Stikkord: debutant

Boka som gjør det lett å droppe skituren

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]u trenger ikke legge deg syk. Med noen bøker er det helt greit å velge solveggen. Vi gir deg fem gode lesetips.

[spacer]

Therese Tungen Ein gong var dei ulvar

Anbefalt av Kjersti Myre – salgssjef

Så tett på menneskeliv i ekstreme situasjoner. Leser med både høy puls og sorgtungt hjerte. Kjenner fuktigheten slå inn gjennom veggene, eller kulden i novellen med barna som er forlatt i leiligheten gjennom jula… Får meg til å glemme tid og sted.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Anne Karin Elstad Folket på Innhaug

Anbefalt av Anne Margrethe Hummelsgård Aandahl – backlistredaktør

Selv om jeg leste den for lenge siden, er det en fantastisk bok å lese igjen. Menneskeskjebner fra en helt annen historisk tid oppleves veldig nære, fordi Anne Karin Elstad skriver så innsiktsfullt og med slik psykologisk dybde at man kjenner seg igjen og blir grepet av fortellingen.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Demian Vitanza Dette livet eller det neste

Anbefalt av Vidar Strøm Fallrø – markedsansvarlig

Viktig og rystende, og ulidelig spennende!

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Carson McCullers Hjertet er en ensom jeger

Anbefalt av Vegard Bye – kjedeansvarlig

Jeg ble besatt. Av den hengslete og følsomme ungjenta Mick (løselig basert på McCullers selv), som er på terskelen til å bli voksen. Av Biff Brannon (det navnet!), innehaveren av den lokale puben som er samlingssted for byens søkende og tørste innbyggere. Av den afroamerikanske Dr. Copeland, som stadig stilles overfor moralske valg. Og av de to stumme, John Singer og Spiros Antonapoulos, som er uadskillelige, men som brutalt må skille lag. McCullers’ glimt inn i disse uforglemmelige karakterenes indre liv er noe av det fineste som er skrevet om ensomhet, raseskille og den intense jakten på bekreftelse og kjærlighet.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

Malin Stensønes På vår vakt

Anbefalt av Mona Ek – kommunikasjonssjef

I over to år har Malin fulgt beredskapstroppen – på trening, under opptak, på oppdrag, i planlegging og forebyggende tiltak. Beredskapstroppen er politiets fremste innsatsstyrke mot terror og alvorlig kriminalitet. Vi får høre om gisseldramaet på Torp, der det for første gang etter krigen ble gitt ordre om å skyte for å drepe. Vi får høre om Nokas-ranet og Hadelandsdrapene. Men først og fremst er det enkeltmenneskene som trer fram i denne fortellingen. Vi kommer tett på. Tett på menneskene som gjør at jeg kan sove godt om natta.

[spacer]

[spacer]

Vi gir deg fem gode lesetips til påske.

[spacer]

Møt debutant Pia Edvardsen

Pia Edvardsen

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]ebutromanen Vi var aldri brødre er en vakker, liten roman om et søsterforhold som gjør inntrykk – og som man kan kjenne seg igjen i. Særlig om man har en søster. Her forteller forfatteren bak boka litt om sitt forhold til litteratur. 

[spacer]

Derfor skriver jeg

For å bli rik og berømt og kunne reise langt

 

Selv leser jeg mest

Vi var aldri brødreSluker flere kilo skjønnlitteratur hver uke. Leser romaner, noveller og poesi. Leser for lite nyheter og aviser – får håpe fiksjonen også kan lære meg noe om virkeligheten

 

Favorittforfatter

Tomas Espedal

 

Den første boka jeg leste

Tror det må ha vært Puttes eventyr i blåbærskogen av Elsa Beskow.

 

Boka jeg husker best

Jeg gleda meg mer til å bli stor nok til å lese Kafka enn jeg gjorde til å ta min første øl. Glemmer aldri første gang jeg leste Forvandlingen. Jeg var rysta. Og elska det. Jeg visste at litteraturen rommet uendelige muligheter og jeg ville så gjerne inn dit, lese det de voksne snakka om.

