Vestindiakvintetten

Svart Babel er femte og siste boken i Fartein Horgars imponerende romanserie om Danmark-Norges kolonitid, fra 1672 til 1917. Vestindiakvintetten fullføres herved.

Nå er slaveeventyret i Dansk Vestindia over. Øyene er nærmest verdiløse. Midt under første verdenskrig blir de kjøpt av USA.
Denne dagen, 31. mars 1917, står Lazarus Lamar bak disken i apoteket i byen Charlotte Amalie på St. Thomas. Kundene er få. Han har tid til å tenke på alle fortellingene pleiemoren Lucina fortalte ham. Hun var markarbeider og banjospiller og lovet seg selv aldri å sette barn inn i denne vederstyggelige verden. Likevel ble hun pleiemor til to.

Lazarus Lamar samler trådene. Han vil følge Lucinas råd om å skrive ned historiene, gjøre dem til sine før andre tar dem. Slik ble «Vestindiakvintetten» til. Her er siste del av eventyret; historien om Andreas. Han som drømte om å male verden vakker.

Les utdrag fra Svart babel:

Lazarus Lamar 

A.H. Riises Apothek, Charlotte Amalie, St. Thomas, 31. mars 1917 

Den dagen de ble amerikanere, kom Lazarus Lamar til å huske på pleiemorens fortellinger om bestemoren hans. Hun, Sophie, var kommet fra Calcutta i Østindien til Bethlehem Plantasje på St. Croix, i Vestindien. Her ble hun ikke lenge. Pleiemoren, Lucina, hadde noen teorier om Sophies bortgang. Ikke alle samsvarte med det faktum at hun døde i barsel, men alle involverte Herrens uransakelige veier. Lucina hadde snakket om menneskets lodd så langt tilbake som han kunne huske, og det var omkring treårsalderen. Folk som kjente henne, kalte henne Gamlemor, som om hun aldri hadde vært ung. 

Lazarus Lamar fant ikke det så underlig. Han husket henne ikke som annet enn et innrøkt skinn med skarp tunge. Denne ble bare mildnet når hun sang. Det skjedde ikke ofte, og sangen ble alltid avbrutt av jeremiader over tapet av en banjo som hun arvet av en elsker som lot henne i stikken en gang han fryktet å ha satt barn på henne. 

Ja, ja. Lazarus Lamar står og mimrer. Lener albuene på disken. 

Mens hele byen er ute under den blendende sola og feirer at de slutter å være danske, står Lazarus Lamar inne i halvmørket bak A.H. Riises Apotheks disk og holder på med sitt. Han holder fortet. Eller apoteket, da. Holder minner ved like. Minner så gamle, og fra så mange steder, at de ikke er hans egne. Neppe pleiemorens heller. Ikke alle. Så gammel var hun ikke, og bereist var hun langtfra. 

Et minne er uomtvistelig Lazarus Lamars eget. Det står levende for ham. Lucina tok ham på fanget. Det var den samme dagen som St. Croix Avis brakte en notis om hudfarge, som plantasjens oppsynsmann leste høyt en morgen før arbeidet tok til. Han hadde hyttet avisa mot markarbeiderne, og innprentet dem betydningen av forskjellen på en farget person og en svart person. En svart, sa han, er en neger uten en dråpe hvitt blod i årene. Å kalle en slik person farget er å krenke alt europeisk. Det er å krenke Herren. 

Lucina kunne ikke lese, og hadde vondt for å tro at slikt sprøyt kunne stå på trykk i en avis. Det var da hun informerte Lazarus om viktigheten av å beherske lesekunsten. 

