Stikkord: Avdeling Q

Thrillersommer med Jussi Adler-Olsen

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]ussi Adler-Olsen starter sin forfatterkarriere med å skrive internasjonale thrillere. Både Alfabethuset og Washingtondekreter er allerede ute. Nå kommer Hun takket gudene.

[spacer]

Den velstående, kyniske forretningsmannen Peter de Boer er spesialist i å ødelegge firmaer på bestilling. Han er født i Indonesia, men vokst opp i Nederland i skyggen av sin despotiske far. Først som voksen lærer han å bestemme tempoet i sitt eget liv. Han starter sitt eget firma og snart lærer han seg å ta makten over andre.

Nicky Landsaat bor i en av Amsterdams ghettoer med en voldelig far og en mor som opprinnelig er fra Indonesia. Tross umenneskelige familieforhold og fattigdom går Nicky ut av studiene med toppkarakterer. Hun kommer seg inn som trainee i Peter de Boers firma og viser seg å ha helt spesielle talenter. Plutselig er han og Nicky virvlet inn i et spill på liv og død om en hittil ukjent form for terrorisme.

[spacer]

Jussi Adler-Olsen [spacer]

[spacer]

Alfabethuset

Det er annen verdenskrig og to engelske jagerpiloter blir skutt ned over Tyskland. Pilotene vet at de blir henrettet hvis de blir tatt til fange. De kommer seg om bord på et lasarettog fullt av høyt rangerte SS-folk med granatsjokk. James og Bryan kaster to pasienter av toget og tar deres plass. De to pilotene havner på Alfabethuset, et militært psykiatrisk sykehus hvor de må simulere sinnssyke for å overleve. Men kan de det? Uten selv å bli sinnssyke?

Fluktplanene blir vanskelige å gjennomføre fordi de er sløvet av medikamenter og elektrosjokk og i tillegg deler sykesal med fiender som har lignende planer …

Mange år senere setter Bryan føttene på tysk jord igjen. Han har ett mål – å finne ut hva som egentlig skjedde med James.

Spenningsroman som er vanskelig å legge fra seg.

Drammens Tidende

[spacer]

[spacer]

[spacer]

Jussi Adler-Olsen møter House of Cards

Washingtondekretet er en storpolitisk thriller med dagsaktuelle problemstillinger, der handlingen er selve budskapet.

Washingtondekretet er en høyt leseverdig thriller med bred appell. Tematikken er svært så tidsaktuell med et tankevekkende realistisk bakgrunnsteppe. Hvor lett kan ikke makten gripes selv i store demokratier med bunnsolide konstitusjonelle rettigheter?

Hvor langt kan demokratiets grunnprinsipper settes til side før despotiet overtar? Kan målet – uansett hvor høyverdig det er – hellige ethvert udemokratisk middel? Det amerikanske presidentvalget er inne i sin siste fase. Doggie Rogers, en av de nærmeste medarbeiderne til Demokratenes kandidat Bruce Jansen, er på vei for å feire den historiske valgseieren. Plutselig lyder skudd, og Jansens høygravide hustru blir drept. Doggie er i sjokk, ikke minst fordi hennes far blir anklaget for drapet. Bruce Jansen trer inn i presidentembetet som en dypt bitter mann. Han mister sin sunne dømmekraft, og blir dermed et perfekt redskap for krefter som arbeider ut fra sin egne skjulte agenda. En liten gruppe medarbeidere anført av Doggie, som nå blir USAs mest ettersøkte kvinne, forsøker å avsløre komplottet som det amerikanske samfunnet er utsatt for. Alt hviler på Doggies skuldre.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

[spacer]

Avdelingen for uløste saker

Har du ikke lest serien om Avdeling Q? Da har du noe å glede deg til! Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den trøblete inspektør Carl Mørck. Mørck er en mann som har blitt utsatt for mye urettferdighet. Han er opprørsk og trakasserende, og han går på ingen måte tjenestevei. Men han har også en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme som han gir fantastisk godt uttrykk for. Sist, men ikke minst, er han en drivende god etterforsker. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad, den høyst motvillige sekretæren Rose og flinke, omsorgsfulle Gordon. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle.

[spacer]

[spacer]

 

Avdeling Q-feber

Jussi Adler-Olsen kom rett fra Dronning Margrethes bord til Norge og øsende regn. Men dét plaget ikke krimkongen som er aktuell med den syvende boken om Avdeling Q.