 

Jeg elsker å lese fordi

I litteraturen ser man kjente ting på en ny måte, eller nye ting på en kjent måte. Den lar deg utforske rom i deg selv og andre som ikke kan nåes på andre måter.

 

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Jeg synes Liesel i Alberte-triologien sier gir Alberte et viktig råd der hun sier at hun må være i kontakt med sitt stoff hver dag. Det tror jeg er viktig.

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

→ Møt flere som liker å lese her

[spacer]

Møt debutant Therese Tungen

Therese Tungen

Therese Tungen er forlagsredaktør i Samlaget og debuterer no sjølv som forfattar med novellesamlinga Ein gong var dei ulvar. Her fortel ho om kvifor ho skriv og hva ho helst les sjølv.

Derfor skriv eg

Det tok nokre år å få til denne første boka, og etter å ha fullført ei novellesamling sjølv, tenkjer eg at det er sprøtt at folk skriv. Det er hardt arbeid. Kvar bokstav, kvart komma skal hamrast ned, så skal kvar setning gjennom ei eller ti endringar, før dei kanskje til slutt blir stroke bort frå teksten. Det er jo noko sjukt over det å halde på med slikt.

Samstundes har skrivinga vore ein utruleg fin fristad, noko som er berre mitt og ingen andre sitt. Eg har sagt opp ein god jobb som redaktør for å skrive, eg har skrive i staden for å vere i hop med ungane mine i helgene, i staden for å møte venner. Og det har vore eit riktig val. Når eg kjenner at eg får det til, at det skjer noko i skrivinga, da er det ei revne inn i noko anna enn den litt skitne og stressa verda som eg trakker rundt i til dagleg. Stort sett blir det eg skriv ikkje så godt som eg gjerne vil, men alt er verdt det dei augeblikka og partia som eg merkar har eit løft i seg. Kvar setning treng heller ikkje å vere fullkommen, for det har ein verdi i seg sjølv å sleppe seg laus, og eg skjønte etterkvart at eg ikkje trengde å vere så redd for transportetappar, å forklare nokre samanhengar og den slags, dei fine tinga kan dukke opp på overraskande stader. 

Sjølv les eg mest

Eg les mange bøker samstundes og fullfører altfor få av dei. Men det er nokre bøker eg må lese ferdig. Stoner av John Williams er ei av dei, tenk for eit tap det ville vore for oss i det 21. århundre om den romanen ikkje hadde dukka opp på nytt. Novellene til George Saunders tenkjer eg stadig på, dei er så skrullete og fine. Det same gjeld den siste boka til Dag Johan Haugerud, Små atonale stykker for barn. Verden av i går av Stefan Zweig er ei anna slik bok som ikkje slepper taket, men som eg heller ikkje vart heilt ferdig med. Eg tek ho alltid med i kofferten når eg dreg på ferie. Eg er open for alle sjangrar, men har lese for lite poesi dei siste åra, det skammar eg meg over.

Favorittforfattaren min

Dei siste åra har eg ikkje hatt éin favorittforfattar, eg er nok litt for rastlaus av meg for tida. Eg har ei dragning mot noveller, og høyrer på The New Yorker: Fiction-podcasten, kor ulike forfattarar vel ei novelle frå arkivet, og snakkar om den med Deborah Treisman, litterær redaktør i New Yorker. Ikkje alle novellene er heilt fantastiske, men nokre er det, og samtalene er nesten alltid fruktbare, underhaldande og smarte.

Last ned ei av novellane her

Den første boka eg las

Det veit eg ikkje, men når eg plukkar fram gamle bøker og les for ungane mine, opnar det seg verder som eg heilt har gløymt, men som tydelegvis har sett spor. Det kan vere Serafin og hans makeløse mesterverk. Den miniatyrverda som Plym, Serafin og Herkules lever i, er heilt magisk. Det same skjer med bøker av Astrid Lindgren, særleg dei om Lisabet og Marikken, som er meg og storesyster mi (sjølvsagt). Historiene  bringer barndommen attende til meg, og får meg til å forstå at den gongen var røynda og den litteraturen vi las blanda på eit vis som gjer at dei ikkje kan løysest opp att heilt. Eg kan sitte i senga og grine når eg les, dottera mi lurer iblant på om det har klikka for meg. 

