Stikkord: andre verdenskrig

Nærmere høst

Året er 1942. Den 26. november ble 532 norske jøder arrestert og sendt ut av landet med skipet Donau. I Nærmere høst av Marianne Kaurin møter vi en familie på fem. Det er en sterk, inderlig og poetisk roman om hva som skjedde med norske jøder under krigen. Det er en roman om å håpe og om å miste – om små tilfeldigheter og store drømmer.

Vi møter den 15-årige jenta Ilse og familien hennes i de skjebnesvangre ukene før Donau legger fra kai i november 1942. Ilse bor sammen med foreldrene og de to søstrene Miriam og Sonja i en bygård på Grünerløkka. Krigen er blitt en del av hverdagen, men pappa Isak merker for hver dag hvordan jødehatet brer seg. Butikken går stadig dårligere og hver morgen står han tidlig opp for å vaske ned de tilgrisede butikkvinduene.

Lufta er skarp i dag. Han kjenner pulsen dunke i kroppen. Skal det trenge inn i hjemmet deres også, hetsen, ordene, skal det ikke være mulig å bare få være i fred, puste, leve? Må han starte dagen med å vaske vinduer, fylle vann i bøtta, såpe, stå ute i kulda, gni på glasset, forte seg? Han har begynt å stå opp ekstra tidlig, han sørger for å være i butikken før jentene kommer, hver dag, en drøy time før dem, bare i tilfelle det er noe han må fjerne fra vinduene. De skal slippe å se det. Han skvatt første gang: Jødeparasittene skaffet Norge 9. april. De store hvitmalte blokkbokstavene dekket hele utstillingsvinduet. Nå skvetter han ikke lenger, han henter bøtta ut av skapet, mekanisk, han tenker ikke, bare vasker; Jødepakk, han gnir til det forsvinner; en davidsstjerne, han heller såpe rett på kluten, gnikker, noen ganger må han bruke neglene, skrape på glasset.

Ilse bruker det meste av tiden sin med og rundt nabogutten Hermann, som hun er inderlig forelsket i. Men alle har hemmeligheter. Noe ondt er i gjære og tidlig en morgen blir Isak arrestert.

En dag sitter Sonja og venter på Ilse. Hun skulle ha vært hjemme for lenge siden. Ute faller årets første snø. Plutselig banker det på døren. Utenfor står tre politimenn.

Stille. Ingen rører seg. De har fått beskjed om å pakke, beskjed om å kle seg godt, beskjed om at de skal reise, men det er ingen som er i bevegelse, alt i rommet står stille. Mor på senga, Sonja og Miriam borte ved stuebordet, selv mennene ved døråpningen inn til stua står stille i noen lange sekunder. Det er så stille at de kan høre tikkingen fra vekkerklokka inne på soverommet, lyden av tett rom, pusting i stillestående luft, de kan høre duken som ligger over bordet, bøkene som står i hylla, teppet på gulvet.

Ebok kun 49,-

Boken er belønnet med Debutantprisen i Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur og Uprisen – årets ungdomsbok. Marianne Kaurin fikk også Aschehougs barnebokpris 2018.

Gjennom et språk med usedvanlig god flyt og med mange nyanser klarer Kaurin å lage en politisk fortelling som har aktualitet langt utover andre verdenskrig. Hennes velformulerte språk og godt timede skifter av synsvinkel mellom romanens personer bidrar til å blåse nytt liv i den historiske romanen for ungdom.
– Juryen, Kulturdepartementet

Det er en god debut – velskrevet, følsom, veldreid. (…) Det er tøft og brutalt, men formidlet i et språk og med en innlevelse som gjør Nærmere høst til en god leseopplevelse.
– Maya Troberg Djuve, Dagbladet

Les denne boken for å få et lite blikk inn i hverdagen til jødene i Norge under andre verdenskrig. Les den for å gi krigens ofre et ansikt. Det er en mørk bok, mye vondt skjer, men fortellingen er ikke bare om å miste, men også om og håpe.
– Bjørn Veen, Gjesdal folkebibliotek

