Stikkord: boktips

Høst på Ugla Bar – og bakgården er åpen!

Endelig er det bokhøst! Ta deg en tur innom UGLA BAR. Drikk en kopp kaffe, les i en bok eller bare sitt og heng. Bli med på boklanseringer, kom på konsert og møt en redaktør. Vi åpner 08.00 mandag til fredag.

SEPTEMBER

 

Husk også: Forfattermandag hver mandag 16-20 / Vintirsdag, hver tirsdag, hele dagen / Bransjetorsdag, hver torsdag 16-20, og søndagspilsen, hele søndagen.

Tirsdag 19 / 19.00-22.00 / QUIZ MED NILSEN

 Onsdag 20 / 20.00 / TWIN BEAKS CLUB

 Lørdag 23 / 21.00-01.00 / DJ 13 O CLOCK

 Mandag 25 / TBA / LANSERING / TERJE HOLTET LARSEN & HANS PETTER BLAD:

 Tirsdag 26 / 19:00 /POESISYNDIKATET

 Onsdag 27 / 19:00 / LANSERING / HANNE ØRSTAVIK: Over fjellet

 Torsdag 28 / RELEASE / ANE BJERKAN

 Fredag 29 / TBA / KONSERT / HARIS

 Lørdag 30 / 21-01 / DJ 13 O CLOCK

 

Følg UGLA på Facebook og på Instagram!

Har du en god idé, forslag til arrangement , ris eller ros? Ta kontakt med Christelle Ravneberget.

@eatinginoslo elsker Ugla bokbar og skriver: «Ugla combines two of my must haves. Books with a chance of wine? Umm yeah, count me in. A good cup of coffee too, this place is so golden👏😊Jeg er enig, og et annet pluss er at det ligger sentralt i Oslo sentrum rett ved Tinghuset😃👍 #unikesteder i #oslo #uglabar #uglabokbar
UNIKESTEDER.NO

 

Aktuell klassiker endelig på norsk

D]ette er en bok som er vanskelig å glemme, skrev New York Times om Dola de Jongs Åkeren. Flere og flere oppdager den sterke og aktuelle historien hun har skildret, og romanen utgis nå for første gang på norsk.

Write me that book

Nederlandske Dola de Jong, forfatteren av romanen Åkeren, levde et dramatisk og innholdsrikt liv. Hun ble født i Nederland i 1911 og forlot hjemlandet før nazistene invaderte landet. Etter å ha oppholdt seg en tid i Tanger fikk hun plass på en båt til Amerika. Åkeren er basert på erfaringer fra hennes egen flukt og innsikten i andres flyktningetilværelse i Tanger.  Dola de Jong ble amerikansk statsborger i 1947. Faren, stemoren og broren ble igjen i Nederland, og alle tre døde under krigen.

Da Dola de Jong kom til New York i 1941, måtte hun bygge opp en ny tilværelse. Hos forlaget Scribners møter hun den berømte og genierklærte redaktøren Maxwell Perkins, som i sin tid oppdaget blant andre F. Scott Fitzgerald og Ernest Hemingway. Hun forteller om oppholdet i Tanger og sier at hun vil skrive en roman om det. Perkins blir engasjert og sier: «Write me that book.» Han gir henne kontrakt på en roman og et forskudd på tusen dollar, en liten formue på den tiden. Dola kjøper en brukt Buick, lærer seg på egen hånd å kjøre bil, leier et lite hus på Long Island og skriver seg inn i verdenslitteraturen med Åkeren.

