Stikkord: Aslak Nore

6 bøker du bør lese om krigen

Vi blir ikke ferdig med andre verdenskrig, fordi historien endrer seg hele tiden, med nye meninger, nye fakta, nye mentaliteter, skriver Hans Fredrik Dahl i Krigen som aldri tar slutt. Enten du liker en god dokumentar eller du liker en god fortelling, så er det mye spennende på lista denne høsten.

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen 1940 -1945

Under okkupasjonen var idretten den første delen av sivilsamfunnet NS-regiment gikk løs på – og dermed ble idrettsstreiken også ett av de aller første utslagene av sivil motstand i Norge. Den skulle få vidtrekkende konsekvenser.

Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning og presenterer fakta som er lite kjent fra før. Boken er lettlest og teksten befolket med levende mennesker. Leseren blir kjent med sentrale aktører på begge sider i striden, for eksempel skihopperlegenden Birger Ruud, som motsatte seg alle framstøt fra tysk side, og skøyteløperen Finn Hodt, som avfant seg med «nyordningen». Resultatet er en spennende fortelling som byr på både analyse og dramatikk. Denne rikt illustrerte boken vil gi noe til alle typer lesere – så vel spesialister på okkupasjons- og idrettshistorie som det brede publikum.

Krigen som aldri tar slutt

Vi blir ikke ferdig med andre verdenskrig, fordi historien endrer seg hele tiden, med nye meninger, nye fakta, nye mentaliteter. Og selvfølgelig: med nye medier og nye ideer.

Mange forhold har hatt betydning for vår endrede forståelse av krigen – og hva den egentlig gikk ut på. Den erfarne historikeren Hans Fredrik Dahl tilbyr oss her et utsyn over krigslitteraturen, med utgangspunkt i oppgjøret i Nürnberg og rollen det fikk for ettertidens bedømmelse. Han tar også for seg virkningen av den kalde krigen mellom øst og vest, den økte oppmerksomheten rundt biologi og rasepolitikk, og utviklingen i synet på fascismen.

Historien vil bli skrevet om – uansett, sier Hans Fredrik Dahl, og slik må det være. Det gjelder ikke minst andre verdenskrig. Det er ingen grunn til å utsette det.

Det norske folkemord

Det norske folkemord var et resultat av Hitlers forrykte jødehat, som bunnet i en oppfatning av verdenshistorien som et skjebnedrama der jødene var roten til alt ondt, i helt konkret og bokstavelig forstand.

Det var ikke snakk om en rangering der nazistene hatet jøder mest, afrikanere litt mindre, indere og kinesere enda litt mindre – jødene var rett og slett ikke-mennesker. Og farlige.

Tanken om jødene som en kosmisk fiende ble aldri forstått i Norge. Quisling og hans hjelpere hadde ikke engang noen grunnleggende ideologi å gjemme seg bak når de lot de norske jødene sendes i døden. Det trengte de ikke. Det var nok med en velutviklet sans for eget beste, en evne til å se en annen vei, til å late som ingen ting – en evne til ikke å føle noe.

Hitlers innerste krets kunne ikke satse på at det fantes mange nok som delte deres ideologiske overbevisning til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa. Det de satset på, var at det fantes mange nok som delte deres mangel på medfølelse og moral til at man kunne myrde hver eneste jøde i hele Europa.

Disse fant de, også i Norge.

Krigens kjøpmenn – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Les utdrag fra I britenes klør her

Første verdenskrig

Ulvefellen

Den unge frontkjemperen Henry Storm vender nedbrutt og desillusjonert tilbake fra Østfronten sommeren 1942. Med seg har han Jernkorset og vissheten om at han har kjempet på feil side. Da en høyerestående tysk offiser foreslår at Henry gjenopptar sine tekniske studier i Tyskland, øyner han muligheten for å tjene motstandsbevegelsens sak.

I Berlin er den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge på jakt etter «Griffen» – en tysk spion som lekker informasjon om det topphemmelige rakettprogrammet V2 til de allierte. Da Sorge skjønner at nordmannen Storm kan lede ham til Griffen, legger han ut en ulvefelle: en vakker, polsk kvinne som opererer som dobbeltagent.