Startet som en provokasjon

Jussi er Danmarks best selgende forfatter og har solgt 17 millioner bøker på verdensbasis. Tirsdag 15. mai mottok han prisen «Æreshåndværker 2017» utdelt av Haandværkerforeningen i København. H. M. Dronning Margrethe var blant de mange festkledde gjestene. – Jeg vant ikke bare den prisen for mine bøker, sier Jussi om den noe utradisjonelle prisen. Sammen med sin kone, Hanne, har han bygget og restaurert 16 hus, han har bygget opp firmaer og mener at det å fysisk bygge noe også styrker hodet. Samtidig er den lange fortellingen om Avdeling Q også litt av et byggverk. Hvordan startet det hele? – Det startet som en provokasjon. Jeg ble invitert til et møte med en produsent i Nordisk Film. Jeg var sikker på at vi skulle snakke om de bøkene jeg allerede hadde skrevet, og ble temmelig forbauset da de ville ha med til å skrive en politiserie. Nei, det vil jeg ikke, sa jeg. Jeg hadde til da skrevet internasjonale thrillere og hadde ikke noe ønske om å skrive om danske forhold. Det ville innebære altfor mange restriksjoner. Men så tenkte jeg at jeg kan jo oppfinne en person som er fullstendig likegyldig til jobben og bare venter på å bli kastet ut med full pensjon. I stedet blir han kastet ned i en kjeller og må begynne å jobbe. Planen min var å skrive 10 bøker på 10 år. Det krevde at jeg måtte oppfinne karakterer jeg liker å være sammen med. Personer med hemmeligheter. Personer som utfyller hverandre, men som samtidig er hverandres rake motsetning. Det ble Carl, Assad og Rose. Nå er jeg på 12 året og holder på med bok 8.

Planen min var å skrive 10 bøker på 10 år. Det krevde at jeg måtte oppfinne karakterer jeg liker å være sammen med.

Rettferdighetssans og oppriktig harme

Avdeling Q er egentlig en oppbevaringsplass hos Københavnpolitiet for den trøblete inspektør Carl Mørck. Mørck er en mann som har blitt utsatt for mye urettferdighet. Han er opprørsk og trakasserende, og han går på ingen måte tjenestevei. Men han har også en sterk rettferdighetssans og en oppriktig harme som han gir fantastisk godt uttrykk for. Sist, men ikke minst, er han en drivende god etterforsker. Avdelingen består for øvrig av den uutgrunnelige Assad, den høyst motvillige sekretæren Rose og flinke, omsorgsfulle Gordon. Avdeling Q er et sted for de kaldeste av de kalde sakene. Sakene som skal forbli uløste. Tror alle.

Jussi har et godt hode for å utvikle spennende og intrikate plot. Han har én hovedregel: Hver historie skal være ny og annerledes. Han finner ofte stoff i avisene. Små historier kan få hjernen til å begynne å spinne. De kan være nokså uskyldige, men nok til å bygge videre på. Når han går i gang med å skrive, er hele historien allerede på plass. Bøkene spenner over mange temaer, men det er ett tema som går igjen: Maktmisbruk. Det skjer overalt. I familier, på arbeidsplasser og i politikken. Jussi har tidligere nevnt at han har alle synopsisene til de ti bøkene klare. Er han alltid like skråsikker? – Jeg er svært selvkritisk når jeg skriver. Men jeg får god hjelp. Man kan være bevisst selvkritisk eller ubevisst selvkritisk. Å være ubevisst selvkritisk er konstruktivt. Det er som i musikk. Jeg vet om jeg er på riktig sted. At det er balanse i det jeg gjør. Jeg merker med én gang om det fungerer eller ikke. I tillegg til en ny historie for hver bok, følger vi også Carl, Assad og Roses egne historier. Hva skjedde da Carl og makkerne ble utsatt for et bakholdsangrep? Hvorfor er Assad så hemmelighetsfull om sitt tidligere liv. Og hvem er egentlig Rose? Som personer blir de tydeligere for hver bok. – Kort oppsummert kan vi si at Carl søker etter fred fra fortiden, Assad innhentes hele tiden av fortiden. Og Rose? Rose fornekter fortiden.

Leserrelasjoner

– Jeg tenker mye på leseren når jeg skriver. Samtidig merker jeg godt når en forfatter har meg som leser i tankene når han skriver. At fortellingen ikke bare er en eksponering av forfatterens interesser. Jeg har to prinsipper jeg har levd etter helt siden jeg jobbet i Bonnier. De kan høres banale ut, men de er viktige for meg: Du må regne med at leseren vet mer enn deg. Og du må regne med at leseren har lest flere bøker enn deg. Jeg er selvfølgelig opptatt av å holde på leserens oppmerksomhet. Å stjele timer fra nattesøvnen din.

