Stikkord: biografi

Erik Bye – Norge på to bein

Erik Bye

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Erik Bye pocket kr. 249,-
Erik Bye ebok kr. 169,-

Utdrag:

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre. Bye har fått sin bauta. Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.

Det er bare å gratulere!
– Sindre Hovdenakk, VG

En imponerende fortelling.
– Mari Grydeland, Aftenposten

Et stort stykke Norge.
– Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

 

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Velskrevet og svært lojal, skriver VG. Dette er den definitive biografien, skriver Dagbladet. Nå er den store biografien om André Bjerke endelig her!

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og nå kommer André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

 

Løvehjerte – Ståle Solbakken

Ståle Solbakken forteller åpent og ærlig om karrierens opp- og nedturer, om dramatikken da hjertet hans stoppet, om familien og om hvordan han ønsker at fotball skal spilles.

Ståle vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt. Tapte kamper sitter mye lenger i kroppen og kan gjøre ham søvnløs.

I Løvehjerte inviterer vinnerskallen leseren inn i sitt fotballiv – der taktikken legges, kontraktene forhandles og spillerne formes. Vi blir med tilbake til oppveksten i Grue, følger karrieren som spiller i Ham-Kam, Lillestrøm og videre på landslaget under Drillo. Vi følger ham som ung trener i Ham-Kam og som suksessrik sjef i FC København. Vi er også med på sidelinjen under hans opphold i FC Köln og Wolverhamton.

Kjøp boka her

Løvehjerte er en fortelling om en engasjert og kompromissløs leders store krav til medarbeiderne sine, men først og fremst om Ståles egne krav til seg selv.

 

Etterord av Knut Espen Svegaarden

«Halla …»

Smilet. Så kom neven. Som om ingenting hadde skjedd, sto han plutselig der foran meg, inne i kafeen i Parken, absolutt levende, og leverte sin klassiske hilsen, den jeg hadde hørt hundre ganger for. Jeg husker at jeg fikk gåsehud over hele kroppen, hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen hans.

Men det er liksom ikke sånn du bare gjør.

«Hei, hvordan har du det?» Det var omtrent det eneste jeg fikk fram. Jeg svelget. Her sto han, rett foran meg, Ståle Solbakken, spill levende.

«Fint», svarte han. «Vi ses etterpå.» Sa gikk han, mens jeg ble stående igjen og tenke.

17 dager tidligere hadde han svevd mellom liv og død, ja faktisk vært død i mange minutter. Det var kanskje det som gjorde at jeg nesten ikke trodde det da han sto der foran meg. Han var faktisk i live.

Noen opplevelser sitter sterkere enn andre.

Møtet i Parken, fredag 30. mars 2001, var en sånn opplevelse for meg. Etter fire tøffe timer med pressen, inviterte han meg hjem til seg, der kona Anniken hadde nok med å passe på åtte måneder gamle Markus og tre år gamle Sondre. Igjen tok han seg tid. Igjen ga han av seg selv. Fyren måtte være utmattet, både mentalt og fysisk.

Men nei da, Ståle Solbakken hadde tid.

Det er litt merkelig det der – noen har alltid tid, andre har aldri tid.

Ståle Solbakken tilhører definitivt den første kategorien.

I tillegg har han egenskaper som ikke sa mange andre klarer å bruke rasjonelt: Ståle Solbakken er faglig sterk, han er tøff og flink med mennesker. Men han har også, ifølge en som jobbet lenge med ham, noen prosent galskap i seg, noe uforutsigbart – som iblant kommer fram, og som kanskje gjør at han får ut det beste i folk rundt seg.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til Ståle Solbakken, helt siden jeg traff ham for første gang da han spilte i Ham-Kam, hadde hockeysveis og «spilte med håndveske». Men spille kunne han, bedre enn de fleste.

Da han ble trener, gjorde han også det bedre enn de fleste. Kanskje fikk vi et litt spesielt forhold, fordi begge er litt «Rain Man», med en forkjærlighet for lagoppstillinger fra gamle dager, Liverpool, Manchester City og engelsk fotball generelt.

Plutselig en kveld datt det inn en tekstmelding fra Solbakken: «Nå sitter jeg rett ved siden av Paul Power. Jeg tenkte du ville like å høre det», sto det – om Manchester Citys tidligere lagkaptein, en helt for meg i oppveksten. Det er sånn han er: Blander humor, kunnskap og nostalgi. I tillegg er han til å stole på: Han holder avtaler, noe jeg setter veldig høyt.

Det er også få jeg kjenner som er så uredde. Og det gjelder det meste, også media. Et godt eksempel: En kollega av meg intervjuet Ståle på hotellet der han bodde i Wolverhampton. Telefonen ringte. Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ikke mange har fatt sparken på direkten. Ståle Solbakken fikk det, og han så ingen grunn til å skjule det.

Er det noe han virkelig mener, så er han ikke redd for å si det. Han tar de fightene, enten det gjelder sak eller person, hvis det er viktig nok. Sånn gjør et menneske som er trygg på seg selv og sitt. Og det har han også grunn til, etter alt han har vært gjennom.

Det er ikke uten grunn at han går under navnet «Ståle Salvatore» i Ham-Kam – og «Gud» i Lillestrøm. Vel heter han ikke Jesus, men han sto like fullt opp fra de døde.

Og da føler du deg kanskje uovervinnelig?