Hvis Henry lykkes med sine planer, kan han forandre krigens gang, men Sorge rykker stadig nærmere.

En strålende spionroman.
– Fredrik Wandrup, Dagbladet

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme. Les Aslak Nores tekst om arbeidet med romanen.

Ulvefellen

Mannen fra underverdenen

I mellomkrigstiden var Johannes Sigfrid Andersen (1898-1970) alias «Gulosten» Norges mest kjente kriminelle. Politiet hevdet at han var en ytterst farlig forbryter; andre så på ham som en gentlemanstyv og rømningsekspert i klasse med Ole Høiland og Gjest Baardsen.

Per E. Hem har i denne boken trengt gjennom de mange mytene om denne mangslungne personligheten og hans omtumlede liv. Johannes Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet. Ved å bli plassert på skolehjemmene Toftes Gave og Bastøy begynte han tidlig på forskolen til Botsfengslet, som han sa.

Under krigen ville Andersen gjøre opp for gamle synder, og klarte det kunststykke å bli medlem av Kompani Linge. Han framstod som en modig patriot som oppnådde manges sympati. Tilbake i Norge sommeren 1945 gikk det imidlertid galt igjen. Krigen hadde lært ham å ta liv, og på jakt etter sprit drepte han to forsvarsløse tyske krigsfanger i Vadheim i Sogn.

Likevel ble krigshelten reddet ved påtaleunnlatelse av Kongen i statsråd. Han fikk også hjelp til å etablere eget snekkerverksted i Horten, men vanket fremdeles i tvilsomme miljøer. Hans balansegang mellom det lovlige og det ulovlige var hårfin. I denne småbyen – med Bastøy som nærmeste nabo – var det nesten umulig å bli ordentlig akseptert. Johannes Andersen forble mannen fra underverdenen enten han ville eller ikke.

Det har vært skrevet bøker om Johannes «Gulosten» Andersen før, men aldri så detaljert og grundig dokumentert som den boken Per E. Hem har skrevet.
– Knut G. Bjerva, Gjengangeren

Hvor begynner jobben med en roman?

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme.

Av: Aslak Nore

Besteforeldrene mine hadde en venn ved navn Sverre Bergh. Han kom fra samme sted, men under krigen hadde han studert ingeniørfag i Dresden. Det forekom meg å være et merkelig valg, men til min overraskelse bar ingen i familien noe nag til mannen; de holdt tett kontakt etter krigen, også etter at Bergh emigrerte til USA. Alle visste at det var ”noe” med Bergh, men ingen visste hva. Eller de fortalte det ikke.
Det var først på slutten av livet den virkelige historien om Bergh begynte å komme ut. Sommeren 1941 hadde han blitt rekruttert til spionasje for etterretningsorganisasjonen XU gjennom onkelen Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin. I samarbeid med den antinazistiske tyske spionen ”Griffen” hadde Bergh overlevert oppsiktsvekkende etterretning til de allierte. Blant annet rapporterte han om utviklingen av raketter på en hemmelig base ved Østersjøen høsten 1941, lenge før de allierte ante hva som foregikk der. Først to år senere, i august 1943, bombet de stedet.
Historien om Bergh, som stod i boken Spion i Hitlers rike, var såpass oppsiktsvekkende at jeg bestemte meg for å gå nærmere inn i materien. Hendelsene som involverer nordmenn er ofte bare en blek avskygning av dem man finner i den store verden. Hvis lille Norge hadde sånne operatører, tenkte jeg, måtte vel Storbritannia og USA ha hundrevis?
Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen. Fra USA var det få, om noen, som spionerte inne i Tyskland før 1944. Britene, som hadde snudd tyske agenter på britisk jord og tvunget dem til å sende falsk etterretning til Tyskland, var livredde for at samme metode skulle anvendes på eventuelle agenter i Tyskland. De hadde ingen. Bortsett fra sovjetrussernes Rote Kapelle og den polske hjemmearmeen var norske høyskolestudenter de viktigste spionene i Tyskland!

Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen.