Historien som Marianne Kaurin forteller, beveger. Den er vond, smertefull, uten de sterke formuleringer, men likevel intens nok til å bli et stykke høyst leseverdig litteratur, ikke minst for ungdom, som muligens ikke kjenner denne delen av okkupasjonshistorien så godt som foreldre- og besteforeldregenerasjonen.
– Finn Stenstad, Tønsbergs Blad

F for forbrytelse

F for fang. F for fange. F for fanget. F for fangeleir. F for fall, for forfall. For fare. F for forbrytelse. F for fortiden som fremdeles finnes, og for fascismen som fortsatt vokser, som en svulst i kulturen. Hva fikk den beskjedne skomakersønnen Henry Rinnan til å bli en av norgeshistoriens mest forhatte skikkelser? Og hvorfor skulle en jødisk familie velge å flytte inn i hovedkvarteret til Rinnan etter krigen, i huset som ble stående som selve symbolet på ondskap?

Da forfatter Simon Stranger får vite at hans kones familie har bodd i huset der Rinnanbanden holdt til, det beryktede Bandeklosteret, begynner han å grave frem historien til Komissar-familien, både de som overlevde, og de som ble drept. Arbeidet stiller ham overfor menneskeheten på sitt mørkeste, og romanens nedslag i livet til Henry Rinnan viser hvilke konsekvenser ydmykelser, utenforskap og sinne kan få. Samtidig vokser en annen fortelling frem, om overlevelse, samhold og hvordan leve videre.

I denne storslåtte og ambisiøse romanen, setter Simon Stranger sammen brikker som spenner over et århundre og berører de vakreste og vondeste sidene ved menneskelivet.

Kjøp boka her

Utdrag:

A for alkoholen du tar deg i å savne de første ukene i fangeleiren,  lengselen etter en rus som kunne ha myknet omgivelsene og tankene, og latt forvirringen, raseriet og frykten bli døyvet, lullet inn i en døs av glemsel.

A for alle assosiasjonene som når som helst kan dukke opp på vei til straffarbeidet, i matsalen eller ute i skogen. Øyeblikk av plutselige og helt uventede erindringer, som om alt som fantes var en åpning til noe annet.

De grove flengene av lastebilhjul i bakken utenfor leiren kan plutselig føre deg tilbake til de sølete småveiene der du vokste opp, i den jødiske delen av tsarens Russland, med lysebrune høner som kaklet rundt bak gjerdene, og en lurvete hund som du alltid gikk i en bue utenom.

Synet av en vakt som lener hodet bakover om sommeren og lukker øynene, kan plutselig bringe deg tilbake til studiene i Tyskland, og de overrumplende glimtene av lykke da du satt tilbakelent på en benk i pausene fra lesesalen, i et land som fremdeles ikke var tatt over av nazistene.

En nyvasket skjorte som henger til tørk utenfor en av brakkene, oppspent som et seil når vinden blåser, kan på et øyeblikk føre deg til forretningen som du og Marie har bygget opp fra ingenting, eller til flyktningleiren dere var dumme nok til å forlate i Uppsala, der klesplaggene hang til tørk på klessnorer utenfor husene mens barna løp rundt.

Les også: Simon Stranger om arbeidet med Leksikon om lys og mørke

Tungtvannssabotøren

Joachim Rønneberg. Tungtvannssabotøren. Lederen for hele aksjonen på Vemork i 1943, den legendariske Linge-karen og SOE-agenten. Tungtvannssabotøren er historien om kaldblodighet, handlekraft og overlevelse, mot alle odds. Rønneberg døde 21. oktober 2018.

Bare 21 år gammel bestemte Rønneberg seg for å ta del i frihetskampen fra Storbritannia. Her ble han rekruttert til Norwegian Independent Company No. 1 av Martin Linge selv, og etter hvert ble han instruktør innen det britiske SOE.

