Sidsel Dalen ble inspirert i Rio de Janeiro

av

Av: Anne Cecilie Remen

S

idsel Dalen har skrevet sin andre krimroman. 21 dager er en triller om menneskehandel, grådighet og korrupsjon i oljebransjen. 

Vi møtes en solfylt ettermiddag på Lorry i Oslo. Manus er levert, Sidsel er lykkelig, men sliten.
– Å skrive en roman er jo litt psyko. Du er alene over lang tid, i en verden du skaper selv, sier hun og drar luggen bort fra ansiktet.

Korrupsjon

21 dager er en intens, velskrevet og rå oljethriller. I romanen møter vi igjen frilansjournalisten Mia Mikkelsen fra Dødelige dråper. Denne gang oppdager Mia at mannen hun var på vei til å intervjue, er brutalt drept. En prostituert jente, Anna , er øyenvitne til drapet og flykter fra åstedet. Mia begynner å grave i mannens fortid og kommer på sporet av korrupsjon, kjøp av sex og utpressing koblet til oljeindustrien. Samtidig følger vi Annas flukt fra drapsmennene og hennes fortvilte leting etter lillesøsteren. Om 21 dager blir søsteren 13 år, og da vil de som holder henne fanget, tvinge henne ut i prostitusjon.

Da Sidsel debuterte som forfatter i 2011, skrev Dagbladet blant annet. «Hun får James Bond til å fortone seg stillferdig.»
– Det med James Bond tar jeg som et kompliment, sier hun.
– Jeg ønsker å skrive med driv. Bøkene mine skal ikke være kjedelige.

Begge thrillerne hennes er fra oljebransjen. Hvorfor er olje så spennende å skrive om?
– Olje er den suverent viktigste næringen i Norge og berører livet til veldig mange mennesker. Det er en bransje med store penger, mye makt, sterke følelser og teknologi helt i front, avansert på linje med romfart. Alt dette fascinerer meg. Dessuten vet de fleste lite om bransjen.

Mørk og dyster

Historien i Dødelige dråper foregår i oljelandet Brasil. Boken er fargerik, fremmedartet og har mye humor. Handlingen i 21 dager er lagt til  vinterkalde Oslo, fortellingen er mer dyster og mørk.
– Jeg ønsket å lage en oppfølger som var helt annerledes.

Likevel møter vi flere av de samme personene fra den første boken. Mia Mikkelsen er hennes heltinne. Hun er ikke er redd for å oppsøke mildt sagt farlige situasjoner. Hun går sine egne veier, har et komplisert forhold til sjefen og til faren sin og et turbulent kjærlighetsliv. Det tilsynelatende
vellykkete paret Didrik og Iselin, som hadde biroller i Dødelige dråper, har Dalen gjort til hovedpersoner denne gangen.
– Felles for begge bøkene mine er at jeg ønsker å pirke i den norske selvgodheten. Vi tror at vi er så fordømt ærlige i landet vårt, sier hun engasjert.
– At vi er mer hederlige enn andre folkeslag. Det legitimerer at vi kan holde mer hemmelig i Norge.

Ideen til plottet i 21 dager fikk hun mens hun bodde i Rio de Janeiro.
– Det begynte med et tips, sier Sidsel.
– I Brasil råder fullstendig åpenhet mellom selskapene som konkurrerer om lisenser til å finne olje. I Norge er det motsatt: Ingen utenforstående får vite hvorfor et oljeselskap vinner frem i kampen om et felt. Det vekket min nysgjerrighet.

– Mener du at boken beskriver en realistisk virkelighet, tror du slik råskap, korrupsjon og utpressing virkelig foregår i norsk oljebransje?
– Transparency International har plassert oljebransjen på topp når det gjelder global korrupsjon, sier hun.
– Det er naivt å tro at det ikke skjer i Norge, hvor så mye bestemmes bak lukkede dører.

Dalen burde vite hva hun snakker om. Bak seg har hun mange års erfaring fra bransjen, både som journalist og som PR-rådgiver for et stort oljeselskap.
– Sidsels yrkesbakgrunn er en stor styrke for henne som forfatter, sier redaktør Øyvind Pharo i Aschehoug forlag.

Jeg ønsker å pirke i den norske selvgodheten. Vi tror at vi er så fordømt ærlige i landet vårt.

Lovløst samfunn

Menneskehandel er et annet sentralt tema i 21 dager. Sidsel har lenge ønsket å skrive om trafficking. Helt siden hun som ung ble vitne til at en prostituert ble rundjult av to menn ute på gata. Det endte med at Sidsel ble med på Legevakten.
– Der kom spørsmålet om politianmeldelse, men hun ville ikke. De hadde nemlig barnet hennes.

Det opprørte Sidsel at det ikke fantes noe hjelpeapparat i denne situasjonen.
– De fleste ofre for menneskehandel er ikke norske statsborgere, de leverer ikke inn stemmeseddel ved valg og er ikke stemmekveg for politikerne. Derfor blir de sjelden prioritert.

I 21 dager utnyttes unge kvinner fra Øst-Europa rått av brutale halliker og av hensynsløse direktører i samfunnets øverste sjikt.
– Olje og finansbransjen blir kalt  den siste mannsbastion. I boken brukes prostituerte for å lure menn til å gjøre dumme og deilige ting, som gjør dem svake for press i etterkant, forteller hun.

Den vanskelige bok to

– Hvordan har det vært å skrive bok nummer to, lettere eller vanskeligere?
– Begge deler. Jeg har lært mye av Dødelige dråper. Samtidig har jeg ønsket å eksperimentere og har prøvd meg frem. Det har vært mange runder med manus.

Og redaktøren er tilfreds.
– Sidsel har høyt tempo og skjønner betydningen av fremdrift. Hun har et blikk for menneskelige svakheter som gjør at hun har innlevelse i karakterene, og som også gjør at hun gir forsonende trekk til karakterer som ellers ville fremstå som stereotyper. Hun har glimt i øyet og sans for humoristiske og satiriske detaljer som bidrar at man kan puste ut innimellom all spenningen, sier Pharo.

Galskap og terapi

– Du skriver som en mann.
– Gjør jeg? Hva mener du?
– Det er rått og direkte. Det er ikke mye pus, unger, bleieskift og svigermor i bøkene dine.
Sidsel ler.
– Det stemmer sikkert. Jeg er rett på, både som person og forfatter.

– Hva tenker du om kritikken som enkelte anfører mot utviklingen innen krimlitteraturen, at det  er blitt for mye vold og stadig mer utspekulerte drapsscener?
– Jeg synes ikke noe om å styre utviklingen i en bestemt retning. Forfattere bør få bruke sin fantasi på alle tenkelige måter. Som leser elsker jeg å bli overrasket!

Sidsel er god til å finne de rette ordene. Språket flyter, persongalleriet er fargerikt og variert, og som leser er det lett å la seg rive med av handlingen.
– Ønsker du å underholde eller har du en større motivasjon for å skrive?
– Jeg oppfatter mine bøker som underholdning, men ønsker selvsagt å si noe om samfunnet, om ting som opprører meg. Sånn sett blir skrivingen en ventil. Å skrive er ikke bare galskap, det er også terapi.

Anne Cecilie Remen er journalist og vaktsjef i NRK. Hun debuterte i 2011 med kriminalromanen På direkten.

Mer om Dødelige dråper