Stikkord: 2. verdenskrig

Skjebnekamp – norsk idrett under okkupasjonen

Idrett og fysisk fostring var viktige elementer i nazistisk ideologi. Allerede i 1940 gikk Nasjonal Samling, med okkupasjonsmaktens velsignelse, inn for å nyordne idretten i Norge. Skjebnekamp bygger på omfattende, ny forskning om norsk idrett under okkupasjonen.

Heretter skulle den tjene NS-staten og styres etter førerprinsippet. Fremstøtet vakte sterk motstand og boikott av offentlige idrettsarrangement. Slik ble idretten tidlig en viktig arena for sivil motstand. Det var duket for en skjebnekamp av dimensjoner.

Skøyteboikotten på Hamar

UTDRAG: Skøytesporten var Norges nasjonalidrett når det gjaldt publikumsoppslutning og medieinteresse. Norske skøyteløpere var i 1930-årene best i verden (unntatt når det var fellesstart eller bløt is), og de beste av dem var helter og forbilder. Tyskerne var selvsagt klar over dette. Det var om å gjøre å få skøytesporten i gang og i hvert fall få arrangert noen store stevner.

Ingen løpere stilte opp til det terminfestede norgesmesterskapet i januar 1941. Men det fantes en del kjente skøyteløpere som ville fortsette å gå under det nye regimet: Hans Engnestangen, Finn Hodt, Edward Wangberg og Arve Sinnerud. Engnestangen var den eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken. I 1940 var han over toppen, men var tross alt tidligere verdensmester sammenlagt og regjerende verdensrekordholder på 500 og 1500 meter.

Et stort skøytestevne med hurtigløp for menn og kunstløp for kvinner ble lagt til Hamar 8.–9. mars 1941. Mjøsbyen Hamar var fra gammelt av et skøytesentrum. Det var der den moderne formen for skøyteløp, der løperne vekslet mellom indre og ytre bane, var oppfunnet («Hamar-systemet»). Stadig sto skøytesporten sterkt i byen. Engnestangen, Wangberg og Sinnerud var alle medlemmer av Hamar Idrettslag. Hodt representerte Drammens Skøiteklub. Lederen for skøytegruppen i Hamar Idrettslag, Aksel Dæhli, gikk også inn for å fortsette med aktiv idrett og arrangere stevnet på Hamar. Senere ble han skøyteleder i Norges Idrettsforbund (NS).

Skøyteløperen Hans Engnestangen var det eneste virkelige idrettsstjernen som trosset idrettsstreiken.
Her blir han intervjuet av radioreporter Storm Sørlie på Frogner stadion i desember 1941.

Motstanden var imidlertid kompakt. Hovedstyret i Hamar Idrettslag avslo å arrangere noe skøyteløp. Da tok Norges Idrettsforbund (NS) selv på seg arrangementet. Men banen måtte leies av Hamar IL. Hovedstyret i klubben avslo med en finurlig begrunnelse: «Da sesongen for året har vært kortere enn vanlig, finner hovedstyret det ønskelig å holde banen oppe 8. og 9. mars for idrettslagets medlemmer og avslår derfor Norges Idrettsforbunds andsøgende om leie av banen i disse dage.»

Dette var knapt i tråd med prinsippene og maktforholdene i det nye Norge. Norges Idrettsforbund (NS) lot seg ikke stoppe og arrangerte likevel stevnet. Hamar Idrettslags hovedstyre og gruppestyrer ble av generalsekretær Kaare Methi i NIF (NS) pålagt møteforbud i tiden fram til 8. mars – «og den som på noen som helst måte gjør forsøk på å omgå dette forbud, må være forberedt på å bli rammet av de aller strengeste konsekvenser». Rammet ble i hvert fall de to styremedlemmene som sendte ut en stensilert redegjørelse til medlemmene om klubbens holdning til stevnet. De måtte bøte med to måneder i fengsel.

Hovedstyrets formann, lærer Bjarne Røhne, var også i forhør, men ble sluppet ut etter 24 timer. Han dro til Oslo og Drammen for å få fram Hamar ILs standpunkt «og hvordan Hamar som første idrettslag måtte tjene de nye herrer». Samtidig ble den stensilerte redegjørelsen spredt til klubber og enkeltpersoner på Hedmarken.

Løpene var av god kvalitet, het det i Aftenposten dagen etter. Det var imidlertid bare fire startende: Engnestangen, Hodt, Wangberg og Sinnerud. Det ble ingen junior- eller gutteklasse, slik det visstnok hadde vært meningen. Kunstløpet ble avholdt som norgesmesterskap for juniorer med fire deltakere. For jentene ble det også arrangert en klubbkonkurranse mellom Hamar og Drammen med fem deltakere.

