Kategori: Å skrive

Trude Teige – historien bak fiksjonen

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Han kalte seg Krøsus, og kom til Dikemark som pasient en gang på 1930-tallet. Der ble han værende helt til han døde vel femti år senere. Jeg har møtt tidligere ansatte der, som fremdeles husker ham. Men ingen vet hvorfor han kom dit. Hva feilte det ham? Hvor kom han fra? Hvorfor hadde han aldri besøk av familien – inntil en søster dukket opp like før han døde?

Av: Trude Teige

Det var nesten tre tusen mennesker på Dikemark da det psykiatriske sykehuset var i full drift. Rundt en tredel var pasienter. Blomsterbedene bugnet av farger, plenene var alltid nyklipte om sommeren. Veiene, som slynget seg mellom bygningene, var måket tidlig hver morgen om vinteren. Arbeidet ble utført av pasientene, og de var selvforsynte med absolutt alt. Til og med egne dikemarkpenger hadde de. De var et eget samfunn i samfunnet. Et organisert og velpleid område, der hovedtanken var at arbeid og vakre omgivelser var viktig for pasientenes psyke.

Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Men i tredje etasje i huset der Krøsus bodde de siste årene han levde, står alt som det var. Der er det gamle laboratoriet bevart, med utstyr som stammer fra tjue- og trettitallet. På legens kontor, helt innerst, får man en følelsen av at han bare har gått ut for å hente seg en kopp kaffe. Han er straks tilbake. Nei, forresten, skjønner man, han er for lengst død. For dødsmasken hans henger som et bevis på veggen.

På laboratoriet ble alt som gikk inn i og kom ut av en gruppe pasienter målt og analysert i flere år. Forskningen skulle løse gåten: Hvorfor blir mennesker psykisk syke? Fins det en biologisk forklaring?

Det første man ser når man åpner døren inn til laboratoriet er en tekst som er malt inn i skråtaket:

Hic est locus ubi sanguis urinaque arcana vitae aperient.
Her åpenbares livets gåte i blod og urin.

Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Det var historien om Krøsus som festet seg hos meg da jeg gjorde research om psykiatriens historie på Dikemark. En tidligere sykepleier nevnte at Krøsus hadde hatt sitt eget arbeidsværelse. Hvor hadde det vært? Jeg ruslet rundt bygget han bodde i, kikket inn gjennom skitne kjellervinduer. I ett sto det noen flasker, jeg skimtet flere på et bord der inne, noen kolber og noen slanger var det der også.

Vaktmesteren tok meg med innenfor, ned i kjelleren, gjennom en lang gang med mange dører, han lette seg fram til riktig nøkkel på et stort nøkkelknippe, tvilende til om det fantes noe som var verdt å se bakenfor døren. Men der var det: Krøsus’ rom, der han hadde tilbrakt dager og år med å lage parfyme. Jeg fant krydderposer og flasker, sirlig merket med vakker løkkeskrift: Karmosin og Mandelduft.

Mange flasker var fylte med en gul væske. Kunne det være parfyme? Eller var det urin? Jeg var blitt fortalt at Krøsus brukte å tilsette parfymen ”sin egen dufttone”; Noen dråper av sin egen urin. I det ene hjørnet var det en diger haug med tøyposer, fylte med små og store sorte steiner. Det var diamanter, hadde Krøsus hevdet. Tøyposene hadde damene på systuen sydd til ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Jeg fant også ting han hadde skrevet og signert. Jo, visst fantes det spor etter ham, det var ikke tvil om at dette var hans arbeidsværelse.

Det hadde stått urørt i tretti år.

Jeg får aldri svar på alle min spørsmål om denne underlige mannen. Ingen vet. Ingen kan fortelle. Journalen hans er sperret for innsyn i 100 år. Sannsynligvis ble han gravlagt i en fellesgrav på Asker kirkegård. Ingen er riktig sikker på det.

Men jeg trenger ikke å vite hva slags diagnose han hadde, eller hvor han kom fram, hva som hadde hendt ham, hva han hadde tenkt og følt.

I min fantasi har jeg alle svarene, og jeg kan fortelle historien om en mann som het Krøsus, som bodde på Dikemark hele sitt voksne liv, som laget parfyme og samlet på ”diamanter”. Han som ingen tok notis av, han som hørte og så og observerte. Så mye visste han, at det ble farlig for ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman?

Blant de få opplysningene som finnes om ham, er et brev fra Aschehoug, der det framgår at han har sendt inn et manuskript og blitt refusert. Kanskje var det en drøm han ikke fikk realisert; å bli forfatter.

Men så skulle han altså inspirere en forfatter flere tiår etter sin død.

Jo, det tror jeg han ville likt.

Kjøp Pasienten av Trude Teige her

Pasienten er en krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Anmeldelser av Pasienten:

Psykiatri på ville veier i stilren og velturnert krim (…) tilfredsstillende krim og vel så det.
– Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Spennande og velskriven.
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Velkommen til skrivekurs

Drømmer du om å bli forfatter? Bli med på skrivekurs, og kom et steg nærmere å skrive din egen bok.

