Kategori: Å skrive

Drømmer du om å lage barnebøker?

Vi i Aschehoug Barn og ungdom er alltid å jakt etter gode, viktige og underholdende fortellinger for barn. Vi leter også etter dere som har lyst til å skrive og tegne dem. Derfor inviterer vi til blinddate mellom uetablerte illustratører og forfattere. En blinddate går som kjent ut på å ta sjansen på noen du ikke kjenner fra før. Denne kvelden er blinddaten mellom en som skriver og en som tegner, og målet er å få noen gode idéer.

I løpet av én kveld skal illustratør og skribent jobbe fram et barnebokkonsept med tilhørende skisser. Målet er å utvikle én eller flere gode idéer som kanskje kan bli bok.
Underveis står våre redaktører til deres disposisjon, og kan komme med tips og råd hvis dere ønsker det. Dette er et opplegg som passer fint for deg som er student eller i etableringsfasen og som lurer på hvordan det er å jobbe med barnelitteratur.

Hvor og når

20. september klokka 18.00 i Aschehougs egne kurslokaler Hesten på Sehesteds plass i Oslo.
Vi serverer pizza og mineralvann/øl.

Påmelding

Påmelding med navn, alder og litt informasjon om deg selv sendes til blinddate@aschehoug.no innen 13. september. Husk å si fra om du er illustratør, skribent eller begge deler!
Vi har dessverre ikke anledning til å gi tilbakemelding på tekst eller illustrasjoner i forkant av blinddaten.

Det er begrenset antall plasser, så det gjelder å være tidlig ute! Påmeldingen er bindende.

En helt spesiell og intens skriveuke i Italia

«Etterdønningene fra kurset er fortsatt sterke. Takk for en fantastisk opplevelse», skriver kursdeltaker Fredrik Tambs tilbake i Norge. En uke med påfyll i et italiensk kloster setter spor. Få innblikk i en vanlig dag på skrivekurs med Demian Vitanza på Il Convento.

Av: Eli Frøvoll Thoresen

Vi er i den vakre Umbriaregionen, tre timer nord for Roma. Bygget vi befinner oss i skriver seg helt tilbake til 1158, da det ble reist som et abbedi viet sankt Peter. Ved ankomsten vår tok Live, ildsjelen bak dette som i dag er et studiested, oss med på omvisning i dette eldgamle komplekset. Allerede da vi rundet hjørnet inn på plassen utenfor klosteret kunne vi høre klokkene kime oss velkommen. Vi skulle snart erfare at de slår hvert femtende minutt -heldigvis kun fra soloppgang til solnedgang. Live viste oss klokketårnet, klosterhagen, søylegangene, det gamle silkefargeriet, olivenpresseriet, vinkjelleren, praktfulle fresker og takmalerier, og sist men ikke minst den frodige åpne hagen med utsikt over landskapet. For et fantastisk sted å være!

Det er den femte av i alt syv morgener i klosteret. Mange er på morgenyoga under de vakre takmaleriene på rommet som pleide å tilhøre abbeden selv. Andre igjen svømmer, mens noen hardt prioriterer å få en ekstra time på øyet etter en intens dag i forveien, og lang kveld med gode samtaler. Etter frokost er det igjen tid for skriveseminar. I går øvde deltakerne seg på «å se» gjennom praktiske øvelser sammen med kursholder Demians gode venn og yogalærer Prem. Dagens seminar starter som de fleste andre av kursdagene i forelesningsform.

Lærdommen gitt av Demian Vitanza har farga mine tanker og jeg håper de snart blir banka ned på papir. Takk for en begivenhetsrik og fin tur.
– Nesteren Hasani

Demian forteller oss om hvordan alle fortellinger er bygd rundt ulike vendepunkt. Det være seg noe så konkret som det å få et barn, å begynne i ny jobb, eller i en mer abstrakt form, som det å få en spesiell innsikt. Videre ønsker han at alle skal notere ned tre vendepunkt fra eget liv. Selv forteller han med innlevelse om scenen som utspilte seg i kulissene for hans eget valg om å begynne å skrive for alvor. Det viser seg nemlig at det var en helt spesiell katalysator som skapte dette vendepunktet hos ham. Noen deltakere deler også viktige hendelser fra eget liv, og gruppa dikter i fellesskap videre på scenene som blir fortalt.