Så satte hun i gang med eventyrene sine. Snart var guttungen helt ør i hodet av beretninger om slaveopprør og massakrer, skipsforlis og mytteri, oppviglerske trubadurer som fikk tilhørerne til å gå fra konseptene med sangene sine, frinegre som ikke ante hvordan de skulle håndtere friheten, og frinegre som var et evig gnagsår for kolonien, spøkelser som viste en forskremt jentunge veien gjennom skauen, og fregattfugler som løftet samme jenta trygt i skjul i en fjellhule. Det var historier om kyss så lidenskapelige at de endret et liv i begge retninger. Mennesket er en lettbevegelig og skjør tingest, sa Lucina, det skal du ha klart for deg, gutt. 

Disse hjerteskjærende kjærlighetshistoriene!

Og så historier om guvernører så onde at det halve kunne vært nok. 

En gang da hun måtte trekke pusten, rakk han å skyte inn et spørsmål om hvordan så mange fortellinger kunne befinne seg inni et hode som, sett i etterpåklokskapens lys, på dette tidspunkt virket å være tømt for fornuftig innhold. Da kom det en forklaring så vidløftig at man måtte være under fire år for å tro på den. Denne forklaringen ble avsluttet, ganske bryskt, med at dette skulle han ikke bry seg med. 

Lucinas eventyr

«Du kommer til å lære å lese og skrive. Jeg kan jo ikke det. Hva skulle det være godt for i min jobb? Jeg kan, kunne, mye annet nyttig, men lese og skrive lærte jeg aldri. Du må lære det», formante hun. «Kommer ingen vei uten.» Så sa hun: «Nå får du disse historiene av meg. En vakker dag skriver du dem kanskje ned. Det kunne vært lurt. Da blir det dine historier. Når det kommer til stykket», sa hun og klemte ham, «er dette alt vi eier. Alt kan tas fra oss, men minner kan ingen ta fra oss, og skriver du dem ned, blir de virkelige. Da lever de evig. Historier som er skrevet ned, blir til engler. Det jeg forteller deg har jeg ikke fortalt noen andre. De er våre minner. Våre fortellinger. Det vil komme andre som skriver. Andre vil fortelle våre historier. Folk som ikke eier dem, vil skrive dem. For det er gode historier, nemlig, og er man en som forteller, skal man være bra dum for ikke å gjøre dem til sine. Og så vil det komme dem som sier at historiene ikke er sanne. At slikt noe aldri har skjedd. At ingen hvit mann var så slem. At ikkeno’ kyss har slik kraft. At fregattfugler ikke bedriver sånne kunster, fregattfugler er tjuver, ikke hjelpere. At spøkelser ikke finnes. At sånt snakk bare er noe man skremmer ungene med. Men du må lære å skrive, og når du har lært deg kunsten, skal du skrive det ned i en bok. For alt jeg sier er sant, og du skal skrive historiene ned så de kan bli budbringere som kommer med gode råd når gode råd er dyre, hjelpere som baner vei for oss gjennom livets villnis, kanskje engler til og med, Herrens engler som våker over oss.» 

Lazarus Lamar hadde ristet på hodet, og hun hadde sagt, godt, godt, som om det ikke spilte noen rolle hva han mente om saken, og fått et fjernt uttrykk i øynene, et han aldri hadde sett før, enda han, sånn virket det nå, hadde tilbrakt det meste av sine fire første år på det fanget, og så hadde hun sagt: «Du virker å være et klokt barn, Lazarus. Dette er arven jeg gir deg.»

Så døde Lucina. 

Da hadde Lazarus Lamar kjent en strøm av varme flyte fra hennes kropp og inn i sin. Bedre følelse hadde han aldri kjent før. Sant å si, ikke siden heller.

Han visste ikke da hva som skjedde. Han hadde tenkt mye på det i årene som fulgte. Det som skjedde var at alle fortellingene ble hans, dem hun hadde fortalt og dem hun aldri rakk å fortelle, flommet inn i ham. Minner så gamle og usammenhengende at de kanskje var uten rot i virkeligheten. Men budbringere og veivisere var han sikker på at de var. Kanskje engler, til og med.