Folk som vinner verden, men mister seg selv

Det er en bok, tenkte jeg. Men problemet med Sverre Bergh var at hans egen beretning, uansett hvor dramatisk den enn var, manglet indre drama. Han virket ikke det minste plaget eller nervøs av det han drev med. Kanskje var han født sånn, eller kan hende var menn av hans generasjon uvillige til å utlevere følelseslivet sitt. For en forfatter er dette et stort problem. Vi leter etter motsetningsfylte, tragiske helter. Folk som vinner verden, men mister seg selv på veien. Folk som har noe å gjøre opp for. Det er en grunn til at filmen om Max Manus ble en enorm suksess, mens det aldri er laget film om Kjakan. Begge var helter – bare Manus var en tragisk helt.
Jeg jobber som forlagsredaktør for dokumentarisk sakprosa, og på denne tiden hadde jeg redigert noen høyprofilerte utgivelser fra krigen. Forfatterne mine har alltid inspirert meg, og jeg stjeler skamløst fra researchen deres som forfatter. Uansett begynte jeg å få andre verdenskrig under huden. Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Les mer om Ulvefellen her

Skal du kunne skrive troverdig om et historisk emne, uten at koloritten bare blir namedropping og briefing, må du lese enormt mye. Ikke én bok, ikke fem, eller ti. Som et minimum (og her snakker jeg altså om historiske romaner) bør du lese 50 fagbøker, foruten kunnskapen du har med deg. Jeg mener å ha hørt at forfatteren av De velvillige, Jonathan Littell, leste flere hundre bøker i arbeidet. Det merkes; bedre gjengivelse av Det Tredje Riket enn den finnes etter min mening ikke i litteraturen.

Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Research og inspirasjon

Selvsagt reiste jeg til Berlin (som jeg kjente relativt godt) og rakettbasen i Peenemünde (som i dag er museum), men i motsetning til tidligere skjedde det meste av researchen på biblioteket. Jeg var inspirert av Ken Folletts thriller Eye of the Needle – der britene jager en tysk spion med avgjørende etterretning om D-Dagen – og tenkte at premisset hans kunne snus på hodet. Her var det nordmannen som satt på avgjørende etterretning, og tyskerne som forsøkte å stoppe ham!
Den todelte strukturen ledet meg inn i vilnisset som er all litteraturen om SS og de tyske sikkerhetsorganisasjonene. De utskjelte memoarene til Albert Speer og særlig Walter Schellenberg var gullgruver. Her kunne man lese om alt fra maktkamper til personkarakteristikker og masse detaljer fra dagliglivet. Det er sånn en tekst forhåpentligvis lever. Jeg studerte også andre memoarer, forskning, romaner og gamle kart over Berlin. Det er en fantastisk prosess, og det som egentlig gjør skriving til det mest meningsfulle jeg vet om. I starten er du som en bambi på isen, du må sitte og slå opp hver minste ting. I sluttfasen er det som koloritten og dialogen skriver seg selv.
For den norske heltens del ble gjennombruddet da jeg fant ut at han skulle være frontkjemper med amfetaminavhengighet. Det var opprinnelig en last jeg hadde tenkt å gi den tyske antagonisten, men snart forstod jeg at det var her de virkelig interessante spørsmålene ville dukke opp: Kan du gjøre opp for deg etter å ha vært med på noe sånt? Er det mulig å skifte side under krigen?
Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941. Men jeg visste at soldater i utlandet alltid har noen fellestrekk: Raseriet mot politikere og papirtigere i Norge. Samholdet. At de egentlig ikke sloss for fedrelandet, men for lagkameratene. Dette kunne brukes, og interessant nok var heller ikke Waffen-SS’ militærtekniske taktikk på lagsnivå så vesensforskjellig fra den vi lærte på slutten av nittitallet.

Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941.

