Stikkord: biografi

Fra verdensrevolusjon til de nære ting

“Arne Paasche Aasens mor lærte barna sine opprørets grunntanke: Slåss mot de rike som øder jorda og sulter ut arbeiderne!” Poeten forble lojal mot Arbeiderpartiet hele sitt liv. Journalist og forfatter Arild Bye løfter med denne biografien ”partidikteren” Arne Paasche Aasen opp og frem fra glemselen, skriver Brageprisjuryen.

Barndomshjemmet til Arne Paasche Aasen på Grünerløkka var den reneste revolusjonssentral. Herfra ledet hans ultraradikale mor Augusta utgivelsen av syndikalistavisa Direkte Aktion. I årene før og under første verdenskrig ble kjente røde opprørere som Martin Tranmæl stadig observert gående inn og ut av leiligheten i Seilduksgata.

Den russiske revolusjon i 1917 måtte gjøre dypt inntrykk på en 16-årig gymnasiast og dikterspire med en slik bakgrunn. I likhet med kameraten Rudolf Nilsen skrev Arne Paasche Aasen harmdirrende tekster der han priste revolusjonen, fordømte tidens klasseskiller og hyllet arbeidernes kamp.

Mens kameraten døde ung, fikk Paasche Aasen se et land med større sosial rettferdighet stige fram. Han fulgte arbeiderbevegelsen på veien til makten og ble framfor noen bevegelsens egen dikter. Hans «Vi bygger landet» ble et fast innslag på partimøter.

«Finkulturelle» idealer betydde lite for Paasche Aasen; det var vanlige folk han var opptatt av å nå. Med sine verspetiter i Arbeiderbladet (underpseudonymet Dorian Red) og tekstene til Ønskekonsert-slagerne som «Blåveispiken» og «De nære ting» lyktes han til gangs. Selv levde han som en bohem, barnløs og fri, men beholdt lojalt tilknytningen til Arbeiderpartiet livet ut. Ved inngangen til det nyrøde 1970-tallet valgte han – som i sine unge dager – å tale makten midt imot, i en strid som splittet partiet og folk.

Arbeiderklasse-bohemene

UTDRAG: Verken Arne Paasche Aasen eller Rudolf Nilsen tok seg fast arbeid idet de nå gikk inn i tjueårene. De prøvde å leve av ordet og la seg til en fri livsstil. Begge ville være «kunstnere» som tross sitt revolusjonære alvor også elsket å være morsomme. Så langt må Arne og Rulles «løsgjengerliv» ha gått at noen tok til å mene at de var noe i nærheten av døgenikter og dagdrivere. De drakk og ruset seg hver gang de hadde anledning, ofte til den lyse morgen. Ludvig Meyer påstod at Rudolf Nilsen var «fryktelig lat», og at det var grunnen til at han ikke søkte noe fast arbeid. Indolent og doven kunne man få inntrykk at han var, litt blekfet, men med en stillferdig sjarme, hevdet Meyer, som observerte de unge dikterne på svært nært hold i sin egen leilighet til ulike tider på døgnet.  Stilt overfor praktisk arbeid fant de to uten tvil gjerne noe annet å fordrive tiden med.

