Tre generasjoner kvinner og én mørk hemmelighet  

Iblant hører man fortellinger som gjør sterkt inntrykk, man fortsetter å tenke på dem med jevne mellomrom. Enkelte livsfortellinger brenner seg fast. Slik var det med historien Anna Deichmann fortalte meg. Den ville ikke gi slipp, og til slutt ble den til en roman inspirert av hennes liv, men også av andre historier om tyskerjenter og faktiske hendelser, Mormor danser i regnet

Skrevet av: Trude Teige 

Det hele begynte med kriminalromanen Svik, som kom ut for tre år siden. I den boka lot jeg krigen og tyskerjentene være bakteppe for handlingen. Jeg fikk mange henvendelser fra folk etter at boka utkom. Og etter et radiointervju mottok jeg et brev fra en kvinne som inviterte meg til Nordfjordeid. Hun spurte om jeg kunne tenke meg å treffe en eldre dame som ønsket å fortelle sin historie. Brevets innhold gjorde meg nysgjerrig, og jeg dro til Nordfjord for å treffe 89 år gamle Anna. 

Anna Deichmann var opprinnelig fra Vadsø, men flyttet sørover og endte som serveringsdame for tyske offiserer ved et regiment i Storsteinnes i Balsfjord i Troms. Der møtte hun Alfred, kalt Fred, i 1943. De forelsket seg, og da freden kom i 1945, giftet de seg og Anna dro med ham til Tyskland.

I leiligheten i Nordfjordeid hang brudebildet på veggen, og Anna hadde mange fotoalbum med bilder fra livet med Fred. Hun var en god forteller, hun snakket brei Vadsø-dialekt, til tross for at hun hadde bodd nesten sytti år i Hannover. Etter en stund reiste hun seg og forsvant ut på soverommet. Da hun kom tilbake, holdt hun et modellskip i hendene. 

– Ser du hva dette er? spurte hun. 
– Tja, svarte jeg, – et krigsskip?
– Det er Blücher, sa hun og plantet pekefingeren midtskips. – Og akkurat her  satt han Fred.

Alfred Deichmann kom altså til Norge på Blücher, og da skipet ble bombet i Drøbaksundet, klarte han å svømme i land.  Anna snakket om mannen sin med inderlighet.  

– Jeg kunne ikke fått en bedre mann, jeg hadde reist hvor som helst, bare jeg fikk være sammen med ham. 

Alfred døde på 70-tallet, og noen år før jeg traff Anna, hadde datteren giftet seg med en nordmann og flyttet til Nordfjordeid. Anna satt igjen alene i Tyskland og bestemte seg for å dra tilbake til Norge. For Norge var fortsatt hjemme. Hun hadde alltid sett på seg selv som norsk, til tross for at norske styresmakter i 1945 innførte en forordning som gjorde at alle norske kvinner som giftet seg med tyske soldater, mistet sitt norske statsborgerskap. Så da Anna giftet seg med Alfred, ble passet hennes ugyldig, og i mange år måtte hun søke utenriksdepartementet om innreisetillatelse når hun skulle hjem til Norge. I begynnelsen var ikke svaret alltid ja.

Jeg traff Anna like før jul i 2012. Hun hadde dekket bordet med kafferservise, rød duk og julekaker. Og ved siden av koppen hennes lå et nytt norsk pass. Hun holdt det opp mot meg og sa glad, men ikke helt uten bitterhet: – Æ e god nok nå. 

Etter møtet med Anna tenkte jeg på hva jeg kunne gjøre med historien hennes og de andre tyskerjentene hun fortalte om. Skulle jeg lage en fjernsynsdokumentar, reise sammen med henne tilbake til Hannover? Kanskje jeg kunne skrive en dokumentarbok, hun hadde så mange foto som kunne brukes. 

Men bare noen måneder etter at jeg var hos henne, fikk jeg beskjed om at hun var gått bort. 
Under arbeidet med Svik hadde jeg lært mye om tyskerjentene som jeg ikke visste fra før. Blant annet hadde krigshelten og historikeren Ragnar Ulstein gitt meg tilgang til arkivet sitt på Hjemmefrontmuseet på Akershus Festning. Der leste jeg upubliserte intervjuer han hadde gjort med norske kvinner og deres menn i Tyskland. De var fra 1970-tallet, men var klausulerte og aldri publisert. Mange av historiene lignet Annas fortelling, historier om norske jenter som giftet seg med fiendens menn, noen fortalte om livslang kjærlighet. 

Dette stoffet slapp heller ikke taket i meg, og jeg begynte å lete etter enda flere tyskerjentefortellinger. Jeg ble forbauset over hvor mye som fremdeles var ukjent. En historie som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, var om en norsk kvinne som kom til det som ble den russiske sonen da sovjethæren rykket vestover de siste ukene før kapitulasjonen.  

Research førte meg til Demmin, en liten by nordøst i Tyskland. Historien om hva som skjedde der, er så brutal og skremmende at det er umulig å forstå at den ikke er allment kjent. Jeg kontaktet noen tyske bekjente, blant annet en kvinne som vokste opp like ved Demmin, og spurte om de kjente historien. Ingen av dem hadde hørt om hva som fant sted like før kapitulasjonen. Forklaringen var at hendelsene ble tabubelagt av den øst-tyske regjeringen. Livet måtte gå videre under et nytt styre – en kommunistisk stat grunnlagt på seierherrens politiske system – og mye av det som faktisk skjedde da russerne kom, ble fortiet i flere tiår. Først da muren falt, var det noen få tidsvitner som brøt tausheten.  

I Mormor danset i regnet kommer det som skjedde i Demmin på slutten av krigen fram gjennom fortellingen til en ung, norsk kvinne som forelsker seg i en tysk soldat og drar med ham til Tyskland. I august 1945 drar de inn i østsonen på vei til hans familie, men det som møter dem der, er en etterkrigsvirkelighet som nesten ikke er til å tro.

Virginia Wolf sa: «Fiction is like a spider's web, attached ever so lightly perhaps, but still attached to life at all four corners.» 

Slik er det også med Mormor danset i regnet.  
 

Mormor danset i regnet kjøper du her 

Med #MeToo som bakteppe

Kajsa Coren-bøkene har tatt for eldreomsorg, tyskerjentene og overgrep. I Aldri tilgi er det #Metoo som danner bakteppet.

Jevnet med jorden – brenningen av Finnmark og Nord-Troms 1944

Høsten 1944, da de tyske styrkene på nordfronten måtte trekke seg tilbake, tok de i bruk den brente jords taktikk i Finnmark og Nord-Troms. En hel landsdel ble jevnet med jorden og befolkningen tvangsevakuert, med enorme menneskelige omkostninger. Tiltaket ble begrunnet militært: Det gjaldt å forhindre en russisk invasjon, het det i propagandaen. Begrunnelsen var en bløff.

Hærføreren Otto Ruge

Hærfører Otto Ruge, mannen som holdt Kongens mot oppe i de kaotiske maidagene i 1940 får endelig sin egen biografi.