Skrivebelastet

VingebelastningProcessed with VSCO with 4 preset

[dropcap custom_class=»normal»]T[/dropcap]arjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, nominert til P2-lytternes romanpris, nominert til Bokhandlerprisen, stor applaus fra kritikere og lesere. Etter suksessen med Bli hvis du kan-trilogien har Vingebelastning tatt leserne med storm. Les intervjuet med Helga Flatland om å følge opp en forventet suksess.

TEKST: Vegard Bye

Det er veldig spennende, men vanskelig – det er ikke for ingenting at det nettopp kalles den vanskelige andreboka, og det er slik det føles selv om jeg allerede har skrevet tre romaner tidligere. Men først og fremst er det deilig å fri seg fra trilogi-universet. Selv om det var fint å skrive de første romanene, var det tilfredsstillende å avslutte. Ikke nødvendigvis fordi jeg var lei, mer fordi jeg var fornøyd og følte meg ferdig. Det var samtidig en blanding av lettelse og litt skummelt å bevege seg bort fra det kjente universet og ut i noe annet. For jeg har skrevet noe helt nytt denne gangen.

 

Føler du at det er noen krav fra leserne?

Det er sikkert en forventning hos leserne, og jeg tenker at noen vil bli overrasket, noen skuffet – og forhåpentlig er det mange som vil glede seg over Vingebelastning, den nye romanen min. Jeg har stor respekt for leserne mine og vil nødig skuffe dem, men jeg kan heller ikke skrive på «bestilling» eller etter en oppskrift jeg nå har lært fungerer – det ville i alle fall ikke fungert for meg i lengden. Kanskje er ikke dette det leserne mine venter på – men jeg liker det litt også. Jeg liker at det nettopp ikke er det.

 

I den norske utgaven av litteraturmagasinet Granta bidro du med en novelle som også er noe helt annet, men samtidig hadde det gjenkjennelige Flatlandske mørket i seg?

Jeg har hele tiden blitt assosiert med dette mørket, og sorg er riktignok et tema jeg synes er veldig interessant, men den nye romanen er lysere og lettere, kanskje mer humoristisk, selv om temaet er alvorlig. Jeg skriver jo på en tilgjengelig måte, det er ikke så språklig eksperimentelt, men rett frem og karakterdrevet. Og det er ikke det samme mørket i den nye hovedpersonen Andreas som det var både i Granta-novellen og trilogien. Vingebelastning er først og fremst et samtids- og generasjonsportrett.

 

Hovedpersonen Andreas, hvem er egentlig han?

Andreas er en ganske vanlig fyr på 30 år fra Skien. Som alle andre i hans generasjon blir han fortalt at de kan bli akkurat hva de vil, velge hva de vil, gjøre hva de vil med livet sitt; det er ingen begrensninger. Og det legger jo et visst press på forventningene til livet når du får høre det. I utgangspunktet har Andreas et vanlig liv sammen med familien, men etter hvert som vi blir kjent med ham, og han blir kjent med seg selv, merker vi at han viker unna kravene som blir stilt ham. Han vil egentlig ikke gå i dybden på annet enn tallene – han har et stort talent for tall, er matematisk veldig god – og vil følge strømmen så godt det lar seg gjøre når det gjelder alt fra utdanning til kjæresten og familien sin.

 

Andreas har noen tvangstanker, og handlinger, som preger ham litt?

Han har noen små nevroser for å systematisere og kompensere for en kaotisk og uoversiktlig verden. Han holder for eksempel på med modellflyutregninger og beregner avstander – noe som har krevd relativt mye research fra min side da jeg ikke er særlig matematisk begavet selv. Og, i likhet med veldig mange andre jeg kjenner, tar han noen forholdsregler selv om han egentlig ikke tror på dem: Som å telle til ti før du drikker en slurk melk om morgenen, ikke tråkke på kumlokk eller fortausstreker og lignende – ting som er helt innafor, men som Andreas kanskje utfører i litt større grad. Men det går ikke utover livskvaliteten hans i særlig grad, det er ikke sånn at han ikke kommer seg ut av huset, unngår sosiale situasjoner eller andre ting. Han gjør det for eksempel til en intern og morsom greie med kjæresten sin, det ene opphenget han har med å gjøre mennesker til tall, eller hvordan han selvironisk tenker rundt mange av de faste mønstrene sine. Så det er ikke et stort hinder for ham. Før han blir gjort oppmerksom på det.

 

Så blir Andreas utsatt for en ulykke. Ikke noe alvorlig, men han blir innlagt på sykehus med fysiske skader – noe som utløser en psykisk reaksjon, og han blir fanget opp av psykiatrien?

Ja, og hans første reaksjon er: Trenger jeg dette, er jeg virkelig syk? Men etter hvert som han får pratet mer og mer om seg selv – en ganske tilfredsstillende følelse for de fleste – og finner flere og flere «svar», så tenker, og kanskje ønsker, han stadig mer at han er syk. Han opplever at det er deilig å ha et sted å plassere alt som ikke svarer til forventningene, det har et navn, og han kan til og med finne svarene – i tett samarbeid med psykologen – på at det er blitt slik, på at livet føles ganske på trynet for det meste. Han blir sykemeldt og omfavner den nye livssituasjonen som en mulighet, nærmest som en alternativ karriere.