Boka eg hugsar best

Eg hugsar ikkje så mykje av kva vi las, eigentleg, men eg trur vi vart lest mykje for. Fornemmelsen av den kvite steinen i boka som heitte nettopp det, Den hvite stenen. Eventyra med dei grusomme detaljane, at dei skar render i ryggen og strødde salt i. At heksa i Hans og Grete faktisk skulle ete ungane, og sjølv vart drepen på grufullt vis. Alt det mørke der, det tenkjer eg òg høyrer barndommen til.

Eg elskar å lese fordi

Eg har sjeldan tid til å sette meg roleg og lese ei bok meir enn ti minutt. Livet med små barn fangar. Men når eg gjer det og ikkje klarar å legge boka frå meg, kan eg få ei kjensle av å bli sugd ut av rommet eg sit i. Både verkeleg god skjønnlitteratur og sakprosa kan ha denne verknaden, og på ulike vis kan bøker endre litt på kva eg tenkjer, korleis eg ser meg sjølv og andre, korleis eg tenkjer på språket. Men eg elskar og å sjå ein god tv-serie, å søkje på lampar på Finn og å sove, så draget mot litteraturen har harde konkurrentar.

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv så mykje du kan. Finn eit fellesskap, ein eller fleire lesarar. Om du har dårleg med tid, ikkje tenk at du er ein som treng dagar og veker for å kome inn i stoffet, berre skriv, på kafé, i eit kott, på bussen. Skriv dagbok, notat, kva som helst. Finn ein måte å redigere eiga skriving på. Teksten er formbar, han blir ikkje øydelagt om du gjer han om. Det er mange som har noko eigenarta ved skrivinga si, men det er også mange som gir opp, kanskje fordi det for dei fleste krev mykje tid, mange rundar, store endringar undervegs før det verkeleg blir til noko. Om du vil skrive, men ikkje finn tid til det: Bu billeg, ikkje ha gjeld, ikkje jobb deg i hel med andre ting. Kort sagt: Gjer skrivinga di så viktig at du berre må fortsette. (Men få deg ei utdanning i tillegg.)

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

Møt fleire som les 

Møt debutant Christian René Wold

Hør soundtracket til boka Klovnejakten skrevet av Christian René Wold

[dropcap custom_class=»normal»]C[/dropcap]hristian René Wold debuterer denne våren med romanen Klovnejakten, som handler om de kriminelles Oslo på begynnelsen av 2000-tallet: sex, dop og den evige jakten på mer penger. Her forteller han litt som hva han selv liker å lese – ikke minst: her får du soundtracket som er skreddersydd til boka! 

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Derfor skriver jeg

Har i lang tid hatt et ønske om å skildre ukjente miljøer i form av spennende historier.

[spacer]

Selv leser jeg mest

Krim/thriller

[spacer]

Min favorittforfatter

Ingvar Ambjørnsen

[spacer]

Den første boka jeg leste

Beatles, leste jeg i 1986, altså den første, etter å ha lest utallige Hardy guttene og Nancy Drew bøker i forkant.

[spacer]

Boka jeg husker best

KlovnejaktenAmerican Psycho, Brett Easton Ellis, brakk meg flere ganger underveis og tenkte samtidig; er det mulig å skrive så drøyt?

[spacer]

Jeg elsker å lese fordi

Den muligheten leseren får til å visualisere bilder gjennom teksten er det jeg setter høyest med bøker. Man blir dratt inni en annen verden samtidig som det er vanskelig å løsrive seg fra teksten.

[spacer]

Mitt beste skrivetips

Sett opp enn fremdriftsplan og jobb konstruktivt, la pc en stå med dokumentet oppe og kombiner skriving med musikk eller andre aktiviteter. Hvis ikke dette funker så vet jeg at Aschehoug har et supert skrivekurs. Lykke til!

[spacer]

Møt flere som leser og skriver her 

[spacer]

[spacer]

Soundtrack til Klovnejakten

Christian René Wold har satt opp en spilleliste skreddersydd for å lytte til mens du leser Klovnejakten:

Møt debutant Christian Løchstøer

Christian Løchstøer

Christian Løchstøer er tekstforfatter og har skrevet for TV i flere år. Han er kjent som den tredje Ylvis, og var medforfatter for Hva sier reven? sammen med Ylvis-brødrene. Nå debuterer han med sin egen barnebok, Rim det har rablet for.