Du må regne med at leseren vet mer enn deg. Og du må regne med at leseren har lest flere bøker enn deg.

Overfladisk og selvsentrert

I Selfies har Jussi tatt utgangspunkt i en samtale med en sosialarbeider. I København er det 800 spesielle kvinner mellom 25 og 35 år som går på sosialen. De kan ingen ting, men krever mye. Samtidig blir de ikke stilt krav til. De er på mange måter et symbol på vår tid. Og krimforfatteren har som oppgave å gjøre verdens tryggeste sted til verdens farligste. – Hva om sosialarbeideren, hun som har som jobb å hjelpe deg, blir den farligste personen i verden?

Selfies handler om det overfladiske og det selvsentrerte. – Jeg ville sette fokus på et stort problem som gjennomsyrer hele samfunnet. Et individualiserende, asosialt samfunn. De fleste – er jeg redd – vil oppleve en enorm ensomhet. Smarttelefonene har gjort det mulig å trekke seg tilbake. Barn er ikke lenger gode til å leke. De mobber hverandre på nettet og foreldrene lar dem gjøre det. De vokser opp uten behov for de tette relasjonene. Hvordan kan vi rette på dette? Ved å være sammen med barna våre fra de er små. Gi dem mer av vår tid enn vi gjør nå. Leke med dem. Lære dem at vi er sosiale vesener som trenger andre.

De fleste – er jeg redd – vil oppleve en enorm ensomhet.

I denne fortellingen kommer vi også tettere på Rose og hennes fortelling. Rose er sykemeldt og en dag er hun plutselig borte. Carl, Assad og Gordon gjør det de kan for å finne henne. Men Rose bærer på en forferdelig hemmelighet. – Rose er min favorittperson. Hun er den smarteste i Avdeling Q. Hun er energi og kaos, sier Jussi.

Den åttende boka om Avdeling Q er underveis, og Jussi røper at denne gangen er det Assad som står i sentrum. – Det kommer til å bli en veldig vanskelig historie å skrive, sier han.

Jeg kjenner at jeg gruer meg. Og gleder meg.

Bøker av Jussi Adler-Olsen

Jussi Adler-Olsen: danskenes yndlingsforfatter

Jussi Adler-Olsen

Jussi Adler-Olsen er dansk krims fremste eksportvare. Forfatteren har tre år på rad fått hedersbetegnelsen Danskenes Yndlingsforfatter» av danske lesere. Nå er han straks klar med sin nye roman Selfies, som handler om overfladiskhet og selvopptatthet.

Hvor henter du inspirasjon til bøkene dine?

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt. Det kan være når noen oppfører seg merkelig, eller tar en gal avgjørelse. Alt kan bli til byggeklosser i en større fortelling. Det er likevel viktig når fortellingen begynner å ta form, at forfatteren spør seg selv: Hvorfor vil jeg skrive denne boka? Hovedplottet står sterkere når man kan gi et svar på dette spørsmålet.

Hvordan utviklet du Carl Mørck-karakteren?

Carl Mørck og jeg har noen fellestrekk. Jeg heter Carl Valdemar Henry Jussi Adler-Olsen. For eksempel er vi begge egentlig svært late. Mens jeg har litt vanskelig for å akseptere akkurat det, er Carl tilfreds med å slenge beina på bordet og ta seg en lur. Carl Mørck er en kompleks type forsynt med en god porsjon ironi – satire og selvironi kombinert med sans for humor. Men ikke bare disse sidene ved ham, i tillegg til en svært omfattende profesjo­nell politikompetanse og et komplisert privat­liv, bør stå igjen som det gjengse bildet av Carl Mørck; han har også arvet noen trekk fra en av min fars pasienter som faktisk het Mørk (uten «c»). Jeg lærte å kjenne denne Mørk som barn og var veldig glad i ham. Faren min fortalte meg at Mørk hadde tatt livet av sin kone, og slik lærte jeg at det gode og det onde er grunnleg­gende elementer i oss alle. Mine minner om denne pasientens kamp med det gode og det onde inni ham selv har vært en viktig drivkraft i utformingen av hovedkarakteren, etterfor­skeren Carl. Det er også grunnen til at han til slutt fikk navnet Carl Mørck.

Hvordan vil du definere den ondskapen som bøkene dine handler om?