Pocket kun 49,-

Etter tungtvannsaksjonen dro Rønneberg og sprengningslaget i full uniform på ski tvers over Sør-Norge til Sverige – en ferd på om lag 500 km i temperaturer ned mot 20 kuldegrader. Hele det siste krigsåret lå Rønneberg i skjul i de ugjestmilde Tafjordfjellene. Sabotasjegruppen han ledet, «Fieldfare», sto blant annet bak sprengningen av Stuguflåten bro i januar 1945

Fortellingen om tungtvannssabotøren Joachim Rønneberg likner fortellingen om norske polarhelter. (…) I disse avslørende biografiers tid er det egentlig befriende å lese historien om en hedersmann, fra en tid da betegnelsen fremdeles ikke fremkalte en lattermild mistenksomhet.
Cathrine Krøger, Dagbladet

Det har vore skrive mange bøker om tungtvannsaksjonen, og mange av sabotørane har kome med sine bidrag. Likevel er det ingen som på ein så nøktern og lesverdig måte har fortalt heile historia, som det Gunnar Myklebust gjer i denne boka. Ei grunnbok i norsk krigshistorie er det blitt.
Harald Kjølås, Sunnmørsposten

… denne historien om aksjonens frontfigur, Joachim Rønneberg, imponerer uten å ha noen særlig nyhetsverdi. Undertegnede har knapt lest en mer lavmælt biografi. (…) Denne fortellerstilen øker like fullt respekten for de bragdene som ble utført.
Sten Inge Jørgensen, VG (terningkast 5)

Forord av forfatteren Gunnar Myklebust

Joachim Rønneberg er en bemerkelsesverdig mann som gjorde bemerkelsesverdige ting av stor betydning for den allierte krigføringen mot Tyskland og Hitler. Han ledet en av krigens mest spektakulære og vellykkede sabotasjeaksjoner, den militæroperasjonen i Norge som er best kjent internasjonalt. Men i likhet med mange andre nordmenn som deltok i den andre verdenskrigen, var han lenge taus om sin krigsinnsats.

Han liker ikke ord som «krigshelt». Han liker ikke at det han var med på, blir glorifisert. Joachim Rønneberg mener at han den gangen gjorde sin plikt, og at han var heldig. Han kom uskadd fra krigen. Det var det ikke alle som gjorde. De som ga livet sitt i kampen for Norges frihet, det er de som i hans øyne fortjener oppmerksomhet og heder.

Han har aldri vært opptatt av å berette sin historie for historiens egen skyld. Da han etter hvert begynte å fortelle den, var det fordi han ville minne nye generasjoner om at frihet ikke er noe som gir seg selv, men må forsvares. Han har derfor stilt opp og snakket om krigen, til skoleklasser og forsamlinger av ulike slag, både i Norge og i utlandet. For ham har det vært viktig å bruke den erfaringen han gjorde, til å si noe om vår egen tid.

Dette er en bok som Joachim Rønneberg verken har tatt initiativet til eller bedt om. Han har aldri ønsket seg en bok om det han var med på under krigen. Det er derfor heller ikke en bok han har noe ansvar for.

Joachim Rønnebergs krigsår fortjener likevel en bok. Dette er et forsøk på å skrive den boka. Hans beretning er sentral, men fortellingen er basert på en rekke kilder. Framstillingen er min, og feil og mangler mitt ansvar alene.

Joachim Rønneberg har, til tross for sine forbehold, brukt mange timer av sin tid på å rekapitulere krigsårene og sin oppvekst i Ålesund for meg. Han har vist meg stor imøtekommenhet, tillit og grenseløs tålmodighet etter min første henvendelse.

For meg har samtalene vært en eneste lang rekke gledesstunder.

Gunnar Myklebust / Oslo, juni 2011

 

Ikke i mørke skoger

Er du glad i å lese, byr høsten på lange mørke kvelder, et varmt pledd, stearinlys og en bunke nye bøker. Unni Lindell er klar med Dronen, Stefan Ahnhems fjerde bok om Fabian Risk ventes i oktober. Her er høstens anbefalte krimbøker.

