Utdrag: Kjærlighetens Antarktis. Sara Stridsberg

«Det er lyst og mørkt. Grusomt og vakkert. Og Sara Stridsberg er rett og slett vanvittig god.» 

– Anette Os,  Fædrelandsvennen 

En kort stund har hun vært i verden med dens begjær, lengsel og frykt. Helt til en ukjent velger å ta livet hennes. Men barna finnes, de som en gang var hennes, Valle og Solveig, de som ble tatt hånd om av myndighetene og plassert et sted på Sverigekartet. Foreldrene hennes, Raksha og Ivan, finnes også, der de flakker gjennom Stockholm i de dødes tapte verden. Og dødsøyeblikket, det tar aldri slutt.

Sara Stridsbergs roman skildrer den absolutte utsattheten, ondskap, ensomhet og morskjærlighet. Og det som blir igjen når alt er borte. Kjærlighetens Antarktis er et hjerteskjærende eksistensielt drama som inneholder Stridsbergs karakteristiske blanding av stor litterær tyngde og tilgjengelighet - en unik blanding av skrekk og skjønnhet, lengsel og svart fortvilelse. Det er en brutal fortelling om uventet kjærlighet, ømhet og lys i det totale mørke.

Vi var altså i skogen. Det var en slags skumring, men ikke noen sol, et brunaktig regnlys sank over landskapet. Kunne jeg ha ringt noen? Nei, det kunne jeg ikke, for selv om det hadde vært noen å ringe så hadde tiden rent ut. Nå var det bare det synkende undervannslyset og de store trærne og kjemperegndråpene som falt fra greinene som tårene til noen enormt digre vesen, og det var bare vi, han og jeg, og følelsen av å være de siste igjen i verden var så sterk at ingen virkelighet kunne ha endret den, ikke bilene vi møtte på veien, ikke de lysende telefonkioskene vi dro forbi, ikke lyden fra radioen hvor noen snakket formanende med myk malende stemme, det virket som en gudstjeneste. Klangene skapte små bokmerkemotiver som gikk rett inn i meg. Der var jomfru Maria med den store farlige engelen, der var Maria med det lille tykke barnet som fløy rundt ved brystet hennes på alle malerier, vingeløst, men likevel hevet over jordisk gravitasjon. Og der var hun til slutt alene, uten barnet sitt, da han ikke lenger fantes på jorda.

Jeg lå på skogbunnen og så på trærnes mørke røtter som sakte trengte seg ned i vannet i sjøen, og alt var så stille at selv de mest langsomme bevegelser kom til syne, trekronene som beveget seg i slow motion der oppe, insektene som kravlet på undersiden av hver blomst og vanndråpene som falt fra tregreinene og brast og ble slynget i sakte fart mot bakken, vannspeilsperler i miniatyr som fór gjennom luften i en uendelig langsom bevegelse, og det var kaldt nå, urin og blod og avføring rant langs beina mine. Jeg tenkte at trærne hang mellom menneskene og Gud, at de strakte kronene sine inn i himmelen og at røttene grep som drageklør ned i jorda hvor de døde bodde, der jeg også snart skulle befinne meg.

Og etterpå? Han følger stien tilbake. Solen er på vei ned på den andre siden av sjøen. Et stille regn faller over skogen. Jeg har alltid elsket regn. Alltid, så kort det var. Så kort det var, livet.

Nå var det for sent å be om hjelp, for sent å be en bønn, tiden var ufrakommelig slutt. Han sa: «Gå ned på kne», og jeg gikk ned på kne i det svarte gresset. «Nå kommer jeg til å binde for øynene dine. Da blir det enklere», sa han. «Det er bra», sa jeg, og lurte på hvem av oss det skulle bli enklere for. «Nå kommer jeg til å kvele deg og så kommer du ikke til å kunne si noe mer.»

«Gjør det», sa jeg, «jeg har uansett ikke noe å si.»

