen, Aschehougprisen, Gyldendalprisen, Brageprisen og Kritikerprisen. Og i 2016 fikk hun Triztan Vindtorns poesipris. Hennes diktsamling Trask, forflytninger i tidas skitne fylde (2003) ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Det er få i Norge som kan måle seg med henne hva gjelder dikterisk kvalitet og litterær skolering, og det er en glede for Aschehoug å tildele Mads Wiel Nygaards legat for 2017 til Inger Elisabeth Hansen.

Bibliografi

 

 

Kjærlighetssorg?

Høst. Regn. Kjærlighetssorg? Eller forelsket? Det finnes alltid et dikt som kan formilde, forsterke eller glede. Mer ren poesi og Skitten poesi er som skapt for å dele.

Diktene i bøkene til Ellen Wisløff er skrevet i fjor, i år eller for hundre år siden. Poetene er unge, eldre, punkere, psykologer. Men én ting har de til felles: evnen til å formulere fortettede kunstverk av ord. Poesi gjør verden litt nærere, litt lunere, litt mer ærlig og litt mer åpen.

Les mer om Mer ren poesi og Skitten poesi her. Følg Ellen Wisløff på @renpoesi . 

 

jag kommar vara full
så jävla full
på ditt bröllup
Robin Färdig (fra Mer ren poesi)

Fra Mer ren poesi

Ho tenkar at dersom han siterer Søren
Kierkegaard ein einaste gong til, tømmer
ho vinglasset i skrittet på han, pakkar og
kjem aldri tilbake.
Frode Grytten (fra Mer ren poesi)

Fra Skitten poesi

snart er jeg ikke ung og lovende lenger
det blir en lettelse
Ida Lórien Ringdal (fra Skitten poesi)

 

du drikker deg fullere
og hevder så med sikkerhet
at Norges nasjonaldyr må
være fossekalven
Kristian Bergquist (fra Skitten poesi)

 

og selv om livet føles best i medvind
blir sveisen kulere i motvind
@smakavpoesi (fra Skitten poesi)

 

Mer Ren Poesi

Min morgen starter ofte slik: Rett før jeg vet at to karer på 7 og 11 straks skal dumpe oppi senga mi, går jeg inn på Instagramkontoen min @renpoesi. I løpet av kvelden og natten har det fylt seg opp med meldinger i innboksen.

Av: Ellen Wisløff

Så ligger jeg der og kjenner dagen komme mens jeg leser en mail fra Charlotte som sliter med anoreksi og som forteller at hjun hentet mot i gårsdagens dikt av Arnhild Lauveng. Og en fra Hanne, som spør om jeg har tips til et dikt hun kan lese i bestemorens begravelse.

Mer Ren poesi er en samling av de diktene som har berørt flest gjennom instagramkontoen @renpoesi det siste året.

Jeg startet Instagramkontoen @renpoesi en maidag for tre år siden. Planen var å dele ett dikt hver eneste dag. Hvis så mange som 100 ville følge meg, var det fint. Jeg var nyskilt, hadde en krevende jobb og aleneansvar for to små gutter halve tiden, og hadde det ikke så bra.

Å lese bøker hadde jeg gitt opp for lengst, men jeg oppdaget at dikt funka. En plutselig gjenkjennelse, litt innsikt – og en følelse av ikke å være helt alene.

I skrivende stund har @renpoesi 76 000 følgere. De er 15 år gamle gutter, 79 år gamle bestemøde, tv-kjendiser, skatere, alenefedre, forfattere og motebloggere. Her er alle vi som kjenner oss igjen når Kristian Bergquist skriver om angst og utaformennesker, eller som trenger Gro Dahles søsterdikt.

Mer Ren poesi er en samling av de diktene som har berørt flest gjennom instagramkontoen @renpoesi det siste året.

Diktene jeg deler er skrevet i fjor, i år eller for 100 år siden. Poetene som har begått dem, er unge, eldre, punkere, psykologer. Men én ting har de felles: evnen til å formulere fortettede kunstverk av ord. Og gjennom sosiale medier når diktene nye lesere. Det er fint å tenke på. For at poesi gjør verden litt nærere, litt lunere, litt mer ærlig og litt mer åpen, det er jeg sikker på, enten diktene er fandenivoldske, morsomme, ironiske eller varme.

@renpoesi er blitt en viktig innramming i mitt liv, og tenk nå er det også blitt tre bøker. Mer Ren poesi er en samling av de diktene som har berørt flest gjennom instagramkontoen det siste året.

Skitten Poesi

Noen dikt egner seg som opplesning i tante Astas 80-årsdag, andre på oppslagstavla på jobben. Noen dikt er perfekte til å skrives på kortet til et forelsket brudepar, mens andre igjen får deg til å føle deg litt mindre alene når du ligger fyllsjuk og stusselig i senga etter å ha blitt dumpa på byen kvelden før.