Drømmer du om å bli forfatter? Bli med på skrivekurs, og kom et steg nærmere å skrive din egen bok.

Grunnkurset

Helga Flatlands kurs inneholder alt du må kunne før du skriver en bok. Hun forklarer hvordan du lager gode scener, hvordan du skaper troverdige karakterer, og hvordan du konstruerer et plot. Hun går gjennom byggeklossene i skrivingen, og kurset egner seg for både de som allerede er i gang med å skrive, eller de som som ønsker å komme i gang.

En moderne familie har mottatt strålende kritikker i høst. Les mer om Helgas nye roman her.

Kunsten å skrive krim

Vil du skrive en krimbok? Tom Egeland holder kurset «kunsten å skrive krim», hvor han deler sine beste tips og triks til deg som ønsker å skrive skikkelig spennende bøker.

Tom Egeland har sendt sin krimhelt Bjørn Beltø på leting etter hva som skjer med oss når vi dør. Les mer om det her.

Skriv en roman av virkelige hendelser

– Alle livshistorier kan bli en roman, forteller Trude Teige. På kurset deler hun av sin kunnskap om å skrive romaner basert på virkelige hendelser.

Les mer om hvordan Trude brukte virkeligheten da hun skrev sin siste krim, Pasienten, her.

Skrivekurs for ungdom

I samarbeid med forfatter Hilde Hagerup arrangeres et eget skriveverksted for ungdom i alderen 13 – 17 år. Hun gir skrivetips og skriveøvelser til den som liker å skrive, og som gjerne vil utvikle sine skriveferdigheter. Hun lærer bort hvordan man skaper gode karakterer og hvordan en virkelig atmosfære kan skapes gjennom skrivingen.

 

Følg Aschehoug Akademi på Facebook

Høstens skrivekurs:

  • Skriveverksted for ungdom (13–17 år) med Hilde Hagerup, 4. oktober
  • Skrivekurs med Trude Teige, 31. oktober
  • Skrivekurs med Tom Egeland, 6. november
  • Skrivekurs med Helga Flatland, 20. november

Meld deg på Skrivekurs her

Alle elsket moren din

Da jeg skrev dette manuset, trodde jeg det skulle bli en bok om krig og fred. Jeg ville gjerne skrive en bok om krig og fred – jeg synes det er helt uhyrlig at menneskene fremdeles produserer atomvåpen i enorme mengder – seksti år etter Hiroshima. Jeg synes det er vanvittig at de statlige militærbudsjettene er enorme mens, mens barn sulter, mens millioner mangler vann …

Av: Toril Brekke

Og det fins en mormor i boka som en gang i blant sier ting jeg synes er klokt og fint om krig og fred. Som for eksempel: Krig er den største synd, mot unge menn og mødrene deres. På loftet har hun dessuten et gammelt kart over nazistenes bevegelser mot Stalingrad, og hun kan peke på kartet og snakke om verdens mest grusomme felttog.

Dessuten ville jeg gjerne skrive en bok med mye musikk. Jeg har med en pianostemmer. Han vet mye. Han kan si at musikk er fint når man er lei seg. Og han sier at musikk kan bygge bro over avgrunner, som avgrunner av krig. Og han kan fortelle at i gamle dager fantes klosterskoler for englesang.

Men da jeg trodde jeg hadde skrevet ferdig og lot en og venninne lese manuset, sa hun: Dette er jo en bok om et stakkars vanskjøttet barn!

Oi. Var det det jeg hadde gjort?

I sentrum er Agathe. Vi følger henne fra hun er fire til hun snart fyller fjorten. Av praktiske grunner lar jeg henne være født samme år som jeg selv og etter hvert flytte til samme strøk som meg og gå i den samme klassen på de samme skolene. Kampen og Hasle. Slik slapp jeg å drive research: Jeg vet hvordan det var i den skoleklassen. Jeg vet hvilke godtesorter som fantes på den tiden. Jeg vet hvor mye en barnebillett på bussen kostet. Da Frode og jeg tok trikken til skogen da vi var seks og åtte år gamle, kosta det ti øre. Da jeg begynte på skolen og dro til Deichmann for å låne bøker, var det steget til 25 øre.

I boka er det ikke Frode og Toril, men Tormod og Agathe som tar trikken til skogen og bader i Ulsrudvannet – uten at de kan svømme.

I boka er det Agathe som kommer hjem igjen uten at mora har savnet henne.

Mora til Agathe er en vakker pianistinne. Mora mi maler bilder.

Agathe vet ikke hvem som er faren hennes. Jeg vet veldig godt hvem som er min.

Slik er dette en fiksjon.

Og det handler altså om ei jente som ikke blir skikkelig sett av moren sin. Hun vokser opp i skyggen av pianistinnen, og det er tegn som tyder på mora ikke er riktig glad i datteren sin, at hun kanskje ikke engang liker henne. For det er Agathes bestevenninne Inger som etter hvert får lære å spille piano av pianistinnen. Agathe får ikke engang lov til å sette seg på pianokrakken. Da kvinker mora: Å, jeg orker ikke høre.

