Kategori: Å skrive

Ein liten roman, og ein stor tekst

Ta hand om deg av Lars Ove Seljestad

Ta hand om deg er ein liten roman. Og ein stor tekst om dei viktige tinga.

Av: Lars Ove Seljestad

Vi møter ein romanforfattar som strevar med liv og skriving. Som ikkje får det til. I eit fortvila forsøk på å blåsa nytt liv i tekst og tilvere, drar han attende til byen han levde i før han blei forfattar. På vandring i byen som ein gong var hans, blir han nådelaust konfrontert med det forgjengelege. Med tida som har gått frå han. Men han finn også skinande minne om det som gjer det heile verdt.

Utdrag

Det første utrdraget er opninga av romanen og handlar om skrivebyen min Bremen. Og heiter, rett og slett Om skrivebyen min Bremen.

Det andre utdraget handlar om skriveprosessen min, metaforisk om skrivemetoden min, og om kva eg søker etter/opplever i skriveprosessen. Eg har kalla det Om  å skriva.

Det tredje utdraget handlar om den konkrete framskrivinga av diktet Ta hand om deg, min ven. Minnediktet som eg starta på natta etter at eg fekk veta at Jan Roar var død.

Eg har kalla det: Om å skriva diktet Ta hand om deg, min ven.

Om skrivebyen min Bremen

Eg vaknar tidleg om søndagsmorgonen. Det er

stillare i dag enn elles. Arbeidarane som driv og

renoverer gateløpet tvers overfor rommet mitt,

har tatt fri. Ingen motorar rusar på gata. Ingen

iltre pip frå ryggande gravemaskiner og lastebilar.

Men trikken kjem, bremsar ned ved haldeplassen

med eit langsamt, grovt, hakkande kvin.

   Og eg forstår no, når eg er tilbake, at det er ein

lyd eg har sakna.

   Det er den same lyden som eg har høyrt i eit

tidlegare liv. Den første gongen eg bur i Bremen.

Den gongen eg framleis er familiemann og bur i

universitetet sitt gjestehus i nabogata Hastedter

Heerstraße.

   Det er den einaste gongen eg har levd like ved

ei trikkeskjene, kjent korleis støyen og vibrasjo-

nane frå trikken som fer forbi, først er framande

og invaderande, men så, etter ei tid, blir vane, blir

noe ein kan stø seg mot.

   Først vaknar vi av morgontrikken som fer

forbi i halvfemtida. Ligg vakne og ventar på at

den siste regulære trikken skal kjøra forbi i halv

eitt-tida. I helgene vaknar vi av natt-trikken til

Sebaldsbrück, på veg opp til dei digre Mercedesfabrikkane.

   Sidan blir det noe vi knapt høyrer, anna enn

når vi sit på kjøkkenet, nærmast skjenene. Lyden

av metall mot metall blir kvardag. Blir slik det

skal vera. Som fuglesongen om våren når trea

hentar songfuglane sine heim etter ein lang vinter

I dei åra eg har brukt Bremen som skriveby,

har eg alltid budd i Viertel. Eg elskar den lange

gata som går gjennom det viltre kvartalet, Ostertorsteinweg,

som begynner oppe ved den gamle

bygrensa, ved den gamle byvekta, ved vollgravene

og restane etter dei gamle forsvarsverka og

Kunsthalle, og som sidan svingar seg nedover

forbi Sielwall, der junkiane og pønkarane ein

gong regjerte, til dei blei bytte ut med dei meir

tidsmessige afrikanske dopseljarane, før den rettar

seg ut og byter namn til Vor dem Steintor.

På skrivereisene mine har eg brukt å bu i Gästehaus

Peterswerder. I tolv år var eg stamgjest hos

Marion. Alltid på det same rommet. Alltid til

same tid. Skrivereisene til Gästehaus Peterswerder

var det kompasset eg navigerte livet mitt etter.

Der kleine Olymp var min heim borte frå heimen.

No bur eg, igjen, i ei gate der trikken går forbi

rett utom huset. Eg trur først at lyden av trikken

kjem til å bli ei plage. Støyen frå trikken kjem til

å forstyrra meg både i skrivinga om dagen og i

svevnen om natta, tenker eg.

   Men slik blir det ikkje. Trikkelydane fyller eit

sakn eg ikkje har visst at eg ber i meg. Eg nyt

å ligga vaken og lytta til den siste trikken som

fer forbi på veg attende til byen klokka halv eitt

om natta. Eg vaknar av den første trikken som

dundrar forbi på veg opp frå byen klokka halv

fem om morgonen. Der er morgontrikken, tenker

eg med svevnsmil, snur meg under dyna og søv

tilfreds vidare.

Om å skriva

Det å starta ein ny tekst er alltid eit usikkert tiltak.

Eg veit jo noe om det å skriva. Har gjort det

før. Eg har gitt ut fleire bøker, men samstundes

veit eg jo ikkje om eg kjem til å få det til igjen.

Kvart nytt skriveprosjekt ber i seg si eiga innebygde

muligheit for havari.

Eg har båt. Eg har fangstreiskap. Eg kan noe

om det å fiska. Har min eigen teknikk. Og likevel,

når eg ror ut på havet, veit eg aldri kva som

vil bita på kroken. Eg kan ligga der og duva i

båten, tenka at eg er på ei djupn som passar for

å få ein torsk, eller kanskje djupt nok til å få ei

lange eller ein uer. Men eg veit det ikkje. Det kan

vera andre ting som bit på også. I det mørke,

djupe vatnet kan det røra seg ukjende fiskar som

eg ikkje kjenner namnet på. Kanskje bit dei på?

Kanskje er det ingenting som bit på? Kanskje

set eg meg fast i botnen og alt eg drar opp, er

drit?

Eg tar med meg den lette, smekre ultrabooken.

Eg tar med meg noen bøker eg kan lesa i for å

finna inspirasjon. Eg tar med meg gamle tekstar

som eg ikkje har fullført, som eg kan arbeida vidare

med dersom eg står fast.

Men eg veit ikkje om eg kjem til å lykkast.

Fisk har sine faste plassar i havet. Ofte står dei

over grunner der det er meir mat å finna. Andre

stader får du ikkje eit napp. Heime i fjorden har

far lært meg kor dei gode fiskeplassane er. Eg har

lært kva med, kva for siktepunkt og merke i landskapet

eg skal styra etter for å få lagt båten på

akkurat den rette plassen.

Tårnrommet i Bremen er også eit med, inneheld

noen kjennemerke som gjer det lettare for meg å

finna staden der teksten nappar.

Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!

 

Det er denne kjensla eg leitar etter når eg skriv,

denne energien som driv meg bort frå det eg trur

eg skal skriva. I teksten kan det brått dukka opp

ei kraft – ein vind, ein energi, ein tanke eller ein

emosjon som eg ikkje veit eg har i meg. Det vaknar

eit begjær i teksten, ein tvang, ein straum. Eg

vil følgja med. Eg vil finna ut kva som skjer. Eg

vil driva inn på ein våg eg ikkje har visst om.

