Stikkord: Ankomst

Havmannprisen til Gøhril Gabrielsen

Havmannprisen går til en forfatter med markant nordnorsk tilknytning, og utdeles av Rana bibliotek og Nordland fylkesbibliotek. Havmannprisen 2018 går til Gøhril Gabrielsen for hennes bok Ankomst.

Ankomst er en intens roman om utsatthet, om å søke en forutsigbar virkelighet, men oppleve nærværet av nye, foruroligende krefter i og utenfor seg selv. Her er det snakk om ankomster på flere plan.

En ung kvinnelig forsker skal endelig få gjennomført forskningsoppholdet i nærheten av et fuglefjell i Finnmark der hun venter på at fuglene skal komme inn for å hekke. At hun venter på sin nye kjæreste gjør ikke ventetiden mindre spennende.

Som leser kommer man lengre og lengre inn i sinnet på den kvinnelige forskeren, og lag på lag avdekkes både i forskerens tidligere opplevelser og i forskerens sinn. Med et knapt og presist språk klarer Gabrielsen å skape en spenning som nærmer seg en thriller, samtidig som viktige spørsmål om kvinners valg stilles.

Juryen vil komme med sin begrunnelse for Havmannprisvinneren i forbindelse med overrekkelse av prisen på Havmanndagen lørdag den 5.mai på Rana bibliotek.

Kjøp Ankomst her

Dette sa anmelderne om Ankomst

Helstøpt, nervepirrende og språksterk roman om en ung kvinne alene på feltarbeid i kjærlighet og mørke. (…) Forfatterens femte roman siden debuten i 2008, er en stor leseopplevelse og kan fort bli en av høstens vinnere (…) Måten forfatteren får det ville landskapet til å lukke seg opp og stenge seg igjen, i et språk som kan være hardt som granitt, gjennomskinnelig som marmor og mykt som kleberstein, er mesterlig. (…) Slutten på romanen overgår enhver krim jeg har lest i år, uten å høre til i sjangeren. Fra mitt ståsted er ‘Ankomst’ en klar Bragepris-kandidat. Den 170 sider korte romanen inneholder det meste, finurlig fortellerkunst, et perfekt plott og et fantastisk kvinneportrett. Rett og slett en vidunderlig roman.
– Stein Roll, Adresseavisen, terningkast 6

En psykologisk spenningsroman fra havgapet. (…) Det lavmælte språket skaper en intensitet i fortellingen som grenser til krimsjangeren (…) Spenningen knyttet opp til om det kommer til å skje noe på denne øya, og i så fall hva, gjør leseropplevelsen sterkere i det at man nesten holder pusten sammen med hovedpersonen.
– Ida Vågsether, Stavanger Aftenblad, terningkast 5

Gøhril Gabrielsen skriv med teft og innsikt om å miste seg sjølv. (…) Djupast sett handlar det kanskje om skuld og ansvar for naturen og for dei nære relasjonane … Gabrielsen har levert ein roman det er verd å merke seg denne hausten.
– Oddmund Hagen, Dag og Tid

Gøhril Gabrielsen er tildelt Havmannprisen

Foto: Tine Poppe

Gøhril Gabrielsen (f.1961) debuterte med romanen «Unevnelige hendelser» i 2006. To år senere kom «Svimlende muligheter, ingen frykt», deretter «Skadedyr» i 2011 og «Din, alltid» i 2015. Alle romanene er kritikerroste, og ord som fortettet, sterk, intens, sanselig og uredd går igjen i anmeldelsene av bøkene. Gabrielsen mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010. Da hun i 2016 ble tildelt Amalie Skram-prisen, sa en samstemt og unisont begeistret jury: «Det er ikke ofte man opplever å lese et forfatterskap som er så språklig stilsikkert, så gjennomført originalt og samtidig så fullkomment i Amalie Skrams ånd som Gøhril Gabrielsens.» «Svimlende muligheter, ingen frykt» kom ut på engelsk i 2015 og blir utgitt på spansk høsten 2017. «Ankomst» er hennes siste roman.

Mørket midt på dagen

Redaktør Benedicte Treider om Ankomst av Gøhril Gabrielsen

I går ankom vi hytta på svarte natta. Det siste stykket måtte vi i båt, og med en lommelykt sveipet vi en lysstripe inn i mørket, øynet konturene av land og fikk staket ut kursen. Ute på sjøen, hyllet inn i mørket, ble Gøhril Gabrielsens roman Ankomst plutselig fysisk nærværende –  den intense følelsen av forlatthet.

Av: Benedicte Treider

Å lese Ankomst er å tre inn i et utrygt rom. Den navnløse hovedpersonen oppholder seg i en hytte lengst nord i landet, milevis fra folk. Landskapet rundt er øde, vilt og vidt, og selv er hun lukket inne i fantasier, lidenskaper og drømmer.