Reaksjonene på duoens livsstil var tydelige. I Samfundslaget ble det fleipet særlig med Paasche Aasens veldige dikteriske ambisjoner. Han fikk høre at han stilte for høyt når han drømte om å bli berømt. En arbeiderungdoms flamboyante opptreden kunne skape reaksjoner. Navnet hans ble vridd på av de ulike redaktørene av «Bikuben», den håndskrevne lagsavisa, det florerer med henvisninger til ham som «Påske» og «Pinse»-Aasen. De andre vitset med at han ønsket seg til «Olympen». I et smede-dikt «Påske Aasen tilegnet», ble han skildret som jålebukken som skilte seg ut fra den ellers nøkterne gruppen. Han burde helst fjerne seg fra «sjargongen til Wildenvey», ellers ville han selv vokse vekk fra dem, rimet ungdomslagets avis: «Opprinnelig er du jo en av våre, hvorfor da fare sådan av gårde.»  At han og Rulle, uteksaminert fra gymnaset, ikke gikk i gang med mer enn å skrive, ble kommentert. Det ble sarkastisk satt på trykk at «Det forlyder at Arne Paasche Aasen vil begynne med samfunnsnyttig arbeide».  Det fantes alltid dem som i misunnelse lo. De to dikterhåpene kunne le tilbake. For noe å gjøre ble de ikke i beit for. De gikk aktivt inn i teatervirksomheten i Arbeidersamfundets dramatiske klubb. Der skrev de tekster til revyene og opptrådte selv etter hvert også på scenen. Det sterkt politiserte teaterarbeidet skulle bringe kunsten ut til folket. Teatergjengen reiste på turné i hele Akershus med revyen «Den røde hane». De overnattet på spillestedene til neste dag, hvorpå de som hadde jobb i byen, måtte rekke toget tidlig om morgenen. Om kvelden bar det av sted til et nytt spillested og ny forestilling. Arnes søster Emmy var blitt med; hun arbeidet på et samvirkelag og var av dem som måtte inn til byen med toget. Enda om noe av innholdet i revyene var nokså lettbeint, var teaterarbeidet morsomt og fungerte som viktig politisk agitasjon. Noen ganger spilte de også seriøs dramatikk. En gang satte de opp Frøken Julie av August Strindberg. Men mest skrev og spilte de revy og lot latteren sitte løst.

Som hennes dager var

– Alle mennesker har sin skjebne. Og man kan skrive en roman om hver og en. Jeg synes ikke at et eneste menneskeliv er kjedelig, sa Anne Karin Elstad til VG i 2006. I Som hennes dager var, skriver Hilde Hagerup frem et portrett av den folkekjære forfatteren viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra – Nord-Møre.

I 1976 debuterte en 38 år gammel dame fra Nord-Møre med en historisk roman, Folket på Innhaug. Forfatteren var Anne Karin Elstad, trebarnsmor, lærer og husmor. Hun som skulle komme til å bli Norges mest folkekjære forfatter.

Anne Karin Elstad skrev historier om hverdagslivene til vanlige folk. Og det traff lesere over hele landet. Av det litterære Norge, derimot, fikk Elstads romaner mer lunken applaus. Selv om hun flere ganger mottok publikumspriser, uteble de seriøse litterære prisene. Hvorfor kom Anne Karin Elstad aldri riktig inn i den litterære varmen?

I Som hennes dager var skriver Hilde Hagerup frem et portrett av Anne Karin Elstad som viser hennes sterke tilknytning til slekten og stedet hun kom fra. Herfra hentet hun også stoff til romanene sine. Hagerup følger Elstad fra barndommen, der tapet av moren blir et vendepunkt, til lærerutdanning, tre barn, tre ekteskap og en eventyrlig suksess som forfatter.

Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.
Hilde Hagerup

Som hennes dager var – forord

Under Bjørnsonfestivalen i Molde i 2003 intervjuet Anne Karin Elstad forfatterkollega Thorvald Steen på scenen. De snakket om skriveprosess. Om den var de overraskende enige. Begge hadde flere historiske romaner bak seg, og begge la enorme ressurser i den undersøkende delen av forarbeidet. Det var der man matte begynne, og der matte man vare grundig. Spesielt var det viktig a vare oppmerksom på fordommer knyttet til den perioden eller de skikkelsene man ville skrive frem. Hvordan var historien fortalt tidligere, og hva og ikke minst hvem, var utelatt? Når researchen var over, skrev de begge ut ifra sannsynlighet. Hva kan ha skjedd? Til slutt, og aller sist i arbeidet, kom fantasien, selve diktningen. Slik ble Elstad mulighetenes forfatter. Med utgangspunkt i det hun visste, sa hun for seg hvordan en fiktiv fortid kunne ha vært.