Hvis han er heldig, blir hun ikke savnet før til uka

En mann står inne i en nedlagt militærleir og sender en drone utover et mørkt skogområde. Han filmer. Klokka er 21.35, fredag den 16. juni, sytten grader og straks solefall. Grantoppene er brannfarget av de siste solstrålene, en skarp strek skiller det oransje fra det svartgrønne.
Dronen kommer til en åpen plass ved et rapsjorde. Et telt viser seg plutselig på droneskjermen. Det står akkurat der Evie Thorn ble knivdrept fem år tidligere. Og nå kommer en ny dame til syne. Har hun virkelig slått opp telt på samme sted? Sola synker ned i en bred segmentert linje og blir borte. Fuglene kvitrer ikke lenger. Mannens hjerte slår som en hammer mot brystbeinet. Han har aldri hatt kjæreste. Kvinner burde ikke telte alene, ikke i mørke skoger.

Unni Lindell er klar med sin andre roman om Marian Dahle. Hun bor fortsatt i dragehuset på Frogner. Kjæreste har hun fått; nabokunstneren Heine. Alt er bra, men hunden hennes Birka er gammel. Cato Isaksen kobler henne på et drap som har skjedd i et telt oppe i Maridalen. Det drar Marian inn i noe hun ikke kan kontrollere. I forbindelse med saken møter hun den seksten år gamle Agnes. Marian vet ikke at hun av en helt spesiell grunn planlegger å slå opp et telt den dagen insektene svermer, nøyaktig der de to tidligere drapene har skjedd.

Uansett hvilken side du står på, står du alene

Annen verdenskrig er over, og seierherrene styrer landet. Under okkupasjonen var Storm Steinset dobbeltagent for motstandsbevegelsen. Organisasjonen han spionerte for, er fortsatt hemmelig, så kollegene ved Oslo politikammer tror han var nazist. Når flere politimenn som jobbet for tyskerne blir funnet drept med samme torturmetoder de selv benyttet under krigen, havner Storm på drapsmannens dødsliste. Men han blir også involvert i saken som etterforsker.

Storms makker er politiets yngste fullmektig, Robert Rødberg, som alltid har drømt om å bli en helt. Under krigen vervet han seg til de norske styrkene, men havnet aldri i kamp. Så kom freden, og freden tilhører krigerne. Nå får Robert en ny sjanse til å kjempe for Norge.
Jakten på morderen tar Storm og Robert inn i hemmelighetene i Norges nye maktsirkler. En ny krig står i fare for å bryte ut, en krig der hemmelighetene fra den forrige kan få deg drept.

Krigernes fred er Lasse Gallefoss sin debutroman. Lasse Gallefoss vant Gullruten for serien «Flukt» med Leo Ajkic. Nå debuterer han med en overbevisende og intens krimthriller som både er godt bygget opp og godt skrevet, skriver VGs krimanmelder Elin Brend Bjørhei.

Når savannene blir blodige

Legen Torbjørn Anker fyller 60 år og har sin siste dag på jobben. Nå skal han pensjonere seg, og familien og venner vil feire ham, men Torbjørn har andre planer. I all hemmelighet reiser han på safariferie i Kenya, til Kiboko Camp i Maasai Mara.

Ute på savannen står det gamle og ærverdige neshornet Cliff Kubwa og den digre hannelefanten Grumpy Grey. Grådige krypskyttere er mer enn villige til å drepe dyrene for å få tak i verdifullt elfenben.

Maasaiene Adam Silah og Rhodah fra organisasjonen RedList kjenner hver flekk av savannen og er ansatt for å beskytte dyrene. Så blir Rhodah skutt og dødelig såret av en krypskytter, og Grumpy Grey blir funnet skadet av et spyd. En veterinær redder elefanten, men Kenyas leger streiker, og den eneste som kan hjelpe Rhodah er Torbjørn Anker.

Snart er den norske legen involvert i en heftig jakt på hensynsløse profittjegere i Maasai Mara – med livet som innsats.

Skremmende hemmeligheter på den svenske landsbygda

En sensommerkveld i 1990 telter fem barndomsvenner ved sin hemmelige badeplass, et nedlagt steinbrudd i Skåne. Videregående skole ligger bak dem og voksenlivet venter. Stemningen er høy, men også vemodig, for vennene innser at kvelden både innebærer et farvel til ungdomstiden og til hverandre. Når morgenen gryr og det første høstregnet har falt, flyter det en kropp i det mørke stenbruddsvannet. En tragisk ulykke, slår politiet fast. Ikke alle er overbevist om det.

