Stikkord: bøker

5 grunner til å lese Paasilinna

Paasilinna

[dropcap custom_class=»normal»]A[/dropcap]v og til finnes det ikke noe bedre enn å lese en helt absurd, morsom bok – som for eksempel finnen Paasilinnas unektelig humoristiske bøker. «Alle elsker Paasilinna» sier vi i forlaget – og det må jo stemme, når hele 7,5 millioner lesere har funnet frem til dette universet!

[spacer]

Humor til tross: «Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Paasilinna», skrev Anne-Lise Johnsen i sin anmeldelse av Kollektivt selvmord i Fredrikstad Blad. Nå er fem av bøkene kommet ut i ny og fargerik design. Flere kommer. Og designet – det er det Nils Olsson som står for!

[spacer]

De hengte revenes skog

EDe hengte revenes skogn fantastisk historie om en offiser og en forbryter som gjemmer seg i dypet av de finske skoger, og hvor en eldgammel skoltesamekjerring og to svenske luksus-prostituerte spiller viktige roller. 

Oiva Juntunen er yrkesforbryter og for øyeblikket den lykkelige innehaver av et titalls kilo gull. Etter et vellykket kupp ble Hemmo Siira, hans medsammensvorne, fengslet – men selv lever han et bekymringsløst luksusliv. Det nærmer seg imidlertid dagen for frifinnelse og Oiva kjenner at han begynner å bli engsteldig. Hvordan vil Hemmo Siira, som allerede har drept flere mennsker, reagere når han skjønner at han har gått glipp av sin andel?

Juntunen flykter til den finske ødemarken, som viser seg å slett ikke være så helt øde. Men er Hemmo Siira på sporet?

Herlig finsk røverhistorie – Anne-Lise Johansen i Fredrikstad Blad

[spacer]

[spacer]

Verdens beste bygd

Verdens beste bygdEn fantasifull og humoristisk historie om kirkebrenneren som bygger kirker for å gjøre bot.

Asser Toropainen ligger på dødsleiet med dårlig samvittighet etter å ha satt fyr på flere kriker. Nå vil han at barnebarnet Eemeli skal gjøre opp for hans synder ved å grunnlegge Dødskirkestifelsen og bygge en kirke som kompensasjon for de som er brent. Den fantastiske kirken i Sotkamos utmarker lokker til seg alle slags mennesker, og etter hvert utvikler det seg et underlig lite samfunn der.

… slår et slag for folk som tør tenke selv – KK

[spacer]

 

[spacer]

Harens år

Harens årSjarmerende historie om journalisten Vatanen og om hvordan en liten hare kan redde et helt liv.

Vatanen og hans fotograf er ute på oppdrag et eller annet sted i Finlands dype skoger. Plutselig hopper en liten hare ut i veien foran bilen. Vatanen går ut av bilen for å se hvordan det har gått. Han finner haren, som merkelig nok bare er lettere skadet, og i samme øyeblikk tar han den store avgjørelsen om å vende ryggen til hele sitt borgerlige liv. Fotografen gir snart opp å vente. Vatanen og haren vandrer rett inn i ødemarken.

Dette er starten på et vanvittig eventyr, med bl.a. en overarbeidet bulldozerfører som går amok, en skogbrann og en blodtørstig bjørn.

Et humoristisk mesterverk – Fredrik Wanderup i Dagbladet

[spacer]

[spacer]

Kollektivt selvmord

Selvmordskandidatenes vanvittige reise, i luksusbuss, på vei mot «dødsriket». 

Det hele begynner en midtsommeraften da den mildt sagt deprimerte direktør Rellonen etter ytterligere en konkurs (den fjerde) er på vei inn i en låve for å skyte seg.
Der oppdager han offiseren Kemppainen, som er ute i samme ærend, og allerede er i ferd med å feste repet sitt til en bjelke. De blir begge distrahert fra sine planer. Etter en lang nattlig diskusjon
med sprit og badstue, konkluderer de med at det sikkert er mange andre som også tenker det samme. De legger en plan, de vil samle alle selvmordskandidatene fra hele landet til et stort seminar.

Etter det særdeles vellykkede seminaret planlegger de sitt livs (siste) reise.