Denne boken handler om personer som ikke er fiktive og hendelser som faktisk har funnet sted. Likevel har jeg lært av Anne Karin Elstads skrivemetode. Mitt portrett representerer ikke en absolutt sannhet, men en mulig og sannsynlig variant av den. Med unntak av faktiske og etterprøvbare opplysninger er alt vi sier om andres (eller eget) liv, tolkninger. Og var tolkning er avhengig av hvem vi er, og hva vi har med oss av erfaringer. I et slikt perspektiv er alle biografier ufullstendige. Naturligvis.

Jeg er verken journalist eller litteraturviter, men forfatter og leser. Det har nødvendigvis farget arbeidet mitt med denne boken, og påvirket hvilke spørsmål jeg har stilt underveis. Jeg har også med meg at jeg traff Anne Karin Elstad – en gang. Da visste jeg på ingen måte at jeg skulle få i oppgave å forsøke a skrive frem et portrett av den eldre, pent sminkede damen som ble hjulpet ut av drosjen foran Det Norske Teatret en senvintersdag 2007, på et tidspunkt da hennes timeglass allerede var i ferd med å renne ut, sandkorn for sandkorn, skritt for skritt, mens jeg var småbarnsmor og befant meg i voksenlivets startgrop, i hvert fall relativt sett. Jeg klarte ikke å ha noen samtale om litteratur med henne, i stedet mumlet jeg noe om at nå skulle norsklæreren min sett meg – her, sammen med selveste Anne Karin Elstad.

Jeg var nok i overkant ærbødig, for hun ble litt flakkende i blikket og noe overbærende i smilet, og jeg skjønte ikke hvorfor. Jeg skjønte ikke at det implisitte stemplet bestselgerdronningen – selv om det var ærefullt – også var med på å plassere henne i en bås hun helt til det siste opplevde som trang.

Jeg husker henne som generøs. Hun hadde skrevet en tale som hun tok ut av vesken da hun skulle opp og snakke foran forsamlingen på teatret den dagen.

– For det har jeg lært, sa hun, – man skal alltid være forberedt når man møter sitt publikum. Det skylder man dem.

Senere den dagen fortalte hun meg at hun hadde en leilighet i Framnes Terrasse på Skillebekk.

– Det er sa fint, sa hun. – Jeg har utsikt og alt jeg trenger.

Jeg syntes likevel at jeg kunne fornemme at hun var litt ensom og tenkte på det etterpå, at jeg skulle ha tatt kontakt og kanskje møtt henne igjen. Det gjorde jeg aldri. Hadde jeg gjort det, ville mitt portrett av henne blitt et annet. Jeg har likevel forsøkt å skrive henne frem sann – som en venninne jeg nesten har hatt. Sånn tror jeg også hun blir lest, og sånn tenker jeg at vi bør fortsette å lese henne, fordi hun har noe viktig å si oss om frihet og anstendighet. Hun snakker til leserne sine med fortrolighet, empati og varme. Jeg tror det er en av grunnene til at hun var så elsket.

Hilde Hagerup

Erik Bye – Norge på to bein

Erik Bye

– Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt: En ekte, feilbarlig folkehelt, skriver VG og triller en sekser på terningen. Journalist og forfatter Asbjørn Bakke forteller historien om et ekstraordinært menneske, mannen med det store hjertet og den varme stemmen. Om Programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket.

Erik Bye pocket kr. 249,-
Erik Bye ebok kr. 169,-

Utdrag:

Året var 1961. Erik Bye hadde fått en idé og kunngjort den i det enormt populære programmet Vi går om bord. Hva om norske skip på alle hav kastet ut en flaskepost. Ideen hadde han fått fra Norsk Havforskningsinstitutt, som i mange år hadde droppet slike flasker for å studere havstrømmer. Sjømenn i salen kom opp til Erik på podiet, fikk utdelt flasker med brev og nødvendige instrukser. Kort tid etter lå 5000 flasker og plasket i sjøen rundt omkring på kloden. En av disse flaskene ble kastet fra skipet Höegh Benin på 04 grader og 20 minutter nord, 06 grader 50 minutter vest 27. oktober. I fem uker drev den innover mot vestkysten av Afrika og endte altså opp i strandkanten utenfor Ngelekazo. Der ble den ene plukket opp av Nana Andoula Kwejan II og hans nest eldste sønn. Nana betydde «høvding» og Andoula betydde «under». Han var en av 42 underhøvdinger i et distrikt som talte 48 000 mennesker.