I dette intervjuet får vi vite mer om hva han liker å lese og hvorfor.

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

Rim det har rablet for

Møt en debutant: Christian Løchstøer

Derfor skriver jeg

Det har jeg spurt meg selv om flere ganger, men jeg har enda ikke fått noe svar. De to enkleste grunnene: Fordi det er jobben min og fordi det er gøy.

Selv leser jeg mest

Det er dessverre nettaviser. Men heldigvis også noen romaner og dikt.

Min favorittforfatter

Romaner: Per Petterson. Lyrikk: Robert Frost.

Den første boka jeg leste

Det husker jeg ikke, så dette blir ren tipping. Jeg svarer Kapitalen i det 21. århundre av Thomas Piketty.

Boka jeg husker best

Akkurat nå er det «Vinternoveller» av Ingvild Rishøi, som jeg nettopp har lest ferdig. Med litt lengre tidshorisont er det nok (klisjéalarm!) Catcher in the rye av J.D Salinger.

Jeg elsker å lese fordi

Ord som er satt i riktig rekkefølge er bedre enn andre ord.

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Aldri stol på skrivetips.

Møt flere lesere her:

Møt bokblogger Elisabeth Bakken 

 Møt debutant Einar Wist Øien

Møt bokhandler Norunn Valderhaug

Møt debutant Einar Wist Øien

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]inar Wist Øien elsker science fiction, Frank Zappa og naturprogrammer. I vår er han bokaktuell med den illustrerte barneboka Sigurd og de flyvende dinosaurene. I dette intervjuet forteller han om hvorfor han elsker å lese. Og ikke minst: her får vi den nyslåtte forfatterens beste skrivetips! 

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, forfattere, bokbloggere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Møt debuant Einar Wist Øien

Derfor skriver jeg

Fordi jeg har lyst til å fortelle historier, og jeg opplever at skriving er den måten å formidle på som gir størst spillerom for mottakerens egen fantasi.

[spacer]

Selv leser jeg mest om dagen

Om Kina! (Har dilla). Ellers noveller.Sigurd og de flyvende dinosaurene

[spacer]

Min favorittforfatter

Raymond Carver

[spacer]

Den første boka jeg leste

Dinner Time (Jan Pieńkowski)

[spacer]

Boka jeg husker best

Vesle Virgil (Ole Lund Kirkegaard)

[spacer]

Jeg elsker å lese fordi

Du kommer aldri så nærme andres tanker som når du leser.

[spacer]

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Skriv ut de tankene du egentlig ikke har troen på, også. Kanskje du endrer mening.

[spacer]

Om Einar Wist Øien

I de siste årene har han jobbet som regissør og redaktør innen TV-produksjon. Tidligere har han bodd i Los Angeles, og han har mange år som vokalist i ulike Osloband bak seg. Han dyrker grønnsaker i en parsellhage i Oslo på fritida, og drømmer om å bo et år i Japan.

Sigurd og de flyvende dinosaurene handler om Sigurd – som digger dinosaurer. Han får sjokk da læreren forteller ham at yndlingsdinosauren hans faktisk hadde fjær. Sigurd hater nemlig fugler.

[spacer]

Debutantsnakk med Erling E. Guldbrandsen.

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]rling E. Guldbrandsen er både professor og debutant. Vi har snakket med han om de viktige tingene; om de gode anmeldelsene, hva som inspirerer og ikke minst hva han helst spiser til middag.

Hei, Erling! Hyggelig at du har tid til en prat. Hvordan har du det?