Publikum boikottet stevnet, og det var forsøk på sabotasje. Det går også fram av interne tyske kilder: Under trening i Hamar ble søstrene Helland-Bjørnstad, som skulle holde kunstløpoppvisning, pepet og buet ut. Kona til skøyteløperen Wangberg ble truet, angrepet og slått ned. Natten mellom stevnedagene strødde ukjente gjerningsmenn sand på isen. Ifølge en rapport fra Sikkerhetspolitiet til Reichskommissariat hadde det da skøyteløpet startet, samlet seg en stor mengde som åpenbart bare var kommet for å se hvem som gikk inn. At det ikke kom til uroligheter, skyldtes at «sterke politikrefter» var til stede.

Aftenposten meldte at «en mengde tilskuere» var møtt fram, med en «interessert og begeistret» idrettsfører Reichborn-Kjennerud i spissen. Ifølge hjemmefronten var sannheten en annen: Hele den tyske garnison på Hamar – 2000 mann – hadde fått innbydelse til å overvære stevnet, men bare 70 kom. I tillegg var det tolv betalende tilskuere. Det var naturligvis et partsinnlegg. Men øyenvitner sier omtrent det samme: «‘Vi bodde nær Hamar stadion og kunne følge med i at Engnestangen og Hodt gikk sine runder i flomlys. Ellers var det komplett boikott av bana, også av vanlige unger. Før krigen var det ofte et yrende liv der når det var musikk i høyttalerne, men da idrettsstreiken satte inn i 1941, ble det full stopp. Bana lå død’, forteller Tor Fuglseth.»

Krigens kjøpmenn – Norge og første verdenskrig

Første verdenskrig

Første verdenskrig var katastrofen som la fire imperier i grus, og der millioner av unge menn møtte døden i et inferno av stål, blod og gjørme. Hadde det nøytrale Norge noen rolle i dette?

Svaret er ja. Nedslaktningene ved Verdun og Somme ville ikke ha vært mulig uten bidrag fra norske bedrifter. I britenes klør er historien om skyttergravskrigens to mørkeste år, 1915 og 1916. For Sam Eyde og andre norske krigsprofitører, derimot, kunne disse årene knapt ha vært lysere. Ammonium­nitrat, hvalolje, nikkel og svovelkis fra norske fabrikker og gruver smurte krigsmaskineriet på begge sider og skapte formuer som savner sidestykke i norsk historie. Industrieiere, skipsredere og børsspekulanter opplevde gylne tider, mens regjeringen sto under voldsomt press for å forsvare landets nøytralitet.

I 1915 erkjente britene at blokadevåpenet var det eneste som kunne bringe tyskerne i kne. Men fra Norge fortsatte fisk og andre varer å strømme til Tyskland. Britene skydde ingen midler for å få tettet dette smutthullet. I Kristiania truet den engelske ministeren med å fryse nordmennene til lydighet ved å stanse kulleksporten, og i London ble det lagt planer om å ta kontroll over den norske handels­flåten. Midt i kampen sto utenriksminister Nils Ihlen og kjente de britiske klørne trenge stadig dypere inn.

Roy Andersen er klar med I britenes klør, oppfølgeren til 1914 – inn i katastrofen.

Første verdenskrig

Artilleriet spilte en sentral rolle i de voldsomme slagene som ble utkjempet både på Øst- og Vestfronten.
Ammunisjonsforbruket var enormt, og norske bedrifter tjente store penger på salg av nitrat, nikkel, svovelkis og hvalolje som ble brukt til fremstilling av sprengstoff. Foto: Imperial war museum

Krigens kjøpmenn

UTDRAG: Avtalen Norsk Hydros Sam Eyde inngikk med franskmennene, var gullkantet. Den innebar at Hydro kunne forsyne både tyskere og franskmenn med det de trengte for å ta livet av hverandre på slagmarken. Men også de andre krigførende maktene hadde et skrikende behov for sprengstoff. Forbruket av kuler, bomber, miner og granater de første krigsmånedene hadde vært enormt, og ingen av dem hadde tatt høyde for det. Ingen hadde heller trodd at krigen skulle vare ut over noen måneder. Derfor var ammunisjonslagrene i ferd med å gå tomme allerede på nyåret 1915.

Verst stilt var Russland. Landets industri var ikke på langt nær stor nok til å forsyne den russiske hæren med våpen og ammunisjon. Opprustningen før krigen hadde i all hovedsak vært basert på fransk våpenhjelp, men etter krigsutbruddet hadde franskmennene bruk for hver kule og granat selv. Det var heller ikke enkelt å skaffe krigsmateriell annet steds fra. Stengningen av Bosporosstredet hadde en dobbelt effekt. Den stanset den russiske korneksporten, og dermed forsvant inntektene landet skulle kjøpe våpen for. Samtidig ble den viktigste importruten blokkert.

Etter krigsutbruddet var det kun to veier forsyninger kunne nå Russland. Den ene gikk sjøverts til Arkhangelsk ved Kvitsjøen. Men den var åpen bare i sommerhalvåret. Den andre gikk gjennom Sverige, og var dermed prisgitt et land som så på Russland som sin hovedfiende.

