Stikkord: André Bjerke

Mørkets mester

De dødes tjern … I seg selv klinger tittelen som et gisp av uhygge – ja, som
et redselens skrik fra Østerdalens blådype skoger.

Tekst: Tom Egeland – president i Rivertonklubben

Mange har lest boken (fra 1942), enda flere har sett filmen (fra 1958) – og alle ser vi vel for oss scenen der Henny Moan (i rollen som Liljan Werner) – iført en gjennomsiktig, hvit nattkjole – så å si svever lukt mot dødens bunnløse tjern før hun stuper uti.

De dødes tjern kr. 169,-

Boken du nå holder i hendene – gjenutgitt av André Bjerkes forlag Aschehoug i anledning av hundreårsjubileet – er for lenge siden blitt en norsk krimklassiker. Selv husker jeg hvordan jeg leste den med frydefulle gys tidlig på syttitallet.

André Bjerke (1918–1985) var en blottende ung (og bråmoden) 22-åring da han i 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord. Som forfatter og samfunnsdebattant var Bjerke et litterært renessansemenneske – forfatter, gjendikter, essayist, poet, polemiker og innbitt riksmålsmann. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som han skrev lekne og muntre vers for barn. Han lot seg fordype i sjakkens mysterier, i psykologiens irrganger, i parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med dypt seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om alvorlige temaer – samtidig som han dyrket humoren.

I denne innledningen er hovedfokuset på André Bjerke som kriminalforfatter. I den rollen brukte han gjerne psevdonymet Bernhard Borge. Som Borge skrev han romanene, Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950) og tre novellesamlinger. I tillegg utga han Enhjørningen (1963) under eget navn.

Les Knut Nærums tekst om Døde menn går i land

I vår tid er kriminalromanen en levende del av norsk litteratur. Men på førtitallet, da Bjerke revitaliserte kriminalromanen, var den slett ikke det.

Bernhard Borge dyrket den klassiske mordgåten – inspirert av forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe – fremfor hardkokt action. Men i motsetning til sine forbilder, tok Bernhard Borge i bruk psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved fingeravtrykk, klokkeslett, (løgnaktige) alibier og andre håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken. Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er selvsagt en berømt krimforfatter. Sammen utforsker Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen. Norsk krimlitteraturs nestor, Nils Nordberg, kaller dem «en slags sjelelivets Sherlock Holmes».

Samtidig var Bjerke pinlig klar over at kriminallitteraturen er en morbid lek, ja, et spill. Variasjoner over et tema.

I rollene hentet han inn en flokk med intellektuelle og urbane venner – utvilsomt inspirert av egen vennekrets. Nils Nordberg oppsummerer treffende i sin bok Mørkets gjerninger (2016):

Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner.

Ja, velkommen til De dødes tjern.

Den suksessfulle kriminalforfatteren Bernhard Borge – som selvsagt fører ordet i boken – har invitert en gruppe venner hjem til seg og kona Sonja. I middagsselskapet møter vi et menasjeri av arketyper: psykoanalytikeren Kai Bugge, litteraturkritikeren og redaktøren Gabriel Mørk, juristen Harald Gran, Grans forlovede Liljan Werner og hennes bror Bjørn.

I selskapet gjenfortelles en grufull historie fra Østerdalens dype skoger: Ved Daumannshytta ved Blåtjernet går den tidligere eieren Tore Gruvik igjen – hundre år etter at han i sjalusi drepte sin søster og hennes elsker og druknet seg i tjernet.

Nå har Bjørn Werner overtatt hytta, men da vennegjengen reiser opp for å besøke ham, er han forsvunnet. Trolig har han druknet. Klærne hans og Werners drepte hund ligger nemlig ved det bunnløse Blåtjernet – de dødes tjern.

Vennegjengen tør nesten ikke stille spørsmålet: Går Tore Gruvik igjen? De rasjonelle vennene tror selvsagt ikke på gamle spøkelseshistorier. Likevel … Kan det gamle, mystiske sagnet ha noe for seg? Det heter seg at alle som bor i den dødes hytte vil føle en indre dragning mot tjernet – og det er en dragning de alle føler.

Men hvorfor?

Har det forheksede tjernet en magisk kraft? Eller er de alle ofre for psykologiens renkespill? Som en litterær elegantier – ikke ulik John Dickson Carr i mesterverket Sort messe – leker Bjerke seg med leserens forvirring: Skjer det virkelig noe overnaturlig? Eller har alle de mystiske hendelsene helt logiske forklaringer?