Etter en intens økt er alle klare for lunsj; den blir som vanlig nytt på plassen i ly av de gamle ruinene, like utenfor kjøkkenet. I dag som alle dager her er det rikelig med god lokalprodusert mat: to retter, og hvitvin for dem som ønsker det. Deltakerne diskuterer dagens tema, og noen sier lattermildt at de tror dette kurset er deres viktigste vendepunktet hittil i livet. I dagene etter kurset skriver Kristine på Facebook at hun kjenner hjertet hennes har blitt større innenfor klostermurene, og takker for dette vendepunktet.

Tusen takk for en helt spesiell og intens uke. Kommer til å savne dere alle sammen.
– Irene Myrbostad

Like etter lunsj går mange tilbake til skrivestedene sine. Skjønt ikke alle. I dag har nemlig Live fikset en bil som kjører de som ønsker det til Asissi for å oppleve og hente ny inspirasjon i middelalderbyen der den hellige Frans levde. De som er igjen på klosteret arbeider videre med skrivingen, forbereder seg på personlig veiledning med Demian, eller bare nyter stillheten og de frodige omgivelsene. Slik er det etter lunsj hver dag; det finnes ulike tilbud, som utflukt til en kashmir-fabrikk like i nabobyen, man kan nye massasje av en lokal massør, ta en spasertur til middelalderbyen Trevi, bare tusle rundt i olivenlundene som omkranser klosteret, eller gå opp bakken til landhandelen på jakt etter lokale spesialiteter.

Noen timer senere kommer Asissi-delegasjonen tilbake til klostret -gjennomvåte. Uflaks nok skulle det komme et vanvittig regnskyll akkurat i det de skulle ta fatt på byen. De rekker heldigvis en god og varm dusj før middag (fem-retter!), og muligheten til å ta med varm kamille-te og rødvin inn i det lune biblioteket, en ombygd stall, for kvelden.

Aschehoug Akademi har arrangert mange skrivekurs, men dette er første gang vi har vært hos Live og Il Convento i Umbria. Deltakerne, kursholder Demian Vitanza og undertegnende er takknemlig for de fredelige dagene vi har fått her. Alle deltakerne lyder også samstemte i at Demians kurs var utrolig gjennomarbeidet og inspirerende. I tillegg må ikke hver enkelt av kursdeltakernes innsats undervurderes for helhetsinntrykket av kurset. Både de som lever i litteraturen hele tiden, og de som så seg selv som nye skribenter, utfordret og utfoldet seg til det fulle. Så mye engasjement og inspirasjon på et sted skal man lete lenge etter!

Fra idé til ferdig bok

Går du rundt med en bokidé og lurer på hvordan du skal gå videre med den? Ta en titt på vår forfatterguide.

Manuskript som blir sendt til forlaget, blir vurdert av redaksjonen, og enkelte manuskripter blir i tillegg sendt til ekstern konsulent. Ofte må forfatteren bearbeide manuskriptet i flere runder, og redaktør og konsulenter må lese en rekke ganger. Når manuskriptet er antatt til utgivelse, vil redaktøren sette opp en fremdriftsplan med datoer for levering av manuskriptet til produksjon, korrektur, trykking, levering av ferdig bok til lager og utgivelse.

Hva gjør redaktøren?

Redaktøren er forfatterens viktigste samarbeidspartner i forlaget og jobber tett med forfatteren i alle faser av bokprosjektet. Redaktøren er forlagets prosjektleder og har ansvaret for redaksjonell kvalitet, idéutvikling og planlegging. Redaktøren har også ansvaret for praktisk tilrettelegging av fremdriften fra idé til ferdig bok og er dessuten en aktiv medspiller i bokens videre liv ut i markedet.