Boken utkom første gang på engelsk i 1945 og pressen var begeistret:

«Et praktfullt verk.» Associated Press

«Dette er en bok som er vanskelig å glemme.» New York Times

«Skrevet med dyp innsikt og nådeløs realisme» Saturday Review of Books

«En overbevisende anklage mot krigens redsler.» Publishers Weekly

Denne romanen kan fortelle oss mer om historien enn mange historiebøker gjør.
–St. Louis Globe-Democrat

Om Åkeren

Nederlandske Lies og Aart flykter i forkant av nazistenes okkupasjon av landet deres. De legger avgårde, og målet er Tanger i Marokko. Der håper de på å få visum og plass på en båt til Amerika. De har selv en liten gutt, og på veien plukker de opp andre foreldreløse barn. Når de kommer til Tanger, slår de seg ned i utkanten av byen. Hverdagen er preget av pengesorger og visumsøknader og avmakt. De prøver å dyrke grønnsaker på et lite jordstykke. Barna må hjelpe til, og de er de første til å kjenne på håpløsheten når de ser den tørre jorden og merker forakten til de innfødte. Men de opplever også et sterkt samhold seg imellom, og en ukuelig vilje til å klare seg, mot alle odds.

Åkeren gir et sterkt innblikk i en virkelighet som altfor mange utsettes for – her og nå.

Les mer om Åkeren
Oversetter: Hedda Vormeland

FORREST GUMP MØTER BRIDGET JONES I DA HAN MØTTE HENNE!

Blomster

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]on Tillmann er 39, høy, intelligent og i god form, med relativt høy sosial status og en inntekt over gjennomsnittet som professor. Logikken tilsier at han burde ha virket tiltrekkende på et bredt spekter av kvinner. I dyreriket ville han utvilsomt ha klart å forplante seg. Det er likevel lettere sagt enn gjort.

[spacer]

Don Tillmann har hodet på rett plass når det kommer til fag og logikk. I det sosiale liv – og ikke minst med damer – er det verre. Han har aldri vært på en date nummer to, og han kan telle antall venner på én hånd. Da hans kjære, gamle nabo forteller ham at «Don, du kunne ha blitt en fantastisk ektemann for noen», får han blod på tann. Argumentet er enkelt: Det finnes noen for alle. Statistisk sett. Don er realist, han vet at sannsynligheten for at han skal finne akkurat den personen, er forsvinnende liten. Men det er likevel en ørliten sjanse. Don bestemmer seg for å prøve. Og han går grundig til verks.

For å komme så nærme denne personen som mulig utarbeider Don et 16 siders idiotsikkert spørreskjema. Med multiple choice, selvfølgelig. Nyansene må med: Spørsmål 35: Spiser du lever? Det riktige svaret er (c) sporadisk. Det handler om å sile ut problemer knyttet til mat. Spør man rett ut om matpreferanser, kan de svare «jeg spiser alt». Så oppdager man plutselig at de er vegetarianere.

Don hater folk som kommer for sent. Men han liker heller ikke folk som kommer for tidlig. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er dette sløsing med ressurser.

[spacer]

Oppmøte til avtaler

A. Altfor tidlig

B. Litt tidlig

C. Presis

D. Litt sen

E. Veldig sen

choice

[spacer]

Videre spør han om høyde, vekt og kroppsmasseindeks. «Klarer du ikke å regne det ut selv,» spør kameraten og kollegaen Gene. «Det er poenget med spørsmålet,» svarer Don. «Å sjekke at de behersker grunnleggende aritmetikk. Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.»

[spacer]

Jeg vil ikke ha en partner som er en matematisk analfabet.

[spacer]

Koneprosjektet er i gang, og det topper seg da Don deltar i speeddating. Speeddating er ikke noe for Don.

274 besvarelser og mange tragikomiske møter senere, er han ikke nærmere målet. Men en dag banker det på døren til kontoret hans, og inn kommer Rosie. Rosie er ikke i nærheten av hva Don drømmer om. Notorisk slurvete med det meste, vegetarianer, stadig sent ute og – verst av alt – hun røyker. Rosie er på jakt etter sin biologiske far, og er det noe Don er ekspert på, så er det genetikk. Farsprosjektet overtar for koneprosjektet, og det ufarliggjør Rosie – i hvert fall for en liten stund. Men det tar ikke lang tid før både koneprosjektet og farsprosjektet blir erstattet av prosjekt Rosie.

Drømmen om Rosie er en varm og morsom roman. En roman om sosiale normer og fordommer. Om det å være annerledes. Om følelser og kommunikasjon og vennskap og kjærlighet. Som leser blir jeg dønn forelsket i Don. Selv om jeg sannsynligvis – eller helt sikkert – ville gått på veggen etter fem minutter med ham.