Russland hadde med andre ord store problemer med å forsyne sin hær med nok våpen og ammunisjon. Skulle de greie å stå imot det tyske presset i det lange løp, måtte landet bygge opp en egen våpenindustri. Den tanken slo Eyde våren 1915. Og hvem var bedre egnet enn ham til å få i gang det? Eyde manglet ikke tro på egne evner. Han hadde dessuten forbindelser som forhåpentligvis kunne hjelpe ham med å få dette stablet på beina. Året før hadde han forsøkt å få russerne til å starte salpeterproduksjon, basert på lisens fra Hydro. Fremstøtet hadde blitt stanset av krigen, men nå tok han opp igjen kontakten. Planen ble støttet av Hydros franske eiere, som så en mulighet til både å tjene penger og å gi sin allierte sårt tiltrengt hjelp. Men det var ikke nok for Eyde. Han trengte også støtte fra politisk hold. I juni dro han derfor til London og Paris for å ha samtaler med myndighetene i de to landene. Både i Downing Street og Élyséepalasset lyttet de interessert til det Hydros generaldirektør hadde av planer. Begge steder ble han lovet full støtte. Også de var bekymret for tilstanden til de russiske styrkene. Den siste tiden hadde de vært på retrett over hele fronten.

Men å bygge en ammunisjonsfabrikk i Russland måtte foregå i privat regi, ble det understreket. Til tross for at de var på samme lag, var russerne skeptiske til alt som smakte av innblanding fra andre land, forklarte deres allierte. Og det måtte skje i en fart, før de russiske styrkene var tvunget i kne. Løsningen ble at Eyde skulle dra til Petrograd som representant for et fransk-engelsk bankkonsortium og presentere forslaget for russiske myndigheter. Bankene skulle finansiere byggingen av en ny fabrikk, som skulle stå ferdig i løpet av seks måneder.

Før Eyde dro av sted til Petrograd, oppsøkte han kong Haakon. Han kjente det russiske systemet godt nok til å vite at uten kontakter på toppen av tsarriket var det små sjanser for å lykkes. En anbefaling fra tsarens norske fetter ville komme godt med. Den 12. juli var han i audiens på Slottet. Kongen lyttet interessert til Eydes planer. Den tyske fremrykningen mot den russiske hovedstaden hadde også bekymret ham. Hvis Eyde kunne hjelpe russerne, skulle kongen selvsagt gi ham de varmeste anbefalinger.

Det gjorde han også. Samme dag skrev han brev til tsaren. «Man kan ikke annet enn å bli forbløffet over å se hvor godt Tyskland har forberedt seg til denne forferdelige krigen. Det ser ut som de hittil er de eneste som har hatt nok av alt, til og med granater,» innledet han. Derfor ville han nå be tsaren ta imot den norske forretningsmannen, som kunne avhjelpe tilstanden. «Herr Eyde er mannen som har startet vår store salpeterindustri, og jeg forstår at han skal til Russland for å forsøke å starte fabrikasjon av eksplosiver, så hvis du trenger mer av dette, kan du be krigsministeren din om å møte ham,» oppfordret han.

Nå hadde ikke Eyde særlig greie på produksjon av eksplosiver. Men han hadde kontakter. To år tidligere hadde Hydro inngått kontrakt om levering av salpetersyre til AS Nitroglycerin Compagniets sprengstoffabrikk på Engene på Hurum. Fabrikkens hovedprodukt var dynamitt til gruver og anleggsvirksomhet. På kundelisten sto også Raufoss ammunisjonsfabrikk og Marinen. Selskapets direktør var en annen av Eydes bekjente, Axel Aubert.

Etter møtet med kongen oppsøkte Eyde Aubert og tilbød ham å bli med på det russiske eventyret. Aubert var av samme støpning som Eyde, offensiv og risikovillig, og så hvilke enorme gevinstmuligheter som lå i det russiske ammunisjonsmarkedet. Han slo til og lovet å stille all teknisk kompetanse til rådighet for bygging og drift av den nye fabrikken. Som betaling skulle Nitroglycerin Compagniet få provisjon for hvert kilo sprengstoff fabrikken produserte.

I juli dro Eyde til Petrograd sammen med Aubert. Der fikk han audiens både hos tsar Nikolai II, som «ga på meg et ganske overordentlig sympatisk inntrykk, som man kunne sitte og snakke med som det var en gammel bekjent», som han oppsummerte det senere, og hos russiske ministre.58 Men til tross for iherdig lobbyvirksomhet og hjelp fra franske og norske diplomater og innflytelsesrike forretningsforbindelser, lot en avtale vente på seg. Hele sommeren forsøkte Eyde å overbevise russiske generaler og politikere om å satse på hans idé. Han tilbød både det ene og det andre – en fabrikk til å produsere salpetersyre etter Hydros lisens, en ny sprengstoffabrikk rett utenfor Petrograd basert på import av ammoniumnitrat fra Hydros anlegg i Norge, modernisering av en eldre kruttfabrikk ved bruk av Nitroglycerin Compagniets metoder, opplæring av russiske ingeniører ved selskapets fabrikk på Hurum. Til ingen nytte.