Det er det beste med skrivinga. Når min eigen

tekst overraskar meg og tar meg med bort til

plassar eg ikkje veit at eg har i meg, eller som eg

ikkje klarer å få kontakt med på annan måte enn

gjennom skrivinga. Dei gongene er eg, for ei lita

stund, fullt og heilt heime. Når teksten losnar,

drar i veg og tar meg med til stader eg ikkje visste

om, då er eg eit lykkeleg barn som skaper min

eigen stad i verda.

Om å skriva diktet Ta hand om deg, min ven

Då morgonsola gyller tretoppane, har eg fylt ut

fleire sider med tankar, kjensler og minne på

notatfunksjonen på iPhonen. Eg må gripa stunda,

ta tak i det som rører seg i meg, det som flyttar

seg i meg. Gjer eg ikkje det, vil det berre flyta

forbi. Lik tidas ustoppelege elv vil det som kjem

til meg om natta, bli borte, løysa seg opp. Bli til

ingenting. Gli, dag for dag, år for år, meir og meir

inn i gløymsla. Bli borte i det store rommet ingen

nokosinne kjem attende frå.

   Det er jobben min å halda det fast. Å fanga

augneblinken og skapa han om til tekst. Enno er

ikkje dei skrivne orda blitt tekst, men eg ser at det

er noe der inne, noe eg kan bruka, utvikla vidare.

Det er eit stoff som har potensial til å bli pusta

liv i.

   Før eg legg meg om morgonen, sender eg ein

e-post til redaksjonssekretæren i Klassekampen

og til illustratøren, Knut Løvås, fortel dei at eg,

like etter at eg sende den nye Paradoks-teksten

min, fekk veta at venen min Jan Roar Leikvoll

døydde same dagen.

   Eg ber dei om å venta med den første teksten,

skriv at eg er i gang med eit minneord som eg

håpar å bli ferdig med i løpet av helga.

Eg går og legg meg før Ane og ungane står opp.

Har ikkje lyst til å prata med noen. Vil berre

kvila, tenka, føla. Sova.

   Eg søv eit par timar. Ane og ungane er ferdige

med frukosten då eg står opp. Maten står framleis

på bordet. Eg kjenner inga matlyst. Drikk

noen koppar kaffi.

   Eg går inn på soverommet og grev fram den

berbare pc-en som ligg nedst i den grøne ryggsekken.

Vil vera i fred. Vil arbeida med orda eg

har skrive ned i løpet av natta. Eg har prøvd å

ordna dei på notatfunksjonen til mobilen, men

får inga oversikt.

   Ane og ungane går for å bada. Eg blir igjen

åleine oppe ved hytta. Hentar fram tankane og

kjenslene frå natta. Skriv dei om.

   Det blir eit dikt. Eit langt dikt om venskapen

mellom oss to forfattarspirene som møttest på

Skrivekunstakademiet for så lenge sidan. Dei to

gamle mennene, som jamvel om Jan Roar er tretten

år yngre enn meg, likevel er jamgamle.

   Eg skriv om nærleiken mellom oss. Dei frie,

uendelege samtalene som gir og tar alt ein har i

seg i stunda. Eg hentar fram galskapen, evna til

å flytta grenser, til å våga seg utanfor det som er

tillate. Låner orda til Jan Roar:

   Vi er ikkje heilt gode, vi to. Det er difor vi skriv.

   Eg skriv om kor modige vi er saman. Om Jan

Roar som gjer meg modig, hjelper meg til å tru på

mitt eige forfattarskap, styrken i det, viljen. Får

meg til å bli tryggare i å tenka at eg har noe i den

litterære hagen å gjera.

   Eg skriv om idyllen eg er i, sommarparadiset ute

på øya der ein ikkje kunne tru at noe vondt kan

ramma ein. Og så slår tora. Hausten og frosten

kjem. Med eitt slag er idyllen broten. Sommaren

er slutt. Eg sit åleine att, frysande og skrivande

gjennom natta.

   Eg sluttar diktet slik vi brukte å avslutta e-postane

våre:

   Ta hand om deg.

   Eg ser på det eg har gjort. Er usikker. Kan det

stå slik? Det er blitt eit langt dikt. Mange vers.

Kanskje for langt? Kanskje det er feil?

   Eg saknar skrivaren som står heime på soverommet

i Hagabråten. Ingenting er som kvitt

papir med svarte bokstavar på når ein skal vurdera

eigen tekst. Eg er avhengig av å sjå orda og

setningane mine på trykk, sitta med ein kulepenn,

ein tynn tusj eller ein blyant i handa når eg ryddar

i eigne tekstar.

   No må eg klara meg utan. Eg les det nye diktet

høgt for meg sjølv. Tar orda, prøvande, i munnen,

kjenner på klangen, flyt i rytmen. I mangel

av utskrift må tunga, stemma og pusten vera det

som avgjer om det er godt nok. Utan trykte ord

må kroppen min vera det som validerer og kvalifiserer

den nye teksten.

   Fleire gonger les eg teksten høgt. Fjernar eit

ord der det luggar, legg til eit nytt der det manglar,

stryk noen liner som ikkje fungerer, skriv inn

nye, byter om på rekkefølgja.

   Då eg synest at det høyrest riktig ut, lagrar eg

det nye diktet. For å vera sikker lagrar eg det

både på harddisken og på ein minnepinne som eg

stikk ned i den venstre bukselomma.

   Eg går inn på soverommet og legg meg. Prøver

å sova, men får det ikkje til. Eg står opp igjen.

   Dei andre kjem opp frå badinga. Drypande

våte. Glade kroppar etter friske sjøbad.

   Eg går ned på brygga. Vil vera åleine. Orkar

ikkje å vera omgitt av glede.

Min natur

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Ankomst handler om en overvintring alene i en snødekt ødemark. Romanen beskriver den mektige, truende naturen, men mennesket selv viser seg til slutt å være den største trusselen av alle.

Av: Gøhril Gabrielsen

Før jeg og mine fem søsken ble født, bodde foreldrene våre noen år i Ny Ålesund på Svalbard. Historiene fra disse årene er mange og til dels dramatiske, men som barn likte jeg spesielt fortellingen om faren min på ski over snødekte flater i isende kulde, på vei inn i den ødsligste ødemark. Han som i en liten pause vil ta seg en røyk, en South State sigarett som han henter fra lomma på anorakken og plasserer i munnviken, for så med valne fingre tenne den med en fyrstikk.