Vi kjenner alle til konseptet. Først og fremst som en villet handling som alle mennesker under de riktige (eller kanskje snarere de gale) omstendighetene er i stand til å utføre i en gitt situasjon, ofte med overdreven bruk av fysisk eller psykisk vold som resultat. Min oppfatning er likevel at ondskap vel så mye er påvirket av rett og slett et fravær av bevissthet. Politikerne som starter kriger, holder dette i gang, offentli­ge personer som sprer rasistiske holdninger. Det er selvfølgelig forskjell på typer av ondskap, på om du er en som egenhendig kapper av noens hode, eller en som, i ytringsfrihetens hellige navn, øver press mot en annen slik at hun eller han blir stående igjen som et mulig, framtidig offer. Men resultatet er ofte det sam­me. Ingen kan gi en eksakt definisjon av ond­skap, og ingen vet om det er noe vi er født med. Det er bl.a. derfor jeg finner dette begrepet så fascinerende og en evig kilde til underholdning i litteraturen på så mange ulike måter.

-> Les også dette intervjuet med Jussi Adler-Olsen 

Hva liker du best med å være forfatter?

Jeg setter pris på friheten det gir meg. Jeg kan jobbe når og hvor jeg vil, og jeg kan ta fri når jeg vil. På en måte. Med det mener jeg at med den suksessen jeg har oppnådd, betyr det at jeg ikke lenger har den samme friheten som da jeg begynte, fordi mange vil ha tak i meg. Det er også en av de tingene jeg virkelig liker: å være en forfatter som blir lest av mange mennesker. Det er for meg det fineste kompliment en forfatter kan få.

Hva er mest utfordrende med å være forfatter?

Jeg er alltid spent på hvor­dan en ny bok blir mottatt, ikke så mye av anmelderne, men av den vanlige leser. Liker de det jeg skriver? Eller vil de vende tommelen ned? Jeg skriver jo først og fremst for å bli lest, så det betyr også mye for meg at mine trofaste lese­re liker mitt nye materiale. Det er alltid en utfordring for meg å forene behovet for utvikling som forfatter med det å opprettholde støtten fra leserne mine.

 

Hvilke forfattere inspirerer deg?

John Steinbeck, Charles Dickens, Victor Hugo, absurde verk av forfatte­re som Peter Bischel, Jerzy Kosinsky og dessuten den snåle nordmannen Erlend Loe. Originale forfattere med et originalt språk og plot som får tåre­kanalene til å briste og lattermusklene til å vri og vrenge seg. Mange forskjel­lige og i ulike sjangre.

Finnes det spesifikke emner du ønsker å ta opp i thrillerne dine?

Jeg hater maktmisbruk og urettferdighet, og i alle romanene mine forteller jeg om en form for maktmisbruk og viser måter man kan bryte med den på. Jeg er overbevist om at leserne mine ikke bare ønsker å bli underholdt – de vil selvsagt det også – men de vil også lære noe som de kan ta med seg videre, noe som inviterer til refleksjon. En av grunnene til at jeg valgte å skrive krimthrille­re er at jeg på den måten kan ta opp ethvert tema. Ondskap er et nyttig verktøy, og når man beskriver kontrasten mellom godt og ondt, kan man samtidig formidle et budskap.

Hvilke tema mener du er mest sentrale i din nye bok Selfies?

Overfladiskhet og selvopptatthet.

Ideene strømmer på om man har øynene med seg. Aviser, andre media, folk rundt deg, ideene finnes overalt.

Bestill Selfies her

Dette intervjuet sto første gang på trykk i Krimmagasinet

Jussi Adler-Olsen: den danske kometen

Jussi Adler-Olsen

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]et er nesten umulig å komme inn til Norge, sa Jussi Adler-Olsen da han var på norgesbesøk. Her forteller han om suksessen i et land med allerede sterke krimnavn som Jo Nesbø og Gunnar Staalesen. Per juni 2016 har Adler-Olsens bøker solgt langt over 800 000 eksemplarer her til lands.

Jussi Adler-Olsen er akkurat ankommet Norge, og vi har satt oss på hans norske redaktørs kontor. På bordet er to glass med vann med bobler, mellom oss ligger min iphone og tar opp samtalen, trygt og godt plassert på toppen av en bunke  utgivelser i serien Avdeling Q.

Her sitter vi og prater om bøker, inspirasjon, lesere, bransjen og karakterene hans. Tiden flyr. Opptakeren får med seg alt. Den tidligere danske sjefredaktøren og forlagssjefen snakker engasjert og svarer på alle mine spørsmål og mer enn det. Han er godt fornøyd med sitt norske boksalg, nettopp fordi det er så vanskelig å slå til her, mener han. I flere år nå har hans thrillere om Avdeling Q ligget på bestselgerlistene i Norge.

Hva tror du er grunnen til din suksess i Norge?