Jeg ville bedt om en date med denne romanen øyeblikkelig.

[spacer]

[spacer]

 

Drømmen om Rosie

Dette er gjevt, Lars Petter Sveen!

Lars Petter Sveen

[dropcap custom_class=»normal»]G[/dropcap]øteborg: I dag kl. 16.00 mottok Lars Petter Sveen selveste P. O. Enquists Pris! Prisen deles ut hvert år til en yngre forfatter på vei ut i Europa.  

[spacer][spacer]

Bokmessen i Gøteborg er et mylder av folk, scener, stands og bøker, en labyrint det et øyeblikk føles umulig å forsere. Lars Petter Sveen skal motta P.O. Enquists pris, en pris som gis til en ung forfatter på vei ut i verden, til et forfatterskap av fremragende kvalitet. Prisutdelingen skal skje på Debattscenen, men når vi ankommer, eksisterer ikke noe som heter Debattscenen, og det blir en hektisk vandring, dulting i strømmen av mennesker, feil scene og en ny scene, før vi ,endelig, gjenkjenner de riktige folkene og er fremme på rett sted.

Lars Petter blir bedt opp på scenen, og romanen Guds barn blir rost, den blir omtalt som en bok om ondskap med kjærlighet som omdreiningspunkt. Juryen sier at forfatterskapet er preget av stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

Juryen skriver følgende om Guds barn: – I sin seneste roman skriver Lars Petter Sveen gjennom et kaleidoskop av fortellinger frem mytiske, historiske og bibelske skikkelser som speiler sin egen tid like mye som vår kulturarv og moderne samtid. Lagt til tiden fra Jesu fødsel i Betlehem til førti år etter hans død, er den en fortelling om ondskapen i verden, med kjærligheten som omdreiningspunkt. Guds barn er på alle måter et velfortjent gjennombrudd av en ung forfatter som i sitt forfatterskap viser stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

– Det er ein stor heider, eg tek det som ei anerkjennelse av at Guds Barn kan ha noko relevant å seie om spørsmål i vår samtid. I tillegg er det ei ære å bli lest av Enquist, eit litterært forbilde, sier Lars Petter Sveen.

[spacer]

[spacer]

 

Guds barn er på alle måter et velfortjent gjennombrudd av en ung forfatter som i sitt forfatterskap viser stor modenhet, egenrådighet og djervhet.

[spacer]

Juryen består av PO Enquist, Håkan Bravinger (Norstedts), Cathrine Bakke Bolin (Gyldendal Norsk Forlag) samt Jakob Malling Lambert (Rosinante & Co.).

Sveen er i godt selskap med tidligere vinnere som Jonas Hassen Khemiri, Trude Marstein, Daniel Kehlmann, Helle Helle, Mara Lee og Ingvild H. Rishøi.

 Mads og Lars Petter

Jordmødrene i Afghanistan

Jordmødrene

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]n skole av liv, omringet av død. På en skole på landsbygda i Afghanistan, i et område som syder av Taliban, lærer en lege landsbyjenter å redde liv. I det skjulte underviser hun dem i fred og kvinnerettigheter, mens jenteskoler blir bombet og brent rundt dem.

[spacer]

TEKST: Kristin Solberg

[spacer]

Faren hennes døde da hun var 12 år, bærende på livsfarlige hemmeligheter, i en annen krig. Siden fant hun hans dagbok, en etterlevning av ham. Der stod det lite om hva han selv drev med, men det var tydelig hva han ville for henne. Datteren måtte bli lege, stod det. Hun måtte jobbe for Afghanistans fattige, helst på landsbygda. Mer enn to tiår senere, var det akkurat det doktor Zeba gjorde, klar over at det kunne koste henne livet.