Akkurat denne opplevelsen gjenfortalte han med ekstra stor innlevelse, og den har også festet seg hos meg: Lyden av fyrstikken idet den rives av og tar fyr. En lyd så overveldende høy og sterk at den er som en eksplosjon i den altomfattende stillheten omkring. Og deretter, at han brått blir oppmerksom på seg selv, at han er fullstendig alene i det polare tussmørket, omgitt av is, fjell og vidde i en endeløs intethet.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Flere tiår senere ser jeg denne fortellingen som en begynnelse, en bakgrunn for den følelsen eller erfaringen som skulle prege oss som familie. Eller i alle fall meg. I Honningsvåg, i Kirkenes og senere i Lakselv. Følelsen av å befinne seg i et fremmed landskap. Bli bevisst oss selv som innflyttere, ja, som fremmede. At vi ikke hørte ordentlig til.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Vi var aldri ensomme, vi hadde hverandre. Og venner fikk vi jo alle. Likevel er det dette jeg ser for meg: Bilen som pakkes. Vi som stues tett sammen og kjører fra Vest-Finnmark til Øst-Finnmark og tilbake til Vest-Finnmark igjen. Først gjennom et nakent månelignende landskap med skarpe steinblokker, uten trær og med havet i frådene, sølvgrå kast mot land. Deretter videre innover fjorden, grønnere, frodigere, for så å kjøre over vidder og bølgende sletter, gjennom krattskog og myrlendt terreng. Vi kjører i et landskap som gjennom femti mil veksler og forandres, men som hele veien er skrint og påtrengende forlatt av mennesker. Det er en evighet av tid mellom hvert hus vi ser.

Jeg vet det selvsagt. Jeg bør ikke besjele naturen med mine erfaringer. Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Men hva når du som barn erfarer at naturen uttrykker det du føler, men ikke får sagt. Når naturen som omgir deg, er det du ser når du vender blikket inn i deg selv: Et landskap preget av avstander, og som heller er goldt og hustrig enn frodig og rikt.

Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Lenge opplevde jeg Finnmarksnaturen nærmest som en trussel. Den hadde kraft til å blåse meg overende, snø meg inne, det var et landskap der jeg kunne synke i en myr, gå meg vill for aldri å møte et menneske igjen

Jeg er ikke et naturmenneske i ordets sanne betydning. Jeg vil helst være nær hjemmet mitt, og jeg liker meg best innendørs.

I Ankomst, min femte roman, har jeg lagt handlingen til den nordligste delen av landet, til et fuglefjell ved bredden av Barentshavet. Her skal hovedpersonen overvintre, og hun er like mye i kamp med naturkreftene som seg selv. Det indre og det ytre flyter sammen. Naturen speiler den utsattheten hun kjenner på, men hun speiler også i all sin utsatthet trusselen naturen selv står overfor. For det er jo sånn det er blitt: Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Faren min beskrev den arktiske naturen som et eventyr, farefylt og tiltrekkende samtidig, utfordrende og givende. For meg, mer enn femti år senere, fremstår den het og omtåket, fullstendig i ubalanse av mengdene med miljøgifter og karbondioksid som spys ut i atmosfæren.

Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Min barnlige frykt er dermed reell; som sterkt traumatisert er naturen mer uforutsigbar enn noensinne. I mine verste forestillinger ser jeg muligheten for en natur der det verken er noe å leve i eller av. En natur hvor jorda og menneskene er fullstendig fremmed for hverandre, og hvor ingen, ingenting, hører til. Ødemarken som et faktum, total og altomsluttende.

Trusselen om ødet oppsøker meg som menneske daglig, og den blir stadig mer konfronterende. I Ankomst er det til slutt noe som banker på hyttedøra og vil inn. Inn til et oppgjør med den løgnaktige tryggheten der inne.

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Gøhril Gabrielsen

Gøhril Gabrielsen (f.1961) debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006. To år senere kom Svimlende muligheter, ingen frykt, deretter Skadedyr i 2011 og Din, alltid i 2015. Alle romanene er kritikerroste, og ord som fortettet, sterk, intens, sanselig og uredd går igjen i anmeldelsene av bøkene. Gabrielsen mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010. Da hun i 2016 ble tildelt Amalie Skram-prisen, sa en samstemt og unisont begeistret jury: «Det er ikke ofte man opplever å lese et forfatterskap som er så språklig stilsikkert, så gjennomført originalt og samtidig så fullkomment i Amalie Skrams ånd som Gøhril Gabrielsens.» Svimlende muligheter, ingen frykt kom ut på engelsk i 2015 og blir utgitt på spansk høsten 2017. Ankomst er Gabrielsens femte roman.

Hvor begynner jobben med en roman?

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme.

Av: Aslak Nore

Besteforeldrene mine hadde en venn ved navn Sverre Bergh. Han kom fra samme sted, men under krigen hadde han studert ingeniørfag i Dresden. Det forekom meg å være et merkelig valg, men til min overraskelse bar ingen i familien noe nag til mannen; de holdt tett kontakt etter krigen, også etter at Bergh emigrerte til USA. Alle visste at det var ”noe” med Bergh, men ingen visste hva. Eller de fortalte det ikke.
Det var først på slutten av livet den virkelige historien om Bergh begynte å komme ut. Sommeren 1941 hadde han blitt rekruttert til spionasje for etterretningsorganisasjonen XU gjennom onkelen Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin. I samarbeid med den antinazistiske tyske spionen ”Griffen” hadde Bergh overlevert oppsiktsvekkende etterretning til de allierte. Blant annet rapporterte han om utviklingen av raketter på en hemmelig base ved Østersjøen høsten 1941, lenge før de allierte ante hva som foregikk der. Først to år senere, i august 1943, bombet de stedet.
Historien om Bergh, som stod i boken Spion i Hitlers rike, var såpass oppsiktsvekkende at jeg bestemte meg for å gå nærmere inn i materien. Hendelsene som involverer nordmenn er ofte bare en blek avskygning av dem man finner i den store verden. Hvis lille Norge hadde sånne operatører, tenkte jeg, måtte vel Storbritannia og USA ha hundrevis?
Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen. Fra USA var det få, om noen, som spionerte inne i Tyskland før 1944. Britene, som hadde snudd tyske agenter på britisk jord og tvunget dem til å sende falsk etterretning til Tyskland, var livredde for at samme metode skulle anvendes på eventuelle agenter i Tyskland. De hadde ingen. Bortsett fra sovjetrussernes Rote Kapelle og den polske hjemmearmeen var norske høyskolestudenter de viktigste spionene i Tyskland!

Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen.

