Skattepengene som forsvant

IT-prosjekter som sprekker med summer tilsvarende et lite lands bruttonasjonalprodukt, rasteplasstoaletter som er dyrere enn en villa, stupetårn til nærmere 30 millioner og forsvarsanlegg som legges ned halvannen time etter åpning. Dette er bare noen av sakene i Henning Carr Ekrolls Skattepengene som forsvant.

Med undertittel Hvordan kaste bort 1,9 milliarder kroner på ingenting – og andre kostbare historier om offentlig sektor i verdens rikeste land forteller Ekroll med skarp og vittig penn hvor galt det kan gå når politiske ambisjoner, naiv tro på egen fortreffelighet og en tilsynelatende utømmelig pengesekk sauses sammen.

UTDRAG: Penger i dass

Statistisk sentralbyrå samler inn data om mye rart. For eksempel hvor mye tid vi bruker daglig på å ta på oss klær, vaske kroppen og gå på do. I 2010 var fasit at tallet hadde gått noe ned siden 1971, men det lå fremdeles på litt over én time i døgnet.

De fleste tenker kanskje ikke så mye over det, men mennesker bruker mye tid på toalettet i løpet av et år – spesielt etter at smarttelefonen gjorde sitt inntog som bakteriebærende tidtrøyte. Og så er det gjerne slik at behovet melder seg når det passer dårlig. Dette har veiplanleggere tatt høyde for, og derfor er det plassert ut toaletter på rasteplasser langs de mange veiene som snirkler seg mellom fjell, daler og fjorder i kongeriket.

Så, hva skal den slags koste? Jeg er ingen ekspert på sanitærinfrastruktur, men merker meg at man kan få kjøpt et komplett, prefabrikkert toaletthus i stål med to toaletter, vask og varmeovn for 44 900 kroner. Risikoen for hærverk og stor slitasje gjør at veitoalettene også bør være ekstra solide innvendig, men med ovennevnte utgangspunkt virker det ikke urimelig at det burde være mulig å få til kurante toalettløsninger for noen offentlige hundretusenlapper.

Men prefabrikkerte løsninger er langt unna ambisjonsnivået veimyndighetene i mange tilfeller har lagt seg på når de har bygget offentlig finansierte toaletter i Norge de siste årene. Det kan virke som om målet i en del tilfeller er at det ikke er naturen, men toalettene som skal være det besøkende husker når de snakker om turen til Norge over middagsbordene i Nederland, Tyskland, USA og Japan. Spydspissen i arbeidet med å gjøre norske toaletter verdenskjente har vært Statens vegvesen.

– Toalettene er fyrtårnene våre, har presseansvarlig Per Ritzler i Nasjonale turistveger sagt til Dagsavisen.

Illustrasjon: Tegnehanne

Hva koster et toalettfyrtårn? To tilfeldige eksempler kan være toalettene på rasteplassene langs nye E6 ved Espa i Hedmark, et sted som ellers kun er kjent for sitt heftige salg av mer eller mindre nystekte boller. Her er det satt opp to små toalettbygninger. Dekket av røde plater, og litt runde i formen, ligner de ikke mye på fyrtårn – de ser mer ut som to digre, stiliserte jordbær. Hver av dem kostet seks millioner offentlige kroner, omtrent det samme som man måtte betalt for 133 prefabrikkerte toalettbygninger eller en nær 200 kvadratmeter stor nyoppusset enebolig i Hamar.

Det finnes også en del eksempler på at toalettresultatene ikke alltid er helt på nivå med ambisjonene. Vi kan ta en tur til Senja i Troms, som kan smykke seg med hele to storslagne toalettbygninger som har fått nasjonal oppmerksomhet.

Den mest iøynefallende er «gulldassen» i Ersfjord, en gullfarget bygning med toalett og dusj. Toalettet er ifølge NRK ment å fungere som en «turistmagnet» til bygda med 28 innbyggere. Bygningen ble åpnet sommeren 2015 med stor festivitas, eller «taler, kaker og kulturelleinnslag», som det gjerne heter. Dassen kostet skattebetalerne 3,75 millioner kroner, noe som gir en kvadratmeterpris på 300 000 kroner. Det er en høyere pris enn det man på den tiden måtte ut med for en leilighet i de dyreste delene av Oslo, ifølge Nordlys.

Allerede nå vil kanskje enkelte lesere, og spesielt de som har bil, gjøre seg noen tanker. Kanskje er disse tankene noe i retning av «oi, det var nokså dyrt, kanskje man kunne bygget en litt rimeligere toalettbygning og heller brukt litt mer penger på å fikse hullete fylkesveier, siden det bare på disse er et vedlikeholdsetterslep på 59 milliarder kroner».