Uten å ville røpe for mye for deg som har den grufulle gleden av å lese denne romanen for første gang, er det vel ingen hemmelighet at freudianske teorier alltid fascinerte Bjerke. Og merk deg at knapt et navn – Mørk, Gran, Liljan, Bjørn, Gruvik – er tilfeldig valgt.

Da filmen basert på romanen ble satt opp i 1958, ble den en umiddelbar suksess. Boken ble filmatisert med Kåre Bergstrøm som manusforfatter og regissør og fikk strålende kritikker. «Norsk topp-thriller», skrev VGs anmelder. Ja, førti år senere ble den kåret til den fjerde beste norske filmen gjennom tidene (bak «Flåklypa Grand Prix», «Budbringeren» og «Ni liv»).

I hovedrollene møtte vi en eplekjekk Henki Kolstad (som Bernhard Borge), en mystisk Henny Moan (som Liljan), Per Lillo-Stenberg (som Bjørn Werner, Liljans bror) og videre Bjørg Engh (Borges kone Sonja), Erling Lindahl (som Kai Bugge), Georg Richter (som Harald Gran), Leif Sommerstad (som «gjenferdet») og ikke minst André Bjerke, som pussig nok ikke spilte «seg selv», men som likefullt lot til å stortrives i sin rolle som mystikeren Mørk.

Hvor befinner så filmens uhyggelige tjern seg? Faktisk finnes de tre steder: Opptakene ble gjort ved Skomakertjern (ved Tryvann i Nordmarka i Oslo), ved Steinstjernet (ved Kolsås i Bærum) og ved Tjernsrudtjernet i Bærum (der det ble tatt noen nærbilder).

Fun-fact: Skuespiller Henny Moan traff André Bjerke under innspillingen av filmen og giftet seg med ham i 1959. Sammen fikk de datteren Vilde.

Som én av Norges få krimforfattere på den tiden var André Bjerke selvsagt sentral da det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben ble stiftet i 1972. I Mørkets gjerninger skriver Nils Nordberg om Bjerke:

I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny – det vil si på 1970-tallet – pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning.

André Bjerke var en konservativ mann. Så da det kom på tale å invitere med kommunisten Jon Michelet i Rivertonklubben, satte godeste Bjerke foten ned. Det skulle gå flere år før Michelet – som nettopp hadde vunnet Rivertonprisen for Hvit som snø – ble innvilget medlemskap.

På syttitallet hadde Rivertonklubben en håndfull medlemmer. I dag teller den rundt 150. Som en ordets mester hadde André Bjerke en stor del av æren for framveksten av en rik norsk kriminallitteratur. Les bare disse linjene:

Jeg stirret på ham, hypnotisert, kanskje i flere minutter. Det sved som ild i øynene mine, tinningene hamret; følelsen av frost forplantet seg helt ut i neglrøttene. Jeg visste med intuitiv sikkerhet at dette vesenet jeg stod overfor, ikke var noe levende menneske. Det var en død mann, en gjenganger … Ansiktet kunne jeg ikke oppfatte tydelig, men øynene kjente jeg hele tiden rettet mot meg. De lyste med en iskald flamme, en ulmende hatefull glød; de uttrykte en viljekraft jeg aldri hadde følt make til; det var et blikk som ikke var av denne verden.

Grøss og gru! Men – så var det kanskje ikke slik likevel? Hvem vet. I André Bjerkes bøker går det gåtefulle og rasjonelle hånd i hånd, og ingen er riktig sikker på hva som er fakta og hva som er fri fantasi.

Ei heller i De dødes tjern. Du som nå går i gang med denne romanen for aller første gang, kan glede deg! Ja, og go’grue deg litt, også.

Den lune uhyggen

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer, skriver Knut Nærum i forordet av en ny utgave av André Bjerkes klassiker.

Tekst: Knut Nærum

Døde menn går i land er en av de mest spennende bøkene skrevet på norsk. Den utgjør også en nyskapning i sin sjanger: Den vet at den er en kriminalroman, og forteller det stolt til leserne.

