Stikkord: Christine Koht

Den søte adventstid

Julemysteriet

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]en aller fineste tiden er nå før jul. Da skal det pyntes og fikses og alle har store forventninger om julefred og harmoni. Som regel skjer det stikk motsatte. Her er noen enkle førjulstips som gir lav hvilepuls. Noe vi alle har godt av.

[spacer]

Høytlesning

Sett av en time eller to i helgene til å lese høyt. Kan doktor Proktor redde jula? Om julenisser, reinsdyr, innpakningspapir og enten verdens aller verste eller aller beste jul. I Julemysteriet av Jostein Gaarder finner du små historier hver dag frem til jul. En av de store juleklassikerne. Politisk satire for barn? Lars Joachim Grimstads tredje bok om statsminister Fahr er hysterisk morsom – også for voksne. Egoland handler om krig, fred, kjærlighet, rettferdighet, egoisme, ondskap – og verdien av en skikkelig god ansiktskrem.

[spacer]

Det var midt i skumringstimen. Julegatene var tent, tjukke snøfiller danset mellom lyktene …

 Julemysteriet

[spacer]

Eller hva med et dikt for hver dag? Børli, Hagerup, Moren Vesaas eller Bjerke. Christine Koht har også et og annet å si om jula: Det er smaken av den første klementinen som er den virkelige høytiden.

 

Pepperkakebaking

Pepperkaker er ikke bare godt – det er også skikkelig morsomt å lage. Arranger internkonkurranse i familien. Du kommer til å vinne hvis du bruker dette trikset.

 

På tur

Ta deg en tur i fortellingen om Norge. I Det som ble Norge kan du bli med på oppdagelsesferd inn i den dype forhistorien til Norge. Når lå Norge sør for ekvator? Hvorfor har vi olje? Hvorfor har vi fjorder og fjell? Eller ta deg en tur inn i fortellingen om sjelen. De fleste tror de har en, men få kan forklare hva sjel er. Ole Martin Høystad forsøker å finne ut av det i Sjelens betydning – en kulturhistorie. Fint å få med seg nå rett før jul.

 

Hvilepuls

Gå foran som et godt eksempel og gjør det alle snakker om – ta det helt med ro. Les Snømannen. Det er tida for det nå. Eller en av de andre bøkene du har på leselista di.

 

Det blir jul allikevel.

 

MAMMAS JUL

klementin

[dropcap custom_class=»normal»]R[/dropcap]ing, ring. Det er mamma. «Du, hva skjer i julen?» «Nei, det har jeg ikke tenkt på ennå. Det er jo en stund til,» sier jeg. «Hallo!» sier mamma, «hva er det for slags døtre jeg har fått?»

[spacer]

TEKST: Christine Koht

[spacer]

Mamma har nemlig ringt søsteren min også, og hun er akkurat like bakpå som meg. Alle de tre barna hennes har svineinfluensa, så jeg syns hun er unnskyldt.

[spacer]

Mamma er ikke så sikker. Men jeg, som ikke har annet enn et barnebarn med pels å by på, har i hvert fall ingen grunn til å ligge etter med juleforberedelsene. «Vi må planlegge. Jeg syns vi skal tenke annerledes i år,» sier mamma, som i fjor og året før der. «Jeg lurer på om jeg skal følge en drøm jeg alltid har hatt. Å jobbe i Bymisjonen.»

[spacer]

«Ja, det blir sikkert koselig,» sier jeg. «Det er nesten umulig å få jobb i Bymisjonen på julaften. De har lange ventelister! Men jeg har jo kontakter der,» sier mamma. «Det kunne jo vært hyggelig å sees også,» sier jeg. Det er mamma for så vidt enig i.

[spacer]

«Kanskje vi kan reise til Stockholm? Gå på teater og se et skikkelig familiedrama, Lars Norén eller noe? Det passer i julen.» «De spiller visst Bergman der også,» sier jeg, «Scener fra et ekteskap.»

[spacer]

Skilsmisser og kriser og krangler. Julestoff.

«Nettopp!» sier mamma. «Skilsmisser og kriser og krangler. Julestoff.» «Men de spiller nok ikke akkurat på julaften,» sier jeg.

[spacer]

«Så dumt,» sier mamma. «Tenk på alle som ikke har noen familie å feire med. Hva med London? Der feirer de vel 1. juledag?»

[spacer]

Tja. Gå på Les Misérables, liksom, på julaften? Heldigvis har vi en god måned på å avgjøre det. Men for øvrig er mamma i rute. I helgen var hun på kurs i maskinstrikk for å produsere tovete gaver. Bare damer. Strikkegruppe. Brødgruppe. Pølse-gruppe.

[spacer]

Pølsegruppen vant. «De reiste hjem med 60 kilo hjemmelagede pølser hver!» Mamma kom hjem med et par babysokker, et stygt, strikket slips og én tøffel på størrelse med et salongbord. Den skal kjøres hardt i vaskemaskinen og krympe.