Ny, nervepirrende bok i serien om Fabian Risk

Fabian Risk våker over datteren Matilda som ligger i koma på sykehuset i Helsingborg, mens et brutalt drap på en ung syrisk flyktning kaster byens kriminalpoliti ut i en komplisert sak med rasistiske fortegn.

Men ingenting er fullt så enkelt som det virker i første omgang, og når flere nye drap skjer, havner etterforskergruppen i en stadig mer hektisk jakt på flere gjerningsmenn. Til slutt må Fabian gå i tjeneste igjen, selv om han helst ville viet seg til familien.

Noen vil hjelpe ham – noen vil drepe ham

Krigsveteranen Niels Oxen skjuler seg ved en avsides fiskefarm på Jylland. Her slåss han med sine traumer samtidig som han lever i konstant alarmberedskap. Han har en hemmelighet som holder ham i live – men som også kan ta livet av ham. Når en museumsdirektør blir myrdet, utløses en rekke voldsomme begivenheter. Den ettersøkte krigsveteranen har kun to muligheter: gå til grunne – eller gå til angrep.

Hvem er venn og hvem er fiende?

 

Om arbeidet med Leksikon om lys og mørke

Det finnes noen få øyeblikk der jeg kommer over en situasjon, en bilde, et fragment, og kjenner at det ligger en kompleksitet der som rommer nok til å sette av tre år for å skrive en roman.

Av: Simon Stranger

Med «Leksikon om lys og mørke» kom øyeblikket ganske overraskende, da svigermoren min fortalte at hun hadde vokst opp i Bandeklosteret. At hun, som kom fra en jødisk familie, hadde vokst opp i et av byens sterkeste symboler på ondskap. Bildet som ble inngangen til romanen, var da hun fortalte om forestillingene de hadde hatt for unger i nabolaget. At hun hadde stått og delt ut håndtegnede billetter til små teaterforestillinger i kjelleren, i den samme kjelleren som få år tidligere hadde fungert som fengsel og torturkammer: I det øyeblikket visste jeg at det lå en roman der.

Så begynte jeg å lese, ha samtaler, reise. Jeg dro til Falstad, der tippoldefaren til barna mine ble skutt. Jeg besøkte han som bor i Bandeklosteret nå. Jeg reiste til Levanger, der Rinnan vokste opp, og opplevde gang på gang hvordan denne historien ikke er over. At krigen fremdeles er levende. Jeg visste at det lå en roman der, men hvor, og hvordan skulle den utformes?

Jeg skrev et år, prøvde meg frem, fikk det ikke til, men det var et parti på midten av denne skissen som jeg likte. En passasje som var formet som et leksikon om livet til Hirsch Komissar i fangeleiren på Falstad. Jeg begynte å se på hva som ville skje om jeg utvidet dette grepet til å gjelde hele romanen. Plutselig var det som om alle brikkene dro seg på plass, nesten magnetisk. A for avhør passet jo. Det samme gjorde A for anklagen, A for Arrestasjonen. B for Bandeklosteret og for barndom. Hva med de vanskeligere bokstavene, tenkte jeg, som C? Med det samme kom svaret. Carl Fredriksens Transport. Dekknavnet til de fire nordmennene som smuglet motstandsfolk og jøder ut av landet. En av dem var min kones mormor. Uten dem hadde ikke min svigermor blitt født. Heller ikke min kone, Rikke, og heller ikke mine to barn.

Fra da av falt alt på plass. Jeg brukte to år til på å skrive om hele. Nå er den snart ute blant leserne, og er allerede på vei utenfor Norges grenser.

Nå gleder jeg meg til å fortsette på neste bok, og oppleve det som mer enn noe annet gjør at jeg skriver. Det magiske øyeblikket da mennesker, steder og følelser fremkalles på skjermen like foran meg.

Les også: Utdrag fra Leksikon om lys og mørke

Kjøp boka her

Foto: André Løyning

Simon Stranger (f. 1976) er fra Oslo. Han har siden debuten i 2003 utgitt en rekke bøker for barn, ungdom og voksne, og ble i 2014 nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for De som ikke finnes. Bøkene har høstet svært gode kritikker og er oversatt til femten språk. Leksikon om lys og mørke er hans femte roman for voksne.