Sagt om Svart babel

«Fartein Horgar har fullført sin serie om dansk-norsk slavehistorie. Og han har fullført den med stil.»

Trond Bruland, Adresseavisen

«En medrivende fortelling om menneskelig fornedring og ukuelig styrke og verdighet.»

Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«For første gang her hjemme er denne brutale virkeligheten nå presentert i romanform, fortalt levende og innstendig nedenfra og innenfra. (...) Også et umenneskelig system består av mennesker av alle avskygninger, og derfor gir dette storverket både innsikt og litterære opplevelser.»

Tore Linné Eriksen, Klassekampen

Benjamins reise

Benjamins reise er fjerde bind i Vestindiakvintetten som spenner over 250 års dansk kolonivelde i Karibia. Etter napoleonskrigene har de fleste kolonimaktene avviklet slavehandelen, men trafikken fortsetter med sjørøvere som aktører. Benjamin gjør opprør mot sin eier og rømmer med piratskuta Sweet Rosie. Seilasen tar ham fra St. Thomas via København og Bergen til slaveraid langs Afrikas vestkyst, og tilbake til et Karibia i opprør.

Han avanserer fra dekksgutt til skipslege og til slutt, omflakkende trubadur. Han møter nye ideer om menneskeverd uavhengig av hudfarge, frihetskampene som utspiller seg i koloniene, og ikke minst en mystisk kvinne. Ferden bringer erkjennelse om egne røtter og kulminerer i revolusjonen som bringer slaveriet til opphør i 1848.

Les utdrag fra Benjamins reise:

Det var mens han var inne i Fort Christian for å klage på skattetrykket som planterne led under, at mor og jeg kom til å overhøre en samtale mellom byfogden og overpolitimesteren. Den handlet om at en bevegelse som var startet i England, hadde spredt seg til Danmark. En biskop og skolemann ved navn Nikolai Grundtvig, hadde oppretta en komite som skulle arbeide for å avvikle hele slaveriet.

«Hvordan skal det gå til?» sa mor. Omtrent det samme sa massa Armauer Hauge da han kom ut av fortet igjen, skysset mor opp i kjerra og satte seg foran med tømmene over knærne mens han ventet på at jeg skulle laste opp varene vi hadde kjøpt.

Tanken på denne Grundtvig og komiteen hans kverna i hodet mitt da massa Armauer Hauge seinere den dagen, ropte: «Benjamin! Hent kikkerten og bli med ned til sjøen!»

Jeg lot som om jeg ikke hørte. Skottet til siden, der lillesøstera mi, Rejela, gikk og nappet bomull løs fra plantene, og stappet det i en lang sekk som hun slepte etter seg. Kom det til markarbeid, var ikke Rejela så rask som oss andre. Hun var en drømmer, selv om hun ellers var kvikk nok. Mesterknekten var etter henne hele tida, men hun glemte seg i ett sett likevel.

Rett som det var stansa hun og ga seg til å glane opp mellom trekronene. Så hun noe fint eller rart, en pelikan med en fisk i nebbet, en skrikende flaggermus, de oransje frynsene som kvelden før en storm får skyene til å ligne utgangssåret fra en pistolkule, hva som helst, så nappet hun meg i ermet, pekte og sa, se der, Benjamin!

Tanken på denne Grundtvig og komiteen hans

kverna i hodet mitt hele dagen

Massa Armauer var allerede langt nede i stretet, men mesterknekten var påpasselig, og nå spratt han opp, kveilet pisken ut og ga meg et rapp over ryggen mens han bjeffet: «Du hørte massa. Gjør nytte for deg, neger.»

«Forter meg alt jeg kan, Herkules», sa jeg. Stemmen kunne få hvem som helst til å tro at alt var ved det gamle, men inni meg kjente jeg en harme gro frem, annerledes enn noe jeg hadde kjent før. Da han snudde ryggen til og tusla tilbake til hytta for å ta en røyk, og jeg lempa all bomullen jeg hadde sanket over i Rejelas sekk og hvisket gjennom munnviken: «Sånn. Nå får du ikke kjeft av Herkules. Nå har du plukket like mye som alle andre», da visste jeg at resten av dagen ikke kom til å ligne tidligere dager.