Folk som vinner verden, men mister seg selv

Det er en bok, tenkte jeg. Men problemet med Sverre Bergh var at hans egen beretning, uansett hvor dramatisk den enn var, manglet indre drama. Han virket ikke det minste plaget eller nervøs av det han drev med. Kanskje var han født sånn, eller kan hende var menn av hans generasjon uvillige til å utlevere følelseslivet sitt. For en forfatter er dette et stort problem. Vi leter etter motsetningsfylte, tragiske helter. Folk som vinner verden, men mister seg selv på veien. Folk som har noe å gjøre opp for. Det er en grunn til at filmen om Max Manus ble en enorm suksess, mens det aldri er laget film om Kjakan. Begge var helter – bare Manus var en tragisk helt.
Jeg jobber som forlagsredaktør for dokumentarisk sakprosa, og på denne tiden hadde jeg redigert noen høyprofilerte utgivelser fra krigen. Forfatterne mine har alltid inspirert meg, og jeg stjeler skamløst fra researchen deres som forfatter. Uansett begynte jeg å få andre verdenskrig under huden. Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Les mer om Ulvefellen her

Skal du kunne skrive troverdig om et historisk emne, uten at koloritten bare blir namedropping og briefing, må du lese enormt mye. Ikke én bok, ikke fem, eller ti. Som et minimum (og her snakker jeg altså om historiske romaner) bør du lese 50 fagbøker, foruten kunnskapen du har med deg. Jeg mener å ha hørt at forfatteren av De velvillige, Jonathan Littell, leste flere hundre bøker i arbeidet. Det merkes; bedre gjengivelse av Det Tredje Riket enn den finnes etter min mening ikke i litteraturen.

Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Research og inspirasjon

Selvsagt reiste jeg til Berlin (som jeg kjente relativt godt) og rakettbasen i Peenemünde (som i dag er museum), men i motsetning til tidligere skjedde det meste av researchen på biblioteket. Jeg var inspirert av Ken Folletts thriller Eye of the Needle – der britene jager en tysk spion med avgjørende etterretning om D-Dagen – og tenkte at premisset hans kunne snus på hodet. Her var det nordmannen som satt på avgjørende etterretning, og tyskerne som forsøkte å stoppe ham!
Den todelte strukturen ledet meg inn i vilnisset som er all litteraturen om SS og de tyske sikkerhetsorganisasjonene. De utskjelte memoarene til Albert Speer og særlig Walter Schellenberg var gullgruver. Her kunne man lese om alt fra maktkamper til personkarakteristikker og masse detaljer fra dagliglivet. Det er sånn en tekst forhåpentligvis lever. Jeg studerte også andre memoarer, forskning, romaner og gamle kart over Berlin. Det er en fantastisk prosess, og det som egentlig gjør skriving til det mest meningsfulle jeg vet om. I starten er du som en bambi på isen, du må sitte og slå opp hver minste ting. I sluttfasen er det som koloritten og dialogen skriver seg selv.
For den norske heltens del ble gjennombruddet da jeg fant ut at han skulle være frontkjemper med amfetaminavhengighet. Det var opprinnelig en last jeg hadde tenkt å gi den tyske antagonisten, men snart forstod jeg at det var her de virkelig interessante spørsmålene ville dukke opp: Kan du gjøre opp for deg etter å ha vært med på noe sånt? Er det mulig å skifte side under krigen?
Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941. Men jeg visste at soldater i utlandet alltid har noen fellestrekk: Raseriet mot politikere og papirtigere i Norge. Samholdet. At de egentlig ikke sloss for fedrelandet, men for lagkameratene. Dette kunne brukes, og interessant nok var heller ikke Waffen-SS’ militærtekniske taktikk på lagsnivå så vesensforskjellig fra den vi lærte på slutten av nittitallet.

Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941.

Omfattende research er ingen garanti for noe som helst

Sånn var den prosessen. Men omfattende research er ingen garanti for noe som helst. Denne gangen bestemte jeg meg også for å lage et ordentlig synopsis før jeg begynte å skrive. Spenningsforfattere er forskjellige: George R.R. Martin skriver på impuls (som kanskje merkes etterhvert i A Song of Ice and Fire), Ken Follett bruker like lang tid på synopsis som på boken. I de to foregående bøkene hadde jeg aldri klart å lage noe tight synopsis, og alltid endt opp med diverse nødrim for å få det hele til å gå opp. Det ville jeg unngå, og det var digg å vite hvordan det hele skulle ende når jeg begynte skrivingen.
Noen mener at du ødelegger den kreative skriveprosessen ved å disponere grundig. Jeg er uenig. Et synopsis er et helt livløst handlingsreferat på kanskje 20 sider. Det kreative kommer senere uansett, og du skriver med en helt annen selvtillit når du vet hvor du skal.
Et undervurdert siste poeng når du skriver spenning handler om tempo. Før trodde jeg at man skulle peise på med action, vendinger og cliffhangere fra første side. God krim beskrives ofte sånn. Men leser du det mer inngående, ser du at de beste forfatterne har forstått Hitchcocks gamle maksime: ”The terror is not in the bang, only in the anticipation of it.” Det er først når du tør holde igjen, bruke tid på koloritt og karakterbygging at vi bryr oss om folkene i boken. Det er da det blir spennende. Og det håper jeg at Ulvefellen har blitt.
God lesning!

Aslak Nore

Aslak Nore

Aslak Nore er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene «Gud er norsk» (2007) og «Ekstremistan» (2009). Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no. Den kritikerroste thrilleren «En norsk spion» (2012) var Nores første roman om Peter Wessel, og den har fått sin oppfølger i «Oslo Noir» (2014). Hans siste roman Ulvefellen (2017) har høstet gode kritikker.

Nye skrivekurs for skrivespirer

Skrivekurs Foto: Luis Llerena

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]rømmer du om å bli forfatter? Eller ønsker du å bli bedre til å skrive? Kanskje trenger du bare litt påfyll? Denne våren arrangerer Aschehoug forlag igjen skrivekurs for skrivelystne.

[spacer]

Kursene er det Trude Teige og Helga Flatland som står bak; begge forfatterne holder hvert sitt kurs tilpasset deg som ønsker å skrive romaner.

[spacer]

Trude Teige er tidligere journalist og programleder i TV2. Hun har skrevet syv romaner basert på omfattende research. I dette kurset vilhun dele sine beste tips og råd med deg:

All fiksjon er til dels bygd på virkelige hendelser. Men hvilke hendelser fra virkeligheten er spesielt egnet til å skrive om? Og hvordan finner man de gode historiene, hvis man ikke sitter på dem selv? Dette er et kurs om researchmetoder og graving i fortiden.

Kursdato: 28. mars / 25. april

[spacer]

Helga Flatland er en av de fremste forfatterne i sin generasjon. Hun mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman og Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap, og er utdannet fra tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication.

Hun vil dele sine egne erfaring og lærer bort de ti tingene hun mener er de viktigste for å kunne skrive: Hvordan lage gode scener? Hvordan skape troverdige karakterer? Hvordan konstruere et plott? Dette grunnkurset er en gjennomgang av skrivekunstens hovedbyggeklosser for deg som vil komme i gang – eller komme videre – med skrivingen.