Verktøy for deg som vil bli forfatter

Ønsker du skrivetips og -råd, se  Skriveboka av Merete Morken AndersenSkriveboka tar for seg skjønnlitterær skriving, fagskriving og terapeutisk skriving. Dette er boken for deg som ønsker å utvikle din personlige stemme i skrift, og for alle som vil komme i gang med skriveprosjekter. Den kan brukes som et oppslagsverk og er full av smarte råd og knep om skriveteknikk.

Skriveboka er en skrivebibel og en startkabel for skrivelystne. Den handler om hvordan du kan vekke til live språkevnen og forestillingskraften – og bruke skrivingen til å utforske deg selv.

Aschehoug har også skrivekurs for deg som vil bli forfatter.

Les også:

Hvordan sende inn manus

Vil du bli forfatter?

Vi får daglig meldinger fra folk som ønsker å sende oss manus. Her er mer informasjon om hvordan du kan bli forfatter hos oss i Aschehoug.

Få ting er så spennende som å lete etter nye stemmer, nye forfattere og nye bokideer. Vi gir ut skjønnlitteratur og sakprosa for barn, ungdom og voksne. I tillegg utgir Aschehoug Undervisning bøker og digitale læremidler for grunnskole og videregående skole.

For alle skjønnlitterære tekster ønsker vi oss et så fullstendig manuskript som mulig. Innen sakprosa vurderer vi også prosjekter på idéstadiet. Da ønsker vi oss en utfyllende prosjektskisse.

Send gjerne manus elektronisk

→ For skjønnlitteratur: manus.skjonnlitteratur@aschehoug.no
→ For dokumentar og fakta: manus.dokumentarogfakta@aschehoug.no
→ For barn og ungdom: manus.barnogungdom@aschehoug.no

Manuskripter sendt på e-post bør sendes som PDF eller Word-dokument. Vi tar også imot manus sendt via post. Adressen vår er: Aschehoug forlag, Postboks 363 Sentrum, 0102 Oslo. Merk konvolutten med navnet på den avdelingen du ønsker at skal vurdere manuset ditt.

Behandlingstiden for innsendte manuskripter er 2–8 uker, og alle får skriftlig svar. Vi returnerer ikke manus med mindre du ber spesielt om det. Husk å oppgi navn, adresse, epostadresse og telefonnummer, og send gjerne en kort presentasjon av deg selv.

Skrivekurs

Ønsker du å videreutvikle skrivetalentet ditt? Meld deg på et skrivekurs med en av våre mange dyktige forfattere. Følg Aschehoug Akademi på Facebook for informasjon om kurs.

Les også:

Fra idé til ferdig bok

Trude Teige – historien bak fiksjonen

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Han kalte seg Krøsus, og kom til Dikemark som pasient en gang på 1930-tallet. Der ble han værende helt til han døde vel femti år senere. Jeg har møtt tidligere ansatte der, som fremdeles husker ham. Men ingen vet hvorfor han kom dit. Hva feilte det ham? Hvor kom han fra? Hvorfor hadde han aldri besøk av familien – inntil en søster dukket opp like før han døde?

Av: Trude Teige

Det var nesten tre tusen mennesker på Dikemark da det psykiatriske sykehuset var i full drift. Rundt en tredel var pasienter. Blomsterbedene bugnet av farger, plenene var alltid nyklipte om sommeren. Veiene, som slynget seg mellom bygningene, var måket tidlig hver morgen om vinteren. Arbeidet ble utført av pasientene, og de var selvforsynte med absolutt alt. Til og med egne dikemarkpenger hadde de. De var et eget samfunn i samfunnet. Et organisert og velpleid område, der hovedtanken var at arbeid og vakre omgivelser var viktig for pasientenes psyke.

Kontrasten til hvordan det ser ut i dag, er stor. Nå har ugress tatt over mellom de vakre Jugendbygningene, vinduer er tettet med sponplater, mose vokser i vinduskarmene. Maling og murpuss forvitrer og faller av veggene, både innvendig og utvendig.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Men i tredje etasje i huset der Krøsus bodde de siste årene han levde, står alt som det var. Der er det gamle laboratoriet bevart, med utstyr som stammer fra tjue- og trettitallet. På legens kontor, helt innerst, får man en følelsen av at han bare har gått ut for å hente seg en kopp kaffe. Han er straks tilbake. Nei, forresten, skjønner man, han er for lengst død. For dødsmasken hans henger som et bevis på veggen.