For Eyde var ikke den eneste forretningsmannen som luktet penger i Petrograd. Sommeren 1915 trakk dødens kjøpmenn fra alle verdens kanter til den russiske hovedstaden. «En ekkel eim av profittbegjær spredde seg i Petrograd etter hvert som den ene snylteren etter den andre svingte inn dørene på hotell Astoria, fra engelske fiksere som tilbød seg å skaffe rifler fra bandittsjefer i Bolivia via japanske mellommenn, til mer garvede fiskere i det russiske våpenmarkedets rørte vann. […] Amerikanere og kanadiere stilte med forventninger om et nytt gullrush; kanadierne Mackay og Clergue kom anstigende i kompaniskap med en viss Allison, av britiske Foreign Office betegnet som ‘Canadas største svindler’, for å etablere Canadian Purchasing Syndicate, som skulle produsere granater for Russland i fabrikker finansiert gjennom forskudd på ordrer,» skriver den britiske historikeren Norman Stone.

Som de fleste andre måtte Eyde forlate Petrograd med uforrettet sak. Først langt utpå høsten kom en russisk delegasjon til Norge for å se om fabrikken på Hurum kunne produsere granater for det russiske ingeniørvåpenet. Etter omvisning lovet den å anbefale kjøp av granater. Men det ble med løftet. Noen avtale om å bygge sprengstoffabrikken utenfor Petrograd kom heller ikke i stand.

Ifølge Eydes biograf, Ole Kristian Grimnes, skyldtes fiaskoen økende motvilje blant Hydros eiere og samarbeidspartnere til hans russiske eventyr. De mente at «Eyde blandet sine privatøkonomiske interesser inn i arbeidet og tenkte å sko seg personlig på de prosjekter han fremmet».

Tilliten hos de politiske myndighetene i London og Paris var også dalende. Eyde fremsto som en kynisk forretningsmann som kun var opptatt av egen vinning, og som ikke vek til side for noe hvis det var penger å tjene. Avtalen han hadde fremforhandlet for Hydro om å fortsette leveransene av ammoniumnitrat til Tyskland, samt hans engasjement i nikkelverket i Kristiansand, gjorde dessuten at mange oppfattet ham som tyskvennlig.

Kjøp boka

Første verdenskrig

Inn i katastrofen

Gulosten – et forbryterliv

Gulosten

Hvorfor blir noen forbryter, andre ikke? Johannes S. Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet.

I mellomkrigstiden var han en kjendis-kriminell som gikk ut og inn av fengslene. Under 2. verdenskrig ønsket Andersen å gjøre opp for gamle synder og maktet å bli en ekte krigshelt. Men han hadde lært å ta liv, og i juli 1945, på jakt etter sprit, drepte han to forsvarsløse tyske krigsfanger. Andersen ble reddet ved påtaleunnlatelse av Kongen i statsråd. Hvordan var det mulig? Etter dette slo Andersen seg ned i Horten og forsøkte å etablere seg med lovlig snekkervirksomhet. Men han var uortodoks og holdt seg med tvilsomme kamerater. Hans balansegang mellom det lovlige og det ulovlige var hårfin. Han ville så gjerne bli akseptert i denne småbyen i Vestfold, men forble mannen fra underverdenen enten han ville eller ikke.

Han ville så gjerne bli tatt inn i varmen. Men i omverdenens øyne forble han mannen fra underverdenen, en verden de ikke kjente og få våget å innlate seg med.
– Per E. Hem

Så hvem var egentlig Gulosten? Det finnes ikke et fasitsvar ifølge forfatteren av Mannen fra underverdenen, Per E. Hem. I boken trenger han gjennom de mange mytene om den mangslungne personligheten og hans omtumlede liv. Johannes Andersen mente selv at han nærmest var dømt til å havne på skråplanet. Ved å bli plassert på skolehjemmene Toftes Gave og Bastøy, begynte han tidlig på forskolen til Botsfengslet.

Toftes Gave

Skolehjemmet Toftes Gave noen år før Johannes ble anbrakt der. Skolehjem var for de mest
«uskikkelige», som man mente ikke egnet seg for den alminnelige byskolen. I Johannes’ tid var
Toftes Gave et såkalt mildere skolehjem, mens man sendte gutter som det ikke lenger var særlig håp for, til Bastøy.

Pynte på fortiden

UTRDAG: Annen verdenskrig ble en velsignelse for Johannes Andersen. Han deltok i motstandsarbeid hjemme, kom seg over til England og oppnådde til slutt status som krigshelt. Da han etter frigjøringen skrev bok om livet sitt, var han ikke mer enn 48 år, men han hadde mye å fortelle – og et stort behov for å pynte på fortiden. I 1946 var det fremdeles få som visste at han kort tid etter frigjøringen hadde drept to tyske krigsfanger i fylla. Selv skrev han ikke et ord om det. Han satte sluttstrek for livsberetningen like før tragedien utspilte seg.