Kursdato: 21. mars / 18. april

Du finner mer info og bestillingsmuligheter her 

Skrivekurs: god dialog

Foto: Ingeborg Lindseth

Her kan du lese Bjarte Breiteigs skrivetips

Flere skrivetips og inspirasjon finner du her

Møt debutant Christian René Wold

Hør soundtracket til boka Klovnejakten skrevet av Christian René Wold

[dropcap custom_class=»normal»]C[/dropcap]hristian René Wold debuterer denne våren med romanen Klovnejakten, som handler om de kriminelles Oslo på begynnelsen av 2000-tallet: sex, dop og den evige jakten på mer penger. Her forteller han litt som hva han selv liker å lese – ikke minst: her får du soundtracket som er skreddersydd til boka! 

[spacer]

Dette er en fast, ukentlig spalte der vi ønsker å løfte frem inspirerende leseglade mennesker, bokbloggere, forfattere, bokhandlere og andre som brenner for litteratur og ivrer med leselyst.

[spacer]

Derfor skriver jeg

Har i lang tid hatt et ønske om å skildre ukjente miljøer i form av spennende historier.

[spacer]

Selv leser jeg mest

Krim/thriller

[spacer]

Min favorittforfatter

Ingvar Ambjørnsen

[spacer]

Den første boka jeg leste

Beatles, leste jeg i 1986, altså den første, etter å ha lest utallige Hardy guttene og Nancy Drew bøker i forkant.

[spacer]

Boka jeg husker best

KlovnejaktenAmerican Psycho, Brett Easton Ellis, brakk meg flere ganger underveis og tenkte samtidig; er det mulig å skrive så drøyt?

[spacer]

Jeg elsker å lese fordi

Den muligheten leseren får til å visualisere bilder gjennom teksten er det jeg setter høyest med bøker. Man blir dratt inni en annen verden samtidig som det er vanskelig å løsrive seg fra teksten.

[spacer]

Mitt beste skrivetips

Sett opp enn fremdriftsplan og jobb konstruktivt, la pc en stå med dokumentet oppe og kombiner skriving med musikk eller andre aktiviteter. Hvis ikke dette funker så vet jeg at Aschehoug har et supert skrivekurs. Lykke til!

[spacer]

Møt flere som leser og skriver her 

[spacer]

[spacer]

Soundtrack til Klovnejakten

Christian René Wold har satt opp en spilleliste skreddersydd for å lytte til mens du leser Klovnejakten:

Velkommen til UGLA!

Velkommen til ugla.no

[dropcap custom_class=»normal»]L[/dropcap]ike før sommeren lanserte vi bokmagasinet Ugla.no. Som bokbaren med samme navn, ønsker vi at Ugla.no skal være et sted der folk og bøker møtes. Nå ønsker vi dine innspill til hva du har lyst å lese om her på nettsiden. 

[spacer]

Nettmagasinet Ugla.no er en videreføring av bokmagasinet Aschehoug Litteratur. Også i nettmagasinet ønsker vi å publisere forfatterintervjuer, bokstoff, utdrag fra bøker og å fortelle om våre nyeste utgivelser. Men i tillegg  ønsker vi å nå ut bredere, komme i kontakt med deg som leser og være enda mer aktuelle.

Artiklene du finner her på ugla.no er inndelt tematisk: om du ønsker inspirasjon til å skrive, finner du det her. Ønsker du lesetips? Å lese intervju med en forfatter? Tips til hvordan barna kan bli en lesestjerne? Vi dekker alt mulig av tema innen litteratur, bøker, skriving og leseglede – og mer om alt dette kommer i tiden fremover.

Vi er veldig glade for å ha muligheten til å kunne publisere så mye spennende og variert stoff for lese- og skriveglade mennesker ved hjelp av bidrag fra forlagets forfattere, redaktører og andre ansatte, samt eksterne bidragsytere.

Så langt har du kunnet lese blant annet dette:

Er du interessert i å vite mer om hvordan forfattere jobber?

Vi har bedt et knippe av våre forfattere skrive litt om researcharbeidet med bøkene sine:

Flere av Aschehougs forfattere har mottatt priser den siste tiden.

Et par av dem har delt sin takketale her på ugla.no:

Det finnes flere sterke artikler som jeg håper du har fått lest.

Hvis ikke har du muligheten nå:

Velkommen til Ugla

Andre saker som kanskje kan interessere deg:

Hva mer? Jo! Dette:

  • Trenger du inspirasjon til helgekos? Da kan du for eksempel prøve deg på denne oppskriften på ferjesvele.
  • Lyst til å delta i konkurranser? Vi har det også! Følg med på Facebook 😉
  • Og – har du fått med deg at vi også har podcast? Ta en titt her på hvem du kan lytte til – når du vil, helt gratis.

Dette er bare starten. Nå håper jeg du blir med på fortsettelsen!

Her på ugla.no ønsker vi å gi inspirasjon, nytte og underholdning. Men vi ønsker også å skape et rom for debatt, meningsutveksling og synspunkt. Ikke minst ønsker vi dialog med deg som leser og bokelsker!

Hva ønsker du å lese mer om? Del gjerne dine tanker i kommentarfeltet under.

Jeg er en Grorudgutt

Tom Egeland

[dropcap custom_class=»normal»]V[/dropcap]i som på sekstitallet vokste opp i Groru’dar’n – unnskyld, Groruddalen – vi hadde vår egen sosiolekt. Vi gikk aldri tur i skogen, men i skævven. Vi spiste aggurk og bannan.

[spacer]

TEKST: Tom Egeland

[spacer]

Så jeg vet ikke riktig om noen av de gamle groru’gutta – eh, guttene – ser på meg som klasseforræder her jeg står i dag, som glad og stolt mottager av Riksmålsprisen. Det pussige er: Jeg har alltid vært en riksmålsbruker. Jeg visste det ikke selv, en gang, da jeg som syv–åtte-åring fikk opptil flere røde streker av min kjære klasseforstander Karoliussen under ord som «døren» og «solen». Læreplanen tilsa nemlig «døra» og «sola», må vite. For ikke å snakke om artikkelen «ei». Som syv-åring hatet jeg «ei». Hva var det med meg? Jeg sa ikke engang «ei jente». For meg var en jente nettopp – en jente.

Jeg tror det må ha bodd en liten opprører i meg. Alternativt en undertrykt danske. For trass i de røde strekene og formaningene, ble jeg ved å skrive døren og solen. I oldtiden, altså da jeg gikk i første og annen klasse på Nordtvedt skole på sekstitallet, hadde pultene vår fortsatt hull i høyre hjørne. I det hullet, forklarte vår lærer, pleide det å stå et blekkhus. Fortiden hang igjen som et hult ekko også i lærebøkene. Jeg hadde ikke noe forhold til det lodne begrepet samnorsk, og den brokete historien bak denne språkhistoriske lapskaus, men jeg stusset veldig da jeg leste ord som «leike», «heime» og «graset».