Omfattende research er ingen garanti for noe som helst

Sånn var den prosessen. Men omfattende research er ingen garanti for noe som helst. Denne gangen bestemte jeg meg også for å lage et ordentlig synopsis før jeg begynte å skrive. Spenningsforfattere er forskjellige: George R.R. Martin skriver på impuls (som kanskje merkes etterhvert i A Song of Ice and Fire), Ken Follett bruker like lang tid på synopsis som på boken. I de to foregående bøkene hadde jeg aldri klart å lage noe tight synopsis, og alltid endt opp med diverse nødrim for å få det hele til å gå opp. Det ville jeg unngå, og det var digg å vite hvordan det hele skulle ende når jeg begynte skrivingen.
Noen mener at du ødelegger den kreative skriveprosessen ved å disponere grundig. Jeg er uenig. Et synopsis er et helt livløst handlingsreferat på kanskje 20 sider. Det kreative kommer senere uansett, og du skriver med en helt annen selvtillit når du vet hvor du skal.
Et undervurdert siste poeng når du skriver spenning handler om tempo. Før trodde jeg at man skulle peise på med action, vendinger og cliffhangere fra første side. God krim beskrives ofte sånn. Men leser du det mer inngående, ser du at de beste forfatterne har forstått Hitchcocks gamle maksime: ”The terror is not in the bang, only in the anticipation of it.” Det er først når du tør holde igjen, bruke tid på koloritt og karakterbygging at vi bryr oss om folkene i boken. Det er da det blir spennende. Og det håper jeg at Ulvefellen har blitt.
God lesning!

Aslak Nore

Aslak Nore

Aslak Nore er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene «Gud er norsk» (2007) og «Ekstremistan» (2009). Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no. Den kritikerroste thrilleren «En norsk spion» (2012) var Nores første roman om Peter Wessel, og den har fått sin oppfølger i «Oslo Noir» (2014). Hans siste roman Ulvefellen (2017) har høstet gode kritikker.

Nye bøker: uke 31

[dropcap custom_class=»normal»]L[/dropcap]ista over nye bøker i uke 31 er ikke lang, men for en knallstart disse bøkene har hatt!

[spacer][spacer]

Ulvefellen Aslak Nore

 

Ulvefellen av Aslak Nore

Den unge frontkjemperen Henry Storm vender nedbrutt og desillusjonert tilbake fra Østfronten sommeren 1942. Med seg har han Jernkorset og vissheten om at han har kjempet på feil side. Da en høyerestående tysk offiser foreslår at Henry gjenopptar sine tekniske studier i Tyskland, øyner han muligheten for å tjene motstandsbevegelsens sak.

I Berlin er den fremadstormende SS-offiseren Werner Sorge på jakt etter «Griffen» – en tysk spion som lekker informasjon om det topphemmelige rakettprogrammet V2 til de allierte. Da Sorge skjønner at nordmannen Storm kan lede ham til Griffen, legger han ut en ulvefelle: en vakker, polsk kvinne som opererer som dobbeltagent.

Hvis Henry lykkes med sine planer, kan han forandre krigens gang, men Sorge rykker stadig nærmere.

Et av høydepunktene i det norske krimbokåret så langt.
Elin Brend Bjørhei, VG, terningkast 5

[spacer]

«Sterk thriller fra krigen»
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen, terningkast 5
[spacer]

«Intens spennene og nervepirrende (…) Nore skriver gnistrende godt»
– Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten, terningkast 5

[spacer]

«En strålende spionroman»
– Fredrik Wandrup, Dagbladet, terningkast 5

[spacer]

En moderne familie av Helga Flatland

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet.

Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon.

For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner.

Når foreldrene skiller seg, rokker det ved grunnlaget for hver og en av søsknene – men også ved den balansen og dynamikken som finnes i familien.

Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser – og om hva som egentlig utgjør en familie.

Bravo Flatland (…) denne boka sitter som et blinkskudd.
– Cathrine Krøger, Dagbladet, terningkast 6

[spacer]

Det er et sus av Ingvar Bergman i dette portrettet av en helt vanlig familie; det loddes i dybden og rives i hjerterota.
– Maria Årolilja Rø, Adressavisen, terningkast 6

[spacer]

Harry Hole var ikke død

Jo Nesbø

[dropcap custom_class=»normal»] … [/dropcap]Nei, Harry var ikke død. «Det er kjærligheten, ikke hatet som gjør at du er villig til å gjøre hva som helst,» sier han i Jo Nesbøs nye roman Politi. Det slår meg som en presis oppsummering av motivene til de fleste hovedpersonene i Nesbøs forfatterskap, enten de er skurker eller helter.

Men hva mener Harry Hole egentlig? 

Jeg tror han mener – og ja, jeg sier tror fordi det må være opp til leseren å tolke – er at hat forutsetter kjærlighet, at det er to sider på samme mynt. At et sjalusidrap er en skrudd kjærlighetserklæring. At kjærligheten mellom mann og kvinne i sin natur ofte er egoistisk, det handler om hva vi vil ha, ikke hva den andre trenger.