Etter dobbeltdrapet natt til 3. juli 1945 ble Andersen straks tatt hånd om av politiet, og tilbrakte resten av den første fredssommeren i varetekt. Den kapital av godvilje han hadde opparbeidet seg som medlem av Kompani Linge og som utskrevet dekksmann på en norsk motortorpedobåt, stod han nå i fare for å miste.

Men i frigjøringsdagene var han i en helt unik posisjon. I England hadde han truffet innflytelsesrike mennesker som ville ham vel, til og med kong Haakon hadde fått sympati for ham. All den forståelse og godvilje han var blitt til del, skyldtes at den beryktede Gulosten, med fare for sitt eget liv, hadde utført en solid krigsinnsats for fedrelandet. Slik hadde han betalt tilbake for sine misgjerninger, mente mange.

Det var derfor det – mot alle odds under normale forhold – fantes en mulighet til å slippe straff for dette dobbeltdrapet. Påtalemyndigheten arbeidet under høytrykk med å forberede landssvikoppgjøret, og rettsapparatet ville snart bli overbelastet med saker mot nordmenn som ikke hadde holdt mål – slik krigens vinnere så det. Holdt mål under krigen, det kunne ingen påstå at Gulosten ikke hadde gjort.

Det stred mot mange slags følelser blant noen hver å skulle dømme en krigshelt for drap på to Wehrmacht-soldater – så kort tid etter krigsslutt. Den slagne fiendens aksjer stod lavt i kurs sommeren 1945. Derfor ble det lett etter formildende omstendigheter som kunne spare den gamle fengselsfuglen for igjen å havne bak murene.

Mens saken gikk fra den ene instans til den annen, skrev Andersen boka om sitt liv. Han ville fortelle det norske folk hvorfor han var blitt kriminell, og håpet på forståelse. Dette å ha blitt forbryter så han på som en slags ulykke som hadde rammet ham, og som han i bunn og grunn dermed ikke hadde skyld i selv. Han var offer for en skjebne, en naturkatastrofe, som han ikke hadde hatt sjanse til å unnslippe.

Først var han blitt sendt til skolehjemmet Toftes Gave, som lå på ei øy i Mjøsa, senere til det beryktede Bastøy skolehjem, også det på ei øy, i Oslofjorden. Disse stedene var «forskolen til Botsfengslet og Akershus», der ble hele bermen samla, som han sa. Han mente tiden på skolehjem hadde ødelagt livet hans. «Hadde jeg ikke truffet de [kameratene på Toftes Gave og Bast-øy], så hadde jeg aldri kommet borti det jeg har vært borti senere i mitt liv.»

Hvordan hadde unggutten Johannes Andersen hatt det før han kom på skolehjem – han ble vel ikke sendt av gårde ved en misforståelse? Hva slags bakgrunn hadde han, kom han fra et hjem i oppløsning, med en far eller mor som drakk eller som kanskje selv befant seg på skråplanet? Når begynte det å gå gale veien for denne gutten fra nedre Grünerløkka i Kristiania?

Selv la han som voksen vekt på at han var blitt oppdratt i et godt, religiøst hjem. I et radioopptak i 1966 ble han spurt om han hadde gjort noe galt i skoletiden. «Jeg tror jeg var borte og stjal noen duer eller noe sånt noe, noe småtteri. Ellers var det bare barnestreker jeg regner med,» svarte Johannes Andersen. Ulykken hans var at moren fikk seg en venninne i Pinsemenigheten, som hadde en sønn på Toftes Gave. Moren lånte øre til denne venninnen, som mente at der måtte det være ideelt for lille Johannes som var så glad i dyr. Så ble han sendt dit, noe han mente var den største tabbe moren hadde gjort i sitt liv.

Men var det sånn det hang sammen?

Les mer om boka her

Det er fred!

8. mai er Frigjøringsdagen

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]yskernes kapitulasjon i Norge trådte egentlig i kraft klokken 24 tirsdag 8. mai 1945. Da var festen for lengst i gang.

[spacer]

For da radio Flensburg midt på dagen mandag annonserte at Tyskland kapitulerte på alle fronter, føk flaggene til værs også her i landet. Det sto fortsatt over 350 000 tyske soldater i landet, fullt bevæpnet og i sine stillinger, men de aksepterte kapitulasjonen og avvæpnet seg selv. De allierte sendte omkring 30 000 britiske og amerikanske tropper som tok seg av interneringen og hjemsendelsen av både tyskerne og deres ca. 80 000 krigsfanger i Norge, de fleste russere.

Norge i krig i bilder

Mer enn 300 utvalgte bilder danner en unik bildekavalkade over Norges krig. Sammen med fyldige bildetekster gir boken et levende inntrykk av krigshandlingene, av hvordan livet artet seg i det okkuperte Norge og på utefronten, og hva tyskerne foretok seg her i landet. Bildene er ordnet kronologisk og tematisk, dekker hele Norge og illustrerer hendelsene fra Hitler planla overfallet på nyåret 1940 til det nedbrente Finnmark ble befridd høsten 1944, kapitulasjonen 8. mai og kong Haakons triumfartede hjemkomst 7. juni 1945. Utvalget og tekster er ved Berit Nøkleby og Ane Langballe Ellingsen.

