Stikkord: Blod på snø

Høytsvevende Jo Nesbø

[dropcap custom_class=»normal»]H[/dropcap]va tenker du på der oppe? Det er journalisten i VG som spør. En mann som henger 25 meter over bakken, kun sikret med et tau. Jeg håper at han ikke tenker på noe annet enn å overleve.

Litt tidligere på dagen hadde jeg plukket opp Jo Nesbø på Majorstua. I elbil. Hva tenkte jeg på, slo det meg. En elbil. En så latterlig liten plastboks. Tenk om det skjer noe. At bilen med sotete ruter ikke ser oss og bare kjører over oss. Uten å merke det. Ser for meg overskriftene.

Høydeskrekk

Men så er vi altså i Fetsund. Ved en klippe midt i skogen. Jeg ser på journalisten og på fotografene. Har de snakket med HR om dette? Var dette egentlig en god idé å la seg intervjue i en klatrevegg? Hva sier hovedverneombudet? Finnes det HMS for forfattere? Selv har jeg kledd meg for skogs- og klippetur. Skjørt og et beger med cortado to go. Jo virker ikke videre imponert.  – Har du ikke mer klær enn det der, sier han bekymret. Som om det å fryse er det største problemet her.

25 meter over bakken skal Jo altså svare på en rekke spørsmål. Ruta heter Veslemus. Jeg tenker navnet er ironisk. Som Kveldsroveien på Stabekk. Midt mellom E18 og motorveien. Jo forteller at han har litt høydeskrekk. Men det er VG-journalisten og jeg som må se bort. Se ned. Og håpe på det beste.

 

Angry man of pulp – Jo Nesbø

Etter ti Harry Hole-bøker, Hodejegerne og Sønnen, har Jo Nesbø skapt et helt nytt romanunivers. Her forteller han om hvor Blod på snø-bøkene kommer fra. I begynnelsen var de ikke engang Jo Nesbø-bøker.

Tekst: Jo Nesbø

Historien om historien begynte den dagen jeg gikk ut i ankomsthallen på den internasjonale flyplassen i Toronto. Jeg var på promotur for en av mine bøker og hadde hatt en svært sein natt i New York. Jeg var glad da jeg så navnet mitt på skiltet som ble holdt opp av en dresskledt mann forrest i køen av limosjåfører. Jeg fulgte ham ut i bilen, og idet han startet, hoppet det inn en svær kar i forsetet. Han snakket russisk i korte, huggende setninger med min sjåfør. Så kjørte vi i retning fra Toronto.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping.

Det var da jeg kom på at dette kunne vært den perfekte kidnapping. Jeg så for meg at de to i bilen hadde tatt på seg hver sin dress, kjørt ut til flyplassen, skrevet av navnet på skiltet til limosjåføren som stod bakerst i rekken, stilt seg helt forrest og latt offeret følge seg ut til bilen. I ni av ti tilfeller ville vedkommende være bemidlet. En knallgod forretningsidé: lave etableringshindre, lave løpende kostnader, lav risiko.

Allerede på hotellrommet i Toronto begynte jeg å skrive på det som skulle bli romanen Kidnappingen av Tom Johansen. Jeg så for meg Tom Johansen som en sliten, lett forfyllet norsk-dansk krimforfatter på promoturné i Nord-Amerika. Det hadde han stort sett vært siden en gang på syttitallet, da debutromanen Blod på snø ble utgitt i USA og ble en kultroman innen sjangeren, lest og diskutert av krimnerder fra New York til San Francisco, uten å nå et stort publikum, selvfølgelig. I stedet for en oppfølger gjorde Tom Johansen flere mislykkede forsøk på å skrive en litterær roman ettersom han mente at krimsjangeren egentlig lå under hans verdighet. Blod på snø hadde bare vært resultatet av et internt veddemål om at han kunne skrive en bedre krimroman enn all den andre dritten som ble utgitt.

Tom Johansen mislyktes også i forsøkene på en stabil nykterhet, et stabilt familieliv og en stabil økonomi, noe som gjorde at han i 1983 ga forlaget det de ville ha og publiserte Blod på snø II: Mere blod. Noen kritikere var positive, andre mente at boka var et spekulativt forsøk på å skvise ut det som var igjen av saft i Blod på snø-appelsinen. Men det var uansett en diskusjon som foregikk i krimlitteraturmenighetens relativt lukkede gemakker, for det store publikum seilte Mere blod enda lenger under radaren enn forløperen.

Ved inngangen til det nye årtusenet er Tom Johansen fortsatt på veien ettersom han ikke lenger har noe å reise tilbake til. Den notorisk utro forfatteren er for lengst skilt, har ingen kontakt med sin datter, har ingen egentlige venner. De som utstår hans arroganse og selvgodhet, får som regel nok etter et par av hans sinneutbrudd. En kjent bransjekollega som har måttet tåle Johansens dårlig skjulte misunnelse og utfall om lettvint kommersialisme, har gitt ham tilnavnet «The Angry Man of Pulp». Så Tom Johansen fortsetter sin never-ending-tour på nåde fra sin mangeårige redaktør og tidligere elskerinne med stadig billigere hotellrom, mindre kostpenger og de rimeligste limoservice’ene, mens hun med stadig mer frynsete overbevisning forsikrer forlaget sitt om at, jo, en dag, snart nå, kommer Romanen. Så en dag, etter en sen natt i New York, ankommer Tom Johansen nok en flyplass …

Under skrivingen av Kidnappingen av Tom Johansen ble jeg mer og mer nysgjerrig på hvordan disse bøkene hans var, sånn i detalj. Og bestemte meg til slutt for å skrive dem.

Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte.

Planen var å gi dem ut under navnet Tom Johansen, som om Tom Johansen var en faktisk person, legge ut informasjon om denne relativt ukjente forfatteren på nettet, fiktive intervjuer, bilder og linker til litterære analyser av de to lett obskure romanene som altså første gang kom ut på 70- og 80-tallet. Kort sagt, jeg hadde det ganske moro og håpet at leserne ville se det på samme måte. Vel, advokatene på forlagene så det ikke på samme måte og sa klart ifra at det er straffbart bevisst å selge et produkt under feil forutsetninger. Tom Johansen var levende nok for meg, men sant nok, han eksisterte ikke, hadde aldri eksistert.

Så hva gjør man da? Da forteller man for eksempel historien om historien, utgir bøkene under eget navn og spør leserne om de likevel vil være med. Være med på at dette er bøker som kunne vært skrevet av en leve-, kvinne- og spritglad, arrogant jævel av en skandinav i USA på 70-tallet, om 70-tallet, med handlingen lagt til en liten hovedstad som heter Oslo.

Er du det, så vær så god, her er Blod på snø, den tidligere uutgitte kultklassikeren som la lista – høyt eller lavt – for det som skulle komme etterpå.

Aschehoug podcast – første episode

Bøker av Jussi Adler-Olsen

I første sending kan du høre intervju med suksessdebutanten Ingar Johnsrud som klinket til med en 6er i VG på første forsøk med romanen Wienerbroskapet. Bli med en tur innom Aschehoug Skrivekurs og lurer du på hva bokhandlerne gleder seg mest til denne bokvåren? Thorbjørn Harr leser første kapittel av Jo Nesbøs BLOD PÅ SNØ.