Vi «leikte» da aldri – vi lekte. Vi gikk ikke «heim», men hjem. Og gikk vi ut i skolegården for å legge oss i solen, så var det i gresset – og aldri «graset» – vi grorudgutter la oss. «Gauk» for gjøk? «Mjølk»? Men dette var da også på den tid da folk på Oslos vestkant tok trikken til Sognsvatn. Altså Sognsva-T-n. Som det lakonisk heter i Wikipedias omtale av denne absurde, samnorske navngivningen: «Sognsvatn hadde ikke vært i utstrakt bruk blant beboerne i Oslo og Aker».

Det var ikke lett å være en liten gutt som snakket riksmål på svarteste Grorud. – Enn­skjønt, nå tuller jeg bare. Sannheten er at jeg ikke kan huske en eneste gang – ikke én episode – der noen påtalte mine besynderlige språklige særegenheter i et miljø som ubestridelig må ha inspirert Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sigurd Allern og gutta boys da de noen år senere – med lingvistisk, fonologisk og fonematisk fingerspitzgefühl mekka i hop det som skulle bli AKP (m-l)s småsøte prolletar-lingo.

Da jeg i 1983 ble ansatt som journalist i Aftenposten, var det som å komme hjem. I Aftenposten skrev vi «efter» og «sprog» og «sne» på den tiden. Vi skrev «idag» og «igår» i ett ord. Når jeg i dag prøver meg på slike avsindige avvik, retter Word-programmet meg sporenstreks. Jeg får, helt bokstavelig talt, rød strek under – akkurat slik jeg fikk rød strek under riksmålsformene på barneskolen.

Men min aller største fascinasjon i møtet med Aftenpostens rettskrivningsnorm, var det som skulle bli til favorittordet mitt under mine ti år i Akersgaten: «chanse». Med CH, dere! Å kunne skrive chanse med ch frydet meg – av grunner jeg ikke kan forklare – aldeles grenseløst. Så jeg puttet ordet inn i enhver sammenheng der det tilnærmelsesvis ga noen mening. «Sprog» var også en favoritt. «Kursus». Til slutt gikk det sport i å bruke de mest arkaiske stavemåtene. Den gang hadde Aftenposten noe som het – og nå er det bare å spisse ører: korrekturlesere.

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag!

I likhet med dinosaurene og mammutene er korrekturlesere en utdødd rase, i hvert fall i avisene, men jeg savner dem hver eneste bidige dag! Det er mer enn jeg kan si om dinosaurene og mammutene. I Aftenposten satt disse korrekturleserne i et eget hjørne på desken og så ut som om de hadde sittet der siden den tid da de ble ansatt for å rette opp tastefeil i Første Mosebok. De var svært, svært gamle. De fleste var menn. De var livstrette. Og de var ualminnelig gretne. Det kan man forstå. Når de fikk ned et avtrykk av en avisside, gikk det ikke lang tid før den så ut som en tegneblokk – full av kruseduller, rettelser og anmerkninger.

Fra korrekturlesernes dunkle hjørne kunne man gjennom hele arbeidsdagen, og natten med, høre dype sukk av fortvilelse og frustrasjon over journaliststandens språklige forfall og derigjennom sivilisasjonens langsomme undergang.  Jeg tror ikke noen av korrekturleserne var journalister. Sannsynligvis var de filologer. Kanskje avdankede norsklærere, hva vet jeg? Men de visste alt. Absolutt alt. De var lingvister, etymologer, morfologer, semantikere, fonetikere, fonologer – enn videre historikere, antropologer og, innerst inne, psykologer og utvilsomt drittlei både jobben og livet.

Jeg husker en formiddagsvakt da en av dem kom bort til meg. Jeg hadde skrevet en nyhetssak med skråblikk for aftenavisen og fryktet det verste i det forestående møte med korrekturlesernes Tyrannosaurus Rex. «Er du denne Egeland?» spurte han bryskt. Jeg måtte, noe nølende, medgi at jeg var denne Egeland. «Du kan jo skrive, du!» sa han. Like bryskt. Og gikk sin vei. Det var første og siste gang han sa noe til meg. Først tenkte jeg: Ja? Jeg er tross alt ansatt i Aftenposten som journalist. Men senere gikk det opp for meg at det var ment som en stor kompliment.

Da jeg senere ble vaktsjef og nattredaktør i Aftenposten, ble jeg kjent som en av disse rødblyant-pedantene som i tide og utide (vel, mest i tide, når sant skal sies) sendte småsinte notater – dette var lenge før epostens tid – til slurvete journalister. Jeg var en slags Per Egil Hegge i miniatyr. Og da jeg i 1992 begynte i TV 2, ble jeg raskt en av tv-kanalens språk-nestorer. Hold det ikke imot meg- Sammen med Davy Wathne og en håndfull andre språkbevisste journalister i TV 2, forsøkte jeg å holde kustus på en gjeng som ikke til enhver tid utpreget seg med et overdrevent presist forhold til det kongelige norske språk. Til slutt ble jeg faktisk innvilget noen ukers permisjon fra funksjonen som redaksjonssjef for å skrive kanalens språkmanual. Forskjellen på ennå og enda. Ansvar og skyld. Kjølvann og kjølevann. Sjanse og risiko. Listen over språklige upresisheter i mediene er lang. Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme. Noen av oss – dog ikke jeg – drives til en slik grad av vanvidd at vi skriver leserbrev.

Jeg vet at sånne som oss er fryktelig slitsomme.

* * *

En gang i tiden var avstanden mellom selv moderat bokmål og riksmål enorm. Men med årene har denne avstanden – heldigvis, mener jeg – minsket. Det er ikke til å komme forbi at visse forne riksmålsformer, både på trykk og i muntlig tale, klinger en smule arkaisk og fremmed.

Ø-en, sier dronning Sonja når hun henviser til det vi andre ville kalle en øy. Øen … Et vitalt og levende riksmål må utvikle seg og tilpasse seg for ikke å bli en pussig anakronisme for blåhårete fruer fra Frogner. Og denne tilpasningen mener jeg riksmålet, og dets forkjempere i Riksmålsforbundet, har mestret. Faktisk er forskjellene på bokmålets mange tillatte former langt større enn forskjellen på det moderate bokmål og riksmål. Radikalt bokmål bærer fortsatt i seg et og annet ekko fra samnorsken, fra dialektene og fra nynorsk. Intet galt i det, men det viser at bokmålet favner over et så vidt spekter av tillatte former at en noen ganger kan spørre seg selv om det er samme målform. De gangene temaet kommer opp – og det er sant å si sjelden – pleier jeg å si at jeg bekjenner meg til «radikalt riksmål». Og med radikalt riksmål mener jeg et riksmål som nærmer seg bokmålets konservative former. Om det er noen forskjell på mitt radikale riksmål og det moderate bokmålet, aner jeg ikke. Hage eller have … Mage eller mave … Sant å si oppfatter jeg mitt eget radikale riksmål og det moderate bokmålet som ett. Så finnes det kanskje et og annet faneord som staves ulikt, det vet jeg ikke, men for meg handler det mer om språkets timbre enn om en og annen staveforskjell. Riksmålet og det moderate bokmålet har en annen klangfarge enn det radikale bokmålet. Slik det åpenbart også adskiller seg fra nynorsk.