Den 49 år gamle afrikanske høvdingen fikk et brutalt møte med Norge da han sto i flydøra på Fornebu 22. mars 1962. Etter å ha reist 600 mil nordover ankom han i toga og bar overkropp i tett snøvær. På hodet hadde han en forgylt krone utskåret av tre med elfenbenspynt, og på føttene hadde han sandaler. Høvdingen ble kjørt til Norum hotell, som lå med sin prangende fasade mot kastanjene i Bygdøy Allé. Her puttet Erik ham i et varmt badekar og ga ham et par knerter Løitens linjeakevitt, mens sekretær Sissel Wesenlund løp ut for å kjøpe varme klær til den kalde kroppen. Neste dag ble han pakket inn i tykt, norsk vintertøy og en stor lofotlue, noe som fungerte som kamuflasje på flyturen nordover til Bardufoss. Derfra bar det et par timer i bil sørover til Narvik der han ble møtt av snøføyke og ordføreren.

Dette ble det mildt sagt god radio av. Programmet fra seansen ble en enorm suksess, selv etter Eriks standard. «En rekke lyttere ringte Morgenposten og karakteriserte programmet som det beste som er laget av NRK etter den annen verdenskrig!», sto det i nevnte avis. Denne historien er fantastisk. Senere blir Bye invitert tilbake til landsbyen og flere av innbyggerne tok navnet Erik Bye.

I boka får vi høre om programlederen, poeten, visesangeren, journalisten, aktivisten, komponisten, skuespilleren, humanisten, samfunnskritikeren og medmennesket. Om oppveksten i pensjonatet på Nordstrand, om tyskere som okkuperte det og om motstandsmannen som måtte flykte til Sverige og som allerede hadde kjempet en lang kamp da han som 21 åring reiste til USA for å studere i 1947. Der skulle han bli i mange år. Som student. Som journalist. Som skuespiller. Som loffer av den mer ekstreme varianten. Og med foreldre hjemme på Nordstrand som var mer enn bekymret. Erik brukte langt mer tid på teatret enn ved bøkene. Stipendet var brukt opp og han skyldte penger: «Jeg har måttet utsette min eksamen en tid – antagelig ikke lenger enn til august, men det lot seg ikke gjøre å gå opp i mai uten et overjævlig arbeidspress, som jeg hadde liten eller ingen lyst til å underkaste meg, selv om jeg kunne ha greid meg»

Og moren hans klager over brevfrekvensen, lover han ingen forbedring: «Når en har greid å være en drittsekk så lenge som jeg, er det små muligheter for å bli en engel om en vil aldri så gjerne»

Erik Bye laget sitt første radioprogram i 1955. Skisser og sanger fra New Yorks havner var noe helt nytt for lytterne. Kombinasjonen av frodige, selvopplevde historier og grundige intervjuer, ble en ubetinget suksess. Han lagde reportasje fra 30 meters dyp. «– Det begynner å bli vanskelig å puste. Jeg får lite luft, meldte amatørdykkeren. Han måtte opp. Ved ti meters dyp sprengte det kraftig i venstre øre, og ved tre meters dybde måtte han stoppe i tre minutter for å dekomprimere.» Sendingen skapte naturligvis store avisoverskrifter. Han reiste til Afrika. Til Kina. Til India. Han laget reportasje inne i gruvesjakten på Svalbard. Han skapte radiohistorie og senere TV-historie. Bye oppsøkte uteliggere og skopussere i programposten Bye på byen og var tett på folket. Han hadde et stort hjerte for landets krigsseilere og sjømenn: Man kan fremdeles lese og høre om ‘vanskelige gutter som bør sendes til sjøs’. Og avisene er svært rundhåndet med sjømannstittelen når de omtaler en biltyv eller en annen lovbryter. ‘Sjømann’ står det, så sant det kan påvises at biltyven engang har krysset Skagerak. På den måten kastes det ofte et uheldig lys over en stand og et yrke som krever det ytterste av sine folk – og over mennesker som verken er verre eller bedre enn resten av oss».