Skitten Poesi er en samling dikt som hyller den mørke, brutale poesien. Til den rå og upolerte delen av sjangeren. Den kan treffe deg i mellomgulvet så det svis. Eller gi deg en deilig latter. Leser du Skitten poesi, vil du uansett ikke forbli uberørt.

Dette er en bok jeg har drømt om å lage lenge. Blant annet for å gi mer kred til unge poeter, hovedsakelig fra Norden.

God lesning!

Erik Bye – mannen med det store hjertet

Erik Bye

Nylig kåret Dagbladet og Bjørnsonfestivalen Norges beste sangtekst etter 1945. At Erik Bye stakk av med seieren, er ingen overraskelse. I oktober kommer den store biografien om den folkekjære nordmannen.

Vårherres klinkekule

Dagbladet melder om et enormt engasjement og vinneren ble kunngjort under Bjørnsonfestivalen i Molde 8. september. Til slutt var det «Vårherres klinkekule» som gikk av med seieren.

Topp fem-lista:

«Vårherres klinkekule» av Erik Bye (1974).
«To fulle menn» av Joachim Nielsen (1987).
«Nordaførr vårvise» av Halvdan Sivertsen (1979).
«Stilleste gutt på sovesal 1» av Lillebjørn Nilsen (1979).
«Lett å være rebell i kjellerleiligheten din» av Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Rashmikant Patel som Karpe Diem (2015).

Juryen som har valgt ut de 30 finalistene består av artist og låtskriver, Frida Ånnevik, professor i litteraturvitenskap, Gisle Selnes, og kulturredaktør i Dagbladet, Sigrid Hvidsten.

Norge på to bein

Da århundrets nordmann ble kåret i 2005, kom Erik Bye på tredje plass – bak kong Olav og Einar Gerhardsen. Det sier alt om den enestående posisjonen kringkastingsmannen, programlederen, visesangeren, dikteren, samfunnsrefseren, eventyreren og medmennesket Erik Bye opparbeidet seg i det norske samfunnet i tiårene etter krigen.

Erik Bye var fjernsynspioneren som brakte verden inn i de tusen norske stuer. Folk satt klistret når programmer som «Vi går om bord» og «Lørdagskveld med Erik Bye» rullet over skjermen. Hans unike evne til å skape relasjoner skaffet ham venner i alle samfunnslag – fra uteliggere til Hollywood-stjerner. Alle ble de en del av hans magiske verden, der de skinte i studio eller kom ut gjennom radioapparatet.

Hvem var han egentlig? Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Erik Bye var Norge på to bein. Men han slet også med indre demoner – busemannen i bringa, som han selv kalte dem. Rastløsheten og den tøylesløse energien måtte tidvis holdes i sjakk av alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

Erik Bye

Høstdikt

Jeg elsker høsten i Oslos gater, skrev André Bjerke. Høsten her. Enten vi liker det eller ikke. Vi kan uansett gjøre det beste ut av den. Ta en tur i skogen, lage deilig høstgryte og tenne noen stearinlys. Så er det aldri feil å lese et dikt. Her har vi samlet noen riktig fine høstdikt.

NOVEMBER

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup

Høstdikt

Inger Hagerup

SEPTEMBERKVELD

Ein still og sval septemberdag
går under i sitt blod.
No står i loge ås og li
og bjart brenn myr og mo.
Og vinden ror i gullskirt lauv
og varslar kjøld og snø.
Så er alt vår og sommar slutt.
No ventar haust og død.

Det susar smått om stille tun
der osper står og blør
og bjørker over bleikna hå
sin visne rikdom strør.
Men åkren løfter korn på staur
mot dagsens siste eld.
Så sloknar himmel, folnar jord,
og kveld og mørker fell.

Og lysa døyr i alle hus
med stjerner stilt blir kveikt,
og natta rår om all vår jord,
og hjartet slår så veikt
som var alt vår og sommar slutt,
meir vonlaust slutt enn no,
som skulle hausten svale snart
mitt eige heite blod.

Halldis Moren Vesaas

 

OSLOHØST

Jeg elsker høsten
i Oslos gater,
for ingen by har
en høst som den.
Blant alle trofaste
kamerater
er Oslohøsten
min beste venn.

Min by er sval som
et sommerminne
når somren selv er
tilbakelagt.
Her ligner høsten
en moden kvinne
som går til ball i
sin røde drakt.

Og hun er uten
den unge kulde
som ofte lover
hva ingen får:
Hun ligner ikke
sin lunefulle
kusine Sommer
og søster Vår.

Hun skjenker villig
den tørste synder
sitt vell av ømhet
og gir seg hen.
Hun ågrer ikke
med sine ynder
den korte time
hun har igjen.