Få kan skrive så gøyalt om alvorlige ting som finske Arto Paasilinna – Anne-Lise Johnsen i Fredrikstad Blad

[spacer]

[spacer]

Den elskelige giftblandersken

Den elskelige giftblanderskenEn søt og herlig historie om damen som en dag får nok, og bevæpner seg med en giftsprøyte … 

Hun er en fin dame, den 77-årige oberstinnen Linnea Ravaska. Rolig, snill og litt sprø lever hun et tilbaketrukkent liv på sitt lille røde torp i skogen. Men idyllen er falsk, livet hennes er et mareritt. Hver måned når pensjonen utbetales, kommer hennes kriminelle fostersønn og hans kompiser for å hygge seg med hennes penger. De drikker og spiser, tar badstue, slår i stykker ting, dreper smågriser og katter.

Til slutt blir det for mye for oberstinnen. Hun tar saken i egne hender.

Elegant, burlesk og syrlig liten sak fra en av Finlands aller fremste humorister – Sindre Hovdenakk i VG

[spacer]

[spacer]

Vi gir bort fem eksemplarer av pockene!

Hvilken vil du ha? Vi trekker de heldige vinnerne blant de som legger igjen en kommentar under! 

Møt debutant Pia Edvardsen

Pia Edvardsen

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]ebutromanen Vi var aldri brødre er en vakker, liten roman om et søsterforhold som gjør inntrykk – og som man kan kjenne seg igjen i. Særlig om man har en søster. Her forteller forfatteren bak boka litt om sitt forhold til litteratur. 

[spacer]

Derfor skriver jeg

For å bli rik og berømt og kunne reise langt

 

Selv leser jeg mest

Vi var aldri brødreSluker flere kilo skjønnlitteratur hver uke. Leser romaner, noveller og poesi. Leser for lite nyheter og aviser – får håpe fiksjonen også kan lære meg noe om virkeligheten

 

Favorittforfatter

Tomas Espedal

 

Den første boka jeg leste

Tror det må ha vært Puttes eventyr i blåbærskogen av Elsa Beskow.

 

Boka jeg husker best

Jeg gleda meg mer til å bli stor nok til å lese Kafka enn jeg gjorde til å ta min første øl. Glemmer aldri første gang jeg leste Forvandlingen. Jeg var rysta. Og elska det. Jeg visste at litteraturen rommet uendelige muligheter og jeg ville så gjerne inn dit, lese det de voksne snakka om.

 

Jeg elsker å lese fordi

I litteraturen ser man kjente ting på en ny måte, eller nye ting på en kjent måte. Den lar deg utforske rom i deg selv og andre som ikke kan nåes på andre måter.

 

Mitt beste skrivetips til nye skrivespirer

Jeg synes Liesel i Alberte-triologien sier gir Alberte et viktig råd der hun sier at hun må være i kontakt med sitt stoff hver dag. Det tror jeg er viktig.

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

→ Møt flere som liker å lese her

[spacer]

Papirfly: en trist, morsomt og absurd fortelling

Foto: Green Chameleon

[dropcap custom_class=»normal»]P[/dropcap]apirfly er en morsom, absurd, hysterisk og egentlig ganske trist roman. «Liv Gulbrandsen har en befriende vri på den sørgelige ungdomsboktrenden» skriver Cathrine Krøger og triller terningkast 5 i Dagbladet.

[spacer]

Faren til June er død. I begravelsen går det meste galt og den 15 år gamle June reagerer med en voldsom utagering i de påfølgende ukene. Vi kan ikke annet enn si: Les dette brevet, som starter hele boka. Du vil ønske å lese mer. 

[spacer]

Kjære Isabella Storbakken

 

Du hadde kanskje ikke venta å få brev fra meg, men mamma har sagt at vi skal takke alle som bidro til å gjøre pappas begravelse til noe å huske, og da hadde det vært feil å ikke ta med deg. Skal jeg være helt ærlig, har jeg ikke skrivi noe brev før.

 

Liv Gulbrandsen_foto_Stine Friis Hals

Liv Gulbrandsen

Mamma sier at i et brev kan du få med mange flere tanker og følelser enn du får i en melding. Jeg veit ikke om jeg er enig. Uansett blir hun skikkelig sur hvis jeg ikke skriver til alle som bidro i begravelsen. Så her kommer et brev til deg fra meg, med tanker og sånn. Jeg har tenkt mye på at det må ha vært skikkelig tøft for deg å gjøre det du gjorde. Det må ha krevd sin mann, som det heter, enda det blir feil å si, for du er jo ikke noen mann.