Heldigvis gifter mora seg med pianostemmeren da Agathe er fem. Han lærer henne om musikk, bak moras rygg.

Og en gang får de besøk av en gammel studiekamerat av mora og pianostemmeren, en cellist som bor i Berlin. Og det er han som sier til Agathe: Alle elsket moren din.

Bokas tittel.

Den gangen i studietiden elsket vi henne alle sammen, sier han. Hun var så vakker! Hun var så flott.

Men hun skulle aldri fått noe barn. Agathe skjønner det langsomt utover i boka. Mora ville ikke hatt henne. Mora ville vært ute i verden, på podier, og spilt.

Så er det kanskje dessuten også en bok om en stakkars mor?

Akkurat som ordene om krigen, ligger spørsmålet om hva som har skjedd med pianistinnen, under, gjennom fortellingen. Og kanskje svaret er et helt annet enn det venninnen Inger lanserer mot slutten av boka: Jeg tror Isak – pianostemmeren – er faren din. Jeg tror mora di lå med en hel haug, sånn at hun ikke visste, men at hun etter hvert mente det måtte være han, på grunn av det lyse håret og de blå øya.

Men kanskje likevel ikke.

Toril Brekke ville skrive en bok om krig og fred, men Alle elsket moren din endte opp med å handle om et barn som ikke blir sett.

Alle elsket moren din

Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn.

«Hvem er faren min?» Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil.

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.

Kjøp Alle elsket moren din her

Ein liten roman, og ein stor tekst

Ta hand om deg av Lars Ove Seljestad

Ta hand om deg er ein liten roman. Og ein stor tekst om dei viktige tinga.

Av: Lars Ove Seljestad

Vi møter ein romanforfattar som strevar med liv og skriving. Som ikkje får det til. I eit fortvila forsøk på å blåsa nytt liv i tekst og tilvere, drar han attende til byen han levde i før han blei forfattar. På vandring i byen som ein gong var hans, blir han nådelaust konfrontert med det forgjengelege. Med tida som har gått frå han. Men han finn også skinande minne om det som gjer det heile verdt.

Utdrag

Det første utrdraget er opninga av romanen og handlar om skrivebyen min Bremen. Og heiter, rett og slett Om skrivebyen min Bremen.

Det andre utdraget handlar om skriveprosessen min, metaforisk om skrivemetoden min, og om kva eg søker etter/opplever i skriveprosessen. Eg har kalla det Om  å skriva.

Det tredje utdraget handlar om den konkrete framskrivinga av diktet Ta hand om deg, min ven. Minnediktet som eg starta på natta etter at eg fekk veta at Jan Roar var død.

Eg har kalla det: Om å skriva diktet Ta hand om deg, min ven.

Om skrivebyen min Bremen

Eg vaknar tidleg om søndagsmorgonen. Det er

stillare i dag enn elles. Arbeidarane som driv og

renoverer gateløpet tvers overfor rommet mitt,

har tatt fri. Ingen motorar rusar på gata. Ingen

iltre pip frå ryggande gravemaskiner og lastebilar.

Men trikken kjem, bremsar ned ved haldeplassen

med eit langsamt, grovt, hakkande kvin.

   Og eg forstår no, når eg er tilbake, at det er ein

lyd eg har sakna.

   Det er den same lyden som eg har høyrt i eit

tidlegare liv. Den første gongen eg bur i Bremen.

Den gongen eg framleis er familiemann og bur i

universitetet sitt gjestehus i nabogata Hastedter

Heerstraße.

   Det er den einaste gongen eg har levd like ved

ei trikkeskjene, kjent korleis støyen og vibrasjo-

nane frå trikken som fer forbi, først er framande

og invaderande, men så, etter ei tid, blir vane, blir

noe ein kan stø seg mot.

   Først vaknar vi av morgontrikken som fer

forbi i halvfemtida. Ligg vakne og ventar på at

den siste regulære trikken skal kjøra forbi i halv

eitt-tida. I helgene vaknar vi av natt-trikken til

Sebaldsbrück, på veg opp til dei digre Mercedesfabrikkane.

   Sidan blir det noe vi knapt høyrer, anna enn

når vi sit på kjøkkenet, nærmast skjenene. Lyden

av metall mot metall blir kvardag. Blir slik det

skal vera. Som fuglesongen om våren når trea

hentar songfuglane sine heim etter ein lang vinter

I dei åra eg har brukt Bremen som skriveby,

har eg alltid budd i Viertel. Eg elskar den lange

gata som går gjennom det viltre kvartalet, Ostertorsteinweg,

som begynner oppe ved den gamle

bygrensa, ved den gamle byvekta, ved vollgravene

og restane etter dei gamle forsvarsverka og

Kunsthalle, og som sidan svingar seg nedover

forbi Sielwall, der junkiane og pønkarane ein

gong regjerte, til dei blei bytte ut med dei meir

tidsmessige afrikanske dopseljarane, før den rettar

seg ut og byter namn til Vor dem Steintor.

På skrivereisene mine har eg brukt å bu i Gästehaus

Peterswerder. I tolv år var eg stamgjest hos

Marion. Alltid på det same rommet. Alltid til

same tid. Skrivereisene til Gästehaus Peterswerder

var det kompasset eg navigerte livet mitt etter.

