Snakker du til meg?

av

H

østen passer godt for hjemmesysler, så for tiden bedriver Pernille og jeg en enkel og billig familieunderholdning. Den krever hverken mye tid eller stilig utstyr, og er både morsom og opplysende.

 

Tekst: Christine Koht

 

Vi tyvlytter til hver vår indre stemme og deler resultatet. Det er litt som å tyvlytte på andres telefonsamtaler, og minst like pinlig. Men alle mennesker har jo en stemme i hodet, så innimellom kan det være greit å sjekke hva den babler om.

 

Dessverre dreier det seg ikke om ord fra visdommens brønn akkurat. Nå i formiddag argumenterte jeg for eksempel hissig og gjentatte ganger mot en bilist som for lengst hadde kjørt videre. Før jeg gikk over til å holde et stumt, men velformulert foredrag om rus. Og hvordan står det til i knotten til Pernille? «Jo takk,» sier Pernille, «akkurat nå har jeg sunget en del.

 

Dessuten har jeg snakket med styret i gården. Merkelig nok på engelsk. Nokså selvhøytidelig.» Det er det som er så flaut. De indre stemmene er stort sett sure, hissige eller overlegne. Sjekk med din egen, hvis du ikke tror meg. Og sånn som skravla går! Uopphørlig og gjerne i sirkler, for disse damene har virkelig ikke noe imot å gjenta seg selv. Er du uheldig, kan de samme slemme setningene gå igjen i årevis. Og for noen replikker de har! Inne i hodet vinner vi alle diskusjoner, avleverer den ene drepende kommentaren etter den andre og blender andektige

tilhørere med sylskarpt, om enn lydløst vidd. Samt svinger pisken ivrig over oss selv.

 

Det er seks milliarder av oss på planeten, og la oss si at i alle fall fire av dem er voksne nok til å ha en sånn kjeftesmelle i hodet. Milliarder av pratmakere holder det altså til enhver tid gående, klager og skryter og argumenterer og gir sjefen, kolleger, naboer og kjærester – og seg selv – det glatte lag. Er det ikke sprøtt? Fri fra kjeftesmellene får vi når vi er oppslukt av noe. Eller hvis vi hører ordentlig etter.

 

Den indre stemmen forstummer nemlig hvis du lytter aktivt. Stort sett er dette ubevisste skravlet et helt bortkastet energisluk, som sørger for at sinnet er opptatt enten av en for lengst passert fortid eller av en ukjent fremtid. Alt annet, altså, enn nåtiden, dette øyeblikket. Det er egoet vårt som prater, ifølge Eckhart Tolle, som har skrevet kloke bøker om vårt indre liv. Heldigvis, sier han, er ikke stemmen det hele. Eller en særlig viktig del av det. Det er jo en som lytter til den. Et fredeligere, mindre jaget selv.

 

Dette er altså helgens fritidstips: Referer dine indre monologer for noen. Fortell hvem du snakker med der inne. Husk at alle gjør det. Det blir garantert flaut, morsomt og fascinerende.

Teksten er hentet fra boken Aboslutt Koht

Kjøp boka