Døde menn går i land kr. 169,-

Dette er den tredje av de fire kriminalromanene André Bjerke skrev under psevdonymet Bernhard Borge, og den eneste hvor mysteriet ikke løses av psykoanalytiker Kai Bugge, sjeledetektiven fra Oslo vest. Det er også den eneste av de fire hvor Bjerke har en medforfatter, nemlig Bjørn Carling, som skrev flere kriminalromaner på egen hånd, da som «Erik Vendel». Denne gang er det altså Carling/Vendel og Bjerke som sammen utgjør Bernhard Borge.

Første kapittels første setning plasserer handlingen i 1938, ni år før boken ble utgitt. Det finnes en god lunhet i hovedpersonenes omgangsform, preget som den er av vidd, litterære referanser og jevnlig inntak av børst. Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften. Det er som om den lettsindige tonen hovedpersonene imellom ikke kunne ha overlevd andre verdenskrig.

Penger er uten betydning, man leser Wodehouse, og det er et drag av tweed i luften.

Jeg-fortelleren, vårt vitne til de oppsiktsvekkende hendelsene på og omkring Kapergården på Sørlandet, er Paul Rickert, løpegutt og fikser for gladrikingen Arne Krag-Andersen. I et fiktivt forord i romanen viser Rickert til sin venn Bernhard Borge, «som har påtatt seg ethvert litterært og juridisk ansvar for utgivelsen». Navnet er ikke bare et psevdonym, men også navnet på fortelleren i Bjerkes foregående kriminalromaner, Nattmennesket og De dødes tjern. Når Døde menn går i land publiseres i 1947, er «Bernhard Borge» dermed både et psevdonym for André Bjerke, et psevdonym for ham og Bjørn Carling, en fiktiv forteller i to tidligere romaner og angivelig ghostwriter av denne boken. Navnebruken kjennes som et tilfelle av galopperende postmodernisme, fra lenge før ordet fantes. (Når jeg heretter skriver Borge, sikter jeg til de to forfatterne av denne boken. K.N.)

Sagnet om den sørlandske kaperkapteinen Jonas Korp og presten Jørgen Uhl gir gjenlyd i handlingens nåtid, hvor fortiden stadig trenger seg på og skaper bange anelser. En av figurene påpeker i første kapittel av denne kriminalromanen at sagnet er en interessant fortelling av det slaget man gjerne får servert i første kapittel av en kriminalroman. Nærmere enn dette kommer ikke en fiktiv skikkelse å innrømme at han er fiktiv.

I fjerde kapittel blir sorte messer brakt på bane, og Krag-Andersens forlovede Monika Winterfeldt mener hun har «lest om det der i en eller annen kriminalroman». Boken hun tenker på er selvfølgelig Sort messe av John Dickson Carr, en annen fortelling hvor gamle sagn dukker opp igjen i samtiden, det rasjonelle verdensbilde utfordres og det lukkede roms mysterium står sentralt.

Kaperkaptein Jonas Korps rom, der skikkelser og gjenstander kommer og går uavhengig av låste dører og lukkede hasper, kalles Det gule rommet, inspirert av Gaston Lerouxs roman Det gule rom, et av de første litterære lukket rom-mysterier.

Tre av de viktigste figurene i handlingen befatter seg med kriminalitet på heltid. En av dem er forfatteren, Bjerkes obligatoriske anti-materialist, som skriver sine krimromaner i en hybridsjanger hvor det virkelig spøker. I tillegg møter vi ekteparet Cappelen-Jensen, Tancred og Ebba, som er amatørdetektiver på heltid og minner – ikke så rent lite – om Nick og Nora Charles, etterforskerparet til Dashiel Hammett.

Borges viktigste metagrep er likevel den sjangertypiske handlingen; hvordan den skamløst og muntert tar i bruk så mange av krimmens mest velprøvde grep. Willy Dahl nevner i sin bok om norsk spennings- og kriminallitteraturs historie, Dødens fortellere (1993), at både tittel og forhistorie minner «nesten foruroligende» om De døde lever (1943) av Lalli og Fritjof Knutsen. Bjørn Carling skriver, oppsiktsvekkende beskjedent, i sin Norsk kriminallitteraturhistorie gjennom 150 år (1976): «Siden handlingen foregår på Sørlandet og en kaperkapteins gjenferd har en plass i historien, kunne det være nærliggende å tro at forfatterne (Bjerke utarbeidet boken i samråd med en annen [! K.N.]) også hadde hentet inspirasjon fra ekteparet Knutsens De døde lever. Men Bjerke var i full gang med susjettet da noen [? K.N.] gjorde ham oppmerksom på likhetspunktene, og hans kaper-idé var hentet fra et sagn i en roman av Jonas Lie.»