Det er januar. Hovedpersonen har dratt fra sin lille datter, hun har flyktet fra eksmannen og venter på sin elsker. Hun skal forske på om klimaendringene påvirker sjøfuglbestanden. Ganske snart finner hun ut at det er færre fugler enn før, noen arter er nesten forsvunnet fra området. Fuglene er utsatte, og det samme er hun.

Her krisler og krasler det, og klyver og kniver – språket understreker kontinuerlig at det ikke er fred å finne, den store stillheten og ensomheten er ladet med anelser og forvarsler og trusler.

Les mer om Ankomst av Gøhril Gabrielsen her

Elskeren kommer aldri. Eksmannen ønsker hevn. Den tause kapteinen som har brakt henne til hytta, er ikke til å stole på. En artikkel i et gammelt blad forteller om en tragedie, familien som bygget hytta på stedet for årtier siden, mistet sitt yngste barn i en brann. Det tar ikke lang tid før hovedpersonen en natt våkner av barnegråt – men er det minnet om hennes egen datter som hjemsøker henne, eller er det barnet som omkom for mer enn 100 år siden?

Familien som bodde i hytta vil ikke gi slipp på hovedpersonen, hun ser eller dikter eller aner det som skjedde den gangen for lenge siden. Mannen Olaf kunne ikke tilgi kona Borghild at hun ikke passet godt nok på det vesle barnet og ble stadig mer uforutsigelig og brutal. Hovedpersonen ser eller dikter frem hvordan ekteparet var på jakt etter krykkjeegg i den bratte klippeveggen. Borghild dinglet i et tau som Olaf holdt, helt avhengig av ham balanserte hun på smale fjellhyller for å få tak i eggene, men med ett vet hun ikke om han vil slippe eller trekke henne opp.

Og akkurat da forstår leseren at det kanskje ikke er Borghild som henger i det tauet, men hovedpersonen selv? Eller er det de utsatte fugleartene og den sårbare naturen? Kanskje det som alltid har holdt alt oppe, er i ferd med å slippe taket.

I natt da vi sveipet den spinkle lysstrålen inn det store mørket rundt oss, var det dette stedet i Gøhril Gabrielsens roman jeg tenkte på. Det tauet som holder oss forbundet til verden, hva skjer hvis det glipper?

Å dra fra barnet sitt, hvordan kan en mor gjøre det?

Noen bøker er nesten ikke til å holde ut å være i, samtidig som det er umulig ikke å bli i dem. De bøkene glemmer man sent.

Av: Hilde Rød-Larsen

Det ble en god lesesommer i år, og nå er den over. Men bøkene jeg fikk lest, er der inni meg et sted, og noen presser seg mer på enn andre. Gøhril Gabrielsens roman av året Ankomst leste jeg i den aller siste ferieraptusen, da jeg endelig hadde fått barna mine i hus igjen etter at de hadde feriert sammen med faren sin og vi i ukevis bare hadde hatt sporadisk og utilfredsstillende kontakt per telefon. Store deler av denne fortellingen om en kvinnelig forsker som reiser fra den lille datteren sin for å overvintre i et øde landskap lengst nord i Norge, leste jeg andføttes på sofaen med sønnen min, som heldigvis også var dypt inni sin bok denne helga.

Takk og pris for at jeg har ham her hos meg nå, tenkte jeg stadig mens jeg leste. Gabrielsens forsker skal leve uten datteren sin i mange måneder, og hun har valgt det selv.

Jeg-fortelleren i Elena Ferrantes høstaktuelle roman, Den dunkle dottera (I Kristin Sørsdals strålende oversettelse), har også reist fra barna sine, og hun møtes med samme vantro og ubehag av omgivelsene som jeg møter Gabrielsens romanfigur med:

”Eg drog. Eg reiste frå dei då den eldste var seks og den yngste var fire.”
”Kva er det du seier? Kven tok seg av dei?»
”Faren.”
”Såg du dei ikkje igjen etter det?”
”Tre år etter drog eg tilbake.”
”Noko så fælt, kvifor?
Eg rista på hodet, eg visste ikkje kvifor.
Så snudde eg meg mot Nina, som no stira på meg som om ho aldri før hadde sett meg:
”Av og til må du rømme for ikkje å døy.”

Å dra fra barnet sitt, hvordan kan en mor gjøre det? Det er ubegripelig. Og er det noe litteraturen kan, er det å utforske det unevnelige, skammelige, vonde – og ubegripelige. Nei, jeg begriper det ikke, hvordan kan man forlate barnet sitt, men samtidig klarer jeg heller ikke å se på disse romankvinnene som om jeg aldri før har sett dem. For ubehaget jeg kjenner mens jeg leser, handler selvsagt om at disse kvinnene minner om noe som bor i meg også. Og nå vet jeg mer om det.

Min natur

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Ankomst handler om en overvintring alene i en snødekt ødemark. Romanen beskriver den mektige, truende naturen, men mennesket selv viser seg til slutt å være den største trusselen av alle.

