Syttitallet – Frihetens tiår

– Dette er et tidsbilde av 70-tallet og en ung manns forsøk på å finne et ståsted i livet, sier Ketil Bjørnstad i denne videoen om sin nye bok.

Syttitallet er andre bind i roman-serien «Verden som var min». Mens første bind i serien heter Sekstitallet og handlet om frigjøringens tiår, handler Syttitallet snarere om den overveldende friheten man kunne bruke til veldig mye. Boka lanseres i august.

Her er en smakebit fra boka

Når jeg tar paraplyen opp igjen, ser jeg at også marxist-leninistene og Nei-folkene er på plass. Selv Ja-siden har våget seg ut med en liten stand, selv om de risikerer å bli spyttet i fjeset og få øl i håret. Festivalen er et meningstorg og et livsstilstorg. Jeg går på scenen i teltet og «underholder», som Ole ville sagt, med ironi til selve ordet. Men jeg husker ikke hvilken dag jeg satt og spilte og sto og leste dikt.

Jeg husker de andre konsertene best. Jeg husker hvordan solen trengte igjennom skydekket lørdag formiddag, den nest siste festivaldagen, da politiet hadde kjørt rundt til alle kolonialbutikkene for å stanse ølsalget den dagen, etter henstilling fra formannskapet i kommunen. Jeg husker antroposofen Hans-Jørgen Høinæs, frontfiguren fra The Moon Spinners, som bodde i en stor patrisiervilla like ved området, og som hadde et vaktsomt blikk på de aller yngste. Noen av dem klarte ikke lenger å passe på seg selv. Han kom bort til meg, visste nok at jeg var Steinerskole-gutt og sa: «Det er mye LSD her i området nå, og noen har blandet rottegift i den.

Flere av ungdommene har gått berserk på toalettene på skolen der borte. Skjønt, ungdom? Jeg ser på dem som barn. Dette kan bli veldig alvorlig.» Javisst, tenkte jeg. Lysergsyredietylamid. Altså C20H25N3O. Det kraftige og syntetisk psykedeliske stoffet som far kunne en del om, siden han en gang i tiden hadde vært kjemiingeniør. Og kanskje følte jeg at jeg var litt i LSD-rus selv, da jeg senere på dagen, på den store utekonserten i Haraldsvang-parken hørte bandet Arman Sumpe D.E. med den lille, smidige Jahn Teigen som vokalist og den lange fløytisten Pjokken Eide, min helt fra Oles debutplate, og med et helproft lag av musikere i bakgrunnen: gitaristene Pete Knutsen og Arne Schulze, bassisten Terje Mehti og trommeslageren Thor Andreassen.

Jeg visste ikke da at jeg skulle få æren av å spille med alle sammen, utenom Eide, i løpet av få år, og at Frank Zappa, året etter, ville hjelpe dem til verdenslansering. Jeg sto der bare, helt stum av beundring, som om det var Martha Argerich som spilte Rachmaninov, og så hvordan Eide og Teigen løp rundt hverandre og vitaliserte musikken med vanvittige krumspring, der høydepunktet var når Eide, med sitt lange korpus, bokstavelig talt hoppet på den betydelig mindre Teigen, og veltet ham, mens han sto der og tviholdt på mikrofonstativet. Musikerne i bakgrunnen lot seg imidlertid ikke affisere.

De leverte sine Blood, Sweat and Tears-inspirerte riff mens Schulze satte seg ved mellotronen, det elektriske tangentinstrumentet som også The Beatles hadde brukt, og som hadde et magnetisk bånd under hver tangent. Hvert bånd hadde en varighet på åtte sekunder, men for noen sekunder! Man kunne sample hva som helst analogt, og Schulze valgte en fet strykerlyd som kom ekstra godt til sin rett på Mr. Hunchback. De som senere skulle kalle seg Popol Vuh og Popol Ace leverte en konsert som etset seg fast til erindringen min. Hvor var Ole? Hvor var Siss? Hvor var alle de andre jeg kjente?

Svimeslått gikk jeg bortover mot Saga Hotell da Hans-Jørgen Høinæs kom løpende mot meg og sa: «Det er ikke plass til flere i fyllearresten! Du må hjelpe meg!» Vi var en gjeng som slepte helt unge gutter og jenter bortover mot villaen hans, der han hadde sagt at de kunne sove rusen av seg. De klarte ikke feste blikket, og spydde hvis de prøvde å si noe. Jeg hadde aldri sett noe lignende, selv ikke da Aurora sto med nakne bryster i Slottsparken under hippietiden. Det ble anslått at mer enn 2000 ungdommer hadde kommet til festivalen, bare for å drikke og dope seg fra sans og samling. Festivalsjef Terje Emil Johannessen og hele gjengen i viseklubben Forum, fra Gunnar Andersen til Moffi og Yngve Blokhus, arbeidet samtidig for å trekke de som var edru inn i festivalteltet, der den epledyrkende lyrikeren Olav H. Hauge sto og parafraserte kinesiske og japanske lyrikere og leste «Det er den draumen …»

Den sylskarpe stillheten i teltet akkurat da, følelsen av at diktet alene kunne komme lengre enn visesangerne, melodiene og alle akkordene. Dette merkelige mennesket som så ut som om han var skåret ut i tre, og som en gang i fremtiden skulle knytte nære bånd til Bodil fra Kalvesund, linjene mellom mennesker, i alle aldre, de enorme lengslene som bragte mennesker sammen ved området rundt Haraldshallen, disse julidagene i 1972. Alle hodene med pannebånd og blomstrete hatter. Love and Peace. Mens Arne Lund sang Taube og sine groteske Jakob Sande-viser til ellevill jubel inne i teltet, og Jan Eggum, som hadde kommet rett fra England, introduserte seg selv for tusenvis av mennesker.

Jeg satt i stuen til Hans-Jørgen og la kalde kluter på pannene til de unge guttene og jentene. De var så altfor unge, tenkte jeg. Hele tre- eller fire år yngre enn jeg selv var. En latterlig tanke. Men jeg møtte de takknemlige blikkene, da de, i korte glimt, kom tilbake fra rusen sin. Og jeg tenkte på Ida, den yngste av søstrene, hvor ung hun var, hvor stor beskyttelse hun trengte, inntil et visst punkt. Og for de jentene og guttene jeg trakk over det persiske gulvteppet i barndomshjemmet til Hans-Jørgen Høinæs, hadde dette punktet, selve frigjøringen, kommet for tidlig.

Jeg tenkte på Rødhette, som skulle bli sykepleier. Jeg merket hvordan det gjorde noe med meg, å stryke et vilt fremmed menneske over håret, å hviske beroligende ord, hvis det lå angst i blikket. Lettelsen når de gled inn i dyp søvn. Ungdom som lå tett inntil hverandre og sov rusen av seg, mens Hans-Jørgen Høinæs sto på kjøkkenet og kokte kaffe til alle som i løpet av natten kom til å våkne.

Dette utdraget er hentet fra Ketil Bjørnstads 70-tallet, 1. kapittel