Willy Dahl frikjenner Bjerke for plagiat «– det hadde Bjerke ikke behov for! –» og skriver at «lesning av talløse krimbøker kan nedfelle motiver og temaer dypt nede i hukommelsen».

Bjørn Carling skriver om Døde menn går i land at den er «tydelig inspirert av Sort messe». Siden han er en av forfatterne, vet han formodentlig hvor inspirasjonene er hentet fra, men hvis vi ser etter en litterær støpeform for boken, finnes den nok heller i Hunden fra Baskerville, som det også refereres til underveis. En rekke elementer fra Sir Arthur Conan Doyles Sherlock Holmes-klassiker er å finne igjen: De tre tidsplan – det nifse sagnet, de uforklarlige begivenhetene i nær fortid samt spenningen i historiens nåtid.

Den urbane unge mannen som overtar en eldre bygning på et øde sted. De golde heiene der skumle typer vandrer. Den akademisk anlagte naboen som underkuer kvinnen han bor sammen med. Riktignok dukker det ikke opp noen gigantisk, lysende hund i Borges bok, men en «svart katt av ualminnelig størrelse» med gule øyne gjør mye av den samme nytten.

Når det først spøker, spøker det tett.

Når det først spøker, spøker det tett. Døde menn går i land byr på skrekkromantisk maksimalisme og nøyer seg ikke med ett tilfelle av spøkeri når det holder med to. Her bugner det av overnaturlighet: sagnet, minst ett spøkelsesskip, sorte messer, vandrende møbler og Blåskjegg-aktig forbudte rom.

Dette bakteppet av tradisjonelt spøkeri er nødvendig for å skape en ny type fortelling. Borge forlater forbildet Doyle – langt på vei også Carr – og inntar et mer moderne ståsted. Klikken fra Oslo som utsettes for sørlandsk uhumskhet består av muntre nesten unge mennesker av et slag man kunne møtt over en fancy kaffe på Grünerløkka på 2010-tallet. Borge presenterer oss for mennesker vi tror på, for deretter å dra teppet vekk under beina på dem. Dermed tviler både de og vi på at verden er rasjonell, underlagt kjente fysiske lover. Som Paul Rickert selv sier: «Når fortidens mennesker så gjenferd eller støtte på de underjordiske, skal det efter sigende ikke ha gjort synderlig inntrykk på dem; det bekreftet jo bare deres bilde av verden. Men vi moderne, snørrhovne funkis-mennesker, som går med årsaksloven i bukselommen og betrakter universet som en lettløst geometrioppgave; vi tåler ganske enkelt ikke å oppleve den slags.» Sammen med figurene begynner leseren å undres om ikke det faktisk er kaperen og djevlepresten som går igjen.

På syttitallet begynte Stephen King å gjøre nytt av den samme teknikken, da han forankret sine fortellinger om mørke krefter i en gjenkjennelig samtid med dysfunksjonelle familier, rusmisbruk og psykologiske problemer. Først viser han oss en verden vi kjenner igjen, derfor tror vi også på monsteret når det viser seg. Hos Borge styrker de hverandre, det hverdagslig muntre og det skremmende. Hyggen og uhyggen går hånd i hånd, eller snarere hånd i klo.

Døde menn går i land er spekket med litterære og kulturelle referanser, høye som lave. Her nevnes Omar Khayyam, Shakespeare, Swinburne, Poe og Wilde (som alle er gjendiktet av Bjerke), så vel som Boccaccio og de greske billedhuggerne Fidias og Praxiteles. Forfatterne er også såpass med at de refererer til tidens jazz og «Who’s afraid of the big bad wolf?», sangen fra Disneys tegnefilm.

Selv om Døde menn går i land er en moderne bok, er den på noen punkter preget av tiden den er skrevet i. Sytti år senere ville ingen forfatter ha omtalt en voksen kvinne som «en oppvakt pike med et søtt og energisk lite Myrna Loy-ansikt», beskrive den naturlige latskap hos «malaien» eller bruke uttrykket «overtroisk som en bantuneger».

Mørkemannen Karsten Jærns forakt for tidens åndløse materialisme hører til den kulturkampen som raste som hardest på 1930-tallet. Han er et dystert talerør for André Bjerke, som aldri lot en anledning gå fra seg til å gjøre narr av materialistene; de som tror at verden er enkel, som nekter å se at det finnes mer i himmelen og på jorden.