På laboratoriet ble alt som gikk inn i og kom ut av en gruppe pasienter målt og analysert i flere år. Forskningen skulle løse gåten: Hvorfor blir mennesker psykisk syke? Fins det en biologisk forklaring?

Det første man ser når man åpner døren inn til laboratoriet er en tekst som er malt inn i skråtaket:

Hic est locus ubi sanguis urinaque arcana vitae aperient.
Her åpenbares livets gåte i blod og urin.

Pasientenes oppførsel ble registrert, blodprøver ble tatt, urin analysert, og avføringen ble tørket og malt til pulver for å finne ut hva som skjedde i pasientenes kropper. I kjelleren finnes fremdeles hundrevis av små glass med slike prøver. Men de 32 hjernene som sto her, er flyttet til Oslo universitetssykehus for å forskes på. De er unike i verdenssammenheng siden de er fra pasienter fra tiden før det fantes psykosemedisiner.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Det var historien om Krøsus som festet seg hos meg da jeg gjorde research om psykiatriens historie på Dikemark. En tidligere sykepleier nevnte at Krøsus hadde hatt sitt eget arbeidsværelse. Hvor hadde det vært? Jeg ruslet rundt bygget han bodde i, kikket inn gjennom skitne kjellervinduer. I ett sto det noen flasker, jeg skimtet flere på et bord der inne, noen kolber og noen slanger var det der også.

Vaktmesteren tok meg med innenfor, ned i kjelleren, gjennom en lang gang med mange dører, han lette seg fram til riktig nøkkel på et stort nøkkelknippe, tvilende til om det fantes noe som var verdt å se bakenfor døren. Men der var det: Krøsus’ rom, der han hadde tilbrakt dager og år med å lage parfyme. Jeg fant krydderposer og flasker, sirlig merket med vakker løkkeskrift: Karmosin og Mandelduft.

Mange flasker var fylte med en gul væske. Kunne det være parfyme? Eller var det urin? Jeg var blitt fortalt at Krøsus brukte å tilsette parfymen ”sin egen dufttone”; Noen dråper av sin egen urin. I det ene hjørnet var det en diger haug med tøyposer, fylte med små og store sorte steiner. Det var diamanter, hadde Krøsus hevdet. Tøyposene hadde damene på systuen sydd til ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman? Trude Teige forteller om arbeidet bak sin nye bok: Pasienten.

Jeg fant også ting han hadde skrevet og signert. Jo, visst fantes det spor etter ham, det var ikke tvil om at dette var hans arbeidsværelse.

Det hadde stått urørt i tretti år.

Jeg får aldri svar på alle min spørsmål om denne underlige mannen. Ingen vet. Ingen kan fortelle. Journalen hans er sperret for innsyn i 100 år. Sannsynligvis ble han gravlagt i en fellesgrav på Asker kirkegård. Ingen er riktig sikker på det.

Men jeg trenger ikke å vite hva slags diagnose han hadde, eller hvor han kom fram, hva som hadde hendt ham, hva han hadde tenkt og følt.

I min fantasi har jeg alle svarene, og jeg kan fortelle historien om en mann som het Krøsus, som bodde på Dikemark hele sitt voksne liv, som laget parfyme og samlet på ”diamanter”. Han som ingen tok notis av, han som hørte og så og observerte. Så mye visste han, at det ble farlig for ham.

Hva ville virkelighetens Krøsus sagt om å være inspirasjonskilde til deler av en krimroman?

Blant de få opplysningene som finnes om ham, er et brev fra Aschehoug, der det framgår at han har sendt inn et manuskript og blitt refusert. Kanskje var det en drøm han ikke fikk realisert; å bli forfatter.

Men så skulle han altså inspirere en forfatter flere tiår etter sin død.

