Stikkord: boktips

En moderne familie

En moderne familie er en bok jeg lest flere ganger med stor interesse. For dette er et tema som engasjerer meg. Møt Helga Flatland i samtale med Sissel Gran.

Hør første episode i podcastfestivalen her:

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner. Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser – og om hva som egentlig utgjør en familie.

Hva gjør denne skilsmissen med de tre voksne barna til Torill og Sverre? De reagerer høyst ulikt på nyheten og skilsmissen påvirker barna på ulikt vis. – Jeg tenker at man har ganske faste roller i en søskenflokk og disse blir med oss hele livet. Hvis noen forsøker å bryte ut, blir det uro i rekkene. Her er det foreldrene som trer ut av rekka og skaper et enormt brudd. Hele familien rykkes litt ut av balanse, forteller Helga Flatland.

– For voksne barn er det ikke sikkert at dramatikken rundt en skilsmisse er så mye mindre. Den er bare annerledes, sier Helga.  – Ja, hvordan en skilsmisse påvirker voksne barn er nesten ikke beskrevet i litteraturen, påpeker Sissel.

Bli med på Aschehoug podcastfestival! Hver lørdag frem til jul kan du møte en rekke av høstens forfattere. Podcastfestivalen lages i samarbeid med lydboktjenesten FABEL. Ønsker du deg to ukers gratis lytting, så gå inn på Fabel.no. Vi høres!

Hør en smakebit av podcasten:

Kjøp En moderne familie her

Pakk lett i høstferien

Finn en ebok på tilbud til høstferien.

Det er slutt på den tida der du må velge med omhu hvilke bøker som får lov til å bli med deg på tur! Med et lesebrett, et nettbrett eller en telefon har du en bokhylle som veier akkurat det samme uansett antall bøker. Nå har vi høstferietilbud på noen skikkelig gode ebøker.

Ei ebok har mange åpenbare fordeler. Umiddelbar tilgang, vekt og tilbud. Å gå fra hytte til hytte, blir straks en dans med lesebrett.

Skal du kjøpe ebok til ditt Kindlebrett, finner du oppskriften her. På denne siden finner du de fleste svar angående kjøp og bruk av ebøker.

Du kan også lese ebok på telefonen. Det går overraskende bra. Og du har den alltid med deg. For å kunne lese bøker på telefonen trenger du et leseprogram og her er det flere å velge mellom. Har du en Android-telefon er Google Play Books mest vanlig, og for iPhone har du iBooks. Kindle får du både til Android-telefoner og iPhone.

Finn ebøker på høsttilbud her

Romaner og krim

Finn en ebok på tilbud til høstferien.

For lesestjerner. Egner seg perfekt for høytlesning!

Finn en ebok på tilbud til høstferien.

Dokumentar

Finn en ebok på tilbud til høstferien.

Høst på Ugla Bar – og bakgården er åpen!

Endelig er det bokhøst! Ta deg en tur innom UGLA BAR. Drikk en kopp kaffe, les i en bok eller bare sitt og heng. Bli med på boklanseringer, kom på konsert og møt en redaktør. Vi åpner 08.00 mandag til fredag.

SEPTEMBER

 

Husk også: Forfattermandag hver mandag 16-20 / Vintirsdag, hver tirsdag, hele dagen / Bransjetorsdag, hver torsdag 16-20, og søndagspilsen, hele søndagen.

Tirsdag 19 / 19.00-22.00 / QUIZ MED NILSEN

 Onsdag 20 / 20.00 / TWIN BEAKS CLUB

 Lørdag 23 / 21.00-01.00 / DJ 13 O CLOCK

 Mandag 25 / TBA / LANSERING / TERJE HOLTET LARSEN & HANS PETTER BLAD:

 Tirsdag 26 / 19:00 /POESISYNDIKATET

 Onsdag 27 / 19:00 / LANSERING / HANNE ØRSTAVIK: Over fjellet

 Torsdag 28 / RELEASE / ANE BJERKAN

 Fredag 29 / TBA / KONSERT / HARIS

 Lørdag 30 / 21-01 / DJ 13 O CLOCK

 

Følg UGLA på Facebook og på Instagram!

