SØNNEN – nådens tid er over

av

N

esbøs evne til å lage uforglemmelige karakterer i storbyens amoralske vrimmel er  i slekt med Hugo, Dickens og Balzac, men han gjør det med TV-mediets og filmens tempo og rytme og overlegen mestring av filmatiske cliffhangere. En skandinavisk The Wire.

Tekst: Øyvind Pharo

Jo Nesbø er blitt den globale litterære superstjernen som er spydspissen for Nordic Noir, den særegne blandingen av psykologisk thriller, hardkokt krim og politiroman som har krysset McBain og Sjöwall og Wahlöö med seriemordermysterier. En Nesbø-helt må til leve opp til kravet om å være hard utenpå og ha et indre som rommer et hav av smerte og skyldfølelse og også nære en ambivalent lengsel etter familie, trygghet og kjærlighet. Den hardkokte helten er i opposisjon til autoriteter, og han (som oftest en han hos Nesbø) har en lojalitet overfor de svake som går over i sympati for lovbryterne. I det hardkokte fiksjonsuniverset er det makta som rår som garantisten for en korrupt samfunnsorden.

De hardkokte heltene er ikke feilfrie. Det gjør at leserne heier på dem, selv om rettferdighetssansen grenser til det hevngjerrige. Yrkesetikk og personlige motiv går over i hverandre og skaper heltekarakterer med fatale brister. Handlingen koker ned til hevn, hat og kjærlighet. Disse grunnkreftene skaper de store kriminalfortellingene.

Sjangerhistorisk har den hardkokte kriminalromanen en lang forhistorie som strekker seg fra ættesagaer om blodhevn, middelalderens ridderromaner og renessansens hevntragedier og fram til westernsjangerens ensomme ryttere og hevnere. Den moderne kriminalromanen handler riktignok i utgangspunktet om at etterforskning med vitenskapelig baserte metoder kan finne fram til motiv og handlingsforløp, og at loven idømmer den skyldige en rettferdig straff som skal gjennopprette samfunnets orden. Sånn er det ikke i den hardkokte verden. Kriminaliteten gjennomsyrer det hele. Men vi må likevel ha krimhelter.

Ebok 119,-

Jo Nesbø

Etterforsker Simon Kefas er klippen

I Sønnen, Nesbøs tolvte krim, Hodejegerne medregnet, er alt ved det samme, om ikke enda dystrere. Det episke maskineriet og den svarte menneskelige komedien som Jo Nesbø for mange bøker siden satte i gang om kjeltring-Oslo og det nyrike Norge, får ham til å skrive fram stadig nye personer, som fascinerer ved sin livaktighet. Siden han begynte å skrive om Oslo med Rødstrupe i 2000, har Nesbø nærmest loggført forandringene fra det gamle til det nye: Den store befolkningsøkningen, den flerkulturelle byen, det prangende private konsumet, byggingen av høyhusene i Bjørvika – og baksiden av medaljen med store sosiale problemer og stadig flere mennesker som faller utenfor, med tigging, prostitusjon, narkotikaomsetning, menneskehandel. Fra alle samfunnslag plukker Nesbø skikkelser som bærer stempelet av Oslo av i dag. Prismet som personene sees gjennom, er kriminaliteten. Korrupsjon og organisert kriminalitet er kreftene som styrer de store dramaene som utspiller seg i Nesbø-universet, enten de foregår på Politihuset, i Rådhuset, på snuskete hotellrom i kvadraturen eller blant dopselgerne langs Akerselva. Nesbøs evne til å lage uforglemmelige karakterer i storbyens amoralske vrimmel er i slekt med Hugo, Dickens og Balzac, men han gjør det med TV-mediets og filmens tempo og rytme og overlegen mestring av filmatiske cliffhangere. En skandinavisk The Wire.

Korrupsjon og organisert kriminalitet er kreftene som styrer de store dramaene som utspiller seg i Nesbø-universet, enten de foregår på Politihuset, i Rådhuset, på snuskete hotellrom i kvadraturen eller blant dopselgerne langs Akerselva.