Han skapte øyeblikk som alle husker. Viktige, morsomme, fine og triste. For Erik Bye hadde stunder da han ikke syntes verden var til å holde ut. Da søkte han gjerne tilflukt i prosa, poesi og musikk. Eller alkohol.

Historien om Erik Bye er en fortelling om det Norge som vokste fram i kjølvannet av fjernsynets inntog på begynnelsen av sekstitallet. Det er et bilde av en svunnen tid, men samtidig et portrett av en nasjon som reiser seg etter krigen.

Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre. Bye har fått sin bauta. Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.

Det er bare å gratulere!
– Sindre Hovdenakk, VG

En imponerende fortelling.
– Mari Grydeland, Aftenposten

Et stort stykke Norge.
– Bernt Erik Pedersen, Dagsavisen

 

I kampens glede – André Bjerke 100 år

Velskrevet og svært lojal, skriver VG. Dette er den definitive biografien, skriver Dagbladet. Nå er den store biografien om André Bjerke endelig her!

Få om noen i det norske litterære og kulturelle miljø har hatt så mange roller som André Bjerke: lyriker, gjendikter, polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter – i tillegg var han en mer enn habil sjakkspiller. 30. januar i år ville han fylt 100 år og nå kommer André Bjerke – i kampens glede av Peter Normann Waage.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land – Den lune uhyggen

Les Tom Egelands tekst om De dødes tjern – Mørkets mester

I anledning jubileet kommer Peter Normann Waage med den første, omfattende biografien om mannen. André Bjerke var en ruvende skikkelse innen norsk litteratur, kultur og debatt gjennom flere tiår.

Ord av André Bjerke

Peter Normann Waages biografi tar for seg alle sider ved Bjerkes ulikeartede virksomhet. Fordi Bjerke var så tett på sin samtid, en samtid han ofte sto i opposisjon til, er boken også en kulturhistorie. André Bjerke var en stilsikker språkkunstner fra han var helt ung, men også en kunstner som etter hvert brukte mye av sitt språktalent som avisdebattant. Likevel fortsatte han sin diktergjerning frem til 1974. Og diktene hans er blitt folkelesning. Waages biografi gir et levende portrett av både André Bjerke og den tiden han levde og virket i.

Mørk Sankthans

UTDRAG: Visst var det sommer, til og med årets lengste dag og korteste natt: sankthansaften. Men det var mørkt i Norge. Vi skriver 1942. Landet var okkupert og gjennomkontrollert av nazistene. Ni måneder tidligere hadde de beslaglagt alle de radioapparater de kom over: Innbyggerne skulle ikke få andre nyheter enn dem okkupasjonsmakten selv sendte ut.

Det var forbud mot bål. Den dysterhet som nazistene spredte, skulle også gjelde sankthansaften. Likevel var det fest flere steder; motet måtte holdes oppe, livet gikk videre. Kongen restaurant i Frognerkilen i Oslo var åsted for en av festene. Dit kom André Bjerke sammen med sin venn Karl (Kalle) Brodersen.

To år tidligere hadde André Bjerke hatt en oppsiktsvekkende debut som lyriker med samlingen Syngende jord. 24-åringen hadde trening i å opptre fra gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole. I tiden etter debuten hadde han hatt flere opplesninger fra den samlingen.