Har du en god idé, forslag til arrangement , ris eller ros? Ta kontakt med Christelle Ravneberget.

@eatinginoslo elsker Ugla bokbar og skriver: «Ugla combines two of my must haves. Books with a chance of wine? Umm yeah, count me in. A good cup of coffee too, this place is so golden👏😊Jeg er enig, og et annet pluss er at det ligger sentralt i Oslo sentrum rett ved Tinghuset😃👍 #unikesteder i #oslo #uglabar #uglabokbar
UNIKESTEDER.NO

 

Aktuell klassiker endelig på norsk

D]ette er en bok som er vanskelig å glemme, skrev New York Times om Dola de Jongs Åkeren. Flere og flere oppdager den sterke og aktuelle historien hun har skildret, og romanen utgis nå for første gang på norsk.

Write me that book

Nederlandske Dola de Jong, forfatteren av romanen Åkeren, levde et dramatisk og innholdsrikt liv. Hun ble født i Nederland i 1911 og forlot hjemlandet før nazistene invaderte landet. Etter å ha oppholdt seg en tid i Tanger fikk hun plass på en båt til Amerika. Åkeren er basert på erfaringer fra hennes egen flukt og innsikten i andres flyktningetilværelse i Tanger.  Dola de Jong ble amerikansk statsborger i 1947. Faren, stemoren og broren ble igjen i Nederland, og alle tre døde under krigen.

Da Dola de Jong kom til New York i 1941, måtte hun bygge opp en ny tilværelse. Hos forlaget Scribners møter hun den berømte og genierklærte redaktøren Maxwell Perkins, som i sin tid oppdaget blant andre F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway. Hun forteller om oppholdet i Tanger og sier at hun vil skrive en roman om det. Perkins blir engasjert og sier: «Write me that book.» Han gir henne kontrakt på en roman og et forskudd på tusen dollar, en liten formue på den tiden. Dola kjøper en brukt Buick, lærer seg på egen hånd å kjøre bil, leier et lite hus på Long Island og skriver seg inn i verdenslitteraturen med Åkeren.

Boken utkom første gang på engelsk i 1945 og pressen var begeistret:

«Et praktfullt verk.» Associated Press

«Dette er en bok som er vanskelig å glemme.» New York Times

«Skrevet med dyp innsikt og nådeløs realisme» Saturday Review of Books

«En overbevisende anklage mot krigens redsler.» Publishers Weekly

Denne romanen kan fortelle oss mer om historien enn mange historiebøker gjør.
–St. Louis Globe-Democrat

Om Åkeren

Nederlandske Lies og Aart flykter i forkant av nazistenes okkupasjon av landet deres. De legger avgårde, og målet er Tanger i Marokko. Der håper de på å få visum og plass på en båt til Amerika. De har selv en liten gutt, og på veien plukker de opp andre foreldreløse barn. Når de kommer til Tanger, slår de seg ned i utkanten av byen. Hverdagen er preget av pengesorger og visumsøknader og avmakt. De prøver å dyrke grønnsaker på et lite jordstykke. Barna må hjelpe til, og de er de første til å kjenne på håpløsheten når de ser den tørre jorden og merker forakten til de innfødte. Men de opplever også et sterkt samhold seg imellom, og en ukuelig vilje til å klare seg, mot alle odds.

Åkeren gir et sterkt innblikk i en virkelighet som altfor mange utsettes for – her og nå.

Les mer om Åkeren
Oversetter: Hedda Vormeland

FORREST GUMP MØTER BRIDGET JONES I DA HAN MØTTE HENNE!