Anne Franks Dagbok i ny drakt

Historien om Anne Frank er kjent for de fleste. Hun var den unge jødiske jenta som satt i skjul, i et hemmelig anneks, under andre verdenskrig, og drømte om livet utenfor. Tankene og følelsene delte hun med Kitty; dagboken sin. Ordene hennes gir oss innblikk i frykten, håpet og hverdagen til mennesker som lever livet på vent. Nå kan du lese Anne Franks berømte dagbok som grafisk roman, noe som gir ordene helt nytt liv.

Jeg husker godt første gangen jeg leste Anne Franks Dagbok. Jeg var noen og tjue, og på sommerhuset ved havet. I bokhylla, høyt oppe til venstre, så jeg permen på boka – og bestemte meg for at nå var det på tide å lese den.

Fortellingen griper om hjerterota di fra første stund. Og jeg kjente meg sånn igjen i unge Anne. Drømmeren. Hun som ønsker noe mer av livet, som lurer på hva verden vil bringe. Dermed blir jeg også så knust når hun må gå i skjul, når hun må stenge drømmene inne bak blendingsgardinene.

Jeg leste hele boka på en knapp helg. Og i det jeg lukket den, fullstendig revet i fillebiter, ønsket jeg ikke noe annet enn å snu boka – og begynne på nytt.

Å åpne den grafiske romanen om Anne Frank er rørende, og historien hennes får helt nytt liv gjennom illustrasjonene. Det gjør inntrykk å se tegningene av annekset hvor Anne gjemte seg under krigen, og det er så sårt å se den unge tenåringsjenta krype opp i senga til faren mens flyalarmene uler over Amsterdam.

Anne Franks Dagbok må leses. Den fortjener å bli lest, og Annes ord fortjener å bli hørt. Dette er den første grafiske romanen av Anne Franks Dagbok som er godkjent av Anne Franks Fonds.

Les den, og la deg påvirke.

Boka er oversatt av Ina V. Steinman.

 Bla i boka

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen

Idrett og fysisk fostring var viktige elementer i nazistisk ideologi. Allerede i 1940 gikk Nasjonal Samling, med okkupasjonsmaktens velsignelse, inn for å nyordne idretten i Norge. Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning om norsk idrett under okkupasjonen.

Heretter skulle den tjene NS-staten og styres etter førerprinsippet. Fremstøtet vakte sterk motstand og boikott av offentlige idrettsarrangement. Slik ble idretten tidlig en viktig arena for sivil motstand. Det var duket for en skjebnekamp av dimensjoner.

Skøyteboikotten på Hamar

UTDRAG: Skøytesporten var Norges nasjonalidrett når det gjaldt publikumsoppslutning og medieinteresse. Norske skøyteløpere var i 1930-årene best i verden (unntatt når det var fellesstart eller bløt is), og de beste av dem var helter og forbilder. Tyskerne var selvsagt klar over dette. Det var om å gjøre å få skøytesporten i gang og i hvert fall få arrangert noen store stevner.

Ingen løpere stilte opp til det terminfestede norgesmesterskapet i januar 1941. Men det fantes en del kjente skøyteløpere som ville fortsette å gå under det nye regimet: Hans Engnestangen, Finn Hodt, Edward Wangberg og Arve Sinnerud. Engnestangen var den eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken. I 1940 var han over toppen, men var tross alt tidligere verdensmester sammenlagt og regjerende verdensrekordholder på 500 og 1500 meter.

Et stort skøytestevne med hurtigløp for menn og kunstløp for kvinner ble lagt til Hamar 8.–9. mars 1941. Mjøsbyen Hamar var fra gammelt av et skøytesentrum. Det var der den moderne formen for skøyteløp, der løperne vekslet mellom indre og ytre bane, var oppfunnet («Hamar-systemet»). Stadig sto skøytesporten sterkt i byen. Engnestangen, Wangberg og Sinnerud var alle medlemmer av Hamar Idrettslag. Hodt representerte Drammens Skøiteklub. Lederen for skøytegruppen i Hamar Idrettslag, Aksel Dæhli, gikk også inn for å fortsette med aktiv idrett og arrangere stevnet på Hamar. Senere ble han skøyteleder i Norges Idrettsforbund (NS).