 

Jeg har aldri vært i noen begravelse før og jeg følte meg helt ute. Kanskje du veit hvordan det er? Når alt virker fjernt, liksom? Jeg så på maleriet på veggen. Jeg tror det skulle forestille et tre. Det var grønt og blått, og fikk lyse flekker fra sola som skinte gjennom vinduene oppe langs taket.

 

Greinene med epleblomster jeg og mamma hadde plukka i hagan samma morgen sto i store vaser ved siden av kista. Rundt meg hørte jeg surringa fra folk som prata lavt og rasla med programmene. Orgelet spilte noe som må være verdens tristeste sang og han fra Human-Etisk Forbund retta på jakka før han gikk mellom kransene på gulvet, opp til talerstolen. Han heter Olav.

 

Jeg veit det fordi vi snakka med ham før det begynte. Jeg skulle ønske Olav fulgte bedre med da han stoppa og så utover alle oss som hadde kommet for å ta farvel med pappa. Men greia var at ingen visste at du hadde tenkt å holde en tale. Det sto liksom ikke på programmet.

 

Så da du plutselig sto der, altså ved siden av kista, tok det litt tid før han, altså Olav, skjønte hva som skjedde. Han var ikke aleine om det. Jeg skjønner at du blei utålmodig, men det er ikke greit å dytte, sjøl om han sto der du ville stå. Samma det, det kunne gått verre. Litt synd med brillene hans bare.

 

Jeg har tenkt masse på det du sa. Det første du snakka om, fikk jeg bare med meg deler av. Skal jeg være ærlig, var det fordi jeg holdt meg for øra. Det er noe jeg gjør når sånne temaer kommer opp. Det er det samma som skjer når jeg, mamma og pappa (ikke pappa nå lenger, da) sitter i sofaen og ser på TV, og plutselig begynner noen å ha sex. Mens vi ser på, skjønner du? Da holder jeg meg helt automatisk for øra og lukker øya.

 

Jeg gjorde det samma da du begynte å snakke om «tre stormende erotiske uker sist sommer». Jeg bare kneip øya igjen og trykka tomlene i øra. Sånn satt jeg en stund, før jeg til slutt titta ut mellom to fingre. Mamma så ikke ut som mamma. Jeg tror det var rart for henne. Du veit, hun og pappa blei kjærester da de var ungdommer, og har vært gift siden de var tjueto. Da er det ikke så lett å ta inn over seg de tinga du sa.

 

Det var fint at du brukte tid på å forklare, for jeg tenkte at tre uker egentlig er ganske kort tid å kjenne noen. Men så fortalte du det om at dere hadde kjent hverandre i mange tidligere liv, at «du på ingen måte var den andre kvinnen, men den egentlige hustruen» og sånn. Jeg har tenkt masse på det. Det ene er disse greiene om tidligere liv. Jeg har aldri møtt noen som har opplevd det før.

 

Men nesten viktigere: Er det sånn at man er en helt annen person, på en måte, i forskjellige liv? De fleste som kjente faren min, vil vel kanskje beskrive ham som en litt forsiktig type. Ikke misforstå meg, jeg var skikkelig glad i pappa, men han var ikke akkurat en villmarkens sønn. Jeg veit ikke engang om han kunne gå på ski. Han var mer en sånn fyr som likte å lese bøker og ta

det rolig. Litt vel rolig for meg og mamma noen ganger. Jeg husker en gang jeg fikk en spikkekniv av mamma til jul.

 

Den var ikke engang særlig stor. Det var bare en vanlig kniv til å spikke pinner med. Pappa blei skikkelig bekymra! Han sa ingen ting, men det var tydelig. Og da jeg dro tommelen over eggen for å kjenne om den var skarp, skar jeg meg bittelitt. Ikke mye. Det kom kanskje en liten dråpe blod. Men pappa frika helt ut og ropte at mamma var blitt skikkelig amerikansk som ga våpen til sitt eget barn! Hæ? Hvor kom det fra liksom?