Blomster

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]on Tillmann er 39, høy, intelligent og i god form, med relativt høy sosial status og en inntekt over gjennomsnittet som professor. Logikken tilsier at han burde ha virket tiltrekkende på et bredt spekter av kvinner. I dyreriket ville han utvilsomt ha klart å forplante seg. Det er likevel lettere sagt enn gjort.

[spacer]

Don Tillmann har hodet på rett plass når det kommer til fag og logikk. I det sosiale liv – og ikke minst med damer – er det verre. Han har aldri vært på en date nummer to, og han kan telle antall venner på én hånd. Da hans kjære, gamle nabo forteller ham at «Don, du kunne ha blitt en fantastisk ektemann for noen», får han blod på tann. Argumentet er enkelt: Det finnes noen for alle. Statistisk sett. Don er realist, han vet at sannsynligheten for at han skal finne akkurat den personen, er forsvinnende liten. Men det er likevel en ørliten sjanse. Don bestemmer seg for å prøve. Og han går grundig til verks.

For å komme så nærme denne personen som mulig utarbeider Don et 16 siders idiotsikkert spørreskjema. Med multiple choice, selvfølgelig. Nyansene må med: Spørsmål 35: Spiser du lever? Det riktige svaret er (c) sporadisk. Det handler om å sile ut problemer knyttet til mat. Spør man rett ut om matpreferanser, kan de svare «jeg spiser alt». Så oppdager man plutselig at de er vegetarianere.

Don hater folk som kommer for sent. Men han liker heller ikke folk som kommer for tidlig. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette sløsing med ressurser.

[spacer]

Oppmøte til avtaler

A. Altfor tidlig

B. Litt tidlig

C. Presis

D. Litt sen

E. Veldig sen

choice

[spacer]

Videre spør han om høyde, vekt og kroppsmasseindeks. «Klarer du ikke å regne det ut selv,» spør kameraten og kollegaen Gene. «Det er poenget med spørsmålet,» svarer Don. «Å sjekke at de behersker grunnleggende aritmetikk. Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.»

[spacer]

Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.

[spacer]

Koneprosjektet er i gang, og det topper seg da Don deltar i speeddating. Speeddating er ikke noe for Don.

274 besvarelser og mange tragikomiske møter senere, er han ikke nærmere målet. Men en dag banker det på døren til kontoret hans, og inn kommer Rosie. Rosie er ikke i nærheten av hva Don drømmer om. Notorisk slurvete med det meste, vegetarianer, stadig sent ute og – verst av alt – hun røyker. Rosie er på jakt etter sin biologiske far, og er det noe Don er ekspert på, så er det genetikk. Farsprosjektet overtar for koneprosjektet, og det ufarliggjør Rosie – i hvert fall for en liten stund. Men det tar ikke lang tid før både koneprosjektet og farsprosjektet blir erstattet av prosjekt Rosie.

Drømmen om Rosie er en varm og morsom roman. En roman om sosiale normer og fordommer. Om det å være annerledes. Om følelser og kommunikasjon og vennskap og kjærlighet. Som leser blir jeg dønn forelsket i Don. Selv om jeg sannsynligvis – eller helt sikkert – ville gått på veggen etter fem minutter med ham.

Jeg ville bedt om en date med denne romanen øyeblikkelig.

[spacer]

[spacer]

 

Drømmen om Rosie

Dette er gjevt, Lars Petter Sveen!

Lars Petter Sveen

[dropcap custom_class=»normal»]G[/dropcap]øteborg: I dag kl. 16.00 mottok Lars Petter Sveen selveste P. O. Enquists Pris! Prisen deles ut hvert år til en yngre forfatter på vei ut i Europa.  

