Se alt, vær så snill

Friby-antologien "Å kysse en ørken. Å kysse en myr."

«Det har alltid plaget meg at sannheten ikke får plass i ett hjerte, i ett sinn, at sannheten er splintret. Det finnes mye av den, den er mangfoldig, og den er spredt rundt om i verden», sa den tidligere fribyforfatteren Svetlana Aleksijevitsj under nobelforedraget i 2015.

Tekst: Johanne Fronth-Nygren

Boka du holder i hånda er en samling sånne splinter. De er mangfoldige og kommer fra ulike steder. Lest sammen og opp mot hverandre, gir disse tekstene et bilde av verden i dag. Ikke et tabloid og entydig, men et sammensatt, sprikende, ofte vondt, ofte godt bilde. De tretten forfatterne som her presenteres på norsk har kun to ting til felles, og selv disse skjuler store forskjeller: De har alle opplevd å bli forfulgt i hjemlandet på grunn av det de skriver, og de har alle som følge av dette kommet til Norge som fribyforfattere. De er iranske, irakiske, eritreiske, libyske, bangladeshiske, aserbajdsjanske, syriske og tsjetsjenske forfattere – men de er også norske forfattere nå. Denne antologien er også en samling splinter av sannhet om Norge i dag.

Det er bare drøye sytti år siden Norge manglet ytringsfrihet. De eldste blant oss husker det fortsatt, for de yngre av oss er det en generasjon eller to unna. Selv vokste jeg opp med en far som hadde måttet flykte til Sverige da jobben med illegale aviser ble for farlig. Sensuren under krigen er del av den historien vi kan lese fribyforfatternes arbeid inn i. Under den tyske okkupasjonen fantes det ingen fri presse eller forlagsdrift. Usensurerte nyheter og litteratur ble skrevet og spredt i illegale aviser – og i eksil. Den gang, som nå, var sannheten splintret over landegrenser. Fra Storbritannia og Island skrev Nordahl Grieg til folket i det okkuperte hjemlandet, til ungdommen som ventet i Sverige, og til alle som kjempet i utlendighet. Han skrev om «smertens og fengslenes Norge» og den «angiverangst og terror» som er «verre enn brennende byer». Friheten ble først utgitt i Reykjavík i 1943. I diktet «På Tingvellir» skriver han om eksilet hos islendingene: «Dog, – var de utenfor krigen, gikk folkets sinn mot det fjerne / til hver som kjempet for frihet; og hjelp ga de aldri vår fiende. / Slik følte vi at vi møtte en fred som var ikke forgiftet.» 

Nå er det vår oppgave å la forfattere som søker tilflukt hos oss møte en fred som ikke er forgiftet. Her skal det være mulig å skrive om krig og undertrykkelse som denne gang foregår utenfor Norges grenser. Her skal det også være mulig å skrive om det hverdagslige, om kjærlighet, seksualitet, familieliv, kunst eller gudstro. Om hva man vil, i hvilken form man vil. Det er det som er ytringsfrihet.

Fribyene er ment å bidra til dette. I Norge ble ordningen opprettet på midten av 1990-tallet, og teller i dag sytten byer, fra Tromsø i nord til Kristiansand i sør. Byene forplikter seg til å være vertskap for en forfulgt skribent eller kunstner med eventuell familie i to år. Forfatteren får bolig og livsopphold, og fribyen skal legge til rette for at hun kan utøve yrket sitt. De norske fribyforfatterne kommer som kvoteflyktninger, og har rett til å bli boende i landet etter at den første toårsperioden er over. Så langt har over sytti forfattere fra mer enn tjue land kommet til Norge gjennom ordningen. Fra 2006 har de norske fribyene vært med i det internasjonale fribynettverket ICORN (International Cities of Refuge Network), som har sekretariat i Stavanger og består av mer enn sytti byer i Europa, Nord- og Sør-Amerika. Norsk PEN har siden starten fungert som rådgiver for de norske fribyene. Organisasjonen har i dag en egen fribykoordinator med ansvar for å følge opp forfatterne og bidra til at arbeidet deres blir formidlet til publikum.

Nordahl Griegs opplesninger i radiosendingene fra London samlet motstandsbevegelsen under krigen. Nå bidrar mange fribyforfattere til opposisjonen i hjemlandet via blogger, podcaster og sosiale medier. Kontakten mellom forfatterne og publikummet de har reist fra er fortsatt viktig. Men hva med publikummet de har kommet til? Den kontakten kan ikke oppstå uten oversettelse. Mange fribyforfattere lærer seg raskt norsk, for andre tar det lengre tid. Uansett er det vanskelig å få den språkfølelsen som trengs for å skrive litteratur på norsk. De fleste forfatterne fortsetter å skrive på morsmålet, og det er oftest et språk norske forlag ikke behersker. Forlagene leser engelsk og andre europeiske språk. Hos oversetterne er det mer variasjon, men ikke på langt nær nok. Resultatet har vært at fribyforfatterne i liten grad er blitt oversatt og lest av det norske publikummet. De har friheten til å skrive, men ikke friheten til å bli lest og delta i den litterære offentligheten de er omgitt av.

I 2015 organiserte Norsk PEN et verksted sammen med Norsk Oversetterforening på Kapittel-festivalen i Stavanger. Prosjektet fikk navnet «Tekst i flukt». Året etter tok oversetterforeningen over prosjektet og har drevet det siden. Hvert år møtes fire nye fribyforfattere og fire oversettere til samarbeid i to dager. Noen ganger må oversettelsene gå via engelsk, noen ganger direkte fra originalspråket. Tolker, ordbøker og nettsøk er til god hjelp, men det viktigste er møtet mellom forfatter og oversetter, som sammen snakker frem en norsk tekst på tvers av språkgrensene. Mange av oversettelsene du kan lese i denne boka har sin begynnelse i disse verkstedene. De er blitt lest opp for festivalpublikummet, men har ikke funnet et trykt hjem før nå.

Denne antologien, som Norsk PEN har tatt initiativ til i samarbeid med Aschehoug, viser noe av bredden hos fribyforfatterne. Det er likevel mange som ikke er representert. Fribyordningen har de senere årene inkludert musikere, karikaturtegnere og filmskapere. Dette er en skjønnlitterær utgivelse, som også betyr at bloggere og journalister ikke er med. Av de tretten som presenteres, er flesteparten poeter. Alle er distinkte stemmer, med ulike historier, fra forskjellige litterære tradisjoner. Utvalget er gjort med tanke på kontraster, overlappinger og helhet, med tanke på det Aleksijevitsj beskriver som den mangfoldige sannheten. Som leser bes du – med sluttlinjen fra et av Ahmedur Rashid Chowdhurys dikt – om å «se alt, vær så snill.»