 

PapirflyEtterpå holdt han meg inntil seg, og sendte mamma anklagende blikk hver gang hun himla med øya. Pappa var litt pysete. Det er dette jeg ikke klarer å slutte å tenke på! For de tinga du fortalte var skikkelig sjokkerende. For eksempel den historien du fortalte; om da du og pappa måtte rømme gjennom ørkenen. Du var Faraoens vakreste elskerinne, mens han (Faraoen) var skikkelig maktsjuk og kjip. Så du bare lengta vekk, enda du var yndlingen i hele haremet. Så kom pappa og røva deg om natta og drepte vakter. Etterpå var det noe om «heit elsking i ørkensanden», men det fikk jeg bare delvis med meg, for da holdt jeg meg for øra igjen. Det var en skikkelig sterk historie!

 

Litt for sterk for mamma, tydeligvis, siden hun reiste seg og gikk ut av kapellet. Det jeg syns er så rart, er at pappa skulle ha turt de tinga der. Det høres ikke ut som ham! Hvordan virker det egentlig? Har man en helt annen personlighet i et tidligere liv?
Det blei litt rar stemning etter at mamma gikk ut av kapellet. Jeg var litt lei meg for det. Hun hadde jo laget hele programmet og stressa skikkelig for at det skulle bli en fin begravelse, ikke sant. Hun hadde kopiert sanger og snakka med folk som skulle «si noen ord». Da er det jo litt urettferdig at hun ikke skulle få være med på moroa. Egentlig er det rart at hun ikke hadde tenkt på det med dans, for det er hun skikkelig glad i. Hun har flere ganger sagt at «dans kan være et helt fantastisk uttrykksmiddel». Hun liker Cyndi Lauper også. Det er mamma som har lært meg å spille True Colors på gitar. Til tross for at det er en skikkelig gammal sang, har jeg alltid syns den er fin.

 

Jeg veit ikke om jeg kommer til å spille den igjen. Det er akkurat som den handler om noe annet nå.  Men da du begynte å synge og danse, tenkte jeg at det var fint at du brøyt opp talen med et sang- og danseinnslag. Nå mener jeg at man bør la være. I hvert fall i begravelser. Det kan ha noe med koreografien din å gjøre. Du har jo en stil som er ganske vill. Jeg skjønner at det å synge True Colors mens man danser med så store armbevegelser og høye spark, er vanskelig. Det er kanskje derfor de fleste velger å ikke gjøre det.

 

Så til det du trodde: at folk prøvde å drepe deg. Det er ikke riktig. Grunnen til at familien og vennene til pappa løp framover i kapellet, var at de ville redde blomsterkransene og bukettene. Det var kista de løp mot. Ikke deg. Sjøl om jeg forstår at det kan ha sett slik ut fra din synsvinkel

ettersom det var der du lå etter fallet. På kista altså. Og på pappa. Hvis jeg skulle komme med et råd, må det være at sjøl om det er fint å gjøre ting som er litt annerledes, så er det ikke sikkert at «tiden er moden», som det heter.

 

Folk var på en måte ikke helt klare for dette. Hvis du ser det sånn, er det kanskje lettere å skjønne hvorfor de ropte og kalte deg alle de tinga. Det betyr ikke at jeg syns det bestemor gjorde var riktig. Det var ikke særlig høflig av henne å kaste skoa sine på deg. Det var yndlingsskoa hennes, så hun angrer. Det hadde vært skikkelig fint om hun kan få dem tilbake.

 

Vennlig hilsen June

Å furte ihjel et forhold

Sissel Gran

[dropcap custom_class=»normal»]E[/dropcap]n gang hadde jeg en kjæreste som var altfor god til å furte. Han kunne være utmeldt og fornærmet i over en uke. Jeg visste sjelden hvorfor han furtet, og ethvert forsøk fra min side på å få et svar på det fortvilte spørsmålet: «Hva er det, er det noe jeg har sagt eller gjort?!», ble enten besvart med taushet eller et foraktfullt: «Det vet du best selv!» Den uken han furtet var han sint, avvisende og svarte med enstavelsesord.