[spacer][spacer]

Bokmessen i Gøteborg er et mylder av folk, scener, stands og bøker, en labyrint det et øyeblikk føles umulig å forsere. Lars Petter Sveen skal motta P.O. Enquists pris, en pris som gis til en ung forfatter på vei ut i verden, til et forfatterskap av fremragende kvalitet. Prisutdelingen skal skje på Debattscenen, men når vi ankommer, eksisterer ikke noe som heter Debattscenen, og det blir en hektisk vandring, dulting i strømmen av mennesker, feil scene og en ny scene, før vi ,endelig, gjenkjenner de riktige folkene og er fremme på rett sted.

Lars Petter blir bedt opp på scenen, og romanen Guds barn blir rost, den blir omtalt som en bok om ondskap med kjærlighet som omdreiningspunkt. Juryen sier at forfatterskapet er preget av stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

Juryen skriver følgende om Guds barn: – I sin seneste roman skriver Lars Petter Sveen gjennom et kaleidoskop av fortellinger frem mytiske, historiske og bibelske skikkelser som speiler sin egen tid like mye som vår kulturarv og moderne samtid. Lagt til tiden fra Jesu fødsel i Betlehem til førti år etter hans død, er den en fortelling om ondskapen i verden, med kjærligheten som omdreiningspunkt. Guds barn er på alle måter et velfortjent gjennombrudd av en ung forfatter som i sitt forfatterskap viser stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

– Det er ein stor heider, eg tek det som ei anerkjennelse av at Guds Barn kan ha noko relevant å seie om spørsmål i vår samtid. I tillegg er det ei ære å bli lest av Enquist, eit litterært forbilde, sier Lars Petter Sveen.

[spacer]

[spacer]

 

Guds barn er på alle måter et velfortjent gjennombrudd av en ung forfatter som i sitt forfatterskap viser stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

[spacer]

Juryen består av PO Enquist, Håkan Bravinger (Norstedts), Cathrine Bakke Bolin (Gyldendal Norsk Forlag) samt Jakob Malling Lambert (Rosinante & Co.).

Sveen er i godt selskap med tidligere vinnere som Jonas Hassen Khemiri, Trude Marstein, Daniel Kehlmann, Helle Helle, Mara Lee og Ingvild H. Rishøi.

 Mads og Lars Petter

Jordmødrene i Afghanistan

Jordmødrene

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]n skole av liv, omringet av død. På en skole på landsbygda i Afghanistan, i et område som syder av Taliban, lærer en lege landsbyjenter å redde liv. I det skjulte underviser hun dem i fred og kvinnerettigheter, mens jenteskoler blir bombet og brent rundt dem.

[spacer]

TEKST: Kristin Solberg

[spacer]

Faren hennes døde da hun var 12 år, bærende på livsfarlige hemmeligheter, i en annen krig. Siden fant hun hans dagbok, en etterlevning av ham. Der stod det lite om hva han selv drev med, men det var tydelig hva han ville for henne. Datteren måtte bli lege, stod det. Hun måtte jobbe for Afghanistans fattige, helst på landsbygda. Mer enn to tiår senere, var det akkurat det doktor Zeba gjorde, klar over at det kunne koste henne livet.

Jordmordskolen i Wardak

Jeg møtte henne for første gang sommeren 2011, på en jordmorskole gjemt bak høye murer og piggtråd i Maidan Shahr, en småby i en dal mellom fjellene i Wardak. I provinsen ble opprørerne stadig sterkere, de kontrollerte nå det meste av området. I Maidan Shahr var de spesielt sterke etter solnedgang. Skyggemyndighetene, ble de kalt. De leverte nattbrev med en trussel her, krevde penger der, drepte dem de anså som forrædere et tredje sted. På landsbygda rundt byen ble jenteskoler stadig bombet, brent ned eller truet til å stenge. Bak murene blomstret roser og solsikker, og 50 unge landsbykvinner mellom 17 og 24 år lærte ferdigheter som skulle redde liv.