Riktignok får spøkeriene sin praktiske forklaring, men Borge lukker ikke helt døren for det okkulte. Slik gjør kriminalromanen et siste overraskende slag med halen, lik både Sort messe og De dødes tjern.

Til å være så bevisst sjangertypisk har boken noen iøynefallende fravær. For det første har den et særdeles beskjedent innslag av profesjonell etterforskning. Det er opp til de involverte parter selv å nøste opp saken. For det andre er den oppsiktsvekkende blodfattig, uten at det på noen måte demper spenningen og uhyggen. Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

Hadde Døde menn går i land vært forfattet på engelsk, ville den vært en internasjonalt anerkjent klassiker i tillegg til, som nå, et nasjonalt klenodium.

For en som – riktignok ispedd parodi og fjas – har forsøkt å følge i disse litterære fotsporene, er det irriterende å se hvor lett Borge får det hele til å virke, med hvilken sjakklogisk strenghet handlingen utspiller seg, hvordan det ene spenningsmomentet leder til det neste, uhyggen trappes opp med velplasserte adjektiv og stemningen stadig skifter mellom kos og gru. Romanen preges av den stilsikkerhet André Bjerke hadde opparbeidet seg som lyriker og gjendikter av lyrikk i bunden form. Som noen har skrevet – og jeg skulle ønske jeg husket hvem, slik at jeg kunne ha sitert dette riktig: Krim er den siste litterære sjanger som holder seg med klassiske formkrav.

Døde menn går i land er både klassisk og nyskapende, lun som en peisestue, skremmende som en brottsjø og fersk som en nytrukken hummer.

Pocketfest i januar!

Det fine med januar er at det kommer en hel del godbiter i pocket! Både Demian Vitanza, Chris Kraus og Siri Hustvedt er klare for våren.

Dette livet eller det neste

«Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalle Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo med onkel, og det var akkurat det samme, Syria, Syria, Syria.» Dette er fortellingen om norskpakistanske Tariq, som reiser fra Halden til Aleppo for å kjempe med de muslimske opprørsgruppene mot Assads regime. Dette livet eller det neste er en roman basert på en virkelig historie.

Dette livet eller det neste kr.169,-

 

I love Dick

I LOVE DICK er et feministisk geriljaskrift. Det er rett og slett en av de viktigste bøkene skrevet om menn og kvinner i det forrige århundret. «Jeg vet at det fantes en tid før jeg leste Chris Kraus I LOVE DICK (Det er faktisk bare fem år siden), men det er vanskelig å forestille seg; noen kunstverk har en sånn innvirkning på deg.» skrev anmelderen Sheila Heti om I love Dick. Det er noe eget ved denne boka som ser ut til å merke enkelte lesere for livet. I LOVE DICK har som de fleste andre et skjelett. Den handler om den eksperimentelle filmskaperen Chris Kraus som er gift med den betydelig eldre franske kulturteoretikeren og filosofen Sylvère Lotringer. Forholdet deres skranter. En kveld spiser de middag med den amerikanske kulturkritikeren Dick og Chris blir hodestups forelsket. Hun begynner å skrive brev til ham, mannens hennes er behjelpelig med brevskrivingen og er vel tilbøyelig til å se på det som et kunstprosjekt. Få av brevene blir sendt, men vi får lese dem. Men romanen er også så mye mer. Den kan også leses som et konseptuelt kunstobjekt, hyperbevisst metaroman, kjønnsfilosofisk manifest, kunstpolitisk kritikk eller skandaløs bekjennelseslitteratur.