[spacer]

For helst skal så mye som mulig være hjemmelaget. Da jeg var liten, var alt – lys, pynt, kranser, nisser, kaker, surbrød, rugbrød, leverpostei, medisterkaker, gravlaks, skonroker, alle sorter sild og hele lass av gaver – rullet, syltet, strikket, spikket, tovet, klippet og limt av oss selv.

[spacer]

Det er klart, med såpass høyt ambisjonsnivå kan hvem som helst få lyst på en teatertur.

[spacer]

«Jeg vet det,» sier mamma, «vi går på ski! Med hodelykter og gløgg! Tenk så deilig. Helt alene i skogen mens kirkeklokkene ringer!»

[spacer]

Det er smaken av den første klementinen som er den virkelige høytiden.

Kanskje det. Og for julen gjelder uansett prinsippet om at reisen er viktigere enn målet. Forberedelsene hyggeligere enn resultatet. Minnet varmere enn realiteten. Advent julere enn julen. Det er smaken av den første klementinen som er den virkelige høytiden.

[spacer]

[spacer]

I OVER TI ÅR har jeg hatt en spalte i Aftenpostens A-magasin. Det er en av de tingene i livet jeg er skikkelig takknemlig for, – hver fjortende dag får jeg skrive akkurat det jeg har på hjertet. Og spalten har jeg med meg der, i hjertet, bestandig og overalt. En idé kan dukke opp hvor som helst, skjønt det er aller helst i skogen på tur. Jeg tenker jo at vi mennesker er likere enn vi ofte tror. At det er mer vi har til felles enn som skiller oss. Og slik jobber jeg med disse tekstene også: jeg skriver noe jeg er interessert i, og så tenker jeg at det nok interesserer andre litt også. Det må vi jo tro. Ellers hadde det blitt trist i verden. Lars Fiskes illustrasjoner har hengt med tekstene i ti år – klart de måtte være med i bok også! Ellers er denne samlingen laget etter et enkelt prinsipp: kronologisk og rubbel og bit. Så noe har sikkert blitt gammelt og rart. Noe er kanskje teit. Det får så være. Les i småstykker. Mitt motto er uansett: bjuda på! Det er ikke noe å spare på.

MAMMA 4 EVER

Koht bok

Ring, ring. Det er mamma. Du, sier hun, jeg synes du skal lage en kleskolleksjon. Men mamma, sier jeg, jeg kan jo ikke sy engang. Jo da, sier mamma. Det kan du. Du har jo så artige klær. Var ikke det en kjempegod idé?

TEKST: Christine Koht

Jeg kan ikke tegne så mye som en strek, og jeg må ha hjelp til å tre i symaskinen, men hvem vet? Kanskje ideen til mamma er god likevel? Det er riktignok ca. det femtiåttende yrket hun synes jeg bør velge når jeg blir stor, men hun kjenner meg jo godt. Kanskje det ligger en designer på lur langt inni meg?

Mamma synes jeg burde ha drevet en kafé. Eller en restaurant der jeg kunne servert supper. Så burde jeg ha spilt inn en plate, for selv om jeg knapt hører på musikk, var jeg jo så flink til å spille piano da jeg var liten. Ring, ring. Hvorfor lager du ikke barne-TV? Ring ring. Jeg synes du skal bli rikssynser!

En gang mente mamma at jeg burde ha jobbet i SAS, jeg husker ikke som hva. Men mest av alt synes hun jeg skulle skrive en bok. Hva slags bok? Hva som helst! En roman. Eller en kokebok.

Ring ring. Hvorfor skriver du ikke en serie barnebøker? Det er jo så lett! Nesten ikke noe tekst i det hele tatt. De kan handle om hunden deres, det er så gøy når du forteller om den.

Nesten alle mammaer jeg kjenner, har slike grandiose, rørende forestillinger om hva barna deres kan få til.

Bortsett fra å male akvareller tror mamma at jeg kan så å si alt. Nesten alle mammaer jeg kjenner, har slike grandiose, rørende forestillinger om hva barna deres kan få til. Mammaene til mine jevnaldrende var unge på syttitallet og har en gang realisert seg selv. Gått ut av hjemmet og inn i arbeidslivet, og det på et tidspunkt da det var hjertet og ikke lommeboken man skulle lytte til.

Som regel endte de i nokså slitsomme omsorgsyrker, men de har en gang oppdaget slumrende evner og fulgt drømmen, så de vet at det går an. Og kunne de, så kan selvsagt barna deres! Vi med vårt supre utgangspunkt! Derfor tror alle mammaer at sønnene og døtrene deres har direkte tilgang til ledelsen uansett hvor de jobber. Du, sier mamma, Gry Blekastad Almås er så dyktig. Du må si til NRK-ledelsen at henne må de ta godt vare på! Ja, sier jeg som knapt har snakket med en NRK-leder.

Mammaposisjonen er fantastisk. Med den i ryggen kan disse ekstremt engasjerte og inspirerende kvinnene tillate seg nesten alt.