Jordmordskolen i Wardak

Jeg møtte henne for første gang sommeren 2011, på en jordmorskole gjemt bak høye murer og piggtråd i Maidan Shahr, en småby i en dal mellom fjellene i Wardak. I provinsen ble opprørerne stadig sterkere, de kontrollerte nå det meste av området. I Maidan Shahr var de spesielt sterke etter solnedgang. Skyggemyndighetene, ble de kalt. De leverte nattbrev med en trussel her, krevde penger der, drepte dem de anså som forrædere et tredje sted. På landsbygda rundt byen ble jenteskoler stadig bombet, brent ned eller truet til å stenge. Bak murene blomstret roser og solsikker, og 50 unge landsbykvinner mellom 17 og 24 år lærte ferdigheter som skulle redde liv.

For i krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. I Afghanistan, der krigen har rast i mer enn tre tiår, er mødre- og barnedødeligheten en av de høyeste i verden. Nesten 300 afghanske barn under fem år dør hver eneste dag, mens en afghansk kvinne dør i barsel hver annen time. Barna dør av diare, infeksjoner og lungebetennelse. Mødrene dør fordi klinikker ikke finnes eller fordi veien dit er stengt, fordi de ikke har tilgang til prevensjon, fordi de alltid blir nedprioritert. De dør fordi krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber.

For å redusere problemet er det de siste årene blitt utdannet nesten 3000 jordmødre, fra skoler som den i Wardak, som er drevet i et samarbeid mellom den norske og den svenske Afghanistankomiteen. Jordmødrene har reddet liv i et land som jevnlig kalles verdens verste for kvinner – der halvpartene av jentene aldri får se innsiden av et klasserom, der mange blir psykisk, fysisk eller seksuelt mishandlet.

Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner.

Doktor Zeba

Doktor Zeba, sjefen for jordmorskolen, hadde en visjon: «Jeg vil ikke bare utdanne jordmødre,» sa hun. «Jeg vil utdanne gode mødre, fredsambassadører, kvinnerettighetsaktivister og rollemodeller for landsbykvinner.» Derfor underviste hun elevene i hemmelighet om fred og kvinners rettigheter. Det var helt nye emner for dem. Mange hadde fått sin grunnskolegang avbrutt av krig, fattigdom eller ekteskap, noen hadde med egne øyne se skolen sin stå i brann. Få var noensinne blitt fortalt at de hadde rettigheter.

 

Fred og kvinnerettigheter var kontroversielt i en by omringet av opprørere, og doktor Zeba var klar over at det hun gjorde, kunne koste dyrt. «Moren min sier at hvis jeg drar til Wardak, kommer jeg til å dø,» sa hun. «Men vi skal alle dø en dag. Om det skjer i Wardak eller i Kabul, spiller ingen rolle for meg.» Hun hadde forsonet seg med sin egen dødelighet, den skremte henne ikke, men hun ønsket det hun kalte en «god død.» Hun ville for all del ikke bli tatt til fange av opprørere og krigsherrer. Den høsten begynte hun å skrive ned sine egne historier, slik at hvis hun en dag ikke kom hjem, skulle hennes barn vite hvem hun var, hva hun gjorde og hva hun ville.

Det neste halvannet året dro jeg regelmessig med doktor Zeba til jordmorskolen. Vi kjørte fra Kabul på ringveien mot Kandahar, forbi brune, bare fjell, forbi hus av gjørme og strå som gled umerkelig inn i sine omgivelser. Sjåføren vår fjernet alltid CDene med persisk popmusikk og folkesanger fra bilen, i tilfelle vi skulle bli stanset av opprørere langs veien. Jeg var kledd i en lyseblå burka, som skjulte at jeg var utlending på et sted der utlendinger ikke lenger er velkomne, der de risikerer å bli drept eller bortført. Burkaen ble min usynlighetskappe: Det øyeblikket jeg dro den nedover hodet, ble jeg forvandlet fra en alle så, til en ingen la merke til. På vei til jordmorskolen gjorde det forhatte nylonsplagget meg tryggere.

Dagen før jeg dro, skjedde alltid det samme. Utover ettermiddagen fikk jeg feber. Hodet verket, som om jeg hadde en gryende influensa. Det var som om kroppen min ville gi meg en unnskyldning til å bli hjemme. Jeg sov alltid dårlig om natten, noen ganger nesten ikke i det hele tatt.