For i krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. I Afghanistan, der krigen har rast i mer enn tre tiår, er mødre- og barnedødeligheten en av de høyeste i verden. Nesten 300 afghanske barn under fem år dør hver eneste dag, mens en afghansk kvinne dør i barsel hver annen time. Barna dør av diare, infeksjoner og lungebetennelse. Mødrene dør fordi klinikker ikke finnes eller fordi veien dit er stengt, fordi de ikke har tilgang til prevensjon, fordi de alltid blir nedprioritert. De dør fordi krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber.

For å redusere problemet er det de siste årene blitt utdannet nesten 3000 jordmødre, fra skoler som den i Wardak, som er drevet i et samarbeid mellom den norske og den svenske Afghanistankomiteen. Jordmødrene har reddet liv i et land som jevnlig kalles verdens verste for kvinner – der halvpartene av jentene aldri får se innsiden av et klasserom, der mange blir psykisk, fysisk eller seksuelt mishandlet.

Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner.

Doktor Zeba

Doktor Zeba, sjefen for jordmorskolen, hadde en visjon: «Jeg vil ikke bare utdanne jordmødre,» sa hun. «Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner.» Derfor underviste hun elevene i hemmelighet om fred og kvinners rettigheter. Det var helt nye emner for dem. Mange hadde fått sin grunnskolegang avbrutt av krig, fattigdom eller ekteskap, noen hadde med egne øyne se skolen sin stå i brann. Få var noensinne blitt fortalt at de hadde rettigheter.

 

Fred og kvinnerettigheter var kontroversielt i en by omringet av opprørere, og doktor Zeba var klar over at det hun gjorde, kunne koste dyrt. «Moren min sier at hvis jeg drar til Wardak, kommer jeg til å dø,» sa hun. «Men vi skal alle dø en dag. Om det skjer i Wardak eller i Kabul, spiller ingen rolle for meg.» Hun hadde forsonet seg med sin egen dødelighet, den skremte henne ikke, men hun ønsket det hun kalte en «god død.» Hun ville for all del ikke bli tatt til fange av opprørere og krigsherrer. Den høsten begynte hun å skrive ned sine egne historier, slik at hvis hun en dag ikke kom hjem, skulle hennes barn vite hvem hun var, hva hun gjorde og hva hun ville.

Det neste halvannet året dro jeg regelmessig med doktor Zeba til jordmorskolen. Vi kjørte fra Kabul på ringveien mot Kandahar, forbi brune, bare fjell, forbi hus av gjørme og strå som gled umerkelig inn i sine omgivelser. Sjåføren vår fjernet alltid CDene med persisk popmusikk og folkesanger fra bilen, i tilfelle vi skulle bli stanset av opprørere langs veien. Jeg var kledd i en lyseblå burka, som skjulte at jeg var utlending på et sted der utlendinger ikke lenger er velkomne, der de risikerer å bli drept eller bortført. Burkaen ble min usynlighetskappe: Det øyeblikket jeg dro den nedover hodet, ble jeg forvandlet fra en alle så, til en ingen la merke til. På vei til jordmorskolen gjorde det forhatte nylonsplagget meg tryggere.

Dagen før jeg dro, skjedde alltid det samme. Utover ettermiddagen fikk jeg feber. Hodet verket, som om jeg hadde en gryende influensa. Det var som om kroppen min ville gi meg en unnskyldning til å bli hjemme. Jeg sov alltid dårlig om natten, noen ganger nesten ikke i det hele tatt.

Ikke dra – Wardak er for farlig

I bilen, med burkaen over hodet, tittet jeg ut gjennom gitteret som kastet et lyseblått skjær over verden. Jeg var kvalm, kjente lukten av min egen redsel i neseborene, så etter ulovlige kontrollposter, aldri sikker på hva som ventet rundt neste sving. «Ikke dra,» sa sikkerhetseksperter, soldater, venner. «Wardak er for farlig.» Så tenkte jeg på jordmødrene, på deres mot, på det de arbeidet for. De risikerte sine liv bare ved å være på skolen. De var villige til å ofre alt for å redde andre, og de gjorde det uten å blunke.