 

Andreas begynner i terapi hos psykologen Bjørnar. Hva tenker du om ham?

Han er nok ikke verdens beste psykolog, og ikke av den mest konstruktive typen. Han er mer opptatt av å anerkjenne enn å gjøre noe med problemene. Men det som skjer mot slutten av terapien, er jo at han innser at Andreas ikke lider av noe å bli frisk av. Han leter etter overgrep i oppveksten, skylder på selvopptatte foreldre, men det er til syvende og sist ikke noe uvanlig. Det er imidlertid ingen tvil om at Andreas har det vondt, og det kan godt hende at han har behov for hjelp, men systemet han havner i – og søken etter «svarene» – gjør ham bare verre. Det er interessant fordi det er et system som er designet for å hjelpe, men jeg er usikker på hvor godt vi har av å diagnostisere alle reaksjoner på at livet i blant rett og slett er kjipt.

 

Andreas sier et sted at det er som om noen har lovet ham en overraskelse alle går og venter på, men som han sakte, men sikkert innser ikke kommer til å bli skje.

Ja, jeg tenker at livet kanskje er slik for veldig mange. Det handler om selvrealisering og jag etter egen lykke – for ikke å snakke om tiden vi har til å lete etter lykke, tilfredsstillelse og «likes» – det evige jaget etter bekreftelse. Det vil aldri bli ekte nok, det vil aldri bli nok. Det er alltid noe som kan bli bedre. For Andreas er det vel nettopp sånn. Han har egentlig alt han så for seg at han skulle ha i en alder av 30, men han føler hele tiden at noe mangler, og han vet ikke hva eller hvordan han skal finne det. Jeg tenker at for Andreas handler det også om at han har valgt en helt idiotisk jobb i forhold til hva han egentlig er god til – han ender som kommunikasjonsrådgiver etter å ha studert medievitenskap, i tråd med alle andre som vil «noe innen media».

 

Faren til Andreas sier han burde bli ingeniør – er det et foreldreopprør at han velger noe helt annet?

Andreas har ikke det opprøret i seg, tvert imot anklager han foreldrene for at de ikke har gitt ham noen råd eller begrensninger, det er deres feil alt sammen. Og «foreldreopprøret» finnes tross alt ikke på samme måte i hans generasjon – forholdet mellom foreldre og barn har forandret seg, man er nærere hverandre og er «barn» mye lenger. På den andre siden har også foreldrerollen, og måten man følger opp barna på, forandret seg mye de siste årene, noe Andreas foreldre ikke er så veldig interessert i – de er glad i barna sine, men også opptatt av å leve sitt eget liv.                 Andreas er enormt trygghetssøkende og tar kanskje valg ut ifra hva han tror han burde uten å kjenne ordentlig etter hva han faktisk liker og kan. Han sier selv at han må jobbe med noe kreativt fordi alle andre gjør jo det.

 

Er dette et symptom på dagens generasjon av 30-åringer, tenker du?

Ja, det tror jeg. Vi er en mellomgenerasjon med ironigenerasjonen som kom rett før oss og alvorsgenerasjonen hakk i hæl, som eskalerer med flinkisgenerasjonen. I dag velger man seriøse fag og yrker og er utrolig flink – men kanskje ikke så engasjert? Vi som er 30 nå, bærer fortsatt preg av at det var lov å være litt slappe, og det var fremdeles litt kult å bråke i skoletimene.  Jeg tror at for Andreas bunner mye i det at han er en del av en generasjon som ble foret med at de er så heldige og kan velge hva de vil, og det er ikke nødvendigvis positivt for alle. Det er mye som da ikke vil svare til forventningene og vil slå deg i trynet. Og at dette blir sykeliggjort og diagnostisert, er det vel ingen som tjener på.

 

Ville historien vært annerledes hvis Andreas var en jente?

Det ville nok vært vanskeligere for meg å skrive denne historien da. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å holde distansen – det er nok av likhetstrekk mellom meg og Andreas, haha. Det er mer et teknisk grep at det er en han og ikke henne. Hun ville mest sannsynlig fått et såkalt «flink pike-syndrom» – noe jeg selv synes er et utrolig provoserende begrep. Personlig mener jeg at det unge lidelsesperspektivet er uavhengig av kjønn, det er uansett ikke sunt. Det kan virke som om en del ser det som et gyldig alternativ til å leve og virke normalt, fordi det selvsagt er slitsom å leve, og at de finner en annen ro og det blir en karriere av å være diagnostisert og være syk. Nå snakker jeg selvfølgelig ikke om de som er ordentlig syke, men de lidelsene som bl.a. kjæresten til Andreas omtaler som «hvem som helst kan få». Det er en sykeliggjøring som ingen er tjent med, og aller minst de som bruker det for å få oppmerksomhet. Dette er ingen moralsk pekefinger, det er mer en undersøkelse: Hva skjer når et grensetilfelle blir plukket opp og sykeliggjort?

 

En av Platons leveregler er «Gjør hva du har å gjøre, og kjenn deg selv». Tror du Andreas etter hvert vil klare å leve etter denne regelen?

Hm. Det er ikke greit å vite. Men det skjer noe mot slutten i boka, der Andreas tenker at psykologen er det eneste han har igjen, da virker det som om han får summet seg litt.

Jeg velger å la leserne få svare på det.

[spacer]

[spacer]