Den avgjørende fortellingen

Foto: Freddy Castro

På et fly fra London til Oslo, juni 2015, satt jeg i seterekken bak to menn det var umulig å ikke overhøre samtalen til.

Av: Taran L. Bjørnstad

– De skyller passene sine i toalettet før de kommer til grensen, sa mannen med den tette hårmanken. Han snur hodet mot mannen i nabosetet. – De kvitter seg med alt som kan knytte dem til landet de kommer fra. Så søker de om asyl. Triksene lærer de av hverandre, eller av menneskesmuglerne underveis. Og vi er bundet til internasjonale avtaler som tvinger oss til å bruke millioner av kroner på å finne ut av identiteten deres for å avgjøre om de er reelle flyktninger eller ikke. Det er ren og skjær galskap. Og mye av dette drives av menneskesmuglerne. Det er blitt en lønnsom industri for dem.

– Det er vel kanskje litt av forklaringen, svarer mannen i nabosetet. Taklyset i flyet reflekteres i den blanke issen hans. – Mange har vel ikke mer enn de står og går i, og er villige til å gjøre hva som helst for å overleve. Så må de gjennom den lange søknadsprosessen. Det må være fryktelig ikke å bli trodd, også. Vi får bare håpe mottaksapparatet er bra nok. At de er kompetente og har de ressursene de trenger til å gjøre en ordentlig jobb. Det er katastrofalt om vi avviser noen hvis liv er i fare.

– Det blir nok servert en god del røverhistorier, skyter mannen med håret inn. – Og alderen juges det også selvfølgelig om. Jeg leste om en som hevdet han var 16 og forlangte å bli behandlet som mindreårig asylsøker med de privilegiene det innebærer, men etter kliniske undersøkelser viste det seg at han var over 20.

Det ble referert til et beløp, et estimat på hva flyktningene kom til å koste Norge fremover. Vi er ikke i stand til å håndtere det, sa den ene og beskrev endeløse køer utenfor politiet på Tøyen. Den andre var imponert over de frivillige som kom med klær og restauranter i Oslo som donerte mat. Mannen til høyre nevnte politikere som advarte mot terrorister blant flyktningene. Den andre var sjokkert over barn som kom barbeinte over grensen i Kirkenes.

Alle fortellingene

De to karene fortsatte å diskutere situasjonen en god stund, så ble det stille. Meningene deres var kanskje for langt fra hverandre, og samtalen opphørte.

Jeg ble sittende å tenke på at hver eneste flyktning kommer med sin egen historie, og at fremtiden deres kan være avhengig av om de blir trodd eller ikke.

Jeg tenkte på flyktningens evne til å formidle en historie, og mottaksapparatets evne til å ta i mot den. Hva vi, ut fra våre krav til logikk og sammenheng, kan tro på, og hva som fremstår som usannsynlig. Jeg tenkte også på hvor langt fra hverandre referansene våre kan være. De to i setene foran meg tilhørte middelklassen i et av verdens rikeste land. De så nokså like ut, men hadde helt forskjellig syn på hva som var sant og hva som var usant. Hva som forventes av oss som mottakere av flyktninger, og hva som må forventes av flyktningene selv. De hadde sterke meninger, og representerte motsetningene i debatten som preget nyhetsbildet på den tiden.

Sommer i Norge handler om krysningspunktet mellom avsender og mottaker. Flyktningen som forteller, og mottaksapparatet som lytter, bedømmer og avgjør.

Kjøp Sommer i Norge her

Sommer i Norge

Da jeg gikk av flyet hadde kimen til Sommer i Norge slått rot.

Jeg så for meg en roman om en enslig, mindreårig asylsøker. Fokuset skulle være på selve fortellingen – evnen til å formidle den, og evnen til å ta imot.

Debatten om flyktningsituasjonen var konfronterende. Den var preget av motsetninger og skråsikkerhet. Og jeg tenkte at romanen har plass til all denne undringen og usikkerheten.

Hvordan er det når fortellingen om hvor du kommer fra, og hva du har opplevd, ikke er til å bære? Ikke er til å leve med? Men bare må glemmes for at du i det hele tatt skal kunne forholde deg til din egen identitet og historie.    

Fortellingen er det eneste beviset på identitet

For flyktninger uten identitetspapirer, og kun fortellingen som bagasje, kan evnen til å formidle en troverdig historie være avgjørende for skjebnene deres. Likeledes vil vår evne til å bedømme historiene som sanne eller falske, være tilsvarende avgjørende for asylsøkernes skjebne.

Arbeidet med denne romanen krevde mye researcharbeid. Jeg fikk hjelp av transittmottak, flyktningmottak, Politiets utlendingsenhet på Tøyen og UDI. Det norske mottaksapparatet var imøtekommende, transparente og hjelpsomme.

Jeg har også snakket med flyktninger på vent i transittmottak – med en drøm om å få bli, og frykt for å bli avvist. Jeg har hørt historier det er vanskelig å begripe kan være sanne.

Sommer i Norge handler om krysningspunktet mellom avsender og mottaker. Flyktningen som forteller, og mottaksapparatet som lytter, bedømmer og avgjør.

Vi møter Nokokure, en 16-åring som har flyktet gjennom Afrika og Europa, og havnet på et flyktningmottak et sted på Sørlandet, sommeren 2015. Boka handler om å vente på å bli trodd, og om fortellingen som ikke kan fortelles, men som må fortelles. Nokokure må lyve for å bli trodd når sannheten fremstår som ubegripelig, og uhåndterlig. Dagene, ukene og månedene utgjør tomrommet mellom det som var – og det som skal komme; innvilgelse eller avslag.

Sommer i Norge handler om menneskets unike evne til å tilpasse seg og overleve. Til å finne et mestringsrom i ventetiden, i det ukjente, med de fremmede, for igjen å kunne bli noen sammen med andre.