– Jeg streber etter ”the missing voice”. ”The missing voice” er leserens fantasi, og det er det viktigste. Og dét er hemmeligheten. Det er så mye som skal til for å få tak i en leser. Jeg tror det universelle ved det jeg skriver om, også kan ramme nordmenn.

Hvordan tror du selv du har fått så sterkt grep om leserne?

– Leserne har lite tid til rådighet. De leser i sengen, og har kanskje bare et kvarter hver kveld til rådighet. Mitt kriterium er derfor å frarøve dem nattesøvnen. Får du til det med kona, smitter det over på mannen. Så da har du dem begge.

Hva har inspirert deg? 

– Erlend Loe er min yndlingsforfatter, sier Jussi. Han legger til at Erlend Loe er god til å appellere til lesernes fantasi. Jeg aner en viss inspirasjonskilde derfra. Det karakteristiske med Jussi-Adler Olsens thrillere, er at han bruker mye humor.

– Som ung leste jeg tegneserier og illustrerte historier. Dette trigget meg tidlig. Verden var så stor. Da jeg var tenåring, hadde jeg lest mine første Steinbeck og Dickens. De to kunne noe; de kunne plots, det sosiale og hadde humor. I tillegg har han lært mye av å se film. Suspens, point of view og det å klare å kutte scener i tide, er noe han mener å ha lært av filmverdenen.

Hvor får du idéene fra?

Jeg leser aviser, men jeg skriver aldri om aktuelle saker. Det er uinteressant, synes jeg. Journalisten kan kun skrive facts. Forfatteren, imidlertid, kan fortette: Hva er det som kan komme til å skje? Hva er den tredje mulighet? Dét, og gode locations, er viktig.

Jeg skriver om den tiden vi er i, før den er kommet. For eksempel; jeg skrev Kvinnen i buret før Natasja Kampusch saken. Marco-effekten ble skrevet om bankverdenen – og én måned etter at boken ble utgitt i Danmark, hendte en større bankskandale.

Historien til karakterene dine er jo en historie i seg selv. Fortell litt om det. 

Avdeling Q er den lengste kriminalhistorie som noen sinne er skrevet. Alle bøkene er kapitler i denne fortellingen. Først skrev jeg Carl, Assad og Roses historie. Jeg måtte planlegge: Når kan jeg avsløre dem? Når er vi inne i hodet på dem? Fra starten av, har disse tre karakterene vært helt levende for meg. Jeg avslører dem, litt etter litt. Det handler om å forhindre forbrytelser i siste liten; ikke å oppklare dem.

Fra starten har Carl, Assad og Rose vært helt levende. Jeg avslører dem, litt etter litt

Måten de spiller sammen på, kan lynraskt bli en klisje. Det må ikke skje. Derfor må du gi dem flere hemmeligheter, som gjør at de ikke er én person, men mange. Jeg måtte også introdusere kaos, anarki: dette er Rose. Alle tre karakterer kan skifte roller, hele tiden. De skal alle ha ansvar for sine egne personligheter. Alle ti bøker skal være skrevet forskjellig.

Er leserne dine lesere bedre venner enn dine karakterer?

– Ja, det tror jeg. Leserne er mine beste venner mens jeg skriver. Ikke alltid etter. Han ler litt. – Jeg tror at leseren er mer viktig for meg enn karakterene, universelt sett. Men det avhenger av hvor jeg er i prosessen.

Min kone er min første og beste leser. Det verste hun kan si til meg, er at hun ikke følte noe for karakteren min. Det betyr at jeg må skrive om det hele.

Hvor mye av deg er det å lese inn i karakterene dine? 

– Det er en viss interaksjon mellom meg og Carl. Han har sider ved seg selv jeg skulle ønske jeg hadde. Han røker og sitter med bena på bordet. Jeg har sluttet å røke for mange år siden, og jeg skulle gjerne sitte mer med beina på bordet. Og det lar jeg Carl gjøre – men så kommer Assad og Rose og forstyrrer.

Hvordan tror du selv du har fått så sterkt grep om leserne?

– Leserne har lite tid til rådighet. De leser i sengen, og har kanskje bare et kvarter hver kveld til rådighet i sengen. Mitt kriterie er derfor å frarøve dem nattesøvnen. Får du til det med konen i sengen, smitter det over på mannen. Så da har du dem begge.

Har du noen gang havnet i debatt om det du skriver om?

Da Journal 64 kom, var det noen som måtte svare for hvordan slike overgrep som jeg beskriver i boken, kunne skje. Det ble en skikkelig debatt. Journalister intervjuet noen av de kvinnene som fortsatt lever. På den måten trer jeg virkelig inn i debatten.

Les mer om Jussi Adler-Olsens spennende thrillere her