– Jeg har det utmerket, men travelt. Full jobb på universitetet, på Institutt for musikkvitenskap, ved siden av romandebut, det begynner å merkes. Jeg skulle gjerne viet meg fullt ut til romanen akkurat nå mens øset går for fullt; reise rundt og lese, på biblioteker og andre steder, møte et publikum, men jeg har ikke mulighet. Forskerjobben tar tid. Har nettopp deltatt på et forskningsseminar mellom instituttet og Den Norske Opera, med internasjonale gjester, og i disse dager starter jeg et samarbeidsprosjekt med Oslo-Filharmonien. Innimellom dumper jeg ned i en stol og leser noen avsnitt i romanen min og kjenner at jeg er lettet og dypt tilfreds. Så må jeg jobbe igjen, sier Guldbrandsen.

Du er jo debutant på Aschehoug i år. Helt ny i Aschehoug-familien. Hvordan er det å debutere?

– Det er en merkverdig følelse. Jeg er altså 55, snart 56, og opptrer plutselig som nykomling her inne, på en ny arena, med jevnaldrende som har vært i denne bransjen i mer enn tretti år. Jeg har ikke engang studert litteraturvitenskap! Men folkene på forlaget er så greie og hjertelige, og så profesjonelle, det hele har vært en sammenhengende opptur for meg, tvers igjennom de tre siste årene med skriving og redigering av manuset på kvelder og i helger og ferier. Jeg vil rette en varm takk og avfyre en salutt til redaktøren min, Mia Bull-Gundersen, hun er en fremragende person som har håndtert meg og manuset mitt på best tenkelige måte.

Og hvordan er det å få SÅ gode anmeldelser for første bok?

– Det er uventet, og i korte øyeblikk nesten svimlende. Det store spørsmålet de siste ukene har vært om man får noen kritikker i det hele tatt. ”Etter utgivelsen venter den store stillheten”, sa en erfaren litterat til meg i forrige uke. Men så slår Dagbladet til med en knallbra lesning i lørdagsutgaven, ved Fredrik Wandrup, som skriver meg inn i en norsk litterær tradisjon. Man blir ydmyk. Dette kan forhåpentlig åpne for flere anmeldelser. De behøver ikke å være panegyriske i det hele tatt, de kan gjerne problematisere og diskutere og kritisere. Det springende punktet for meg er at boka blir omtalt og når ut i hyllene i bokhandlene så folk kan få oppdage at den finnes.

Men du! Kan du ikke fortelle litt om deg selv? Hva er bakgrunnen din? Hva spiser du helst til middag?

– Til middag spiser jeg gjerne fisk, i alle varianter. Det gjorde jeg ikke som gutt. Med foreldre fra Nord-Norge, mens jeg vokste opp i en blokk på Oslo Vest, fikk jeg og brødrene mine fisk mange ganger i uka. Jeg avskydde kokt fisk, særlig uer eller ’auarhau’, og torsk med lever og rogn. Det hadde vi ofte. I dag er det annerledes, jeg elsker det. Jeg har vært vitenskapelig ansatt i musikkvitenskap på Universitetet i Oslo i 25 år, bortsett fra noen forskningsopphold i utlandet. Jeg er fortsatt musikkritiker i Morgenbladet, etter noen inspirerende år som musikkmedarbeider i NRK P2. Universitetet, det er en givende jobb, men så har jeg altså ønsket å gjøre noe annet ved siden av, å skrive noe skjønnlitterært før jeg dør. Det har presset seg fram, jeg var nødt. (Nikker insisterende.)

Kan du fortelle litt om boka di?

– Romanen ’Brødre’ er på mer enn 500 sider. Og enda har vi skåret bort store lunser underveis. Det er en oppvekstroman og en forsvinningsgåte og et psykologisk drama, en nokså mørk fortelling, for ikke å si svart, men med humor og sjargong fra Finnmark, Helgeland og fra Oslo på 60–70–80-tallet og fram til i dag. Først og fremst er det en bok som går inn i samspillet mellom små gutter og en far som er dominerende og fargerik, men uberegnelig og sarkastisk mot sønnene og mot hustruen; gudene vet hvorfor: Her ligger det hunder begravet. Jeg vil bore meg inn i den dirrende dialogen, i krenkelsene og i spenningen i det usagte, i en familie med intense bindinger og utrygge relasjoner. Storebroren bryter ut i en voldsom villskap, den mellomste broren blir ansvarsfull og snill og bekymret, og den yngste tråkkes på, men overlever på sitt særegne vis. Det å oppnå en trygg tidlig tilknytning er avgjørende for hvordan man senere etablerer seg som voksenperson. De tre brødrene i boka er tett sammenbundet, men sklir i hver sin retning. Mangelen på evne til å danne en trygg familie – den mangelen går i arv på selsomt vis. Jeg er nok litt av en psykoanalytiker, i moderne form, forteller han og smiler.