Ikke dra – Wardak er for farlig

I bilen, med burkaen over hodet, tittet jeg ut gjennom gitteret som kastet et lyseblått skjær over verden. Jeg var kvalm, kjente lukten av min egen redsel i neseborene, så etter ulovlige kontrollposter, aldri sikker på hva som ventet rundt neste sving. «Ikke dra,» sa sikkerhetseksperter, soldater, venner. «Wardak er for farlig.» Så tenkte jeg på jordmødrene, på deres mot, på det de arbeidet for. De risikerte sine liv bare ved å være på skolen. De var villige til å ofre alt for å redde andre, og de gjorde det uten å blunke.

Så jeg fortsatte å dra.

Doktor Zeba brukte ikke burka. Hun hadde fått nok av plagget på Talibantiden på 1990-tallet, som riktignok hadde vært lettere for henne enn for de fleste andre kvinner. På en tid der jenter og kvinner ikke fikk lov til gå ut av huset uten en burka og et mannlig familiemedlem, der de ikke fikk gå på skole eller jobbe utenfor hjemmet, fikk hun studere. Forbudet mot kvinners utdannelse krasjet med forbudet for kvinner om å oppsøke mannlig lege, og myndighetene innså at de måtte gjøre et unntak for kvinnelige medisinstudenter. Hver dag i fem år gikk Zeba til sykehuset i hemmelighet, skjult under en burka. Da Taliban falt i 2001, tok hun den av, og hun hadde nektet å bruke den siden.

Ti år senere sa hun at hvis hun fikk valget mellom burka og fred eller ingen av delene, ville hun helt klart velge burka.

Jentenes historie

På skolen ble jeg kjent med jentene og deres historier. Jeg møtte Nilab, den første jenta i sin familie som kunne lese og skrive. Som mange av de andre jentene gikk hun på skolen i hemmelighet, skjult for landsbyen og slektninger. Men hemmeligheter varte sjelden lenge på landsbygda, og etter hvert fant Taliban ut om hennes skolegang. De pågrep broren hennes og truet med å drepe ham hvis han ikke hentet henne hjem. Han gjorde som de sa, men var villig til å ofre alt for å få henne tilbake til skolen.

Jeg møtte Rogul, en av de smarteste jentene i klassen, hun var gift med en mann som jobbet på byggeplassene i Iran for å tilbakebetale lånet han hadde tatt for å få råd til brudeprisen da de giftet seg. De andre elevene sa at han hadde tatt en ny kone i Iran, men Rogul gikk med hevet hode gjennom skolegården og lot som ingenting.

Jeg møtte Shagufa med det skjeve smilet, som i tillegg til å lære å redde liv, allerede hadde tatt et. Der ute et sted, utenfor skolemurene, fantes noen som ville hevne seg ved å ta hennes. Og jeg møtte Asma, bestyreren for studenthjemmet, som var giftet bort som 12-åring og som ønsket seg skilsmisse mer enn noen annet. Det var hun som var sammen med elevene om natten, etter at mørket senket seg over Maidan Shahr og skyggemyndighetene kom frem. «Nesten hver dag hører vi lyden av raketter. Men det er ingenting for elevene. De er vant med krig. Det er ingenting for meg heller,» sa hun.

Gjennom skoleåret så jeg hvordan de vokste, ikke bare som jordmødre, men også som kvinner. Hvordan doktor Zeba forvandlet dem fra usikre landsbyjenter til rollemodeller som skulle spre seg som gode tentakler fra jordmorskolen til landsbyene, der de virkelig skulle gjøre en forskjell.

Det var en skole av liv, omringet av så mye død.

En fredag i november 2012 fikk doktor Zeba en telefon med dårlige nyheter. En bombe var eksplodert i Maidan Shahr.

Jeg vil bare gråte, sa doktor Zeba. Men jeg kan ikke gjøre det. Menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, bruker de det som bevis.

Hun visste ikke hvor ille det var. En bombe kunne være så mangt: Alt fra en selvmordsbomber som detonerte vesten sin på feil sted og bare etterlot seg et lite hull i en vegg, til en lastebilbombe som ødela alt rundt seg. «Jeg vil bare gråte,» sa doktor Zeba. «Men jeg kan ikke gjøre det. Menn tror at kvinner er svake. Hvis vi gråter, bruker de det som bevis.» Så hun tørket tårene, og vi dro til Wardak for å se skolen for siste gang.