Jo, det tror jeg han ville likt.

Kjøp Pasienten av Trude Teige her

Pasienten er en krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet.

Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia.

Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre.

Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted.

Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Anmeldelser av Pasienten:

Psykiatri på ville veier i stilren og velturnert krim (…) tilfredsstillende krim og vel så det.
– Pål Gerhard Olsen, Aftenposten

Spennande og velskriven.
– Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen

Velkommen til skrivekurs

Drømmer du om å bli forfatter? Bli med på skrivekurs, og kom et steg nærmere å skrive din egen bok.

Drømmer du om å bli forfatter? Bli med på skrivekurs, og kom et steg nærmere å skrive din egen bok.

Grunnkurset

Helga Flatlands kurs inneholder alt du må kunne før du skriver en bok. Hun forklarer hvordan du lager gode scener, hvordan du skaper troverdige karakterer, og hvordan du konstruerer et plot. Hun går gjennom byggeklossene i skrivingen, og kurset egner seg for både de som allerede er i gang med å skrive, eller de som som ønsker å komme i gang.

En moderne familie har mottatt strålende kritikker i høst. Les mer om Helgas nye roman her.

Kunsten å skrive krim

Vil du skrive en krimbok? Tom Egeland holder kurset «kunsten å skrive krim», hvor han deler sine beste tips og triks til deg som ønsker å skrive skikkelig spennende bøker.

Tom Egeland har sendt sin krimhelt Bjørn Beltø på leting etter hva som skjer med oss når vi dør. Les mer om det her.

Skriv en roman av virkelige hendelser

– Alle livshistorier kan bli en roman, forteller Trude Teige. På kurset deler hun av sin kunnskap om å skrive romaner basert på virkelige hendelser.

Les mer om hvordan Trude brukte virkeligheten da hun skrev sin siste krim, Pasienten, her.

Skrivekurs for ungdom

I samarbeid med forfatter Hilde Hagerup arrangeres et eget skriveverksted for ungdom i alderen 13 – 17 år. Hun gir skrivetips og skriveøvelser til den som liker å skrive, og som gjerne vil utvikle sine skriveferdigheter. Hun lærer bort hvordan man skaper gode karakterer og hvordan en virkelig atmosfære kan skapes gjennom skrivingen.

 

Følg Aschehoug Akademi på Facebook

Høstens skrivekurs:

  • Skriveverksted for ungdom (13–17 år) med Hilde Hagerup, 4. oktober
  • Skrivekurs med Trude Teige, 31. oktober
  • Skrivekurs med Tom Egeland, 6. november
  • Skrivekurs med Helga Flatland, 20. november

Meld deg på Skrivekurs her

Alle elsket moren din

Da jeg skrev dette manuset, trodde jeg det skulle bli en bok om krig og fred. Jeg ville gjerne skrive en bok om krig og fred – jeg synes det er helt uhyrlig at menneskene fremdeles produserer atomvåpen i enorme mengder – seksti år etter Hiroshima. Jeg synes det er vanvittig at de statlige militærbudsjettene er enorme mens, mens barn sulter, mens millioner mangler vann …

Av: Toril Brekke

Og det fins en mormor i boka som en gang i blant sier ting jeg synes er klokt og fint om krig og fred. Som for eksempel: Krig er den største synd, mot unge menn og mødrene deres. På loftet har hun dessuten et gammelt kart over nazistenes bevegelser mot Stalingrad, og hun kan peke på kartet og snakke om verdens mest grusomme felttog.

Dessuten ville jeg gjerne skrive en bok med mye musikk. Jeg har med en pianostemmer. Han vet mye. Han kan si at musikk er fint når man er lei seg. Og han sier at musikk kan bygge bro over avgrunner, som avgrunner av krig. Og han kan fortelle at i gamle dager fantes klosterskoler for englesang.

Men da jeg trodde jeg hadde skrevet ferdig og lot en og venninne lese manuset, sa hun: Dette er jo en bok om et stakkars vanskjøttet barn!

Oi. Var det det jeg hadde gjort?