Hvordan kom du frem til akkurat denne historien?

– Handlingen og personene er naturligvis oppdiktet, men jeg trekker på erfaringer og ting jeg har opplevd eller sett – gjennom oppveksten og et halvlangt liv. Uten en slik forankring ville det vært vanskelig å skrive noe som kan oppleves som treffende og sannferdig om mennesker og hvordan de innretter seg og støtter hverandre eller trekker hverandre ned. Likevel er erfaringene transformert til noe annet. Og de ytre hendelsene i romanen er ting jeg aldri har opplevd: En bror som forsvinner på havet, en datter som blir borte etter en skilsmisse, og den ensomme fortelleren, med whisky og skriving på et hotellrom i Brønnøysund: Dette er diktet. For meg er det innlysende at selve skriveprosessen genererer en litterær knoppskyting. Skriften og språkarbeidet frembringer innsikter og mønstre som ikke er selvbiografiske i det hele tatt, men som oppstår gjennom innbilningskraftens møte med et tastatur, hvis jeg kan si det litt flott, og det kan jeg kanskje? Han slår spørrende ut med hånden.

Hvem eller hva inspirerer deg mest?

– Jeg kan blendes av sterke oppførelser av orkestermusikk, kammermusikk, Beethoven, Mahler, modernisme, av Bachs pasjoner, Mozarts operaer og Wagners musikkdramaer. Pluss mange former for rock og jazz. Wagner nyter jeg i en entusiastisk ambivalens på festspillene om somrene i Bayreuth. Men jeg er kanskje like dypt influert av lange turer i fjellet, av villmark uten grenser, å oppholde seg på hytta, uten innlagt vann og strøm, og hogge ved og koke kaffe og lese litteratur. Ødeleggelsen av naturgrunnlaget går sterkt inn på meg. Film og serier er en kilde til inspirasjon. ’Twin Peaks’ av Lynch blir bare bedre med årene. ’Riget’ av von Trier er kostelig, og ’The Wire’ likeså, særlig sesong fire, der skoleguttene dealer dop og går nedenom – eller klarer seg, etter møtet med én betydningsfull voksenperson. Der er det intensitet. Den største inspirasjonen er å være sammen med gode venner og med mine nærmeste, i det vi kaller virkelighetens verden. Han ser en annen vei.

Hvilken bok mener du alle bør lese? (Bortsett fra din egen.)

– ’Blikktrommen’ av Grass har vel det meste, det har også ’Doktor Faustus’ av Mann, og ’Austerlitz’ av Sebald. Og ’Wuthering Heights’, en kompleks roman med et uhyre driv. Og ’Veien’ av McCarthy, den er rystende lesning. Like høyt setter jeg Hamsuns ’Pan’, den er enkel og nærmest uslitelig, med språket som synger seg gjennom nordlandssommerens evige dag (og ned i en indisk natt). Hamsuns livsverk bekrefter utsagnet til Oscar Wilde, om at det ikke eksisterer noe slikt som en moralsk eller umoralsk bok: En bok er bare godt eller dårlig skrevet.

Jeg ser ikke bort fra at han kan ha rett.

 

Erling E. Guldbrandsen er både professor og debutant. Vi har snakket med han om de viktige tingene; om de gode anmeldelsene, hva som inspirerer og ikke minst hva han helst spiser til middag. Erling E. Guldbrandsen (f. 1960) er professor ved Institutt for musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo med doktorgrad om europeisk etterkrigsmodernisme med vekt på Pierre Boulez.

Guldbrandsen er spesialist i samtidsmusikk og han har i mange år forsket på og undervist i feltet musikkhistorie. Han har også vært musikkoordinator ved Henie-Onstad Kunstsenter, programsekretær i NRK og redaktør for magasinet «NRK musikken».