Og at når drivkraften for å oppnå noe, er frykten for ikke å få det, begynner kjærligheten og hatet å ligne veldig på hverandre. Og, ja, jeg synes at den type hat eller kjærlighet fungerer som motiv fordi de av oss som har kjent på de følelsene, vet at de kan gi støtet til ekstreme handlinger, ting vi ikke hadde vært i stand til å gjøre ellers. Så det gir oss en mulighet til å forstå og identifisere oss med en drapsmann. Og det gjør selvfølgelig fortellingen mer interessant, rikere, gir den flere fasetter og muligheter for flere emosjonelle forløp.

Et sted i boka skriver du: «En vill og helt uakseptabel tanke selvfølgelig, men hjernen er dårlig på sensur.» Når jeg leser Politi og de andre bøkene dine, tenker jeg at ville og uakseptable tanker uten sensur kanskje er en måte å forstå hvordan du jobber på. Kjenner du deg igjen i det?

Ja. Ta noe ekstremt. Ta dyresex og tenk på det å bli penetrert av en hest. Alle har tenkt tanken et stykke, men så grøsset og avvist resten. Sannsynligvis hadde du måttet tvinge deg selv om du skulle tenke tanken helt ut i alle dens detaljer og konsekvenser. Og det er kanskje der forskjellen ligger, at jeg ikke behøver å tvinge meg. Jeg kjenner motstand, men samtidig er jeg nysgjerrig på hva som er på den andre siden av den tanken. Noen dykker etter hai eller går til Sydpolen, jeg dykker i utedoer og tenker på detaljene rundt hestepuling.

En tryllekunstner er ekspert på å lede bort publikums oppmerksomhet. Leserne av Politi vil også få seg noen betydelige overraskelser underveis. Har krimforfattere og tryllekunstnere flere fellestrekk enn vi tror? Hvordan jobber du med illusjonskunsten?

Mest instinktivt. Men det er fint å vite et par ting om hvordan en leser oppfatter teksten, hvilke forventninger som skapes. Jeg har et eksempel fra den forøvrig glimrende boka The Conversations, hvor forfatteren Michael Ondaatje intervjuer Francis Ford Copppolas filmklipper Matthew Murch om nettopp hvordan vi leser et filmbilde.

Hvis den som snakker, er midt i bildet, oppfatter vi som regel det som sies som sant. Men om vedkommende er til venstre eller høyre i billedrammen, slik at det er ute av balanse, tror vi ikke på det han sier. Vi oppfatter ubevisst at det er noe som ikke stemmer. For meg handler det ofte om sånne små ting, bare omvendt. At jeg – billedlig talt – plasserer en person ute i kanten av bildet for at leseren skal TRO at vedkommende lyver.

Og det er DER du kan plante sannheten, avsløringen som forhåpentligvis skal få leseren til senere i boken å tenke «a-ha!» Og så: «Søren også, jeg hadde jo fått det fortalt, jeg så det bare ikke!» På en god dag funker det i alle fall sånn …

Poly betyr mange, skriver du. «Altså poly-ti. Som i politi.» Tittelen er både enkel og deskriptiv, men hva er det som ligger under her?

Det var en arbeidstittel som jeg så tvilte meg frem til som endelig tittel. Siden den er så enkel og direkte, både har og har den ikke undertekst, du kan velge selv. Jeg vurderte «Åsted» som har mer språklig undertekst i seg, men det ble så blast, så ordinært. Så i stedet for å gå for noe mer litterært tenkte jeg at vi kan kalle den noe mer «in your face» som er en på sett og vis dårlig tittel, men likevel har noe insisterende, bråkete og kantete i seg. Jeg synes Politi har det. Det høres ut som en lurvete, dritkommersiell paperback på 120 sider med halvnaken dame på coveret. Jeg kuttet imidlertid ut utropstegnet den da burde hatt: Politi!

Jeg blir ikke helt klok på perspektivvalgene dine. Mange tradisjonelle spenningsforfattere (tenk Follett eller Forsyth) kjører ofte et todelt perspektiv. The hunter and the hunted, liksom. Er du ikke redd for at mange perspektiver skal forvirre og ødelegge framdriften?