La så mange som mulig bla seg gjennom denne boken. De vil forstå hvorfor vår generasjon kjempet mot nazismen. Kampen for det norske demokrati må aldri glemmes!

Gunnar «Kjakan» Sønsteby

[spacer]

8. mai er Frigjøringsdagen

[spacer]

Her brenner nazistisk propaganda midt i Oslo i fredsdagene. Nazisymboler og de forhatte blendingsgardinene ble ødelagt eller gikk opp i flammer.

[spacer]

 8. mai er Frigjøringsdagen

[spacer]

Jubelen ville ingen ende ta da kronprins Olav og noen regjeringsmedlemmer vendte hjem 13. mai 1945. Foran kronprinsen sitter Max Manus som livvakt.

[spacer]

8. mai er Frigjøringsdagen

[spacer]

Fanger fra Falstad fangeleir ved Levanger vender hjem til Vågå i Gudbrandsdalen.

[spacer]

8. mai er Frigjøringsdagen

[spacer]

Ingenting kunne måle seg med jubelen som møtte Kongen, Kronprinsessen og prinsebarna da de kom til landet 7. juni 1945. En hel armada av småbåter møtte skipet så snart det nærmet seg kysten, og Oslo var fylt til randen av folk fra alle kanter, som vill hilse kongefamilien velkommen til landet. Her er de nesten fremme ved slottet.

[spacer]

[spacer]

8. mai er Frigjøringsdagen. Les mer i Norge i Krig.

Morfar, Hitler og jeg

Ida Jackson oppdaget at morfaren var nazist da hun googlet seg selv.

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]eg fant ut at morfar var nazist ved å google meg selv. Jeg var 21 år og selvopptatt.

[spacer]

Tekst: Ida Jackson

[spacer]

Jeg skrev alle tenkelige varianter av navnet mitt for å se om noen hadde skrevet noe spennende om meg. Da jeg inkluderte pikenavnet mitt, Tjøstland, dukket det opp en bitteliten Wikipedia-artikkel. Det stod:

Per Asbjørn Pedersen Tjøstland (født 27. februar 1918 til gården Tjøstheim på Fister i Rogaland, død 14. desember 2004 i Stavanger) var siste redaktør av Germanske SS Norges avis Germaneren under andre verdenskrig. Han var gift med Gerd Ingebjørg Essen og hadde seks barn.

Under artikkelen stod det:

Denne biografien er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Morfar, Hitler og jeg er mitt forsøk på å gjøre nettopp det: Utvide en mangelfull biografi. Morfar døde i 2004. Ingen sa et ord om at han hadde vært norsk soldat på Østfronten. Ingen nevnte jernkorset, SS-uniformen og de ideologiske lederartiklene han skrev i SS-avisen Germaneren. Ingen sa noe om at han hadde sittet i fengsel i fem år etter krigen. Familien min ville klippe ut årene 1939 til 1949 av morfars livshistorie. Jeg har skrevet en bok der jeg limer de årene inn igjen.

SS-mannen Per Pedersen Tjøstland var en politisk ekstremist som var villig til å ofre livet for det han trodde på. Han var en totalitær nasjonalsosialist som mente det var riktig å ty til vold for å bekjempe den jødisk-bolsjevikske konspirasjonen han mente truet det ”germanske folk”. Og han var en smart, omsorgsfull og talentfull mann. For ikke å snakke om verdens beste morfar.

Jeg har skrevet denne boken fordi vi trenger å forstå at ekstremisme, rasisme og totalitære ideologier ikke er noe fremmed. Det er en del av norsk historie vi ikke liker å snakke om. Jeg har ikke skrevet denne boken for å ta avstand. Jeg har skrevet denne boken for å ta nærhet.

[spacer]

[spacer]
Ida Jackson oppdaget at morfaren var nazist da hun googlet seg selv.

 

UTDRAG:

Innbruddet i Frimurerlosjen

Året er 1939. Per Pedersen er 22 år. Det er sent på høsten, og han er i ferd med å bryte seg inn i Nedre Vollgate 19 – Frimurerlosjen i Oslo. 1939 har vært året der ulike nasjonalistiske bevegelser og stater har vunnet seier etter seier verden over. Franco har vunnet den spanske borgerkrigen. Japanerne forsøker å okkupere Kina. Tyskland har invadert Polen. Fra et nasjonalsosialistisk perspektiv må 1939 ha fremstått som året da alt var mulig. De såkalt gode kreftene var på fremmarsj, og Per må ha vært sikker på at de ville seire. Derfor er Per Pedersen og vennene hans er i ferd med å gjøre sin egen nasjonalsosialistiske mini-invasjon: De vil ta seg inn i Frimurerlosjen og avsløre den jødisk-frimureriske konspirasjonen en gang for alle. Jeg forsøker å se for meg innbruddet i detalj. Det må ha vært mørkt, vått, kaldt. De må ha kjent pulsen banke i hele kroppen.