Og nå skjærer han det som er igjen av kroppen min i sju deler og legger restene i to hvite kofferter. Hodet kaster han i dette avfallshullet som har en rosa spy-liknende overflate. Det ligger ikke langt unna sjøen, en liten sti gjennom skogen, han har forberedt alt på et gammelt orienteringskart. Han står der en stund og ser ut over den seige boblende avfallshinnen før han slipper det forsiktig ned i møljen. Grønne og svarte fluer og skimrende øyenstikkere flyr i sikksakk over hinnen, og hodet mitt synker sakte til bunns, det er ikke så dypt, bare en liten meter. Det mørke håret står som en fallskjerm over hodet når det er i bevegelse og ingen kommer noen gang til å finne det, for det kommer til å etses raskt bort av syrene. Dette bildet dukker hele tiden opp igjen, håret mitt i vannet, hvordan det liksom streber oppover når hodet tar i bunnen, før det legger seg til rette.

Og etterpå? Han følger stien tilbake. Solen er på vei ned på den andre siden av sjøen. Et stille regn faller over skogen. Jeg har alltid elsket regn. Alltid, så kort det var. Så kort det var, livet.

Anmeldelser:

«Det er et språklig overskudd i boken som fyrer opp leseren med kraft og en tro på at denne romanen fort kan bli en av årets beste.»

– Stein Roll, Adresseavisen 

«En av nordisk samtidslitteraturs ypperste forfattere har aldri vært bedre.»

– Anne Merethe K. Prinos, Aftenposten

«Det er lyst og mørkt. Grusomt og vakkert. Og Sara Stridsberg er rett og slett vanvittig god.» 

– Anette Os,  Fædrelandsvennen 

«Sara Stridsberg er vanvittig god. Stridsberg kan briljere med groteske så vel som vare og varme skildringer. Det er en krevende balansegang – fra det skjønne, vakre og poetiserende – til det bestialske og ytterst forferdelige. Men dette som premiss makter Stridsberg å lage en kjærlighetsskildring ut av bekmørket.»

– Endre Ruset, Dagbladet

«Sara Stridsberg skriv vakkert om det forferdelege på ein særeigen måte.» 

– Marta Norheim, NRK

«... rystende lesning fra en av Skandinavias virkelig moderne fortellere, i et språk som framstår både mer raffinert og tilgjengelig enn tidligere.» 

– Sindre Andersen, Klassekampen

«… veksler mellom mørke og lys, heslig og vakkert, med mange sanseinntrykk, poetiske bilder og utbredt symbolikk ...»

– Steinar Sivertsen, Stavanger Aftenblad 

«En stor varme gjennomsyrer denne brutale romanen.»

– May Grethe Lerum, BOK365 

«Sara Stridsberg skriver nydelige setninger, og har hjertet på rett sted.» 

– Gerd Elin Stava Sandve, Dagsavisen

«Forferdelig og vakker roman med særegen etisk tyngde.» 

– Kjetil Røed, Vårt Land

Kjøp Kjærlighetens Antarktis her
Sara Stridsberg

Sara Stridsberg

Sara Stridsberg (f. 1972) debuterte i 2004 med Happy Sally. Hun har også skrevet drama og oversatt Valeri Solanas SCUM-manifest. Solanas er hovedpersonen i Stridsbergs andre roman, Drømmefakultetet. Med denne boken fikk hun sitt store gjennombrudd og ble tildelt Nordisk Råds Litteraturpris 2007. Kjærlighetens Antarktis er hennes femte roman.

Les mer

Så kort var livet

Da Kjærlighetens Antarktis ble lansert i Sverige, ble mange påminnet om en gammel drapssak i Sverige: Drapet på Catrine da Costa.

Utdrag: Vanndanseren av Ta-Nehisi Coates

Sensasjonell debut fra en av USAs sterkeste stemmer.

Utdrag: Krigslys av Michael Ondaatje

Et litterært mesterstykke fra en av vår tids store forfattere.