Utdrag: Krigslys av Michael Ondaatje

Et litterært mesterstykke fra en av vår tids store forfattere.

London, 1945. I kaoset etter andre verdenskrig blir 14 år gamle Nathaniel og søsteren Rachel forlatt av foreldrene som visstnok reiser til Singapore. Barna etterlates i en gåtefull manns varetekt. Han har et underlig kroppsspråk og kalles Møllen, og søsknene mistenker at han er kriminell. De blir både mer overbevist og mindre bekymret etter hvert som de blir kjent med Møllens fargerike og eksentriske omgangskrets. Både mennene og kvinnene virker underlig opptatt av å beskytte de to søsknene men mot hva? Hvem er egentlig disse menneskene? Og hvor er mor og far?
Tolv år senere begynner Nathaniel å undersøke hva det var, alt det han ikke forsto den gangen. Han trekkes gradvis inn igjen i den moralsk ambivalente skyggeverdenen som etterkrigstiden - og søsknene - befant seg i.

Boken er oversatt av Ingrid Haug.

Les et utdrag fra første kapittel av Krigslys

I 1945 reiste foreldrene våre bort og overlot omsorgen for oss til to menn som kan ha vært forbrytere. Vi bodde i en gate i London som heter Ruvigny Gardens, og en morgen foreslo mor, eller kanskje var det far, at etter frokost skulle familien snakke sammen, og da fortalte de at de skulle reise fra oss og dra til Singapore og bli borte et år. Ikke altfor lenge, sa de, men det ville ikke bli noen kortvarig tur heller. Vi ville naturligvis bli tatt godt vare på i deres fravær. Jeg husker at far satt på en av de ukomfortable smijernsstolene i hagen da han kom med nyheten, mens mor, i sommerkjole, sto like bak skulderen hans og gransket reaksjonene våre. Etter en stund tok hun hånden til søsteren min, Rachel, og holdt den inn mot sin egen midje, som for å varme den.

Verken Rachel eller jeg sa et ord. Vi stirret på far, som la ut i detalj om den forestående flyturen om bord i det nye Avro Tudor I, en etterkommer etter Lancaster-bombe-flyet, som hadde en marsjfart på over fem hundre kilometer i timen. De ville bli nødt til å mellomlande og bytte fly minst to ganger før de var fremme. Han forklarte at han var blitt forfremmet til å overta Unilevers Asia-kontor, et trinn høyere på karrierestigen. Dette kom til å bli bra for oss alle. Han snakket alvorlig, og ved én anledning snudde mor seg for å se på augusthagen sin. Da far var ferdig med å snakke, skjønte hun at jeg var forvirret, og kom bort til meg og lot fingrene gli som en kam gjennom håret mitt.

Jeg var fjorten år den gangen, og Rachel nesten seksten, og de sa at vi ville bli passet på i feriene av en verge, som mor kalte ham. De omtalte ham som en kollega. Vi hadde allerede truffet ham – vi pleide å kalle ham «Møllen», et navn vi hadde funnet på. Familien vår brukte ofte kallenavn, noe som innebar at vi også var en familie med en hang til forkledninger. Rachel hadde allerede fortalt meg at hun hadde mistanke om at han jobbet som skurk.

Opplegget virket merkelig, men på denne tiden, like etter krigen, var livet fortsatt tilfeldig og forvirrende, så det som var blitt foreslått, føltes ikke som noe utenom det vanlige. Vi godtok avgjørelsen, slik barn gjør, og Møllen, som nylig hadde flyttet inn som leieboer i tredje etasje hos oss – en ydmyk mann, storvokst, men møll-lignende i sine sjenerte bevegelser – ble altså løsningen. Foreldrene våre må ha gått ut fra at han var til å stole på. Hvorvidt de hadde Møllens kriminelle tendenser klart for seg, var vi ikke sikre på.

Før far dro, ga hele familien ham en gruppeklem. Møllen hadde taktfullt nok reist bort den helgen.

