#sykehjemserfaringer

Johan B. Mjønes er aktuell med romanen Heim som har fått fantastisk mottakelse. – En praktfull roman, skriver Stavanger Aftenblad.  – Heim gir leseren et nært og bevegende blikk inn i et menneskeliv mens det avslutter seg selv, skriver NRK. Her forteller Mjønes om sine egne #sykehjemserfaringer.

Tekst: Johan B. Mjønes

Meteorologen

I fire år var jeg pleieassistent på et sykehjem i Oslo. Jeg sitter igjen med mange fortellinger og minner derfra, gode og dårlige. La meg få dele en historien om en drømmebeboer, en historie som både er et godt og et vondt minne.

Om en mann som alltid var høflig og velvillig. Han gjorde som han ble bedt om, spiste når det var mat, lot oss gjøre skift og stell uten motstand, og sov rolig om natten. Han var dårlig til bens og pratet lite, så han satt som regel på rommet sitt, eller i stuen, stille, men sammen med andre beboere. Han hadde pårørende som var innom jevnlig, så han var ivaretatt. En drømmebeboer.

I journalen hans stod det at han likte å gå ut for å se på været. Og en dag jeg hadde litt ekstra tid, bestemte jeg meg for å følge ham ut. Været var fint, og det var forholdsvis rolig på avdelingen. Jeg spurte ham om han ville være med ut, og fikk et høflig nikk til svar. Sammen stavret vi oss mot verandaen, jeg åpnet døren og støttet ham ut.

Da vi kom ut, himmelen var høy og blå med noen mindre skyer her og der, var det noe som skjedde. En forandring. Han rettet seg opp. Slapp taket i meg og stod støtt for egne ben. Jeg så på ham, og i blikket hans var det plutselig noe som glødet, noe jeg ikke hadde sett hos ham før, det var liv og styrke og glede i blikket. Og han begynte å snakke.

Det viste seg at han hadde vært meteorolog, hadde jobbet på Blindern, og nå fortalte han meg om alt vi så, fortalte om vinden som strøk mildt over oss, fortalte om skyene som drev sakte over himmelen. Så løftet han hånden og pekte.

– Se der, sa han mens han pekte på en sky. – Under der ligger det et lite vann.

– Hvordan kan du se det? spurte jeg.

­– Se på undersiden av skyen, forklarte han, – der kan du se at det er en litt annen fargenyanse. Det skyldes fordampning fra vannet som ligger der.

Jeg så på ham, så på skyen, og så hørte jeg en alarm gå av inne på avdelingen, og jeg forstod at vår tilmålte tid var ute.

Om han ville være ute lenger, vet jeg ikke, for da jeg sa at vi måtte inn igjen, ble han med uten å protestere. Jeg støttet ham inn på rommet, hjalp ham ned i stolen, og så hvordan haka falt ned til brystet, så hvordan blikket ble tomt, hvordan han sank inn i sitt høflige ingenting igjen.

Jeg vet ikke hvor mange som hadde tid til å ta ham med ut. Jeg var ikke på vakt hele tiden. Men det jeg vet, er hvor ofte jeg hadde tid til å følge ham ut. Én gang. I løpet av mine fire år som pleieassistent, hadde jeg tid til å ta ham med ut én eneste gang.

Prioriteringene mine kunne vært annerledes, jeg kunne jobbet raskere og hardere, og jeg kunne tatt et kvarter på verandaen med ham etter vakt, jeg kunne det. Jeg angrer på at jeg ikke gjorde det. Men det er også et annet element her, som handler om tid og penger og ressurser, og jeg vet, at på den avdelingen jeg jobbet, er bemanningen redusert siden jeg var der, samtidig som de eldre er blitt sykere, og eldre, og krever enda mer av den enkelte pleier.

Har noen i dag tid til noen annet enn neste skift, neste måltid, neste livsnødvendighet?

Om Heim

Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag.

Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium.

Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.

 

Filed under Romaner & noveller
Author

Kommunikasjonssjef i Aschehoug Litteratur. Jobber med PR og kommunikasjon i egne kanaler.