Tekst: Sissel Gran 

Når ting var normalt mellom oss, hadde vi et hverdagsrituale med stearinlys på bordet hver morgen. I furteukene skulle det ikke tennes. Da satt han bak avisen, med brå bevegelser og et hardt uttrykk i ansiktet. Jeg var ung den gangen, og temmelig vettskremt. Jeg holdt pusten hver gang dette skjedde. Jeg har  ubehagelige minner av hvordan jeg overtilpasset meg og pep og trippet rundt ham i furteukene, gjettet og strevde for å finne ut hva galt jeg hadde gjort, ba om unnskyldning for alt mellom himmel og jord (veldig irriterende når kjærester gjør det!) og ventet på å bli tatt inn i varmen igjen. Det endte alltid på samme måte. En morgen var det som om på-knappen ble slått på inne i ham. Han satt smilende ved frokostbordet, med tent stearinlys og te på kannen. Hver gang var jeg like lettet og gråtkvalt takknemlig, helt til den dagen kjærligheten min hadde krympet til under holdbarhetsgrensen og jeg ikke orket å være underlagt hans kontrollregime lenger. Jeg sa takk og farvel. Ingen har noensinne kommet noen vei med å straffe meg med furting siden.

Om å være fornærmet

Jeg kom over Arild Nyquists lille ironiske epistel Om å være fornærmet[1] da jeg lette etter litterært stoff til dette temaet. Teksten gir et skråblikk på den balansegangen som må utøves skal man unngå at ens egen fornærmethet skal utløse tilsvarende reaksjonen hos partneren og dermed låse situasjonen lenger enn man egentlig ønsker seg. Den begynner slik: Det hender at jeg er fornærmet. Det er en god følelse. Man må spille på fornærmelsen så lenge som mulig, helt til begeret er tømt til siste dråpe – men ikke lenger. Dette er ikke den samme type fornærmethet som beskrevet ovenfor, der det handler mer om langvarig straffing som grenser til ondartet manipulasjon.

Velger å melde seg ut?

Arild Nyquists fornærmede jeg vet at klokken tikker og begeret fylles, det er ikke tilfelle hos personer som bruker furting for å straffe og disiplinere en kjæreste. Fra utsiden ser det ut som om alle som furter velger å være utmeldt og at de bruker dette aktivt overfor partneren. Som terapeut har jeg imidlertid kommet på innsiden av enkelte mennesker som har lett for å trekke seg tilbake i fornærmethet, og det er helt klart noe merkelig som inntreffer i en del av dem når det skjer. «Det er som en organisk tilstand», sa en mann. «Det er en fysisk fornemmelse av å stivne til, og det bare skjer i meg, det er ikke viljestyrt, jeg bare stivner, både følelsesmessig og fysisk. Det hjelper ikke hva kona gjør. Og jeg vet ikke hva jeg gjør for å komme ut av det, heller, men etter noen dager eller en uke kan det plutselig gi seg, løsne liksom.» Han var ikke så veldig plaget av dette når han var inne i denne tilstanden, og det var når sant skal sies et lite element av fryd i det, en følelse av å slå tilbake mot urettferdighet. Noe i ham visste at det var et våpen, men han valgte det ikke, det var tilstanden som valgte ham.

Sint og krenket

I dag forstår jeg mer av furtingens psykologi, denne merkelige, barnaktige tilbaketrekningen som er fundert i et irrasjonelt behov for å bli inderlig forstått og «lest» uten å måtte si hva som er i veien. Den som furter er sint og føler seg krenket samtidig som personen motsetter seg på det mest bestemte å fortelle hva man er sint for. Å bidra til noen oppklaring kjennes helt urimelig og feil, nærmest fysisk umulig, og det er fornærmende i seg selv å bli bedt om å forklare. Romanen The Course of love av Alain de Botton handler om et par og deres vei gjennom ekteskapet. Begge er furtere, den mannlige parten i overkant mer talentfull i den kunsten enn kvinnen. Furting, skriver forfatteren, kan betraktes som  ..en hyllest til det vakre, men farlige idealet som har sin rot i vår tidlige barndom: løftet om ordløs forståelse. Altså: Bare når vi ikke behøver å forklare, kan vi føle oss genuint trygge på at vi virkelig blir forstått, for hvis du virkelig er glad i meg, vil du reagere adekvat og omsorgsfullt på min sårethet. I motsatt fall er det et bevis på at du ikke elsker meg. Påstanden kan nok av mange bli oppfattet som dypt krenkende, skulle vi liksom være barn i voksen alder!? Men kjenn etter, ideen er ikke helt på jordet. De fleste som har furtet og vært fornærmet kjenner igjen følelsen av å være et forurettet og såret barn.