[spacer]

[spacer]

Det vakreste av Jane Austen

Austen

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]ane Austen. Romantikk. Men også en skarp penn og enestående humoristiske personskildringer. Sjekk ut disse sitatene.

[spacer][spacer]

Austens sikreste stiltegn er ironien, skriver Bjørn Tysdahl i etterordet til Overtalelser. Den spiller med rettferdig forakt over de pompøse, og især får sosialt snobberi gjennomgå. Den groteske Lady Catherine De Bourgh og den spyttslikkende presten Collins i Stolthet og fordom er minneverdige eksempler, og Sir Walter Elliot i Overtalelse står ikke tilbake for dem. Hans oppførsel er ikke så ekstraordinær, men like latterlig og skadelig for det. Til sine tider kan ironien også være ganske mild. Noen ganger virker den mest som et hemmelig lite håndtrykk fra forteller til leser: Vi innbys til å være med i fellesskapet av og blant dem som har vilje og evne til å glede seg over slike språklige grep. Noen få ganger innbys vi også til å smile brutalt av de dumme eller uheldige. Men kritikeren som kalte sin artikkel om Jane Austens romaner for «Velregulert hat» går for langt. Det er sant at fortelleren ikke er en kvinne som «suffers fools gladly», men det bærer galt av sted hvis hun oppsummeres som hatefull. Les hele Tysdahls etterord i Overtalelser som nylig har kommet i pocket.

[spacer]

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

 

[spacer]

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

[spacer]

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

[spacer]

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

[spacer]

[spacer]

Vi elsker Jane Austen. Her er noen av våre favorittsitater.

Skrivebelastet

Vingebelastning

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]arjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, nominert til P2-lytternes romanpris, nominert til Bokhandlerprisen, stor applaus fra kritikere og lesere. Etter suksessen med Bli hvis du kan-trilogien har Vingebelastning tatt leserne med storm. Les intervjuet med Helga Flatland om å følge opp en forventet suksess.

TEKST: Vegard Bye

Det er veldig spennende, men vanskelig – det er ikke for ingenting at det nettopp kalles den vanskelige andreboka, og det er slik det føles selv om jeg allerede har skrevet tre romaner tidligere. Men først og fremst er det deilig å fri seg fra trilogi-universet. Selv om det var fint å skrive de første romanene, var det tilfredsstillende å avslutte. Ikke nødvendigvis fordi jeg var lei, mer fordi jeg var fornøyd og følte meg ferdig. Det var samtidig en blanding av lettelse og litt skummelt å bevege seg bort fra det kjente universet og ut i noe annet. For jeg har skrevet noe helt nytt denne gangen.

 

Føler du at det er noen krav fra leserne?

Det er sikkert en forventning hos leserne, og jeg tenker at noen vil bli overrasket, noen skuffet – og forhåpentlig er det mange som vil glede seg over Vingebelastning, den nye romanen min. Jeg har stor respekt for leserne mine og vil nødig skuffe dem, men jeg kan heller ikke skrive på «bestilling» eller etter en oppskrift jeg nå har lært fungerer – det ville i alle fall ikke fungert for meg i lengden. Kanskje er ikke dette det leserne mine venter på – men jeg liker det litt også. Jeg liker at det nettopp ikke er det.

 

I den norske utgaven av litteraturmagasinet Granta bidro du med en novelle som også er noe helt annet, men samtidig hadde det gjenkjennelige Flatlandske mørket i seg?

Jeg har hele tiden blitt assosiert med dette mørket, og sorg er riktignok et tema jeg synes er veldig interessant, men den nye romanen er lysere og lettere, kanskje mer humoristisk, selv om temaet er alvorlig. Jeg skriver jo på en tilgjengelig måte, det er ikke så språklig eksperimentelt, men rett frem og karakterdrevet. Og det er ikke det samme mørket i den nye hovedpersonen Andreas som det var både i Granta-novellen og trilogien. Vingebelastning er først og fremst et samtids- og generasjonsportrett.