Der kleine Olymp var min heim borte frå heimen.

No bur eg, igjen, i ei gate der trikken går forbi

rett utom huset. Eg trur først at lyden av trikken

kjem til å bli ei plage. Støyen frå trikken kjem til

å forstyrra meg både i skrivinga om dagen og i

svevnen om natta, tenker eg.

   Men slik blir det ikkje. Trikkelydane fyller eit

sakn eg ikkje har visst at eg ber i meg. Eg nyt

å ligga vaken og lytta til den siste trikken som

fer forbi på veg attende til byen klokka halv eitt

om natta. Eg vaknar av den første trikken som

dundrar forbi på veg opp frå byen klokka halv

fem om morgonen. Der er morgontrikken, tenker

eg med svevnsmil, snur meg under dyna og søv

tilfreds vidare.

Om å skriva

Det å starta ein ny tekst er alltid eit usikkert tiltak.

Eg veit jo noe om det å skriva. Har gjort det

før. Eg har gitt ut fleire bøker, men samstundes

veit eg jo ikkje om eg kjem til å få det til igjen.

Kvart nytt skriveprosjekt ber i seg si eiga innebygde

muligheit for havari.

Eg har båt. Eg har fangstreiskap. Eg kan noe

om det å fiska. Har min eigen teknikk. Og likevel,

når eg ror ut på havet, veit eg aldri kva som

vil bita på kroken. Eg kan ligga der og duva i

båten, tenka at eg er på ei djupn som passar for

å få ein torsk, eller kanskje djupt nok til å få ei

lange eller ein uer. Men eg veit det ikkje. Det kan

vera andre ting som bit på også. I det mørke,

djupe vatnet kan det røra seg ukjende fiskar som

eg ikkje kjenner namnet på. Kanskje bit dei på?

Kanskje er det ingenting som bit på? Kanskje

set eg meg fast i botnen og alt eg drar opp, er

drit?

Eg tar med meg den lette, smekre ultrabooken.

Eg tar med meg noen bøker eg kan lesa i for å

finna inspirasjon. Eg tar med meg gamle tekstar

som eg ikkje har fullført, som eg kan arbeida vidare

med dersom eg står fast.

Men eg veit ikkje om eg kjem til å lykkast.

Fisk har sine faste plassar i havet. Ofte står dei

over grunner der det er meir mat å finna. Andre

stader får du ikkje eit napp. Heime i fjorden har

far lært meg kor dei gode fiskeplassane er. Eg har

lært kva med, kva for siktepunkt og merke i landskapet

eg skal styra etter for å få lagt båten på

akkurat den rette plassen.

Tårnrommet i Bremen er også eit med, inneheld

noen kjennemerke som gjer det lettare for meg å

finna staden der teksten nappar.

Eg er ein båt

utan vind.

Du var vinden.

Var det den leidi eg skulde?

Kven spør etter leidi

når ein har slik vind!

 

Det er denne kjensla eg leitar etter når eg skriv,

denne energien som driv meg bort frå det eg trur

eg skal skriva. I teksten kan det brått dukka opp

ei kraft – ein vind, ein energi, ein tanke eller ein

emosjon som eg ikkje veit eg har i meg. Det vaknar

eit begjær i teksten, ein tvang, ein straum. Eg

vil følgja med. Eg vil finna ut kva som skjer. Eg

vil driva inn på ein våg eg ikkje har visst om.

Det er det beste med skrivinga. Når min eigen

tekst overraskar meg og tar meg med bort til

plassar eg ikkje veit at eg har i meg, eller som eg

ikkje klarer å få kontakt med på annan måte enn

gjennom skrivinga. Dei gongene er eg, for ei lita

stund, fullt og heilt heime. Når teksten losnar,

drar i veg og tar meg med til stader eg ikkje visste

om, då er eg eit lykkeleg barn som skaper min

eigen stad i verda.

Om å skriva diktet Ta hand om deg, min ven

Då morgonsola gyller tretoppane, har eg fylt ut

fleire sider med tankar, kjensler og minne på

notatfunksjonen på iPhonen. Eg må gripa stunda,

ta tak i det som rører seg i meg, det som flyttar

seg i meg. Gjer eg ikkje det, vil det berre flyta

forbi. Lik tidas ustoppelege elv vil det som kjem

til meg om natta, bli borte, løysa seg opp. Bli til

ingenting. Gli, dag for dag, år for år, meir og meir

inn i gløymsla. Bli borte i det store rommet ingen

nokosinne kjem attende frå.

   Det er jobben min å halda det fast. Å fanga

augneblinken og skapa han om til tekst. Enno er

ikkje dei skrivne orda blitt tekst, men eg ser at det

er noe der inne, noe eg kan bruka, utvikla vidare.

Det er eit stoff som har potensial til å bli pusta

liv i.

   Før eg legg meg om morgonen, sender eg ein

e-post til redaksjonssekretæren i Klassekampen

og til illustratøren, Knut Løvås, fortel dei at eg,

like etter at eg sende den nye Paradoks-teksten

min, fekk veta at venen min Jan Roar Leikvoll

døydde same dagen.

