Stefan Ahnhem om å skrive krim

Stefan Ahnhem

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]tefan Ahnhem har bakgrunn som manusforfatter for både film og tv-serier og ikke minst krimsuksessen  Offer uten ansikt. Nå foreligger oppfølgeren, Den niende graven, som allerede har gjort seg bemerket på salgslistene. Nå gir han oss sine beste skrivetips. 

[spacer]

TEKST: Stefan Ahnhem

Ikke vent på den perfekte ideen

– Hvor får du alle ideene dine fra? Siden debuten for to år siden er dette utvilsomt det spørsmålet jeg får oftest. Jeg overdriver ikke når jeg anslår minst hundre ganger. Allikevel har jeg ikke greid å komme med et godt svar, og gudene vet at jeg har prøvd.

Kanskje det er spørsmålet som er problemet? Det legger til grunn at en forfatter setter seg ned (eller går rundt, for den del), og venter på at en idé skal komme, og at ideen plutselig er der, som en slags hellig inspirasjon. Det forutsetter også at ideer er på et spesielt sted, slik at du bare trenger et godt kart for å finne dem. Det er helt feil. Å skrive handler ikke om å vente på den perfekte ideen. Det handler om å skrive, og å skrive mer.

Å skrive handler ikke om å vente på den perfekte ideen. Det handler om å skrive, og å skrive mer.

Da jeg begynte å skrive Offer uten ansikt var min første, store idé at jeg ville skrive en roman. Ja, det er sant. Men er det egentlig en idé? På en måte var det det for meg. Jeg hadde skrevet filmmanus i så mange år og var desperat etter en ny utfordring og skjønnlitteratur kjentes som en god idé.

Et filmmanus skal helst ikke være på mer enn hundre sider. Faktisk sto det i noen av kontraktene mine – jeg tror det var Wallanderserien – at episodene (nei, jeg tuller ikke), måtte være på nøyaktig 89,25 minutter. Så jeg fikk ideen om at min første roman skulle bli minst på fem hundre sider.

Helsingborg er ukjent

Det føltes naturlig å skrive krim, siden jeg hadde jobbet i den sjangeren så lenge, både med mine egne historier og adapsjoner. Jeg kjente altså sjangeren ut inn. Jeg ville at den skulle foregå i en by hvor verken Kurt Wallander eller Lisbeth Salander hadde satt sine ben, så Helsingborg, hvor jeg vokste opp, kjentes som et bra valg. Byen ligger sør på den svenske vestkysten og er så nær Danmark at du nesten kan se det, til og med når det er tåke.

Jeg ville at den skulle foregå i en by hvor verken Kurt Wallander eller Lisbeth Salander hadde satt sine ben, så Helsingborg, hvor jeg vokste opp, kjentes som et bra valg.

Fordi Helsingborg er ukjent for de fleste bestemte jeg meg for at min hovedperson, Fabian Risk, skulle flytte tilbake til hjembyen sin. Slik kunne han både se byen med nye øyne og være kjent der. På dette tidspunktet ante jeg fremdeles ikke hva boken skulle handle om.

Men på en måte var det allerede blitt en hjemkomsthistorie. Så det føltes naturlig at det begynte å skje ting som hang sammen med fortiden. Ting som vekket Fabians minner til live igjen, og siden det var en krim virket det logisk at noen av minnene var fryktelige. Løsningen ble at offeret var fra den gamle grunnskolen hans, og for å få historien lengre (husk ideen om fem hundre sider) lot jeg morderen legge igjen det gamle klassebildet med offerets ansikt krysset ut, noe som antydet at det ville bli flere ofre fra den samme klassen.

Og slik gikk det videre. Én avgjørelse etter den andre. Med enkelte unntak gikk jeg for den mest logiske løsningen. Jeg måtte ofte gå tilbake og forandre på ting fordi jeg ble stadig mer klar over hva historien faktisk handlet om, og ikke minst hva den ikke handlet om.

– Så hvor fikk jeg ideene mine fra? Tja. Si det, du.

-> Les mer om Den niende graven her