I love Dick kr. 169,-

I love Dick» bør på leselista di i vår! Camilla Norli, VG

Kvinner ser på menn som ser på kvinner

Siri Hustvedt har et stort og beundrende publikum, og hennes bøker er oversatt til en rekke språk. Nå er hun aktuell med en ny samling essays, som handler om kunst, kjønnskamp og identitet. De elleve livlige essayene i samlingen bærer preg av den karakteristiske personlige grunntonen vi finner i alt Hustvedt skriver, og vi kjenner igjen forfatterens lidenskap for kunst, humaniora og vitenskap. Essayene ble opprinnelig skrevet mellom 2011 og 2015, flere av dem på oppdrag. Alle er publisert tidligere i svært forskjellige sammenhenger; alt fra lettere bidrag til avisspalter, bidrag til vektige utstillingskataloger og dyptpløyende forelesninger. «Essayene kan stort sett leses av et bredt publikum. Tonen varierer mellom det lette og det alvorlige, men det trengs ingen spesielle kunnskaper for å lese dem,» skriver Hustvedt selv i en introduksjon til samlingen. Hustvedt undersøker hvordan fordommer om kjønn og persepsjon påvirker hvordan vi ser på kunst, litteratur og verden som sådan. Hun skriver om legendariske figurer som Picasso, De Kooning, Jeff Koons, Louise Bourgeoisie, Anselm Kiefer, Susan Sontag, Robert Mappelthorpe, The Guerilla Girls og Karl Ove Knausgård – alt sett i lys av forfatterens feministiske ståsted.

Kvinne ser på menn som ser på kvinner kr. 169,-

Little Bee

Sarah og Andrew er på ferie i et eksotisk ferieparadis i Vest-Afrika for å forsøke å reparere ekteskapet. En dag går de utenfor hotellets bevoktede området og møter to søstre på vill flukt fra soldater som har utslettet landsbyen deres. Sarah og Andrew befinner seg plutselig i en situasjon hvor de må ta et umenneskelig valg.

To år senere banker den ene søsteren, Little Bee, på ekteparets dør i England. Igjen konfronteres Sarah og Andrew med den dagen de så døden i hvitøyet, den dagen som forandret deres liv fullstendig. Little Bee er en sterk og rørende skildring av en ung jentes ustoppelig vilje til å skape seg et nytt liv.

Little Bee kr. 169,-

Hvite tenner

I denne prisbelønte romanen møter vi familiene Jones, Iqbal og Chalfen. Tre familier på tampen av det 20. århundre. Når deres veier krysser hverandre og deres sønner og døtre kysser hverandre, aktiviseres rasemotsetninger, klasseforskjeller og religiøse konflikter.

Zadie Smith mestrer en unik kombinasjon av humor og ettertanke, som gjør bokens temaer aktuelle i alle land der mennesker med ulik kulturbakgrunn skal leve sammen.

Hvite tenner kr. 179,-

André Bjerke – jubileumsår

I 2018 er det hundre år siden André Bjerke ble født. Ved siden av å være lyriker, kriminalforfatter, gjendikter og vitenskapsteoretiker var han en skarp polemiker som bidro i etterkrigstidens store kulturdebatter. I anledning jubileet, utgir vi De dødes tjern og Døde menn går i land. I april kommer Peter Normann Waages store biografi, André Bjerke. I kampens glede.

 

 

Barnebokklassikere til jul

Husker du Lisen får ikke sove, Morovers og Hva gjør folk hele dagen? Her har vi samlet et knippe barnebokklassikere klare for en ny generasjon lesere.

Hva gjør folk hele dagen?

I denne morsomt illustrerte boken kan du lese om alt som foregår i Travelby. Som for eksempel hva som skjer fra du poster et brev og til det kommer fram, hvordan man bygger et hus, hva som kan hende underveis på en togreise, og hvordan det går med brøddeigen når man putter for mye gjær i den.

Nå kun 134,-

 

Den lille prinsen

Den lille prinsen dukker opp i Sahara, hvor Saint-Exupéry har nødlandet med flyet sitt. Han forteller om planeten han kommer fra, og at han har lagt ut på en reise til andre planeter for å finne en venn. Han han besøkt kongen uten undersåtter, den forfengelige mannen, drankeren, forretningsmannen, lyktetenneren og geografen. På Jorden snakker han med blomster, mennesker og dyr. Til slutt forsvinner den lille prinsen, og Saint-Exupéry forstår bedre hva som er viktig og hva som er likegyldig i livet.

Nå kun 119,-

 

Lisen får ikke sove

Det er neimen ikke lett for Lisen å få lagt seg. Alle kosedyrene vil ha selskap av hverandre, men da blir det ikke plass til Lisen i senga. Heldigvis vet mamma råd.

Noen bøker er så gode at de fortjener å bli lest igjen og igjen.

Nå kun 119,-

Så rart

Her har vi samlet barnerim fra «Så rart», «Lille Persille» og «Den sommeren». Inger Hagerups rim og regler er iørefallende og har en underfundig humor. Nonsensramser veksler med friske og fine dikt om blomster og dyr, fugler og insekter, bakere og skomakere.