Min by blir gitt meg
som bryllupsgave
den sødmedype
septembernatt,
så tung av duft som
hin Østens have,
der frukten falt i
Aladdins hatt!

André Bjerke

I SKOGEN EN SEPTEMBERKVELD

I skogen en septemberkveld
aleine,
som alltid.
Blikket lavt,
nede hos steiner og strå,
tegn som skyggene skriver.
Et tørt ospeblad på stien
rører uendelig varsomt på seg, en
snutebille kravler under det. Og
store bleike bregne-hender
svinger flatt fra side til side
som prøver de å stoppe vinden. Et liv
så smålåtent stille at det er som
sansene bytter funksjoner:
Jeg hører med øynene
og ser med ørene, alle grenser
slettes ut; ensomheten
djupt i mitt eget mørke og
i strået som lener seg mjukt mot brisen
går opp i en høgere enhet, et fellesskap
utenfor formenes strenge normer
av kjøtt og klorofyll.

Hans Børli

 

Klassikerbiblioteket

Aschehougprisen til Rimbereid

«Faen ta diktet», messet årets vinner av Aschehougprisen fra scenen på Bergens-festivalen Audiatur for omtrent et tiår siden. I et dryppende ironisk dikt fikk poesien gjennomgå.

Den vender seg bort, den vil være seg selv, den vil ikke snakke som oss andre. Men som vi vet: Den som vender seg bort fra oss, vender seg samtidig mot noe annet. Den som ikke vil snakke som oss, lager seg nye språk, nye måter å se på, nye måter å tenke på.

Årets prisvinner har vendt poesien sin i overraskende retninger, og han har funnet øyeåpnende måter å bruke språket på. Faktisk har han stilt grunnleggende spørsmål ved den romantiske tenkningen som ligger til grunn for så å si alt som er skrevet i moderne norsk litteratur. I et essay fra 2006 argumenterte han for at vi burde lese den førromantiske poesien med større nysgjerrighet, og i brorparten av det han har skrevet de siste 15 årene, har han vist hva som vinnes på en slik nysgjerrighet. For å låne en formulering fra en av prisvinnerens sterkeste lesere: Denne poeten har gjort diktet til et verktøy i det store fremtidslaboratoriet, han har sørget for at «litteraturen har funnet veien inn i eksperimentariet».

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med.

Prisvinnerens poesi viser oss med all mulig tydelighet at litteraturen skal brukes til å tenke med. Diktet kan ta for seg intellektuelle problemkomplekser, politiske omkalfatringer, materielle realiteter – og forsyne oss med erkjennelsesredskaper. Med en forbløffende evne til idévekkende bilder, kan årets vinner slå opp døren for en diktsamling med følgende strofe: «Verdens største golv /dekket av seksti millioner år / gamle filleryer. / Om morgenen: like nye.» Og det svimlende lerretet får sine første farger og streker når han fortsetter: «Men det er belgen under / som får alt til å røre seg. / Den sløser med hele sin lunge / og blåser i ventiler / mennesket ikke kan telle.» Hvem andre enn årets prisvinner er i stand til – i poesiens form! – å spille et Bach-partitur på det gigantorgelet som utgjøres av den norske kontinentalsokkelen?

Nettopp kontinentalsokkelen er åstedet for det diktet som vi våger å hevde at er blant de sterkeste skrevet i Norge overhodet. Fylt av en Olaf Bullsk nysgjerrighet griper diktets forteller ordet med et spørsmål som vår litteraturhistorie aldri vil glemme: «WAT vul aig bli / om du ku kreip fra / din vorld til uss?» Mesterverket Solaris korrigert fra 2004 har allerede funnet seg en trygg plass i kanon, og er et av flere eksempler på at forfatteren skaper et poetisk språk med tid og sted som byggesteiner. I andre diktsamlinger har denne viljen gitt stavangerdialekten vidunderlig luft under vingene.

En forfatters betydning kan blant annet måles på hans eller hennes innflytelse. Årets prisvinner har, både gjennom den uanstrengte dialektbruken og utvidelsen av poesiens intellektuelle aksjonsradius, satt et oppsiktsvekkende sterkt preg på generasjonen etter ham.

Fra juryens begrunnelse ved Bernhard Ellefsen

Rimbereid

Om Aschehougprisen

Aschehougprisen deles hvert år ut av Aschehoug forlag. Prisen ble innstiftet i 1972 til Aschehoug 100-års jubileum. Aschehougprisen tildeles norske forfattere som en ærespris uten hensyn til hvilket forlag de er knyttet til. Utdelingen skjer etter bindende innstilling fra seksjonsutvalget for Litteratur i Norsk kritikerlag. Les mer om Aschehougprisen og tidligere vinnere.