   Eg ber dei om å venta med den første teksten,

skriv at eg er i gang med eit minneord som eg

håpar å bli ferdig med i løpet av helga.

Eg går og legg meg før Ane og ungane står opp.

Har ikkje lyst til å prata med noen. Vil berre

kvila, tenka, føla. Sova.

   Eg søv eit par timar. Ane og ungane er ferdige

med frukosten då eg står opp. Maten står framleis

på bordet. Eg kjenner inga matlyst. Drikk

noen koppar kaffi.

   Eg går inn på soverommet og grev fram den

berbare pc-en som ligg nedst i den grøne ryggsekken.

Vil vera i fred. Vil arbeida med orda eg

har skrive ned i løpet av natta. Eg har prøvd å

ordna dei på notatfunksjonen til mobilen, men

får inga oversikt.

   Ane og ungane går for å bada. Eg blir igjen

åleine oppe ved hytta. Hentar fram tankane og

kjenslene frå natta. Skriv dei om.

   Det blir eit dikt. Eit langt dikt om venskapen

mellom oss to forfattarspirene som møttest på

Skrivekunstakademiet for så lenge sidan. Dei to

gamle mennene, som jamvel om Jan Roar er tretten

år yngre enn meg, likevel er jamgamle.

   Eg skriv om nærleiken mellom oss. Dei frie,

uendelege samtalene som gir og tar alt ein har i

seg i stunda. Eg hentar fram galskapen, evna til

å flytta grenser, til å våga seg utanfor det som er

tillate. Låner orda til Jan Roar:

   Vi er ikkje heilt gode, vi to. Det er difor vi skriv.

   Eg skriv om kor modige vi er saman. Om Jan

Roar som gjer meg modig, hjelper meg til å tru på

mitt eige forfattarskap, styrken i det, viljen. Får

meg til å bli tryggare i å tenka at eg har noe i den

litterære hagen å gjera.

   Eg skriv om idyllen eg er i, sommarparadiset ute

på øya der ein ikkje kunne tru at noe vondt kan

ramma ein. Og så slår tora. Hausten og frosten

kjem. Med eitt slag er idyllen broten. Sommaren

er slutt. Eg sit åleine att, frysande og skrivande

gjennom natta.

   Eg sluttar diktet slik vi brukte å avslutta e-postane

våre:

   Ta hand om deg.

   Eg ser på det eg har gjort. Er usikker. Kan det

stå slik? Det er blitt eit langt dikt. Mange vers.

Kanskje for langt? Kanskje det er feil?

   Eg saknar skrivaren som står heime på soverommet

i Hagabråten. Ingenting er som kvitt

papir med svarte bokstavar på når ein skal vurdera

eigen tekst. Eg er avhengig av å sjå orda og

setningane mine på trykk, sitta med ein kulepenn,

ein tynn tusj eller ein blyant i handa når eg ryddar

i eigne tekstar.

   No må eg klara meg utan. Eg les det nye diktet

høgt for meg sjølv. Tar orda, prøvande, i munnen,

kjenner på klangen, flyt i rytmen. I mangel

av utskrift må tunga, stemma og pusten vera det

som avgjer om det er godt nok. Utan trykte ord

må kroppen min vera det som validerer og kvalifiserer

den nye teksten.

   Fleire gonger les eg teksten høgt. Fjernar eit

ord der det luggar, legg til eit nytt der det manglar,

stryk noen liner som ikkje fungerer, skriv inn

nye, byter om på rekkefølgja.

   Då eg synest at det høyrest riktig ut, lagrar eg

det nye diktet. For å vera sikker lagrar eg det

både på harddisken og på ein minnepinne som eg

stikk ned i den venstre bukselomma.

   Eg går inn på soverommet og legg meg. Prøver

å sova, men får det ikkje til. Eg står opp igjen.

   Dei andre kjem opp frå badinga. Drypande

våte. Glade kroppar etter friske sjøbad.

   Eg går ned på brygga. Vil vera åleine. Orkar

ikkje å vera omgitt av glede.

Min natur

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Ankomst handler om en overvintring alene i en snødekt ødemark. Romanen beskriver den mektige, truende naturen, men mennesket selv viser seg til slutt å være den største trusselen av alle.

Av: Gøhril Gabrielsen

Før jeg og mine fem søsken ble født, bodde foreldrene våre noen år i Ny Ålesund på Svalbard. Historiene fra disse årene er mange og til dels dramatiske, men som barn likte jeg spesielt fortellingen om faren min på ski over snødekte flater i isende kulde, på vei inn i den ødsligste ødemark. Han som i en liten pause vil ta seg en røyk, en South State sigarett som han henter fra lomma på anorakken og plasserer i munnviken, for så med valne fingre tenne den med en fyrstikk.