Så jeg fortsatte å dra.

Doktor Zeba brukte ikke burka. Hun hadde fått nok av plagget på Talibantiden på 1990-tallet, som riktignok hadde vært lettere for henne enn for de fleste andre kvinner. På en tid der jenter og kvinner ikke fikk lov til gå ut av huset uten en burka og et mannlig familiemedlem, der de ikke fikk gå på skole eller jobbe utenfor hjemmet, fikk hun studere. Forbudet mot kvinners utdannelse krasjet med forbudet for kvinner om å oppsøke mannlig lege, og myndighetene innså at de måtte gjøre et unntak for kvinnelige medisinstudenter. Hver dag i fem år gikk Zeba til sykehuset i hemmelighet, skjult under en burka. Da Taliban falt i 2001, tok hun den av, og hun hadde nektet å bruke den siden.

Ti år senere sa hun at hvis hun fikk valget mellom burka og fred eller ingen av delene, ville hun helt klart velge burka.

Jentenes historie

På skolen ble jeg kjent med jentene og deres historier. Jeg møtte Nilab, den første jenta i sin familie som kunne lese og skrive. Som mange av de andre jentene gikk hun på skolen i hemmelighet, skjult for landsbyen og slektninger. Men hemmeligheter varte sjelden lenge på landsbygda, og etter hvert fant Taliban ut om hennes skolegang. De pågrep broren hennes og truet med å drepe ham hvis han ikke hentet henne hjem. Han gjorde som de sa, men var villig til å ofre alt for å få henne tilbake til skolen.

Jeg møtte Rogul, en av de smarteste jentene i klassen, hun var gift med en mann som jobbet på byggeplassene i Iran for å tilbakebetale lånet han hadde tatt for å få råd til brudeprisen da de giftet seg. De andre elevene sa at han hadde tatt en ny kone i Iran, men Rogul gikk med hevet hode gjennom skolegården og lot som ingenting.

Jeg møtte Shagufa med det skjeve smilet, som i tillegg til å lære å redde liv, allerede hadde tatt et. Der ute et sted, utenfor skolemurene, fantes noen som ville hevne seg ved å ta hennes. Og jeg møtte Asma, bestyreren for studenthjemmet, som var giftet bort som 12-åring og som ønsket seg skilsmisse mer enn noen annet. Det var hun som var sammen med elevene om natten, etter at mørket senket seg over Maidan Shahr og skyggemyndighetene kom frem. «Nesten hver dag hører vi lyden av raketter. Men det er ingenting for elevene. De er vant med krig. Det er ingenting for meg heller,» sa hun.

Gjennom skoleåret så jeg hvordan de vokste, ikke bare som jordmødre, men også som kvinner. Hvordan doktor Zeba forvandlet dem fra usikre landsbyjenter til rollemodeller som skulle spre seg som gode tentakler fra jordmorskolen til landsbyene, der de virkelig skulle gjøre en forskjell.

Det var en skole av liv, omringet av så mye død.

En fredag i november 2012 fikk doktor Zeba en telefon med dårlige nyheter. En bombe var eksplodert i Maidan Shahr.

Jeg vil bare gråte, sa doktor Zeba. Men jeg kan ikke gjøre det. Menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, bruker de det som bevis.

Hun visste ikke hvor ille det var. En bombe kunne være så mangt: Alt fra en selvmordsbomber som detonerte vesten sin på feil sted og bare etterlot seg et lite hull i en vegg, til en lastebilbombe som ødela alt rundt seg. «Jeg vil bare gråte,» sa doktor Zeba. «Men jeg kan ikke gjøre det. Menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, bruker de det som bevis.» Så hun tørket tårene, og vi dro til Wardak for å se skolen for siste gang.

[spacer]

[spacer]