Og for å være ærlig, føler jeg meg forvirret noen ganger. Det gjør meg ingenting å skrive «piken», men det sitter langt inne å skrive «jenten». Man er da ikke bergenser! Min sjef i TV 2 i mange år, bergenseren Bjarne Berg, pleide å spøke med bergensernes erkekonservative riksmål og si at der i byen, der er aversjonen mot a-endelser og ing-endelser så inngrodd at de drikker Cocen-Colen og spiser fiskepudd-else.

* * *

Riksmål, bokmål og nynorsk settes ofte opp mot hverandre. Riksmålet latterliggjøres som en dansk etterlevning, og nynorsken demoniseres som en knotete, konstruert blanding av vestlandsdialekter. Intenst misliker jeg denne tidvis gjensidige nedrakkingen på andres målform. Selv behersker jeg ikke nynorsk. Å skulle skrive en tekst på nynorsk, ville for meg føles – for å parafrasere den store dikteren Vladimir Nabokov – som å være en pianist henvist til klaviaturets sorte tangenter. Slik jeg går surr i tysk grammatikks mange regler og unntak, roter jeg meg altfor lett bort i nynorskens syntaktiske særegenheter. Men det er mitt problem. Ikke nynorskens. Jeg synes det er flott å lese bøker på nynorsk. Etter noen få sider glemmer jeg at det ikke er min egen målform jeg leser. Vi må ikke la de mer strukturelle og helt legitime samfunnsdebattene om nynorskens plass i offentlig forvaltning, i skoleverket, i NRK og så videre påvirke vårt syn på nynorskens kvaliteter. Nynorsken har sin musikalitet slik riksmålet har sin. At det finnes kompromissløse fanatikere i begge leirer, skal vi vel ikke underslå. Men finnes det noe mer underholdende, dere, enn en hardbarket og nådeløs språkdebatt?

Begrepet riksmål kan nok få en og annen nynorskbruker til å grøsse og se for seg en gråhåret herre med Mercedes Benz, blå blazer, halstørkle og æresmedlemskap i Kongelig Norsk Seilforening, Rotary, Frimurerlosjen, Rosenkreutzerne og Illuminati. Men slik vi riksmålsbrukere skal respektere nynorsken og nynorskbrukere, forventer jeg den samme respekt tilbake fra dem

* * *

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere. Jeg går ikke av veien for å bryte de såkalte sjangerkonvensjonene – som til tider kan gjøre den ene kriminalroman kjedsommelig lik den neste.  Jeg liker å bryte reglene. Men for å bryte dem, må du kjenne dem!

For meg er litteratur lek. En lek med sjangere og en lek med dere lesere.

I Djevelmasken, som ligger til grunn for årets pristildeling, har jeg villet skrive en klassisk kriminalroman. Mange av mine andre spenningsromaner står krimsjangeren nokså fjernt – de er nok mer actioneventyr og thrillere enn de er kriminalromaner. Men siden jeg nylig ble valgt til president i det kriminallitterære selskapet Rivertonklubben – som samler landets 130 fremste krimforfattere, 130! tenkt det! – fikk jeg lyst til å skrive en klassisk kriminalroman. En roman som byr på ikke mindre enn tre drap – spredt over tre hundre år – og selvsagt et lukket rom-mysterium. For: Hvem kastet kallskapellan Pontius Fjeldberg ut fra det avlåste klokketårnet i Juvdal kirke i 1963, slik at han foran øynene på hele kirkelyden kom svevende ut av klokketårnet, med voldsom fart og kraft, og møtte sin skaper på kirkebakken tyve meter nedenfor? Var det en smart morder som klarte å lure politiet bak en låst dø Var det en demon? Var det Satan selv?

* * *

Hva gjør en bok god? Den som visste det … «God» er nemlig ikke noe som er gitt. En god bok er en bok som er god for deg! Jeg får jevnlig brev fra mine lesere. Alle har de sine egne favoritter. Selv min debutroman, som utkom i 1988 og som sant å si ikke var spesielt god, har fortsatt sine fans. Det er den beste jeg har skrevet, sier de. Etter sytten bøker synes jeg jo det er en smule demotiverende som ros betraktet. Men skitt au! De liker den.

Hva gjør en bok god? Plot er viktig. Litterære figurer – det som folk flest kaller «karakterer», men som strengt tatt er en engelsk betegnelse – er viktig. Men alt står og faller på måten forfatteren forteller historien på: språket! Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en forfatter kan gjøre, er å finne og dyrke denne stemmen. Å forklare hva som er godt språk, er umulig. Bare prøv. Det er som å forklare hvorfor en symfoni er vakker, hvorfor en popsang fenger. Språk – for meg – er musikk. Språk er melodier, temposkifter, rytme. Språk er Bellmann og Wagner. Muse og Metallica. Så hvordan jobber jeg med språket? Jeg ser på den å så si musikalsk. Jeg leter etter rytmer. Melodier. Refrenger. Etter et parti med refleksjoner skrur jeg opp tempoet. Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Jeg kaller på skarptrommen. Jeg vil ha inn en gitarsolo. For så å senke farten og slippe til en langsom bassgang.

Du blir aldri ferdig med et manus. Å skrive førsteversjonen, råteksten, er bare halve jobben. Like viktig er neste fase: rewriting. Polering. Selv bruker jeg like lang tid på å rewrite et manus som å skrive det første gangen. Det er nå jeg pusser og filer på ordene. Først med høvel, så med grovt sandpapir, til slutt med fint sandpapir. Jeg tilfører litterær ornamentering. Stryker og sletter. Endrer. Ser svakheter. Bruker jeg et år på å skrive råteksten, så bruker jeg neste halvåret på å finpusse den! En krimroman som Djevelmasken består av ulike partier. Noe spenning. Noe mystikk. Noe refleksjon. Språklig leter jeg aktivt etter formuleringer som rommer en dybde – en episk dramatikk – som kan treffe en resonansbunn i leseren. I Djevelmasken møter vi en prest som har mistet troen. Litt av en skjebne for en prest. Alle de seks romanene om Bjørn Beltø formidler mitt eget livssyn. Jeg er ikke troende. Jeg er ateist. Dette til tross for – eller kanskje på grunn av – mine mange møter med troen.