Akkurat denne opplevelsen gjenfortalte han med ekstra stor innlevelse, og den har også festet seg hos meg: Lyden av fyrstikken idet den rives av og tar fyr. En lyd så overveldende høy og sterk at den er som en eksplosjon i den altomfattende stillheten omkring. Og deretter, at han brått blir oppmerksom på seg selv, at han er fullstendig alene i det polare tussmørket, omgitt av is, fjell og vidde i en endeløs intethet.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Flere tiår senere ser jeg denne fortellingen som en begynnelse, en bakgrunn for den følelsen eller erfaringen som skulle prege oss som familie. Eller i alle fall meg. I Honningsvåg, i Kirkenes og senere i Lakselv. Følelsen av å befinne seg i et fremmed landskap. Bli bevisst oss selv som innflyttere, ja, som fremmede. At vi ikke hørte ordentlig til.

Ensomhet og stillhet, naturen og ham. Bare det.

Vi var aldri ensomme, vi hadde hverandre. Og venner fikk vi jo alle. Likevel er det dette jeg ser for meg: Bilen som pakkes. Vi som stues tett sammen og kjører fra Vest-Finnmark til Øst-Finnmark og tilbake til Vest-Finnmark igjen. Først gjennom et nakent månelignende landskap med skarpe steinblokker, uten trær og med havet i frådene, sølvgrå kast mot land. Deretter videre innover fjorden, grønnere, frodigere, for så å kjøre over vidder og bølgende sletter, gjennom krattskog og myrlendt terreng. Vi kjører i et landskap som gjennom femti mil veksler og forandres, men som hele veien er skrint og påtrengende forlatt av mennesker. Det er en evighet av tid mellom hvert hus vi ser.

Jeg vet det selvsagt. Jeg bør ikke besjele naturen med mine erfaringer. Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Men hva når du som barn erfarer at naturen uttrykker det du føler, men ikke får sagt. Når naturen som omgir deg, er det du ser når du vender blikket inn i deg selv: Et landskap preget av avstander, og som heller er goldt og hustrig enn frodig og rikt.

Naturen er natur og tilstrekkelig i kraft av seg selv.

Lenge opplevde jeg Finnmarksnaturen nærmest som en trussel. Den hadde kraft til å blåse meg overende, snø meg inne, det var et landskap der jeg kunne synke i en myr, gå meg vill for aldri å møte et menneske igjen

Jeg er ikke et naturmenneske i ordets sanne betydning. Jeg vil helst være nær hjemmet mitt, og jeg liker meg best innendørs.

I Ankomst, min femte roman, har jeg lagt handlingen til den nordligste delen av landet, til et fuglefjell ved bredden av Barentshavet. Her skal hovedpersonen overvintre, og hun er like mye i kamp med naturkreftene som seg selv. Det indre og det ytre flyter sammen. Naturen speiler den utsattheten hun kjenner på, men hun speiler også i all sin utsatthet trusselen naturen selv står overfor. For det er jo sånn det er blitt: Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Faren min beskrev den arktiske naturen som et eventyr, farefylt og tiltrekkende samtidig, utfordrende og givende. For meg, mer enn femti år senere, fremstår den het og omtåket, fullstendig i ubalanse av mengdene med miljøgifter og karbondioksid som spys ut i atmosfæren.

Naturen kan virke truende, men jeg, som menneske, utgjør en større trussel for den.

Min barnlige frykt er dermed reell; som sterkt traumatisert er naturen mer uforutsigbar enn noensinne. I mine verste forestillinger ser jeg muligheten for en natur der det verken er noe å leve i eller av. En natur hvor jorda og menneskene er fullstendig fremmed for hverandre, og hvor ingen, ingenting, hører til. Ødemarken som et faktum, total og altomsluttende.

Trusselen om ødet oppsøker meg som menneske daglig, og den blir stadig mer konfronterende. I Ankomst er det til slutt noe som banker på hyttedøra og vil inn. Inn til et oppgjør med den løgnaktige tryggheten der inne.

Gøhril Gabrielsen er ute med sin femte roman: Ankomst.

Gøhril Gabrielsen

Gøhril Gabrielsen (f.1961) debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006. To år senere kom Svimlende muligheter, ingen frykt, deretter Skadedyr i 2011 og Din, alltid i 2015. Alle romanene er kritikerroste, og ord som fortettet, sterk, intens, sanselig og uredd går igjen i anmeldelsene av bøkene. Gabrielsen mottok Aschehougs debutantstipend i 2006 og Tanums kvinnestipend i 2010. Da hun i 2016 ble tildelt Amalie Skram-prisen, sa en samstemt og unisont begeistret jury: «Det er ikke ofte man opplever å lese et forfatterskap som er så språklig stilsikkert, så gjennomført originalt og samtidig så fullkomment i Amalie Skrams ånd som Gøhril Gabrielsens.» Svimlende muligheter, ingen frykt kom ut på engelsk i 2015 og blir utgitt på spansk høsten 2017. Ankomst er Gabrielsens femte roman.

Hvor begynner jobben med en roman?

Som så mange andre nordmenn vokste jeg opp med historier fra krigen. Morfaren min hadde vært motstandsmann, blitt arrestert og sittet på Grini og i Sachsenhausen. Han målbar på mange måter den kollektive fortellingen om krigen vi alle vokste opp med. Ikke noe galt i det, forresten, men etterhvert var det andre historier fra den tiden som begynte å interessere meg. Fortellinger om tvil og opportunisme.