 

Hovedpersonen Andreas, hvem er egentlig han?

Andreas er en ganske vanlig fyr på 30 år fra Skien. Som alle andre i hans generasjon blir han fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, gjøre hva de vil med livet sitt; det er ingen begrensninger. Og det legger jo et visst press på forventningene til livet når du får høre det. I utgangspunktet har Andreas et vanlig liv sammen med familien, men etter hvert som vi blir kjent med ham, og han blir kjent med seg selv, merker vi at han viker unna kravene som blir stilt ham. Han vil egentlig ikke gå i dybden på annet enn tallene – han har et stort talent for tall, er matematisk veldig god – og vil følge strømmen så godt det lar seg gjøre når det gjelder alt fra utdanning til kjæresten og familien sin.

 

Andreas har noen tvangstanker, og handlinger, som preger ham litt?

Han har noen små nevroser for å systematisere og kompensere for en kaotisk og uoversiktlig verden. Han holder for eksempel på med modellflyutregninger og beregner avstander – noe som har krevd relativt mye research fra min side da jeg ikke er særlig matematisk begavet selv. Og, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner, tar han noen forholdsregler selv om han egentlig ikke tror på dem: Som å telle til ti før du drikker en slurk melk om morgenen, ikke tråkke på kumlokk eller fortausstreker og lignende – ting som er helt innafor, men som Andreas kanskje utfører i litt større grad. Men det går ikke utover livskvaliteten hans i særlig grad, det er ikke sånn at han ikke kommer seg ut av huset, unngår sosiale situasjoner eller andre ting. Han gjør det for eksempel til en intern og morsom greie med kjæresten sin, det ene opphenget han har med å gjøre mennesker til tall, eller hvordan han selvironisk tenker rundt mange av de faste mønstrene sine. Så det er ikke et stort hinder for ham. Før han blir gjort oppmerksom på det.

 

Så blir Andreas utsatt for en ulykke. Ikke noe alvorlig, men han blir innlagt på sykehus med fysiske skader – noe som utløser en psykisk reaksjon, og han blir fanget opp av psykiatrien?

Ja, og hans første reaksjon er: Trenger jeg dette, er jeg virkelig syk? Men etter hvert som han får pratet mer og mer om seg selv – en ganske tilfredsstillende følelse for de fleste – og finner flere og flere «svar», så tenker, og kanskje ønsker, han stadig mer at han er syk. Han opplever at det er deilig å ha et sted å plassere alt som ikke svarer til forventningene, det har et navn, og han kan til og med finne svarene – i tett samarbeid med psykologen – på at det er blitt slik, på at livet føles ganske på trynet for det meste. Han blir sykemeldt og omfavner den nye livssituasjonen som en mulighet, nærmest som en alternativ karriere.

 

Andreas begynner i terapi hos psykologen Bjørnar. Hva tenker du om ham?

Han er nok ikke verdens beste psykolog, og ikke av den mest konstruktive typen. Han er mer opptatt av å anerkjenne enn å gjøre noe med problemene. Men det som skjer mot slutten av terapien, er jo at han innser at Andreas ikke lider av noe å bli frisk av. Han leter etter overgrep i oppveksten, skylder på selvopptatte foreldre, men det er til syvende og sist ikke noe uvanlig. Det er imidlertid ingen tvil om at Andreas har det vondt, og det kan godt hende at han har behov for hjelp, men systemet han havner i – og søken etter «svarene» – gjør ham bare verre. Det er interessant fordi det er et system som er designet for å hjelpe, men jeg er usikker på hvor godt vi har av å diagnostisere alle reaksjoner på at livet i blant rett og slett er kjipt.

 

Andreas sier et sted at det er som om noen har lovet ham en overraskelse alle går og venter på, men som han sakte, men sikkert innser ikke kommer til å bli skje.