Av: Gøhril Gabrielsen

Før jeg og mine fem søsken ble født, bodde foreldrene våre noen år i Ny Ålesund på Svalbard. Historiene fra disse årene er mange og til dels dramatiske, men som barn likte jeg spesielt fortellingen om faren min på ski over snødekte flater i isende kulde, på vei inn i den ødsligste ødemark. Han som i en liten pause vil ta seg en røyk, en South State sigarett som han henter fra lomma på anorakken og plasserer i munnviken, for så med valne fingre tenne den med en fyrstikk.

Akkurat denne opplevelsen gjenfortalte han med ekstra stor innlevelse, og den har også festet seg hos meg: Lyden av fyrstikken idet den rives av og tar fyr. En lyd så overveldende høy og sterk at den er som en eksplosjon i den altomfattende stillheten omkring. Og deretter, at han brått blir oppmerksom på seg selv, at han er fullstendig alene i det polare tussmørket, omgitt av is, fjell og vidde i en endeløs intethet.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Flere tiår senere ser jeg denne fortellingen som en begynnelse, en bakgrunn for den følelsen eller erfaringen som skulle prege oss som familie. Eller i alle fall meg. I Honningsvåg, i Kirkenes og senere i Lakselv. Følelsen av å befinne seg i et fremmed landskap. Bli bevisst oss selv som innflyttere, ja, som fremmede. At vi ikke hørte ordentlig til.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Vi var aldri ensomme, vi hadde hverandre. Og venner fikk vi jo alle. Likevel er det dette jeg ser for meg: Bilen som pakkes. Vi som stues tett sammen og kjører fra Vest-Finnmark til Øst-Finnmark og tilbake til Vest-Finnmark igjen. Først gjennom et nakent månelignende landskap med skarpe steinblokker, uten trær og med havet i frådene, sølvgrå kast mot land. Deretter videre innover fjorden, grønnere, frodigere, for så å kjøre over vidder og bølgende sletter, gjennom krattskog og myrlendt terreng. Vi kjører i et landskap som gjennom femti mil veksler og forandres, men som hele veien er skrint og påtrengende forlatt av mennesker. Det er en evighet av tid mellom hvert hus vi ser.

Jeg vet det selvsagt. Jeg bør ikke besjele naturen med mine erfaringer. Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Men hva når du som barn erfarer at naturen uttrykker det du føler, men ikke får sagt. Når naturen som omgir deg, er det du ser når du vender blikket inn i deg selv: Et landskap preget av avstander, og som heller er goldt og hustrig enn frodig og rikt.

Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Lenge opplevde jeg Finnmarksnaturen nærmest som en trussel. Den hadde kraft til å blåse meg overende, snø meg inne, det var et landskap der jeg kunne synke i en myr, gå meg vill for aldri å møte et menneske igjen

Jeg er ikke et naturmenneske i ordets sanne betydning. Jeg vil helst være nær hjemmet mitt, og jeg liker meg best innendørs.

I Ankomst, min femte roman, har jeg lagt handlingen til den nordligste delen av landet, til et fuglefjell ved bredden av Barentshavet. Her skal hovedpersonen overvintre, og hun er like mye i kamp med naturkreftene som seg selv. Det indre og det ytre flyter sammen. Naturen speiler den utsattheten hun kjenner på, men hun speiler også i all sin utsatthet trusselen naturen selv står overfor. For det er jo sånn det er blitt: Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Faren min beskrev den arktiske naturen som et eventyr, farefylt og tiltrekkende samtidig, utfordrende og givende. For meg, mer enn femti år senere, fremstår den het og omtåket, fullstendig i ubalanse av mengdene med miljøgifter og karbondioksid som spys ut i atmosfæren.

Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Min barnlige frykt er dermed reell; som sterkt traumatisert er naturen mer uforutsigbar enn noensinne. I mine verste forestillinger ser jeg muligheten for en natur der det verken er noe å leve i eller av. En natur hvor jorda og menneskene er fullstendig fremmed for hverandre, og hvor ingen, ingenting, hører til. Ødemarken som et faktum, total og altomsluttende.

Trusselen om ødet oppsøker meg som menneske daglig, og den blir stadig mer konfronterende. I Ankomst er det til slutt noe som banker på hyttedøra og vil inn. Inn til et oppgjør med den løgnaktige tryggheten der inne.

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Gøhril Gabrielsen

Gøhril Gabrielsen (f.1961) debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006. To år senere kom Svimlende muligheter, ingen frykt, deretter Skadedyr i 2011 og Din, alltid i 2015. Alle romanene er kritikerroste, og ord som fortettet, sterk, intens, sanselig og uredd går igjen i anmeldelsene av bøkene. Gabrielsen mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010. Da hun i 2016 ble tildelt Amalie Skram-prisen, sa en samstemt og unisont begeistret jury: «Det er ikke ofte man opplever å lese et forfatterskap som er så språklig stilsikkert, så gjennomført originalt og samtidig så fullkomment i Amalie Skrams ånd som Gøhril Gabrielsens.» Svimlende muligheter, ingen frykt kom ut på engelsk i 2015 og blir utgitt på spansk høsten 2017. Ankomst er Gabrielsens femte roman.