For å finne ut hvor de kan ha stått, har jeg lusket rundt Frimurerlosjen mens jeg grublet over hvordan jeg ville brutt meg inn. Jeg har hatt begrenset informasjon om planleggingen og gjennomføringen av innbruddet. Men det kan ikke ha vært så mange måter å bryte seg inn i Nedre Vollgate 14 på. Jeg laget noen innbruddscenarier og sorterte dem i “dum” og “litt mindre dum”, for deretter å satse på at bestefaren min ikke var dum. Det fikk meg til å konkludere med at Per og kameratene ikke ville være særlig smarte om de gjorde noe mistenkelig mens de var synlige fra Wessels plass, den åpne plassen mellom Stortinget og Halvorsens Konditori som ligger rett foran losjen. Der er altfor mange som kunne sett dem, selv i et Oslo som var mindre folksomt enn det er i dag.

Det er mer sannsynlig at de stod i Prestegata, et lite smug av en vei som ligger mellom Stortingsgata og Rosenkrantz’ gate. Baksiden av Frimurerlosjen ligger inn mot denne gata, og hvis de knuste et vindu her, ville det ikke bli oppdaget øyeblikkelig. Og hvis du var sterk, sprek og hadde en søppelkasse å ta sats fra, ville det være mulig å komme seg inn. Så det er her jeg antar at bestefaren min er i 1939: I Prestegata, klar til å gjøre noe kriminelt for å bevise den jødisk-frimureriske verdenskonspirasjonens eksistens. For det var det som var målet med innbruddet: å finne definitive bevis og bruke dem til å få flere til å støtte den nasjonalsosialistiske saken.

Jeg kommer ofte tilbake til morfars innbrudd i Frimurerlosjen fordi det er den eneste historien om fortiden hans som frontkjemper og SS-mann han fortalte meg om mens han levde.

Alt det andre jeg har funnet ut om morfars krigsdeltagelse, har vært nytt for meg; det har vært fremmedlegemer i familiehistorien. Jeg har slitt med dem og jobbet hardt for å få dem til å henge sammen med bildet jeg hadde av ham fra før. Men jeg har alltid hatt en bestefar som hadde brutt seg inn i Frimurerlosjen. Jeg har hørt historien fra både morfar og mamma. De fortalte det som en artig og uskyldig anekdote, og det var tydelig at morfar fremdeles var stolt av innbruddet. I begge versjonene av historien bryter morfar seg inn hos frimurerne for å avsløre hemmelighetene deres. Verken morfar eller mamma fortalte historien i sammenheng med andre verdenskrig eller okkupasjonen.

“Hva fant du?” spurte jeg morfar da jeg var barn. Jeg ville også få vite hemmeligheten. “Vi åpnet et skap,” sa han til meg. “Vi knuste noen glassmontre.” Han fortalte at de hadde funnet en stor passer og en vinkelmåler i messing og lagt dem ut på bordet. Historien fikk meg til å se for meg morfar som en slags Indiana Jones, på jakt etter hemmelige og magiske gjenstander.

Verken mamma eller morfar brukte ordet nasjonalsosialisme når de skulle forklare hvorfor den unge Per Pedersen hadde begått innbruddet. Mamma forklarte at Per hadde vært opptatt av “hvordan det skulle gå med Norge” og at han var “spesielt opptatt av bøndenes posisjon i samfunnet”. Det førte til at jeg som barn plasserte ham i samme kategori som farmor, som ledet Senterpartikvinnene i Østfold. Hun kjøpte egg rett fra bonden og hadde tapetsert kjøleskapet med “Ta Norge i bruk!”-klistremerker. Å forstå at kombinasjonen av innbruddet i Frimurerlosjen, nasjonalisme og bønder egentlig betydde nasjonalsosialisme, krevde en idéhistorisk innsikt jeg ikke hadde i oppveksten. De fortalte meg nesten om morfars krigsdeltagelse, men ikke helt.

Noe annet verken mamma eller morfar inkluderte i historien, var hvor dårlig innbruddet hadde gått. Per og kameratene ble arrestert og dømt til seks måneders betinget fengsel. Jeg antar at de fikk betinget og ikke ubetinget fengsel fordi det var første gang de gjorde noe kriminelt, og fordi innbruddet ikke kunne kalles vinningskriminalitet. Per fikk en prøvetid på to år der han ville slippe soning om han ikke begikk noe kriminelt i mellomtiden. Men av noe man må kalle historiske grunner, var det ingen som kontrollerte om Per overholdt prøvetiden. Etter at tyske tropper hadde marsjert gjennom Oslos gater 9. april 1940, ble Frimurerlosjen i Oslo rekvirert av Nasjonal samling, som omdøpte bygget til Partihuset. De tyske troppene hadde anti-frimurerutstilling i losjen der de viste frem de såkalte hemmelighetene Per var villig til å gå i fengsel for å avsløre.