Skøyteløperen Hans Engnestangen var det eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken.
Her blir han intervjuet av radioreporter Storm Sørlie på Frogner stadion i desember 1941.

Motstanden var imidlertid kompakt. Hovedstyret i Hamar Idrettslag avslo å arrangere noe skøyteløp. Da tok Norges Idrettsforbund (NS) selv på seg arrangementet. Men banen måtte leies av Hamar IL. Hovedstyret i klubben avslo med en finurlig begrunnelse: «Da sesongen for året har vært kortere enn vanlig, finner hovedstyret det ønskelig å holde banen oppe 8. og 9. mars for idrettslagets medlemmer og avslår derfor Norges Idrettsforbunds andsøgende om leie av banen i disse dage.»

Dette var knapt i tråd med prinsippene og maktforholdene i det nye Norge. Norges Idrettsforbund (NS) lot seg ikke stoppe og arrangerte likevel stevnet. Hamar Idrettslags hovedstyre og gruppestyrer ble av generalsekretær Kaare Methi i NIF (NS) pålagt møteforbud i tiden fram til 8. mars – «og den som på noen som helst måte gjør forsøk på å omgå dette forbud, må være forberedt på å bli rammet av de aller strengeste konsekvenser». Rammet ble i hvert fall de to styremedlemmene som sendte ut en stensilert redegjørelse til medlemmene om klubbens holdning til stevnet. De måtte bøte med to måneder i fengsel.

Hovedstyrets formann, lærer Bjarne Røhne, var også i forhør, men ble sluppet ut etter 24 timer. Han dro til Oslo og Drammen for å få fram Hamar ILs standpunkt «og hvordan Hamar som første idrettslag måtte tjene de nye herrer». Samtidig ble den stensilerte redegjørelsen spredt til klubber og enkeltpersoner på Hedmarken.

Løpene var av god kvalitet, het det i Aftenposten dagen etter. Det var imidlertid bare fire startende: Engnestangen, Hodt, Wangberg og Sinnerud. Det ble ingen junior- eller gutteklasse, slik det visstnok hadde vært meningen. Kunstløpet ble avholdt som norgesmesterskap for juniorer med fire deltakere. For jentene ble det også arrangert en klubbkonkurranse mellom Hamar og Drammen med fem deltakere.

Publikum boikottet stevnet, og det var forsøk på sabotasje. Det går også fram av interne tyske kilder: Under trening i Hamar ble søstrene Helland-Bjørnstad, som skulle holde kunstløpoppvisning, pepet og buet ut. Kona til skøyteløperen Wangberg ble truet, angrepet og slått ned. Natten mellom stevnedagene strødde ukjente gjerningsmenn sand på isen. Ifølge en rapport fra Sikkerhetspolitiet til Reichskommissariat hadde det da skøyteløpet startet, samlet seg en stor mengde som åpenbart bare var kommet for å se hvem som gikk inn. At det ikke kom til uroligheter, skyldtes at «sterke politikrefter» var til stede.

Aftenposten meldte at «en mengde tilskuere» var møtt fram, med en «interessert og begeistret» idrettsfører Reichborn-Kjennerud i spissen. Ifølge hjemmefronten var sannheten en annen: Hele den tyske garnison på Hamar – 2000 mann – hadde fått innbydelse til å overvære stevnet, men bare 70 kom. I tillegg var det tolv betalende tilskuere. Det var naturligvis et partsinnlegg. Men øyenvitner sier omtrent det samme: «‘Vi bodde nær Hamar stadion og kunne følge med i at Engnestangen og Hodt gikk sine runder i flomlys. Ellers var det komplett boikott av bana, også av vanlige unger. Før krigen var det ofte et yrende liv der når det var musikk i høyttalerne, men da idrettsstreiken satte inn i 1941, ble det full stopp. Bana lå død’, forteller Tor Fuglseth.»