Jeg nådde massa igjen akkurat da han var fremme ved saltpytten. Jeg var helt rolig, hadde kikkerten i en rem over skulderen, nikka vennlig og underdanig. Han støtte en spade i jorda, og hvilte foten på den. Jeg rakte ham kikkerten. Han rakte meg en parasoll og sa: «Slå den opp, så ikke den helvetes sola gir meg solstikk.»

Noen kabellengder ute dreide en liten tomaster forbi. Seilene klasket i dørken. Massa satte kikkerten til øyet.

Akkurat da hørte jeg bombaen skratte, Rejela gråt. Jeg snudde meg etter lyden.

«Mesterknekten?» spurte massa Armauer.

«Ja. Herkules.»

«Skulle ikke han holde oppsyn med markarbeidet?»

Det var et spørsmål som jeg ikke var den rette til å svare på. Det visste han selv også, for han bare fortsatte: «Hvem har Herkules med seg denne gangen?»

«Søsteren min», sa jeg.

«Hvem av dem? Du har flere.»

«Rejela.»

«Sier meg ingenting.»

«Den yngste.»

«Hm. Ja ja. Vi unner ham litt adspredelse. Gjør vi ikke det, gutt?»

«Men, massa», utbrøt jeg. «Hun er søsteren min! Hun gråter jo!»

«Nå, nå, ikke så oppskjørtet. Først og fremst er hun mitt løsøre.» Han rakte meg kikkerten.

«Se du òg, Benjamin. Klarer du å tyde navneplaten på hekken?»

Hjertet sank i brystet, men jeg tok imot, sa: «Massa veit atte jeg ikke kan lese», men satte kikkerten til øyet, og håpet at han ikke hadde bitt seg merke i at stemmen dirra.

Men det hadde han, for han spurte: «Noe som gnager deg, gutt?»

«Ingenting som helst», sa jeg. Jeg konsentrerte meg om det jeg kunne se gjennom kikkertens runde glass.

Sagt om Benjamins reise

«Horgar skiver like brutalt fysisk som før, du kan nesten kjenne slagene på egen kropp, kjenne den tropiske stormen rive i huden.»

Trond Bruland, Adresseavisen

«Benjamins reise og hele denne serien er underholdende så vel som opprørende; den er også et flott skjønnlitterært bidrag til en underkommunisert historisk periode vi var med om.»

Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«… en underholdende, engasjerende og altoppslukende historie, som er sjelden i sitt slag. ... Jeg tar av meg hatten, og gleder meg allerede til neste bok i serien.» 

 Simen Ingemundsen, Bygdebladet

Bok 3: Frihetens kjøtere

Frihetens kjøtere er tredje bok i Fartein Horgars romanserie om slaveplantasjene i de dansk-norske koloniene i Vest-India. Handlingen foregår på slutten av 1700-tallet. Gullalderen. Plantasjeeierne tjener seg skamløst rike. Undertrykkingen av slavene blir stadig mer brutal, men det vokser også fram en mellomklasse av «frikjøpte» svarte. De frikjøptes kamp for å posisjonere seg skjerper motsetningene i kolonisamfunnet.

Mor og datter, Mihamy og Petronella, er romanens to hovedpersoner. Mihamy er husslave på Falckenrede Plantasje, og «har det så godt som noen neger kan drømme om å ha det.» Hun vet at hennes privilegerte stilling som favorittkonkubine bare varer så lenge hun er attraktiv, men Falckenrede elsker henne virkelig, og inviterer både henne og datteren til å flytte ut av «negeriet» og inn til seg i «great house» på permanent basis. Lykken varer til Stefan dør i en duell med en nabo han anklager for å tilrane seg av hans åkerland.