Tja, det er et forståelig spørsmål å stille seg, det. Men her kunne Statens vegvesen bidra med beroligende ord til Nordlys-lesere som muligens ville mene at pengene heller kunne blitt brukt på skrikende nødvendig veivedlikehold.

– Disse pengene er øremerket fra Stortinget for å lage spektakulære bygg og dekorere langs strekningene som har status som Nasjonal turistvei, og kan ikke brukes på noe annet. Pengene ville aldri ha blitt brukt til asfaltering og lapping av veier uansett, sa Vegvesenets mann.

Nå som vi har ryddet denne mulige misforståelsen av veien, la oss se nærmere på hvordan det gikk med Ersfjords nye, gullkledde sanitærstolthet.

Det var god stemning da toalettet ble åpnet, og nysgjerrige sommerturister stakk innom både for å ta en titt og for å gjøre sitt fornødne. Så langt, så vel, med andre ord. Men så kom høsten. I oktober ble gulldassen stengt for vinteren, og det var ikke planlagt at den skulle åpne igjen før i mai. Årsak: Den var ikke bygget for å bli brukt i kulden.

La oss dvele litt ved dette: Vegvesenet hadde altså bygget et toalett til en kvadratmeterpris på 300 000 kroner, men de hadde ikke funnet det nødvendig å dimensjonere det for å tåle værforholdene som preger landet nord for polarsirkelen mesteparten av året. Her kan det være greit å minne om at toaletthuset til 44 900 kroner, som jeg var innom innledningsvis, var utstyrt med varmeovner.

Turister som møtte låste dodører gjennom det halve året toalettet var stengt, valgte den tradisjonelle og lettvinte løsningen. Det førte naturlig nok til at en ubehagelig odør spredte seg rundt Senjas gullklump.

***

Et lite stykke unna, på Tungeneset, står det et annet utetoalett i millionklassen, med prislapp 1,3 millioner kroner. Det kostbare avtredet ble åpnet i 2012 og er oppført som en spennende geometrisk kombinasjon i tre og betong. Også dette ble stengt på vinteren – av samme årsak som nevnt over: Det tålte ikke kulden. Resultatet var den samme stanken som man kunne kjenne utenfor gulldassen, meldte NRKs utsendte da kanalen var på besiktigelse i april 2016.51 Senere samme år ble det klart at milliondassen var bygget i rasfarlig område, og at det ikke vil være mulig å bruke den i det hele tatt før området eventuelt er rassikret.

Noe lenger sør, i Hellågå i Nordland, ligger en annen offentlig finansiert toalettbygning. Rasteplassen med toalettbygningen i herdet glass og børstet stål hadde kostet fem millioner kroner da den åpnet i 2005, men bygningen har vært forfulgt av små og store problemer som har ført til at den enten har vært uten vann, full av avføring eller stengt.

Ett år etter åpningen, i 2006, konstaterte lokalavisen at det fremdeles ikke var mulig å benytte seg av toalettet, blant annet på grunn av et problem med en svært egenartet sisterne som måtte spesialbestilles. I mellomtiden hadde Vegvesenet sørget for å teipe over alle skilt som kunne gi inntrykk av at det fantes et toalett på stedet.

Sommeren 2014 møtte besøkende låste dører på grunn av krøll med strømforsyningen. Året før var det også problemer: Hele toalettanlegget manglet vann. Ingen hadde tatt ansvaret for å fylle diesel på aggregatet som gjorde at vannpumpen virket.

Porsgrunn kommune ønsket også å bli satt på toalettkartet, så politikerne brukte 3,4 millioner skattekroner på et flytende, universelt utformet toalettanlegg. Tankegangen bak dette var grei nok: Det ville bli dyrt å sprenge plass til et toalettanlegg på land, og et flytende toalett kunne flyttes dit det var behov for det.

Problemet oppsto da kommunen plasserte anlegget i et friområde der man ifølge NRK måtte forsere flere hundre trappetrinn for å komme til toalettet. Så da det rullestolbrukervennlige toalettet skulle testes av en rullestolbruker, måtte vedkommende fraktes til stedet i båt. For de mer mobile var det heller ikke uproblematisk å benytte toalettet. Flytekonstruksjonen gjorde at hele innretningen ble litt ustabil, og ordfører Robin Kåss påpekte at det kunne være lurt å sitte når man skulle tisse.

Til slutt: I Kvam i Hordaland brukte Statens vegvesen og fylkeskommunen 1,2 millioner kroner på å bygge et toalett som skulle gjøre livet mer behagelig for de mange turistene i området. Men likevel ble det stengt. Årsak: De involverte ble ikke enige om hvem som skulle betale for å holde bygningen ren.

Flere historier finner du i Skattepengene som forsvant