Av: Aslak Nore

Besteforeldrene mine hadde en venn ved navn Sverre Bergh. Han kom fra samme sted, men under krigen hadde han studert ingeniørfag i Dresden. Det forekom meg å være et merkelig valg, men til min overraskelse bar ingen i familien noe nag til mannen; de holdt tett kontakt etter krigen, også etter at Bergh emigrerte til USA. Alle visste at det var ”noe” med Bergh, men ingen visste hva. Eller de fortalte det ikke.
Det var først på slutten av livet den virkelige historien om Bergh begynte å komme ut. Sommeren 1941 hadde han blitt rekruttert til spionasje for etterretningsorganisasjonen XU gjennom onkelen Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Berlin. I samarbeid med den antinazistiske tyske spionen ”Griffen” hadde Bergh overlevert oppsiktsvekkende etterretning til de allierte. Blant annet rapporterte han om utviklingen av raketter på en hemmelig base ved Østersjøen høsten 1941, lenge før de allierte ante hva som foregikk der. Først to år senere, i august 1943, bombet de stedet.
Historien om Bergh, som stod i boken Spion i Hitlers rike, var såpass oppsiktsvekkende at jeg bestemte meg for å gå nærmere inn i materien. Hendelsene som involverer nordmenn er ofte bare en blek avskygning av dem man finner i den store verden. Hvis lille Norge hadde sånne operatører, tenkte jeg, måtte vel Storbritannia og USA ha hundrevis?
Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen. Fra USA var det få, om noen, som spionerte inne i Tyskland før 1944. Britene, som hadde snudd tyske agenter på britisk jord og tvunget dem til å sende falsk etterretning til Tyskland, var livredde for at samme metode skulle anvendes på eventuelle agenter i Tyskland. De hadde ingen. Bortsett fra sovjetrussernes Rote Kapelle og den polske hjemmearmeen var norske høyskolestudenter de viktigste spionene i Tyskland!

Dess mer jeg undersøkte, jo større var forbløffelsen.

Folk som vinner verden, men mister seg selv

Det er en bok, tenkte jeg. Men problemet med Sverre Bergh var at hans egen beretning, uansett hvor dramatisk den enn var, manglet indre drama. Han virket ikke det minste plaget eller nervøs av det han drev med. Kanskje var han født sånn, eller kan hende var menn av hans generasjon uvillige til å utlevere følelseslivet sitt. For en forfatter er dette et stort problem. Vi leter etter motsetningsfylte, tragiske helter. Folk som vinner verden, men mister seg selv på veien. Folk som har noe å gjøre opp for. Det er en grunn til at filmen om Max Manus ble en enorm suksess, mens det aldri er laget film om Kjakan. Begge var helter – bare Manus var en tragisk helt.
Jeg jobber som forlagsredaktør for dokumentarisk sakprosa, og på denne tiden hadde jeg redigert noen høyprofilerte utgivelser fra krigen. Forfatterne mine har alltid inspirert meg, og jeg stjeler skamløst fra researchen deres som forfatter. Uansett begynte jeg å få andre verdenskrig under huden. Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Les mer om Ulvefellen her

Skal du kunne skrive troverdig om et historisk emne, uten at koloritten bare blir namedropping og briefing, må du lese enormt mye. Ikke én bok, ikke fem, eller ti. Som et minimum (og her snakker jeg altså om historiske romaner) bør du lese 50 fagbøker, foruten kunnskapen du har med deg. Jeg mener å ha hørt at forfatteren av De velvillige, Jonathan Littell, leste flere hundre bøker i arbeidet. Det merkes; bedre gjengivelse av Det Tredje Riket enn den finnes etter min mening ikke i litteraturen.

Jeg begynte å lese alt jeg kunne komme over av bøker om spionasje fra krigen, og da mener jeg alt.

Research og inspirasjon

Selvsagt reiste jeg til Berlin (som jeg kjente relativt godt) og rakettbasen i Peenemünde (som i dag er museum), men i motsetning til tidligere skjedde det meste av researchen på biblioteket. Jeg var inspirert av Ken Folletts thriller Eye of the Needle – der britene jager en tysk spion med avgjørende etterretning om D-Dagen – og tenkte at premisset hans kunne snus på hodet. Her var det nordmannen som satt på avgjørende etterretning, og tyskerne som forsøkte å stoppe ham!
Den todelte strukturen ledet meg inn i vilnisset som er all litteraturen om SS og de tyske sikkerhetsorganisasjonene. De utskjelte memoarene til Albert Speer og særlig Walter Schellenberg var gullgruver. Her kunne man lese om alt fra maktkamper til personkarakteristikker og masse detaljer fra dagliglivet. Det er sånn en tekst forhåpentligvis lever. Jeg studerte også andre memoarer, forskning, romaner og gamle kart over Berlin. Det er en fantastisk prosess, og det som egentlig gjør skriving til det mest meningsfulle jeg vet om. I starten er du som en bambi på isen, du må sitte og slå opp hver minste ting. I sluttfasen er det som koloritten og dialogen skriver seg selv.
For den norske heltens del ble gjennombruddet da jeg fant ut at han skulle være frontkjemper med amfetaminavhengighet. Det var opprinnelig en last jeg hadde tenkt å gi den tyske antagonisten, men snart forstod jeg at det var her de virkelig interessante spørsmålene ville dukke opp: Kan du gjøre opp for deg etter å ha vært med på noe sånt? Er det mulig å skifte side under krigen?
Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941. Men jeg visste at soldater i utlandet alltid har noen fellestrekk: Raseriet mot politikere og papirtigere i Norge. Samholdet. At de egentlig ikke sloss for fedrelandet, men for lagkameratene. Dette kunne brukes, og interessant nok var heller ikke Waffen-SS’ militærtekniske taktikk på lagsnivå så vesensforskjellig fra den vi lærte på slutten av nittitallet.