Ja, jeg tenker at livet kanskje er slik for veldig mange. Det handler om selvrealisering og jag etter egen lykke – for ikke å snakke om tiden vi har til å lete etter lykke, tilfredsstillelse og «likes» – det evige jaget etter bekreftelse. Det vil aldri bli ekte nok, det vil aldri bli nok. Det er alltid noe som kan bli bedre. For Andreas er det vel nettopp sånn. Han har egentlig alt han så for seg at han skulle ha i en alder av 30, men han føler hele tiden at noe mangler, og han vet ikke hva eller hvordan han skal finne det. Jeg tenker at for Andreas handler det også om at han har valgt en helt idiotisk jobb i forhold til hva han egentlig er god til – han ender som kommunikasjonsrådgiver etter å ha studert medievitenskap, i tråd med alle andre som vil «noe innen media».

 

Faren til Andreas sier han burde bli ingeniør – er det et foreldreopprør at han velger noe helt annet?

Andreas har ikke det opprøret i seg, tvert imot anklager han foreldrene for at de ikke har gitt ham noen råd eller begrensninger, det er deres feil alt sammen. Og «foreldreopprøret» finnes tross alt ikke på samme måte i hans generasjon – forholdet mellom foreldre og barn har forandret seg, man er nærere hverandre og er «barn» mye lenger. På den andre siden har også foreldrerollen, og måten man følger opp barna på, forandret seg mye de siste årene, noe Andreas foreldre ikke er så veldig interessert i – de er glad i barna sine, men også opptatt av å leve sitt eget liv.                 Andreas er enormt trygghetssøkende og tar kanskje valg ut ifra hva han tror han burde uten å kjenne ordentlig etter hva han faktisk liker og kan. Han sier selv at han må jobbe med noe kreativt fordi alle andre gjør jo det.

 

Er dette et symptom på dagens generasjon av 30-åringer, tenker du?

Ja, det tror jeg. Vi er en mellomgenerasjon med ironigenerasjonen som kom rett før oss og alvorsgenerasjonen hakk i hæl, som eskalerer med flinkisgenerasjonen. I dag velger man seriøse fag og yrker og er utrolig flink – men kanskje ikke så engasjert? Vi som er 30 nå, bærer fortsatt preg av at det var lov å være litt slappe, og det var fremdeles litt kult å bråke i skoletimene.  Jeg tror at for Andreas bunner mye i det at han er en del av en generasjon som ble foret med at de er så heldige og kan velge hva de vil, og det er ikke nødvendigvis positivt for alle. Det er mye som da ikke vil svare til forventningene og vil slå deg i trynet. Og at dette blir sykeliggjort og diagnostisert, er det vel ingen som tjener på.

 

Ville historien vært annerledes hvis Andreas var en jente?

Det ville nok vært vanskeligere for meg å skrive denne historien da. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde distansen – det er nok av likhetstrekk mellom meg og Andreas, haha. Det er mer et teknisk grep at det er en han og ikke henne. Hun ville mest sannsynlig fått et såkalt «flink pike-syndrom» – noe jeg selv synes er et utrolig provoserende begrep. Personlig mener jeg at det unge lidelsesperspektivet er uavhengig av kjønn, det er uansett ikke sunt. Det kan virke som om en del ser det som et gyldig alternativ til å leve og virke normalt, fordi det selvsagt er slitsom å leve, og at de finner en annen ro og det blir en karriere av å være diagnostisert og være syk. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om de som er ordentlig syke, men de lidelsene som bl.a. kjæresten til Andreas omtaler som «hvem som helst kan få». Det er en sykeliggjøring som ingen er tjent med, og aller minst de som bruker det for å få oppmerksomhet. Dette er ingen moralsk pekefinger, det er mer en undersøkelse: Hva skjer når et grensetilfelle blir plukket opp og sykeliggjort?

 

En av Platons leveregler er «Gjør hva du har å gjøre, og kjenn deg selv». Tror du Andreas etter hvert vil klare å leve etter denne regelen?

Hm. Det er ikke greit å vite. Men det skjer noe mot slutten i boka, der Andreas tenker at psykologen er det eneste han har igjen, da virker det som om han får summet seg litt.

Jeg velger å la leserne få svare på det.

[spacer]

[spacer]