Det som foresto denne Sankthansaftenen, var likevel noe annet. Han skulle blant annet lese et helt bestemt dikt fra Fakkeltog. Også den samlingen ble godt mottatt av kritikerne. Den som var utkommet et par måneder tidligere. Karl Brodersen forteller:

«Jeg tror ingen romfarer foran sin første ferd kunne føle seg mere spent og usikker. Marmorblek i mørk konfirmasjonsdress steg han opp på podiet, vakker som en gresk gud, men noe sløret i blikket og usikker i gangen på grunn av de inntatte styrkedrikker. Der var mye gild ungdom samlet, blussende kinner og skinnende øyne, og fremfor alt: skjønne kvinner i hopetall. Ikke merkelig om André var besvimelsen nær: her lå livet foran ham, nu gjaldt det å gripe det.

Jeg husker bare at han leste «Mørk sankthans»:

Det var ingen bål iår.
Strendene lå så øde,
og festen for midtsommernatten,
den ble som en fest for de døde –

Diktet tegner bildet av en sommernatt preget av krigens gru, og så til slutt:

Men nettopp i skyggenes aften
fikk våre sinn en dåp.
Det tentes en ild i kvelden,
et glimt av udødelig håp:

Vel kan vi leve i mørke
og tape av syne vårt mål,
men likevel eier vår ungdom
tusen utente bål –

Og venner, tider skal komme
påny over jordens sletter
da våre bål skal bruse
i leende midtsommernetter!

Gjett om jubelen bar mot ham, den ville ingen ende ta! Da vi i lyset av en ny dag gikk hjemover, visste vi at oppskytingen hadde vært vellykket: André var kommet inn i sin dikterbane.»

Og ikke bare inn i den. Rakettoppskytningen dannet innledningen til en mangfoldig karriere. I løpet av få år skulle han etablere seg som en av Norges mest folkekjære diktere. Snart skulle han også markere seg som gjendikter av flere klassiske verker og som en begavet skaper av kriminalintriger. Gjennom hele 1950-tallet og ut i 1960-tallet kom Bjerke til å stå sentrum for kulturfeider som preget både tid og ettertid. Hans allsidige begavelser er fint oppsummert av Gerd Brantenberg:

«I sine dikt er André Bjerke som en harpe, det vareste av alle instrumenter i symfoniorkesteret.

Den kommer ikke ofte. Men når den endelig kommer, er det den som anslår tonen for alt som skjer.

I sine debattinnlegg er han som pauker. De trommer avsted melodisk og voldsomt og setter nye punktum der man ikke venter noe punktum‚ de håner alt, hvis de vil, overdøver alle andre instrumenter og dominerer hele orkesteret.

I sine kriminalromaner danser han muntert avsted på et piano, for så plutselig å trampe i klaveret og sette inn med cello og bass, som strykes uhellsvangert over strengene: «Noen skal dø i natt,» sier celloen. «Dø!» sier bassen.»

Utdraget er hentet fra André Bjerke. I kampens glede. Boken er i salg fra 24. april.

 

Kjøp boka her

Løvehjerte – Ståle Solbakken

Ståle Solbakken forteller åpent og ærlig om karrierens opp- og nedturer, om dramatikken da hjertet hans stoppet, om familien og om hvordan han ønsker at fotball skal spilles.

Ståle vil vinne. Ikke bare litt, men helt, fullstendig, totalt. Tapte kamper sitter mye lenger i kroppen og kan gjøre ham søvnløs.

I Løvehjerte inviterer vinnerskallen leseren inn i sitt fotballiv – der taktikken legges, kontraktene forhandles og spillerne formes. Vi blir med tilbake til oppveksten i Grue, følger karrieren som spiller i Ham-Kam, Lillestrøm og videre på landslaget under Drillo. Vi følger ham som ung trener i Ham-Kam og som suksessrik sjef i FC København. Vi er også med på sidelinjen under hans opphold i FC Köln og Wolverhamton.

Kjøp boka her

Løvehjerte er en fortelling om en engasjert og kompromissløs leders store krav til medarbeiderne sine, men først og fremst om Ståles egne krav til seg selv.