I den nye NS-staten var ikke Pers forbrytelse regnet som en forbrytelse. Da morfar kom tilbake etter å ha vært frontkjemper fra 1941 til 1943, søkte han om å få slettet dommen fra strafferegisteret. Søknaden ble godkjent, og han slapp ikke bare unna prøvetid og eventuell soning : Dommen ble slettet fra rullebladet hans. Innen nasjonalsosialismen var frimurerne og jødene to sider av samme sak, og Pers lovbrudd var blitt forvandlet til en viktig politisk markering. Han hadde vist seg som en som ville gå til drastiske skritt for å avsløre nazistenes såkalte hovedfiende.

Jeg har måttet pusle sammen innbruddet i Frimurerlosjen fra to separate kilder: Den betingede dommen og slettingen av den er beskrevet av Per i papirene fra rettsoppgjøret. Der står det imidlertid bare at Per Pedersen Tjøstland hadde vært “dømt for innbrudd”. Det står ikke hvor han brøt seg inn. Mens historien om innbruddet er nærmest mytologisert i familien min. Det kan selvfølgelig være at unge Per Pedersen ble dømt for å bryte seg inn et annet sted, og at han faktisk forsøkte seg på litt mislykket vinningskriminalitet før krigen brøt ut. Familiemyter er skjøre greier, og for alt jeg vet kan det være at historien om innbruddet i Frimurerlosjen ville vært noe unge Per hadde skrytt på seg tidlig i SS-tiden og fortsatt med langt inn i alderdommen. Men jeg har noen litt flere håndfaste bevis på at innbruddet faktisk fant sted.

Å avsløre familiehemmeligheten har vært som å bli gjort oppmerksom på en optisk illusjon: Jeg har bare måttet flytte blikket noen millimeter, og plutselig er det som pleide å være usynlig, blitt vanvittig klart. En av tingene jeg gjorde underveis i skriveprosessen var, å invitere Terje Emberland på middag hos foreldrene mine. Jeg tenkte det ville være fint for mamma å ha muligheten til å stille en del spørsmål om Per til en forsker som visste hvem han var. Å ha med Terje på middag var også å låne Terjes blikk for en dag. Jeg ble ikke skuffet. Da innbruddet i Frimurerlosjen kom opp i samtalen, tok faren min ned et horn fra veggen. Jeg hadde ikke lagt merke til det før. Det hadde hengt der som pynt, mellom barnebilder av søstrene mine og meg og malerier mormor og morfar har laget. Det viser seg at vi fikk hornet av morfar da han fordelte arven mellom mamma og tantene mine etter at mormor døde. Pappa gir hornet til Terje Emberland. Terje begynner å le. Han viser meg hornet. På baksiden står det: “Den norske frimurerorden”. Vi har hatt Pers tyvegods på veggen store deler av oppveksten min. Det gjør meg utrolig satt ut. Foreldrene mine vet at de har pyntet stua si med en suvenir fra Pers ideologiske fortid – fra Pers krigsforbrytelse, strengt tatt. De har bare ikke sagt noe før jeg spurte.

“Han fikk med seg et beger i kobber også,” forteller foreldrene mine. “Det fikk tanten din.” Neste gang jeg besøker tante, ser jeg etter frimurer-begeret. Det viser seg at hun bruker sin del av “frimurernes hemmeligheter” som blomsterpotte. Gjenstander jeg har sett på som nips og loppisfunn var egentlig en del av Per Pedersen Tjøstlands plan om å avsløre Verdenskonspirasjonen med stor V. Arrestasjon eller ikke: Han eller noen av vennene hans må ha greid å raske med seg noen gjenstander politiet ikke fikk tilbake. Per kvittet seg med jernkorset og de andre medaljene fra Østfronten. Han tok ikke vare på noen av sine egne tekster fra krigen. Men gjenstandene fra Frimurerlosjen ga han videre til barna sine. Han må ha vært stolt av innbruddet, selv som gammel mann. Et innbrudd som plasserer ham i et ideologisk landskap der jødene styrer verden, og som gjør det logisk å melde seg frivillig til Waffen-SS.

Ida Jackson oppdaget at morfaren var nazist da hun googlet seg selv.

Ida Jackson

Ida Jackson har skrevet sakprosa og barnebøker siden 2008. Hun har vært en aktiv blogger og samfunnsdebattant, har jobbet som kommunikasjonssjef i Store Norske Leksikon (snl.no) og er nå innholdsrådgiver i byrået Netlife Research. Boken «Morfar, Hitler og jeg» (2014) har fått stor oppmerksomhet og gode kritikker og er nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok, til Bokbloggerprisen 2014 og var nominert til Brageprisen. Ungdomsromanen «Danielle» (2016) er nominert til Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok. Ida Jackson er også forfatteren bak de populære Lesehestene om Lena.