Jeg går ut fra at de en gang må ha gjort et forsøk på å få oss til å bli en mer sammensveiset familie. Av og til lot far meg bli med på Unilever-kontoret, som lå øde i helgene og på helligdager, og mens han var beskjeftiget med andre ting, pleide jeg å vandre rundt i bygningens tolvte etasje, gjennom noe som fortonte seg som en forlatt verden. Jeg oppdaget at alle kontorskuffene var låst. Det fantes ingenting i papirkurvene, ingen bilder på veggene, skjønt den ene veggen på kontoret hans hadde et stort relieff-kart som viste selskapets utenlandskontorer: Mombasa, Kokosøyene, Indonesia. Og nærmere hjemme: Trieste, Heliopolis, Benghazi, Alexandria, byer som omkranset Middelhavet, steder jeg antok lå under fars myndighet. Det var her man bestilte lasterom på de mange hundre skipene som seilte på Østen. Lysene på kartet som identifiserte disse byene og havnene, var avslått i helgene og lå i mørke, ikke ulikt disse fjerne utpostene.

I siste øyeblikk ble det bestemt at mor skulle bli igjen de siste ukene av sommeren for å ordne med opplegget rundt leieboerens overtakelse av omsorgen for oss og gjøre oss klare til å begynne på de nye internatskolene våre. Lørdagen før far fløy alene mot den fjerne verdenen, ble jeg nok en gang med ham til kontoret i nærheten av Curzon Street. Han hadde foreslått at vi skulle gå oss en lang tur, siden han, som han sa, kom til å måtte sitte sammenkrøket i et flysete de neste dagene. Så vi tok bussen til Naturhistorisk Museum, og derfra gikk vi opp gjennom Hyde Park og inn i Mayfair. Han var usedvanlig opprømt og munter og sang linjene «Homespun collars, homespun hearts, Wear to rags in foreign parts», gjentok dem om og om igjen, nærmest sorgløst, som om de var en viktig leveregel. Hva betydde dette? tenkte jeg undrende. Jeg husker at vi trengte opptil flere nøkler for å komme inn i bygningen der kontoret han arbeidet på, opptok hele øverste etasje. Jeg sto foran det store kartet, som fortsatt ikke var tent, og pugget utenat de byene han skulle fly over de neste døgnene. Allerede den gangen elsket jeg kart. Han kom og stilte seg bak meg og slo på lysene slik at fjellene på relieff-kartet kastet skygge, skjønt nå var det ikke så mye lysene jeg la merke til, som havnene som lå opplyst i blekblått, i tillegg til de store, uopplyste områdene. Perspektivet var blitt ufullstendig, og jeg har mistanke om at Rachel og jeg må ha betraktet våre foreldres ekteskap med en like mangelfull innsikt. De hadde sjelden snakket med oss om livet sitt. Vi var vant til ufullstendige historier. Far hadde deltatt i de siste stadiene av krigen som nettopp var over, og jeg tror ikke han følte at han virkelig hørte hjemme hos oss.

Når det gjaldt avreisen deres, var det bare å godta at hun måtte bli med ham: Det fantes ingen mulighet, tenkte vi, for at hun kunne eksistere uten ham – hun var hans kone. Det ville bli mindre katastrofalt, familien ville i mindre grad falle fra hverandre hvis vi ble igjen, sammenlignet med hva som ville skje om hun ble værende i Ruvigny Gardens for å ta seg av oss. Dessuten, forklarte de, kunne vi ikke plutselig forlate disse skolene som det hadde vært så vanskelig å få oss inn på. Før far dro, ga hele familien ham en gruppeklem. Møllen hadde taktfullt nok reist bort den helgen.

Bøker av Michael Ondaatje finner du her
  1. Krigslys
    Krigslys
    Innbundet
    Tilbudspris 332 kr Før 379 kr
    På lager
  2. Annas bok
    Annas bok
    Ebok
    159 kr
    På lager
Michael Ondaatje

Michael Ondaatje

Michael Ondaatje ble født på Sri Lanka, men har bodd i Canada siden 1962. Han har skrevet en rekke prisbelønte diktsamlinger og romaner og er mest kjent for "Den engelske pasient", som vant Bookerprisen og var utgangspunkt for den Oscarvinnende filmsuksessen. Med "Annas bok" (2008) ble Ondaatje tildelt den prestisjetunge Governor General's Literary Award for femte gang.

Les mer

Utdrag: Vanndanseren av Ta-Nehisi Coates

Sensasjonell debut fra en av USAs sterkeste stemmer.

Utdrag Til døds av Cesilie Holck.

Finnes det et språk for døden i en altoppslukende sorg?

Utdrag: Syng, gravløse, syng av Jesmyn Ward

Jojo og familien hans herjes av dyp kjærlighet og sterke konflikter. Dette er opprivende, vakkert, kraftfullt og ømt!