I sentrum er Agathe. Vi følger henne fra hun er fire til hun snart fyller fjorten. Av praktiske grunner lar jeg henne være født samme år som jeg selv og etter hvert flytte til samme strøk som meg og gå i den samme klassen på de samme skolene. Kampen og Hasle. Slik slapp jeg å drive research: Jeg vet hvordan det var i den skoleklassen. Jeg vet hvilke godtesorter som fantes på den tiden. Jeg vet hvor mye en barnebillett på bussen kostet. Da Frode og jeg tok trikken til skogen da vi var seks og åtte år gamle, kosta det ti øre. Da jeg begynte på skolen og dro til Deichmann for å låne bøker, var det steget til 25 øre.

I boka er det ikke Frode og Toril, men Tormod og Agathe som tar trikken til skogen og bader i Ulsrudvannet – uten at de kan svømme.

I boka er det Agathe som kommer hjem igjen uten at mora har savnet henne.

Mora til Agathe er en vakker pianistinne. Mora mi maler bilder.

Agathe vet ikke hvem som er faren hennes. Jeg vet veldig godt hvem som er min.

Slik er dette en fiksjon.

Og det handler altså om ei jente som ikke blir skikkelig sett av moren sin. Hun vokser opp i skyggen av pianistinnen, og det er tegn som tyder på mora ikke er riktig glad i datteren sin, at hun kanskje ikke engang liker henne. For det er Agathes bestevenninne Inger som etter hvert får lære å spille piano av pianistinnen. Agathe får ikke engang lov til å sette seg på pianokrakken. Da kvinker mora: Å, jeg orker ikke høre.

Heldigvis gifter mora seg med pianostemmeren da Agathe er fem. Han lærer henne om musikk, bak moras rygg.

Og en gang får de besøk av en gammel studiekamerat av mora og pianostemmeren, en cellist som bor i Berlin. Og det er han som sier til Agathe: Alle elsket moren din.

Bokas tittel.

Den gangen i studietiden elsket vi henne alle sammen, sier han. Hun var så vakker! Hun var så flott.

Men hun skulle aldri fått noe barn. Agathe skjønner det langsomt utover i boka. Mora ville ikke hatt henne. Mora ville vært ute i verden, på podier, og spilt.

Så er det kanskje dessuten også en bok om en stakkars mor?

Akkurat som ordene om krigen, ligger spørsmålet om hva som har skjedd med pianistinnen, under, gjennom fortellingen. Og kanskje svaret er et helt annet enn det venninnen Inger lanserer mot slutten av boka: Jeg tror Isak – pianostemmeren – er faren din. Jeg tror mora di lå med en hel haug, sånn at hun ikke visste, men at hun etter hvert mente det måtte være han, på grunn av det lyse håret og de blå øya.

Men kanskje likevel ikke.

Toril Brekke ville skrive en bok om krig og fred, men Alle elsket moren din endte opp med å handle om et barn som ikke blir sett.

Alle elsket moren din

Året er 1949. Agathe blir født inn i en fargerik familie der hver især har lengsler de bærer på i det skjulte. Men aller størst er Agathes lengsel; etter å bli sett og passe inn.

«Hvem er faren min?» Agathe spør flere ganger, men moren hører det visst ikke. Hun vokser opp i skyggen av en mamma som ikke ser henne, en pianistinne som helst ville vært et helt annet sted, på et konsertpodium i London eller Paris. Mormor, som er Agathes trygghet, måtte selv en gang gi opp drømmen om å bli operasangerinne da hun forelsket seg og ble med barn. Attpåklatten onkel Jannik ønsker aller mest å oppleve verden og slett ikke studere, slik foreldrene vil.

Vi befinner oss i Oslo på 50- og 60-tallet. Istedenfor å finne faren sin, får Agathe en ny stefar og må flytte fra mormor og morfar på Bekkelaget til et nytt boligfelt på Valle-Hovin. Der får hun gjøre som hun vil, og det hun vil, er både fantastisk og iblant livsfarlig.

Kjøp Alle elsket moren din her