I Sønnen møter vi Simon Kefas, en etterforsker som jeg ser for meg som en desillusjonert Harry Hole-type femten år fram i tid. En litt satt og resignert noen-og- sekstiåring med bakgrunn som tidligere Økokrim-etterforsker, nå degradert til mindre prestisjefylt drapsetterforsking og med en klysete ung karrierist som rival og overordnet fra KRIPOS. Simon Kefas har mye å ta igjen, mye å bevise. Han vil ha oppreisning. Han var på nippet til å avsløre en korrupsjonsskandale i Oslo-politiet, men manglet de avgjørende bevisene.

Tro, sannhet og visshet

Kefas’ menneskelige svakhet er ikke periodedrankerens, men den spillavhengiges. Han har spilt om alt det er mulig å tape på, og har fortsatt varierende kontroll på privatøkonomien. Nå er han en tørrlagt spillavhengig som pålegger seg å ikke inngå et eneste veddemål, om innsatsen er aldri så uskyldig. Klippen i hans tilværelse er kona Else, som han elsker over alt annet, og takket være henne får han ikke tilbakefall. Hans privatliv balanserer på en knivsegg og gir tilværelsen en eksistensiell spenning som er typisk for den hardkokte helten.

Simons karakter er risikosøkerens utfordring av grenser. I jobben møter han seg selv. Innerst inne handler drapsetterforskningen om tro, sannhet og visshet. I Simon Kefas’ eksistensielle søken etter å avsløre sannheten finnes den hardkokte heltens søken etter seg selv. Det lar Nesbø ham erfare i sin nye roman som veksler mellom kammerspillets alvor, eksistensielt drama og nervepirrende action.

Navnet Simon Kefas er ikke tilfeldig valgt av forfatteren. I tidligere romaner som Rødstrupe og Frelseren har Nesbø brukt mye bibelsk symbolikk, men i Sønnen er det enda mer gjennomført. Romanen er mettet med bibelske referanser og kristne symboler. Simons sammensatte og grublende karakter ligner på Bibelens Peter. Han som var Jesu mest betrodde disippel og som Mesteren kalte Simon Kefas med tilnavnet Klippen. I Matteus’ evangelium kapittel 16, vers 13–20 kan man lese historien om Jesus som spør disiplene om hvem som er Menneskesønnen :

Da svarte Simon Peter: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Jesus tok til orde og sa: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»

Denne Simon Kefas er klippefast i sin tro, men også en som søker bekreftelse gjennom hell og lykke i spill og gjennom å mestre utfordringer og risiko. I ungdommen var han fryktløs. Han var den eneste som turte å stupe fra Aamodtbrua og ut mellom steinene i Akerselvas fossefall. Handlingen i Sønnen bringer ham tilbake til Aamodtbrua og de andre bruene som krysser elva. Her blant de utstøtte under bruene gjør Simon Kefas sine undersøkelser. I dette symbolladete bylandskapet er det mange liv som ender, og her er det mange vitner han kan spørre.

Men hvem er Sønnen som romanen henspiller på? Sonny Lofthus er sønnen til Simon Kefas’ avdøde nærmeste venn og kollega fra politiet, Ab Lofthus. En av de beste etterforskerne noensinne. Da Sønnen var seksten år, skjøt faren seg og etterlot et brev som sa at han hadde vært muldvarp i politiet og var i lomma til heroinligaer og menneskehandlere. Sonnys liv ble ødelagt, og han ble narkoman. Han har sittet på Staten, det mest moderne og fluktsikrede fengselet i Norge, i tolv år. Sonny har latt seg bli langtidsfange mot å få sine daglige heroindoser. Han har tilstått andres grove forbrytelser. Han er mangedoblet drapsdømt. Han er profesjonell syndebukk, men i kristne termer soner han for andre. Han blir Menneskesønnen.

Noe er i ferd med å skje. Noe er i ferd med å avsløres. Noe er veldig råttent.

Noe er i ferd med å skje. Noe er i ferd med å avsløres. Noe er veldig råttent. Menneskesønnen kommer tilbake, og Simon Kefas har saken. Sønnen rømmer fra Staten, og en drapsbølge rammer Oslo i ukene på slutten av sommermåneden juli. Den lyseste tiden på året går mot mørketid. Nådens tid er over, heter det et sted i fortellingen. Før Del I åpner, står romanens motto som er en setning fra Den apostoliske trosbekjennelse: «Skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.»

Les boken. Du vil bli overrasket. Jeg har bare sagt litt.