Barnslig ubehjelpelighet

Arild Nyquists krenkede jeg besinnet seg og forstod når grensen var i ferd med å bli overskredet. Han vendte tilbake til det ufornærmede liv, sluttet å oppføre seg som et forurettet barn, kanskje var han til og med i stand til å si unnskyld til kona, eller i det minste ta imot en unnskyldning fra henne, noe som er helt nødvendig skal et forhold fungere som et hjem og ikke et torturkammer. Mannen med den organisk stivnede tilstanden – en tilstand som også inntreffer i mange kvinner – var ikke i stand til verken å si unnskyld for sin langvarige bortvendthet eller ta imot fredsbestrebelser fra partneren. Dette var ikke manipulering fra hans side, bare barnslig ubehjelpelighet, men forholdet led fordi han var så sårbar og aldri selv tok tak i sitt reaksjonsmønster. Min ungdomskjæreste likte altfor godt å straffe gjennom å være fornærmet, og derfor furtet han forholdet i stykker. Han var nok også et såret barn innerst inne, men på meg virket han bare slem og sta og uhyggelig. Den virkelig stygge siden ved forstokkethet, furting, fornærmethet og krenkbarhet er jo den manglende empatien som kan komme til å prege personen. Den fornærmede kan bli altfor glad i sin offerrolle og være ute av stand til å se at partneren lider.

Elsk hverandre!

Det er vondt å være fornærmet, men det er også vondt å bli utsatt for fornærmethet. I et parforhold må vi anstrenge oss for å regulere våre egne vanskelige følelser og ikke bli så oppslukt av vår egen skuffelse at vi kjører forholdet i senk. Vi må anerkjenne vår partners fortvilelse etter en krangel eller en uoverensstemmelse. Vi må ta imot hverandres reparasjonsforsøk og forsøke å elske hverandre, også når vi er på vårt dummeste.

[1] Fra Kollvikabrev 1974

-> Les også Sissel Gran om ferdigsnakka par 

 [spacer]

Bøker av Sissel Gran

Boka Det er slutt  er et svar på en lesers oppfordring om å gi utbryteren en stemme. «Folk gir opp for lett i dag,» sier mange. Noen gjør det, men denne bokenhandler om lange farvel der utbrytere har verket innvendig i årevis, og der beslutningen om å gå har vokst seg frem over tid. Les mer om boka her

[spacer]

Vi lengter alle etter kjærlighet, etter å bli en del av noe større enn oss selv. I Kjærlighet i hastighetens tid skriver Sissel Gran om det moderne paret, om forelskelse og kjærlighet, konflikter, utroskap, brudd og om forhold som varer. For varighet er kjærlighetens varemerke, og når vi har funnet vår elskede, ønsker vi at forholdet skal tåle livets påkjenninger. Men et par skapes ikke av harmoni alene. Konflikt, forhandling og sannhetsprøver er en forutsetning for å etablere et par. Les mer om boka her

[spacer]

Kjærligheten er en oppdagelsesferd inn i det ukjente. Reisen starter med høye forventninger, fremtidshåp og optimisme. Tre vendepunkter eller porter må imidlertid alle forhold gjennom dersom forholdet skal bli et godt sted å være. Kjærlighetens tre porter handler om opptakten til disse tre vendepunktene, og hvordan partene går gjennom eller snur ved dem. Les mer om boka her

[spacer]

I Hekta  på et håp om kjærlighet gir Nora Skaug gir en rå og ekte dag-til-dag-beskrivelse av hvordan et hekt utvikler seg. Mange har sittet fast i et hekt uten å ha forstått det selv. De har kanskje kalt det «ulykkelig kjærlighet». Psykolog Sissel Gran analyserer Noras historie. Hun beskriver hektets symptomer, hvordan et hekt etableres, og hvordan man kan komme seg løs. Les mer om boka her

[spacer]

 

 

 

Kjære mamma, gratulerer med morsdag

Her er bøkene jeg vil gi til mamma på morsdag:

[dropcap custom_class=»normal»]P[/dropcap]å morsdag velger vi å feire den helt normale mammaen. Hun som tyr til en skive med sjokoladepålegg som forhandlingsmiddel, bruker iPaden som barnevakt og støvsuger opp Lego når hun blir sur. 