Jo, det er jeg redd for. Og jeg ser fordelene ved å være streng på synsvinkler. Men det gir flere kameravinkler, en karakter kan belyses bedre når han eller hun sees gjennom flere par øyne. Det handler som regel om hvor fort du greier å tegne en karakter og gjøre leseren villig til å se handlingen gjennom vedkommende øyne.

I am the world’s greatest living crime writer. Jo Nesbø is a man who is snapping at my heels like a rabid pitbull poised to take over my mantle when I dramatically pre-decease him. – James Ellroy

Når jeg leser bøkene dine, kommer tydelige faser til syne: De to backpackerkrimmene fra 90-tallet, Oslo-trilogien (eller kanskje kvartetten?), horror-vendingen i Snømannen og Panserhjerte, mer realistisk The Wire-inspirert narkokrim i Gjenferd. Hvor vil du plassere Politi i dette landskapet?

Bra analyse. Den har vel skrekkelementer fra Snømannen, men slekter kanskje mer på Marekors og Frelseren.

I den sammenheng: Gjenferd har en nesten direkte homage til The Wire, når politi og lokalpolitikere manipulerer overdosestatistikken med dopet «fiolin». I Politi finnes også et komplisert lokalpolitisk bakteppe, samtidig som boka er mer av en grøsser enn den forrige. Hva er artigst å skrive – urban sosialrealisme eller skrekkfilm i bokform fra mørke skoger?

Det er ikke så viktig, det viktige er at jeg tror på idéen, at jeg våkner hver dag og kan tenke: nu, jävlar. At jeg ikke må overbevise meg selv hver dag om at dette er bra greier. Det skjedde med en bok som jeg heldigvis til slutt skjønte jeg måtte delete.

Oslo som by har forandret seg siden Harry Hole vendte hjem i Rødstrupe. Byen har vokst, nye høyhus er reist i Bjørvika, det er ingen som raner banker lenger, og gamle gjengmedlemmer har blitt med i Profetens Ummah. Hva tenker egentlig Harry om den byen han ser? Er han optimist eller pessimist?

Harry er pessimist. Alltid pessimist.

Hvordan ville egentlig Tom Waaler og Mikael Bellman kommet overens?

Interessant. Som rumblefish, kanskje. Nei, jeg tror de begge er tilpasningsdyktige, vet sitt eget beste og ville jaget i flokk.

Både Harry og Bellman (og Truls Berntsen) kommer fra Østensjøområdet. Er det noe der oppe som passer i en kriminalfortelling?

Tilfeldig.

Bellman klatrer, får vi vite. Er det et tegn på at du har begynt å identifisere deg mer med antagonisten enn med Harry?

Jeg må alltid identifisere meg med begge. Ofte sier antagonistene ting jeg er hjertens enig i. Noen ganger ikke helt bra ting, antar jeg.

Er det noen av personene i de tidligere bøkene dine du angrer på å ha tatt livet av? Og hvem synes du mest synd på?

Tatt livet av, aldri. Det eneste jeg har angret på, er at jeg i Panserhjerte tok volden og sadismen et knepp for langt i to konkrete scener.

Det ses mye på TV-serier i Politi. Gjelder det samme forfatteren? Hva slags ting leser du? Hva ser du egentlig på?

Jeg ser mye TV-serier. Kan ikke se at noen har klådd Mad Men ennå. Homeland er bra, jøsses, men litt tydelig og opplagt i dramaturgien. Sømmen synes, om du skjønner. Det er der Mad Men er så bra, den bryter så mange regler at man ikke vet hva man kan vente. Selv ikke etter fem sesonger.

The Wire eller Breaking Bad?

Liker begge, men velger The Wire.

Stephen King eller Dennis Lehane?

Dennis Lehane, selv om Stephen King foreløpig har et viktigere forfatterskap bak seg.

Og sist men ikke minst: Hva i all verden driver du med i LA?

Skriver og har vondt i ryggen. Og skal reise litt på turné for Gjenferd i resten av landet.

 

[highlight]

Aslak Nore er forfatter og forlagsredaktør. Hans første thriller, En norsk spion, utkom høsten 2012.

[/highlight]