 

Etterord av Knut Espen Svegaarden

«Halla …»

Smilet. Så kom neven. Som om ingenting hadde skjedd, sto han plutselig der foran meg, inne i kafeen i Parken, absolutt levende, og leverte sin klassiske hilsen, den jeg hadde hørt hundre ganger for. Jeg husker at jeg fikk gåsehud over hele kroppen, hadde mest lyst til å kaste meg rundt halsen hans.

Men det er liksom ikke sånn du bare gjør.

«Hei, hvordan har du det?» Det var omtrent det eneste jeg fikk fram. Jeg svelget. Her sto han, rett foran meg, Ståle Solbakken, spill levende.

«Fint», svarte han. «Vi ses etterpå.» Sa gikk han, mens jeg ble stående igjen og tenke.

17 dager tidligere hadde han svevd mellom liv og død, ja faktisk vært død i mange minutter. Det var kanskje det som gjorde at jeg nesten ikke trodde det da han sto der foran meg. Han var faktisk i live.

Noen opplevelser sitter sterkere enn andre.

Møtet i Parken, fredag 30. mars 2001, var en sånn opplevelse for meg. Etter fire tøffe timer med pressen, inviterte han meg hjem til seg, der kona Anniken hadde nok med å passe på åtte måneder gamle Markus og tre år gamle Sondre. Igjen tok han seg tid. Igjen ga han av seg selv. Fyren måtte være utmattet, både mentalt og fysisk.

Men nei da, Ståle Solbakken hadde tid.

Det er litt merkelig det der – noen har alltid tid, andre har aldri tid.

Ståle Solbakken tilhører definitivt den første kategorien.

I tillegg har han egenskaper som ikke sa mange andre klarer å bruke rasjonelt: Ståle Solbakken er faglig sterk, han er tøff og flink med mennesker. Men han har også, ifølge en som jobbet lenge med ham, noen prosent galskap i seg, noe uforutsigbart – som iblant kommer fram, og som kanskje gjør at han får ut det beste i folk rundt seg.

Jeg har alltid hatt et godt forhold til Ståle Solbakken, helt siden jeg traff ham for første gang da han spilte i Ham-Kam, hadde hockeysveis og «spilte med håndveske». Men spille kunne han, bedre enn de fleste.

Da han ble trener, gjorde han også det bedre enn de fleste. Kanskje fikk vi et litt spesielt forhold, fordi begge er litt «Rain Man», med en forkjærlighet for lagoppstillinger fra gamle dager, Liverpool, Manchester City og engelsk fotball generelt.

Plutselig en kveld datt det inn en tekstmelding fra Solbakken: «Nå sitter jeg rett ved siden av Paul Power. Jeg tenkte du ville like å høre det», sto det – om Manchester Citys tidligere lagkaptein, en helt for meg i oppveksten. Det er sånn han er: Blander humor, kunnskap og nostalgi. I tillegg er han til å stole på: Han holder avtaler, noe jeg setter veldig høyt.

Det er også få jeg kjenner som er så uredde. Og det gjelder det meste, også media. Et godt eksempel: En kollega av meg intervjuet Ståle på hotellet der han bodde i Wolverhampton. Telefonen ringte. Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ståle sa «et øyeblikk», gikk ut av rommet, kom tilbake fem minutter senere, og det første han sa til min kollega var: «Jeg fikk sparken.»

Ikke mange har fatt sparken på direkten. Ståle Solbakken fikk det, og han så ingen grunn til å skjule det.

Er det noe han virkelig mener, så er han ikke redd for å si det. Han tar de fightene, enten det gjelder sak eller person, hvis det er viktig nok. Sånn gjør et menneske som er trygg på seg selv og sitt. Og det har han også grunn til, etter alt han har vært gjennom.

Det er ikke uten grunn at han går under navnet «Ståle Salvatore» i Ham-Kam – og «Gud» i Lillestrøm. Vel heter han ikke Jesus, men han sto like fullt opp fra de døde.

Og da føler du deg kanskje uovervinnelig?