Morovers

André Bjerkes Moro-vers med fargerike illustrasjoner av Svein Nyhus er en herlig samling rim og regler. Her er «Farao på ferie», «Runde, rare Rulle Rusk», «Fru Nitters datter», «Lille Tone
Godtegryn», «Fru Kobros hubro» og mange flere.

Nå kun 149,-

Barna i Bakkebygrenda

I Bakkebygrenda bor det sju barn. De leker nesten hele tiden, og noen ganger går det ganske vilt for seg. Det skjer alltid noe i Bakkebygrenda! Du får høre om at barna lager sin egen Barnas dag. Da får Kristi leke med lammene og alle de andre dyra i Bakkebygrenda. Når det er vår, hopper de fra vedskjultaket og rir på oksen. Og når julen kommer, er det tid for å lage pepperkaker, gaver og fest!

Lille frosk i verdensrommet

Jakob Martin Strid er blant Skandinavias mest populære barnebokskapere, og fortellingene om Lille Frosk er blant hans aller største suksesser.

Lille Frosk og froskesøsknene bygger en romrakett! Froskefamilien reiser ved en tilfeldighet ut i verdensrommet, og her møter de romvesenet Pryx.

Dette er også historien om hvordan froskemamma befrir sublimuttene fra robot-kongen Krang. Om hvordan småkaker kan forandre verden, og hvordan froskefamilien kommer seg hjem igjen til slutt.

Lag en poesikalender

Black Friday. Ting. Tang. Hva med å gi bort en poesikalender i år? Velg ut de fineste diktene du vet om – bra for poesien, miljøet og humøret.

#deletdikt

Gjennom hele desember oppfordrer vi deg til å dele et dikt du liker. Enten på Instagram eller at du faktisk kommer innom forlaget og henger opp diktet i vårt nydelige poesitre.

#12

Snømorgon

Eit under hende stilt i natt:
Vi sov, og det har snødd.
Og alle vegar grodde att
der alle folk har trødd.

Vi trør og trør, men sjå, om litt
er faret grødd på ny.
Og jorda ligg i nysnø-kvitt
i første gråe gry.

Halldis Moren Vesaas Dikt i samling

#15

BØNN (IKON)

Vi ber ikke om utskrifter
forklaringer, diagnoser, prosedyrer
Vi ber ikke engang om overbevisninger
Vi ber om å bli sett av en annen
Vi ber om et ansikt

Stein Mehren, Dikt i samling

 

 

 

Høstdikt

Jeg elsker høsten i Oslos gater, skrev André Bjerke. Høsten her. Enten vi liker det eller ikke. Vi kan uansett gjøre det beste ut av den. Ta en tur i skogen, lage deilig høstgryte og tenne noen stearinlys. Så er det aldri feil å lese et dikt. Her har vi samlet noen riktig fine høstdikt.

NOVEMBER

November er en gammel kvinne
som ikke håper lenger.
Da solen, den veldige elsker, forlot henne,
trakk hun en grå kjole over sine magre skuldrer,
og hennes ansikt ble strengt av ensomhet.

November er en gammel kvinne
som angrer.
Hylende rev hun høstens siste blomster av håret,
så bøyde hun sine visne knær
for stormens salmesang.

November er en gammel kvinne
som ingen vil gi husrom.
Høsten stengte sin dør for henne med en isnøkkel,
og nå banker hun forgjeves med skjelvende fingrer
på vinterens lukkede port.

Inger Hagerup

Høstdikt

Inger Hagerup

SEPTEMBERKVELD

Ein still og sval septemberdag
går under i sitt blod.
No står i loge ås og li
og bjart brenn myr og mo.
Og vinden ror i gullskirt lauv
og varslar kjøld og snø.
Så er alt vår og sommar slutt.
No ventar haust og død.

Det susar smått om stille tun
der osper står og blør
og bjørker over bleikna hå
sin visne rikdom strør.
Men åkren løfter korn på staur
mot dagsens siste eld.
Så sloknar himmel, folnar jord,
og kveld og mørker fell.

Og lysa døyr i alle hus
med stjerner stilt blir kveikt,
og natta rår om all vår jord,
og hjartet slår så veikt
som var alt vår og sommar slutt,
meir vonlaust slutt enn no,
som skulle hausten svale snart
mitt eige heite blod.