Selv om jeg har vært soldat i utlandet, er det et godt stykke til krigshandlingene på Østfronten i 1941.

Omfattende research er ingen garanti for noe som helst

Sånn var den prosessen. Men omfattende research er ingen garanti for noe som helst. Denne gangen bestemte jeg meg også for å lage et ordentlig synopsis før jeg begynte å skrive. Spenningsforfattere er forskjellige: George R.R. Martin skriver på impuls (som kanskje merkes etterhvert i A Song of Ice and Fire), Ken Follett bruker like lang tid på synopsis som på boken. I de to foregående bøkene hadde jeg aldri klart å lage noe tight synopsis, og alltid endt opp med diverse nødrim for å få det hele til å gå opp. Det ville jeg unngå, og det var digg å vite hvordan det hele skulle ende når jeg begynte skrivingen.
Noen mener at du ødelegger den kreative skriveprosessen ved å disponere grundig. Jeg er uenig. Et synopsis er et helt livløst handlingsreferat på kanskje 20 sider. Det kreative kommer senere uansett, og du skriver med en helt annen selvtillit når du vet hvor du skal.
Et undervurdert siste poeng når du skriver spenning handler om tempo. Før trodde jeg at man skulle peise på med action, vendinger og cliffhangere fra første side. God krim beskrives ofte sånn. Men leser du det mer inngående, ser du at de beste forfatterne har forstått Hitchcocks gamle maksime: ”The terror is not in the bang, only in the anticipation of it.” Det er først når du tør holde igjen, bruke tid på koloritt og karakterbygging at vi bryr oss om folkene i boken. Det er da det blir spennende. Og det håper jeg at Ulvefellen har blitt.
God lesning!

Aslak Nore

Aslak Nore

Aslak Nore er fra Oslo. De siste årene har han etablert seg som en av de tydeligste stemmene i norsk offentlighet, blant annet med dokumentarbøkene «Gud er norsk» (2007) og «Ekstremistan» (2009). Nore er også kommentator i VG, og sammen med Asbjørn Slettemark skriver han krimbloggen op-5.no. Den kritikerroste thrilleren «En norsk spion» (2012) var Nores første roman om Peter Wessel, og den har fått sin oppfølger i «Oslo Noir» (2014). Hans siste roman Ulvefellen (2017) har høstet gode kritikker.

Nye skrivekurs for skrivespirer

Skrivekurs Foto: Luis Llerena

[dropcap custom_class=»normal»]D[/dropcap]rømmer du om å bli forfatter? Eller ønsker du å bli bedre til å skrive? Kanskje trenger du bare litt påfyll? Denne våren arrangerer Aschehoug forlag igjen skrivekurs for skrivelystne.

[spacer]

Kursene er det Trude Teige og Helga Flatland som står bak; begge forfatterne holder hvert sitt kurs tilpasset deg som ønsker å skrive romaner.

[spacer]

Trude Teige er tidligere journalist og programleder i TV2. Hun har skrevet syv romaner basert på omfattende research. I dette kurset vilhun dele sine beste tips og råd med deg:

All fiksjon er til dels bygd på virkelige hendelser. Men hvilke hendelser fra virkeligheten er spesielt egnet til å skrive om? Og hvordan finner man de gode historiene, hvis man ikke sitter på dem selv? Dette er et kurs om researchmetoder og graving i fortiden.

Kursdato: 28. mars / 25. april

[spacer]

Helga Flatland er en av de fremste forfatterne i sin generasjon. Hun mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for sin første roman og Amalie Skram-prisen for sitt forfatterskap, og er utdannet fra tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication.

Hun vil dele sine egne erfaring og lærer bort de ti tingene hun mener er de viktigste for å kunne skrive: Hvordan lage gode scener? Hvordan skape troverdige karakterer? Hvordan konstruere et plott? Dette grunnkurset er en gjennomgang av skrivekunstens hovedbyggeklosser for deg som vil komme i gang – eller komme videre – med skrivingen.

Kursdato: 21. mars / 18. april

Du finner mer info og bestillingsmuligheter her 

Skrivekurs: god dialog

Foto: Ingeborg Lindseth

Her kan du lese Bjarte Breiteigs skrivetips

Flere skrivetips og inspirasjon finner du her