Mammaposisjonen er fantastisk. Med den i ryggen kan disse ekstremt engasjerte og inspirerende kvinnene tillate seg nesten alt. Snike i køer. Snakke altfor høyt. Prute seg til urimelige prisavslag. Bli med på fest. De er jo mammaer, og de har rett i at de har fortjent det.

Ring ring. Det er mamma. Kjenner du Anniken Huitfeldt? Nei. For en flott jente! Men du, hvis du treffer henne, så må du be henne klippe håret litt. Si at mamma har sagt det.

I OVER TI ÅR har jeg hatt en spalte i Aftenpostens A-magasin. Det er en av de tingene i livet jeg er skikkelig takknemlig for, – hver fjortende dag får jeg skrive akkurat det jeg har på hjertet. Og spalten har jeg med meg der, i hjertet, bestandig og overalt. En idé kan dukke opp hvor som helst, skjønt det er aller helst i skogen på tur. Jeg tenker jo at vi mennesker er likere enn vi ofte tror. At det er mer vi har til felles enn som skiller oss. Og slik jobber jeg med disse tekstene også: jeg skriver noe jeg er interessert i, og så tenker jeg at det nok interesserer andre litt også. Det må vi jo tro. Ellers hadde det blitt trist i verden. Lars Fiskes illustrasjoner har hengt med tekstene i ti år – klart de måtte være med i bok også! Ellers er denne samlingen laget etter et enkelt prinsipp: kronologisk og rubbel og bit. Så noe har sikkert blitt gammelt og rart. Noe er kanskje teit. Det får så være. Les i småstykker. Mitt motto er uansett: bjuda på! Det er ikke noe å spare på.

Snakker du til meg?

Christine Koht står for helgens fritidstips: Referer dine indre monologer for noen. Fortell hvem du snakker med der inne. Det blir garantert flaut, morsomt og fascinerende.

[dropcap custom_class=»normal»]H[/dropcap]østen passer godt for hjemmesysler, så for tiden bedriver Pernille og jeg en enkel og billig familieunderholdning. Den krever hverken mye tid eller stilig utstyr, og er både morsom og opplysende.

 

Tekst: Christine Koht

 

Vi tyvlytter til hver vår indre stemme og deler resultatet. Det er litt som å tyvlytte på andres telefonsamtaler, og minst like pinlig. Men alle mennesker har jo en stemme i hodet, så innimellom kan det være greit å sjekke hva den babler om.

 

Dessverre dreier det seg ikke om ord fra visdommens brønn akkurat. Nå i formiddag argumenterte jeg for eksempel hissig og gjentatte ganger mot en bilist som for lengst hadde kjørt videre. Før jeg gikk over til å holde et stumt, men velformulert foredrag om rus. Og hvordan står det til i knotten til Pernille? «Jo takk,» sier Pernille, «akkurat nå har jeg sunget en del.

 

Dessuten har jeg snakket med styret i gården. Merkelig nok på engelsk. Nokså selvhøytidelig.» Det er det som er så flaut. De indre stemmene er stort sett sure, hissige eller overlegne. Sjekk med din egen, hvis du ikke tror meg. Og sånn som skravla går! Uopphørlig og gjerne i sirkler, for disse damene har virkelig ikke noe imot å gjenta seg selv. Er du uheldig, kan de samme slemme setningene gå igjen i årevis. Og for noen replikker de har! Inne i hodet vinner vi alle diskusjoner, avleverer den ene drepende kommentaren etter den andre og blender andektige

tilhørere med sylskarpt, om enn lydløst vidd. Samt svinger pisken ivrig over oss selv.

 

Det er seks milliarder av oss på planeten, og la oss si at i alle fall fire av dem er voksne nok til å ha en sånn kjeftesmelle i hodet. Milliarder av pratmakere holder det altså til enhver tid gående, klager og skryter og argumenterer og gir sjefen, kolleger, naboer og kjærester – og seg selv – det glatte lag. Er det ikke sprøtt? Fri fra kjeftesmellene får vi når vi er oppslukt av noe. Eller hvis vi hører ordentlig etter.

 

Den indre stemmen forstummer nemlig hvis du lytter aktivt. Stort sett er dette ubevisste skravlet et helt bortkastet energisluk, som sørger for at sinnet er opptatt enten av en for lengst passert fortid eller av en ukjent fremtid. Alt annet, altså, enn nåtiden, dette øyeblikket. Det er egoet vårt som prater, ifølge Eckhart Tolle, som har skrevet kloke bøker om vårt indre liv. Heldigvis, sier han, er ikke stemmen det hele. Eller en særlig viktig del av det. Det er jo en som lytter til den. Et fredeligere, mindre jaget selv.

 

Dette er altså helgens fritidstips: Referer dine indre monologer for noen. Fortell hvem du snakker med der inne. Husk at alle gjør det. Det blir garantert flaut, morsomt og fascinerende.

[spacer]

Teksten er hentet fra boken Aboslutt Koht

[spacer]