Sagt om Frihetens kjøtere

«Horgar skriver så fysisk, så kroppslig, så realistisk at det til tider gjør vondt. Det er blod og svette, tårer, spy og piss i hans verden. Det er liv og drift og skjønnhet, men også smerte og død, side ved side ... Derfor er dette en viktig roman, og ikke bare en god bok.» 

Trond Buland, Adresseavisen

«Dette er en dyster og mørk historie om Norge, som aldri før har blitt fortalt. Norge kunne ikke fått en bedre formidler av dette temaet. Fartein Horgar skriver fengende og engasjerende ... det er vanskelig å legge fra seg boken ...» 

Boktimmy (bokblogger) 

Bok 2: I slaktemåneden

Året er 1733. Den dansk-norske koloniøya St.Jan i Karibia herjes av orkaner, og en skipslast med slaver fra Guinea ankommer. Blant dem den stridbare og stolte kong Gyamma. Han organiserer opprør for å utrydde alle hvite og grunnlegge en afrikansk koloni. Den unge slavejenta Tahiry og hennes mor er på flukt, og vi følger deres kamp for å overleve i det blodig opprøret mot plantasjeeierne.

Romanen er en reise gjennom håp og hat, fortvilelse og overmot, alt opplevet og fortolket gjennom slavenes perspektiv og det magiske verdensbildet Tahiry har arvet fra sine formødre på Madagaskar. Et univers befolket og besjelet av ånder, skrømt, guder, hjelpere og budbringere.
I slaktemåneden er andre bok i Fartein Horgars serie om slavehandelen og den dansk-norske kolonihistorien i Vestindia. I likhet med første bok, bygger den på historiske hendelser og personer.

Bok 1: Paradisets elendige

På vei til Vest-India, og de dansk-norske koloniene, havarerer fregatten Færø, og skipet søker nødhavn
i Bergen. Her mønstrer Johannes Hauge på. Hauge er på rømmen etter en grusom forbrytelse, og en reise ut i det uvisse fremstår som den perfekte flukt.

Skipet Færøs ferd med straffanger, prostituerte og sinnsyke er basert på virkelige hendelser.
Første bok i en stor romanserie med handling fra koloniene i Dansk Vestindia, den tar oss med til annen halvdel av 1600-tallet, og øya St. Thomas.

Sagt om Paradisets elendige

«Flott start på romanserie om norsk slavehandel»

Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

«Skikkelig røff røverroman fra virkeligheten, jeg bare slukte den!»  

Anne B. Ragde

«Velskrevet, stødig, brutal og mørk, med en eim av klassikere som Herman Melville og Joseph Conrad. Jeg tror neppe jeg har lest en så god norsk historisk roman før.»  

 Rolf Enger, Forfatter

Bøker av Fartein Horgar
  1. Benjamins reise
    Benjamins reise
    Pocket
    179 kr
    På lager
  2. Svart Babel
    Svart Babel
    Innbundet
    Tilbudspris 349 kr Før 399 kr
    På lager
Fartein Horgar

Fartein Horgar

Fartein Horgar (født 1955) vokste opp som tredjegenerasjons misjonærbarn på Madagaskar da øya var en fransk koloni. Horgar hadde allerede et omfattende forfatterskap bak seg da han i 2016 utga Paradisets elendige, første bok i fembindserien om det dansk-norske koloniveldet på øyene St. Thomas, St. Croix og St. Jan.

Les mer

Musikken i Vestindiakvintetten

Les og lytt deg gjennom en røff og spennende romanserie om Norsk slavehandel.

Bli kjent med forfatter Naoise Dolan

Naoise Dolan er irsk, bosatt i London. I godt selskap er hennes debutroman, og den er allerede blitt en internasjonal suksess. Bli bedre kjent med Naoise Dolan her.

Stian Johansen: Skilsmissedalen

Noen ord om ord som sparker det i gang.