[spacer]

Kjære mamma. Takk for at du overtalte pappa til å kjøpe bil uten hull i gulvet da jeg skulle bli født. For at du sluttet å røyke i det to streker ble blå – akkurat sent nok til at jeg ikke ble så høy som jeg helst ville vært. Takk for at du gikk opp og ned, opp og ned i trappene på sykehuset fordi jeg var treig da det gjaldt. For at du ikke fikk panikk da du kom hjem med meg og tenkte «hva nå?»

Takk for at du strikket votter, luer, skjerf, sokker, ørevarmere, gensere, bukser og leggvarmere nok til å fremkalle heteutslett. For at du kjørte rundt og rundt i byen da jeg ikke ville sove. Takk for at du ikke hørte på alle kjerringrådene, men gjorde det du mente var best.

Takk for at du ikke ble så sint da jeg klatret opp i kjøkkenskuffen for å leke med mel. For at du har innboforsikring så da lillebror tømte en balje vann over det nylagte parkettgulvet ble det ikke så mye styr. Takk for at vi fikk steke pølser i peisen når det var dårlig påskevær. For at du dyttet lue over hodet på meg – selv når jeg gråt. For at du visste regnbukse var nødvendig selv om den var stygg. Takk for at du gadd å tørke snørr, smøre solkrem, smøre ski, smøre matpakke, smøre deg med tålmodighet.

Takk for at å ligge i gulvet og bygge Lego var viktigere enn å rydde. At familiekveld fint kunne finne sted i en sofa ingen visste om noen gang hadde blitt støvsugd. Takk for at du lot meg sitte inne å lese, selv om de andre ungene var ute. For at du syntes tre i matte var en fantastisk karakter, og ikke mente det var så nøye å være førstesolist.

Kjære mamma. Takk for at du er akkurat den du er. Selv om det ikke ser perfekt ut. Selv om rot må gjemmes vekk i en krok når folk kommer på besøk. Takk for at du fikk meg til å skjønne at det kommer flere kjærester, flere muligheter, at ikke alle kan bli statsminister – og at det er greit.

Takk for at du støtter meg når jeg letter og skal ut i verden, og står klar til å ta meg i mot om jeg skulle falle ned fra skyene.

Jeg hadde ikke klart meg uten deg, og den dagen jeg trenger å lære å strikke, kjøpe bilsete, lindre brannsår, trekke ut flis og overleve trappene skal jeg komme til deg for råd. Slik du gikk til din mor, og hun til sin mor før det.

Takk for at du er du, og lar meg være meg.

Her er bøkene jeg vil gi til mamma på morsdagen:

Her er bøkene jeg vil gi til mamma på morsdag:

Her er bøkene jeg vil gi til mamma på morsdag:

Hva om det er vi som må flykte?

Håvard Syvertsen

[dropcap custom_class=»normal»]I[/dropcap] en ikke veldig fjern framtid blir Norges regjering styrtet, Oslo satt i brann og folket tvunget til å flykte på grunn av borgerkrigslignende tilstander. Håvard Syvertsen har skrevet en dystopisk roman fra Oslo i nær fremtid: Hva om vi må flykte? Hva om vi blir «de andre»? Her forteller forfatteren selv historien bak boka Et uoverskuelig mørke.

Tekst: Håvard Syvertsen

Det er en slags krigstilstand i Oslo og på Østlandet. Ingen veit hva som skjer, internett ligger nede, TV og radio likeså. Det er hyppige eksplosjoner, skuddvekslinger i gatene og hele kvartaler står i brann. Fra tre ulike perspektiv, i tre fortellinger, følger romanen noen personer det første døgnet: Et eldre ektepar som må ta med seg barnebarnet og flykte ut av byen, Kaisa, en kvinne i tjueårene som jobber som sykepleier på Ullevål sykehus og den ganske nyansatte kultursjefen i Kongsberg kommune som hjelper en av sine ansatte og familien hans i midlertidig sikkerhet.