Halldis Moren Vesaas

 

OSLOHØST

Jeg elsker høsten
i Oslos gater,
for ingen by har
en høst som den.
Blant alle trofaste
kamerater
er Oslohøsten
min beste venn.

Min by er sval som
et sommerminne
når somren selv er
tilbakelagt.
Her ligner høsten
en moden kvinne
som går til ball i
sin røde drakt.

Og hun er uten
den unge kulde
som ofte lover
hva ingen får:
Hun ligner ikke
sin lunefulle
kusine Sommer
og søster Vår.

Hun skjenker villig
den tørste synder
sitt vell av ømhet
og gir seg hen.
Hun ågrer ikke
med sine ynder
den korte time
hun har igjen.

Min by blir gitt meg
som bryllupsgave
den sødmedype
septembernatt,
så tung av duft som
hin Østens have,
der frukten falt i
Aladdins hatt!

André Bjerke

I SKOGEN EN SEPTEMBERKVELD

I skogen en septemberkveld
aleine,
som alltid.
Blikket lavt,
nede hos steiner og strå,
tegn som skyggene skriver.
Et tørt ospeblad på stien
rører uendelig varsomt på seg, en
snutebille kravler under det. Og
store bleike bregne-hender
svinger flatt fra side til side
som prøver de å stoppe vinden. Et liv
så smålåtent stille at det er som
sansene bytter funksjoner:
Jeg hører med øynene
og ser med ørene, alle grenser
slettes ut; ensomheten
djupt i mitt eget mørke og
i strået som lener seg mjukt mot brisen
går opp i en høgere enhet, et fellesskap
utenfor formenes strenge normer
av kjøtt og klorofyll.

Hans Børli

 

Klassikerbiblioteket

Vi tar alltid heisen

kveld

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]et er ikkje sant at kjærleik gjer blind. Kjærleik gjer klok. Morsdag og Valentinsdagen. Februar byr på de største forventninger. Men du trenger ikke blakke deg. Hvorfor ikke si det med et vakkert dikt? Først ut er kjærlighetsdikt av Halldis Moren Vesaas.

[spacer]

Valentinsdagen – også kalt alle hjerters dag. Forventningene er kanskje store, men ikke stress. Bruk magi. Bruk ord. Hvorfor ikke si det med et enkelt dikt? Kanskje du til og med kan sende det anonymt? Jeg kan love deg at det virker.

[spacer]

ORD OVER GRIND

Du går fram til mi inste grind

og eg går òg fram til di.

Innanfor den er kvar av oss einsam,

og det skal vi alltid bli.

 

Aldri trenge seg lenger fram,

var lova som gjaldt oss to.

Anten vi møttes titt eller sjeldan

var møtet tillit og ro.

 

Står du der ikkje ein dag eg kjem

fell det meg lett å snu

når eg har stått litt og sett mot huset

og tenkt på at der bor du.

 

Så lenge eg veit du vil kome iblant

Som no over knastrande grus

og smile glad når du ser meg stå her,

skal eg ha ein heim i mitt hus.

[spacer]

 

[spacer]

LYSET

Kjære, alt som du viser meg no

– så utenkt som mangt av det er –

kan det vel hende eg ikkje forstod

om du ikkje var meg så kjær.

 

Eg stansa vel uviss, utan svar,

som framfor eit ukjend land,

om ikkje min kjærleik til deg var

for meg som ei lykt i mi hand.

 

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn

og gjere meg kjend i kvar krok.

Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.

Kjærleik gjer klok.

[spacer]

[spacer]

FERDAMINNE FRÅ SOMMAREN 1985

Vi har fått rom i 2. etasje.

Da er det vel ingen vits

i å ta heisen?

 

Sei ikkje det.

Vi tar alltid heisen,

opp og ned.

 

Innestengde i den vesle boksen

blir vi med eitt

så inderleg to-eine

at vi alltid må kysse kvarandre

så snart heisen set i gang.

 

Korleis det er inni deg

den blunken det varer

veit eg ikkje.

Men inni meg boblar kvar gong

ei lita spenning:

Rekk vi det?

Rekk vi det før heisen stansar

og vi må ut?

 

Og jammen rekk vi det

gong etter gong etter gong.

 

Vi tar alltid heisen.

[spacer]

[spacer]

[spacer]

Alle diktene finnes i DIKT I SAMLING av Halldis Moren Vesaas.

[spacer]

[spacer]

[spacer]