Som helt ung var jeg tensing-kristen. Jeg tapetserte gutterommet mitt med klistremerker med bibelsitater og Jesus lever!-merker. Men da jeg gikk for presten for å konfirmeres, måtte jeg avbryte. Det var ingenting å konfirmere. Noen år senere reiste jeg til USA som utvekslingselev. I ett år bodde jeg hos en mormonfamilie i Salt Lake City. Jeg deltok på deres gudstjenester og i bønnegrupper. Det hele føltes som et sosialantropologisk feltstudium. Men jeg ble ikke frelst. Min skepsis til religionene ble bare forsterket. Selv om jeg ikke tror på noen gud, er jeg – på mitt vis – glad i Bibelen. Ikke bare fordi den forsyner meg med gode ideer til egne krimplots. Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur. Historiene om Abraham, om Kain og Abel, om Sodoma og Gomorra, om Judas’ svik og Jesu gjenoppstandelse på den tredje dag – hvilken romanforfatter kunne diktet opp noe bedre? Sågar samler jeg på bibler. Jeg tror jeg må ha ti–femten stykker. Den eldste er fra 1708 og på latin. Men den mest lesverdige, er Bibelselskapets trebinds utgave fra 2011. Der har de fjernet alle de slitsomme vers-nummereringene og kryssreferansene til andre bibelsteder, slik at du kan lese Bibelen som ren litterær tekst. Bjørn Beltø-universet formidler dette grunnsynet mitt. Mitt fravær av troen på guder. Også guden Gud.

Bibelen er et fundament for hele den vestlige verdenslitteratur. Ja, deler av Bibelen er – sammen med de greske dramaer – forløperen til vår moderne kriminallitteratur.

For meg er alle religioner – ikke bare den kristne – menneskets fattige forsøk på å lage et rammeverk rundt forhåpningen om at det finnes noe større enn oss, noen som vil oss vel, noen som passer på oss. Et forståelig håp.  Jeg er personlig kristen, sier noen. Hva betyr det? At de er mer kristne enn andre kristne? At de går i kirken på andre dager enn julaften? Finnes det upersonlig kristne? Finnes det personlig muslimer? Er jeg en personlig ateist? Jeg har beholdt min barnetro, sies det. Jeg hadde også en slik en. Jeg ba min Fader vår hver kveld. Men hva er barnetroen? Er det først og fremst en undring? En tvil? Et ønske? Et håp? At jeg ikke tror på guder, betyr ikke at ikke jeg også er fylt med undring. Undringen er ikke forbeholdt de troende. Hvilket jeg håper at mine romaner om Bjørn Beltø formidler. Som mennesker er vi alle mysterier på to ben.

* * *

Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen.

Slik jeg elsker bøker, elsker jeg bokhandler. Jeg kan tilbringe timer i dem. Fylt av bokelskerens pasjon rusler jeg frydefullt mellom bokhyllene. Blar i et og annet mesterverk. Slik er det med ekte bokhandler. Du kan vandre inn om morgenen og tumle ut, stakkåndet og susete i hodet, sent på ettermiddagen. En ekte bokhandel bugner av bøker – ikke viskelær. Bøker du har hørt om. Bøker du aldri har hørt om. Bøker du blir glad for å oppdage. Selv lukten skiller en ekte bokhandel fra en papirhandel som er vel så opptatt av å selge ransler som bøker. Duften av papirstøv, den skarpe aromaen av fargene på nytrykte omslag. Meter på meter med hyller fulle av de vakreste bokrygger. Jeg er en sånn kunde som står og blar. Jeg blar. Og jeg blar. Jeg leser bøkers kolofonside med nysgjerrighet. Hva slags papir er brukt? Hvilken font, hvilken grad, hvilken knipning? Hvor er den trykt? Når? Hvor mange ISBN-nummere har den? Så, etter dette lille forspillet, lar jeg meg forføre av bokens åpning. De første linjene. Enten blir jeg betatt, ja, bergtatt der og da. Eller så skyver jeg skånselløst boken inn i bokhyllens glemsel. Jeg tenker: Om hundre år – når ebøkene har overtatt – vil ingen kunne oppleve denne gleden. De vil gå inn på nettet og sjekke ut de siste tilbudene på nettbokhandler. Ikke et vondt ord om dem. Men de er bare effektive. De lukter ikke av papirstøv og forgangen lengsel. En bok er også noe sanselig. Ikke et vondt ord om e-bøker heller. De er bare så … annerledes. Sant å si føler jeg meg som en tekno-sinke. Gammeldags. Som en munk på Gutenbergs tid. Jeg liker papirbøker – stoffligheten, vekten, lukten, typografien. Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

Men jeg innser at jeg er en gubbe som tviholder på et døende format.

* * *

Jeg har skrevet sytten bøker. Hvem skulle tro det, den gang jeg var en grorudgutt som ble lokalkjendis fordi jeg et par–tre ganger fikk på trykk et innlegg i «Barnas kort og godt» i Dagbladet. Jeg har skrevet kriminalromaner. Ja, sågar grøssere. Jeg har skrevet thrillere. Jeg har skrevet barne- og ungdomsbøker. Jeg har skrevet én såkalt seriøs, skjønnlitterær roman. Jeg håper at hver eneste en av dem formidler den entusiasme jeg, som forfatter, har følt.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare.

Hvordan er det å være forfatter? spør folk meg. Det er i hvert fall bedre enn å jobbe, pleier jeg å svare. Jeg er én av en håndfull privilegerte norske forfattere som kan leve av mitt forfatterskap, ja, som kan leve godt av å skrive bøker. La oss ikke glemme at de aller fleste norske forfattere – enten de skriver skjønnlitteratur eller sakprosa – ikke er i stand til å brødfø seg selv og familien ved å skrive bøker.

* * *

Å få en pris, er en ære. En stor ære. Å få en pris betyr at noen har sett deg. Verdsatt deg. Og «noen» er i dette tilfelle en kompetent fagjury. Da det ble kunngjort at jeg var tildelt Riksmålsprisen, bemerket en kollega: Jøss, er ikke du grorudgutt, da?Jo. Jeg er grorudgutt.  Som mine gode kolleger Erik Fosnes Hansen og Jan Kjærstad er jeg grorudgutt. Og jeg tror jeg på vegne av oss alle kan si: Det er vi stolte av. Tro det eller ei, men Johan Falkberget var også grorudgutt. I ti år bodde og virket han på Grorud, blant annet i Kirkesvingen bak vakre Grorud kirke, oppført i rødlig grorudgranitt. På Grorud – ikke på Røros – skrev han flere av sine kjente verker, som Bør Børson jr. I 2013 fikk jeg æren av å avduke en plakett på et av husene der Falkberget bodde. Grorud-gutten Falkberget, liksom …

Selv om jeg ikke lenger bor på Grorud, er det grorudgutten i meg som med dette takker Riksmålsforbundet og juryen for Riksmålsprisen.