 

Hvorfor har du skrevet denne romanen? ble jeg spurt om for en tid tilbake av en som hadde lest boka. Det første svaret som slo meg var ”fordi jeg kunne”. I motsetning til personene det handler om, kunne jeg skrive den. Men når jeg ville og måtte skrive akkurat denne romanen, var det fordi det oppsto en akutt etisk impuls i meg mens jeg det siste halvåret i 2015 arbeidet med å oversette Carsten Jensens roman Den første sten. Jensens roman foregår i et krigsherjet Afghanistan, og i månedsvis satt jeg mange timer hver dag og lette fram et norsk språk for virkeligheten den beskriver. Samtidig foregikk den norske flyktningdebatten. Jeg opplevde avstanden mellom den kaotiske virkeligheten jeg prøvde å finne et språk for, som ligner den situasjonen mange flyktninger rømmer fra, og den norske debatten, som skrikende – med sin retorikk av ”lykkejegere” og ”båret på gullstol”, en generell mistenkeliggjøring av mennesker i dypeste nød.

 

I debatten er det blitt det skapt en avstand mellom ”oss” og ”de andre”, og man er så forbanna sikker på at det aldri kan ramme oss.

 

Et uoverskuelig mørkeHva er et menneske egentlig verdt? 

 

I denne boka finnes ikke ”de andre”. Det kan være deg. Det kan være søstra di, mora di. Eller barnet ditt. Slik hver eneste av de flyktningene som kommer, er noens barn, noens søsken. En gang har noen sunget godnattsanger for det mennesket som nå legger ut på en livsfarlig reise. Vi hører om båter som kantrer i Middelhavet. Enda et tall på omkomne, et altfor høyt tall, men altså: et tall. Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket. Hvordan kan vi greie å forstå det?08

Jeg veit ikke. Men vi gjør det i hvert fall ikke ved å gjøre flyktningene til ”de andre”. Derfor er det ingen ”de andre” i denne romanen, bare et uoverskuelig mørke.

[spacer]

Det er altfor lett å glemme at for hver eneste gang det skjer tragedier, skjer det for første gang med akkurat dét mennesket.

10 råd til bestefar – fra bestefar Vegard Vandvik

Bestefarboka

[dropcap custom_class=»normal»]H[/dropcap]ør på bestefar! sier Vegard Vandvik. Han er selv bestefar og har utgitt Bestefarboka – en klok og varm bok om alt bestefar kan finne på sammen med barnebarna. 

For ugla.no har bestefar Vandvik nå satt samme ti tips til andre bestefedre der ute:

  1. Du har mye mer å by på enn du tror! Du har kunnskaper, evner, egenskaper, interesser og spennende historier du kan dele.
  2. Du har verdifulle ressurser som foreldrene har knapphet på: tid, erfaring og tålmodighet.
  3. Du har flere gleder og vitaminpiller å finne enn du har oppdaget. Vent ikke for lenge. Begynn med babyen før damene kaprer den – kom i gang!
  4. Selv om du har et avstandsforhold til dine barnebarn, kan «litt tid» være som en juvel å ta vare på for et barn.
  5. Hvilken rolle ønsker du at de skal ha i ditt liv – og du i deres? Tenk gjennom og avklar hvilken plass du vil holde av til dine barnebarn. Ta et bevisst valg!
  6. Du kan ha mange roller: være en seer, lytter, trøster, hjelper, støttespiller. Barnets viktigste supporter. Og medvandrer. Selv om dere bor langt fra hverandre.
  7. Sammen med barnebarnet kan det oppstå mange gulløyeblikk som du kan nyte leeenge etterpå. De kommer når du minst aner det.
  8. Det er mye som kan være gull verdt også for en bestefar! Ord, klemmer, lek, latter, delte hemmeligheter og situasjoner.
  9. Barna har energi og gir energi, de utfordrer oss og bidrar til å holde våre små grå og kroppen vår i vigør. De gir mer mening i vår siste livsfase.
  10. Mange av oss har våre prosjekter som vi forsvinner ned i. Med litt planlegging og økt bevissthet er det kanskje en idé å gjøre litt større plass til barnebarna også?

[spacer]