Utdrag: Allis sønn av Magnhild Haalke

Magnhild Haalkes debutroman fra 1935, Allis sønn, er et glemt mesterverk sier Morgenbladet. Denne romanen plasserte henne blandt våre fremste diktere og ble hyllet av anmelderne, både hjemme og i utlandet. Nå har endelig Allis sønn kommet i ny utgave og med forord av Monica Isakstuen.

Elling vokser opp i et fattig fiskevær på Trøndelagskysten. Han er en kreativ kunstnerspire, som stikker seg ut blant klippfisksaltende øyværinger uti fjordlandskapet. Alli er bekymret for sønnens annerledeshet, og vil beskytte ham fra omverdenen, men ender kanskje med å skade ham mer enn hun beskytter.

Boken er et dyptpløyende psykologisk drama som stiller spørsmål ved hva omsorg og beskyttelse er, og om hvilke forventninger samfunnet har til morsrollen, og hvordan en mor og et barn kan få rom til å være seg selv.

Les forordet til boken her

Hvem ødelegger mors Elling?

Herregud, har hun ikke kontroll på sønnen sin? Se, der lar hun ham kaste stein mot nabogutten! Sånn oppførsel hadde aldri jeg akseptert. Hva er det for noe galt med ham? Og hva er det for noe galt med henne? Oppfarende og ettergivende om hverandre, det der kan jo ikke være bra for noen av dem? Unnskyld meg, men hva slags mor er hun, egentlig? Hun burde skamme seg.

Alli skammer seg.

Alli fortviler.

Alli kjenner seg maktesløs.

Alli er alene.

Allis sønn, Magnhild Haalkes sprell levende debutroman fra 1935, forteller om det klaustrofobiske morskapet og det skjøre barnesinnet. Alli bor hos svigerfamilien sin på en øy utenfor trøndelagskysten, mannen er ute på fiske, mesteparten av tiden er hun alene med den fem år gamle sønnen Elling. Bortsett fra svigerfamilien, da. De er jo der. Og Elling, han er vanskelig.

Det er synd på Alli, men det er minst like synd på Elling. Han er den mest forsvarsløse, han er barnet. Han fantaserer og stiller ubegripelige spørsmål, han rimer og dikter, han tegner merkelige tegninger og suger på ord som om de var sukkertøy, han kaster stein når følelsene blir for store. Alli opplever avmakt overfor sønnen som ikke er som «normale unger». Hun bekymrer seg, hun kjefter, hun roper, hun slår. Sønnen slår tilbake.

Hvem føler jeg egentlig mest med? Ved stadig å bytte perspektiv sender Magnhild Haalke leseren ut i en emosjonell berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket opplever vi verden gjennom barnets blikk, i det neste er vi hos mor. Så får vi se begge gjennom øynene til naboer og bekjente som alle har sitt å mene om hvordan de to hovedpersonene bør oppføre seg og leve. Jeg vil holde rundt Elling, jeg vil kjefte på Alli. Jeg vil trøste Alli, jeg vil rase mot øysamfunnet og rope til dem at de skal slutte å uttale seg så skråsikkert om to liv de ikke kjenner.

Barnet og kunstnerspiren

Allis sønn handler om barnet og kunstnerspiren som ikke blir sett, og en avmektig mor som frykter annerledesheten i sønnen sin. Legg til at hun er begrenset av beskjedne livsvilkår og omgivelsenes dømmende blikk, og situasjonen er fullstendig låst. Man blir utmattet og sint av å lese om Alli. Kan hun ikke bare ta seg sammen, kjempe seg fri fra omgivelsene og møte barnet sitt på en bedre måte?

Da Magnhild Haalke debuterte med Allis sønn, var hun femti år gammel og hadde jobbet i småskolen store deler av livet. Hun fikk ikke egne barn, men skriver med stor kraft og overbevisende psykologisk innsikt om både morskap og barndom. Boken kom ut til strålende anmeldelser og ble raskt oversatt og utgitt i Sverige, Danmark, USA, Frankrike, Belgia og Nederland. Men teksten var sterk kost for mange. I Tyskland – hvor Ibsens Et dukkehjem hadde fått en spesialtilpasset avrunding: Nora returnerte til hjemmet – lurte forlaget på om Haalke kanskje ville gi dem en litt mer forsonende slutt? Nei, det ville Haalke ikke, så da fikk det heller være med den tyske utgivelsen.

Smerten i fortellingen er ulidelig stor, teksten beveger seg uvegerlig mot katastrofe. Allerede på første side kjennes ubehaget i kroppen: Elling er knapt fem år. Han står barbeint på lilleskammelen (husets skammeanretning) foran vinduet, i bare underbuksa, med blikket vendt mot landskapet ute i horisonten: «Og bergene lyste hvitt i solen som svære tenner, de gliste til ham så det var rent nifst.» Elling ler høyt av både skrekk og fryd. Alli skvetter opp i sinne – farfar sover! I dette huset skal man ikke rope eller løpe eller bryte ut i latter, man må trå varsomt. «Alli og han, de var små i huset. De måtte gå lett i dørene og ikke slå dem igjen når de gikk; for det var ikke deres hus; det var farfar og farmor sitt. De fylte det i alle kroker.»

Alli bor på nåde hos svigerforeldrene mens Estil er på sjøen i seks år av gangen. Farmor og farfar gjør ikke annet enn å hakke på svigerdatteren og barnebarnet. Hvis Elling blir våt når han leker i fjæra, eller ikke bidrar godt nok når fisken skal legges til tørk, eller på andre måter gjør feil, får han høre at han er «en tufs til kar». Synet av farfar i lang sort frakk sender guttens tanker til styggemannen: «Det lå et morskt alvor over farfar bestandig. Han hadde ingen smilerynker nedom øynene som Evert, farfaren til Jacop.» Og så er det farmor, som ser og hører alt: «Elling kjente det som en stor tyngsel og skam at farmor satt der med brilleglassene sine rett på ham. Det var ikke fred å få for dette oppsynet hennes.» Mot Alli er farmor aller minst nådig, anklagene og skjellsordene faller som hagl, hele døgnet.

Da far kommer hjem etter noenogfemti sider, har han ikke sett sønnen siden denne var en melkedunstende og myk liten bylt. Nå står en trassig gutt foran ham, som er vant til å leve alene med moren sin. «Det slo faren at ansiktet hans var altfor voksent og vitende for en smågutt. Hodet hang på ham – men det lignet han moren i. De bar hodet tungt, som de gikk og dukket seg og varte seg mot noe vondt – eller som de hadde noe å skjule.» Estil fanger opp den dårlige stemningen i huset, men makter ikke å gjøre stort med saken, når han er hjemme for en gangs skyld, vil han helst ha det litt hyggelig.

Ni måneder senere får Elling en lillesøster, og situasjonen skrus til. For Tone er bare søt og god, en sånn unge som får voksne ansikter til å smelte i store smil. Dessuten tar hun all plass hos mor, som før bare var til for Elling. Sjalusien og sinnet velter fram i guttekroppen. Alli blir livredd for hva som egentlig bor i ham.

Ja, hva bor egentlig i Elling?

Fantasi og evnen til å fortelle, sier læreren, da gutten begynner på skolen. Og med læreren dukker bokas – og tilsynelatende verdens – første helt gode menneske opp. Den tålmodige pedagogen med «blide gammelmanns-øyne» møter Elling med mer varme enn noen annen, han tør å åpne for det som bor i barnet. Av ham får Elling en blå skrivebok, «en påskjønnelse», med beskjed om at på disse blanke sidene kan han dikte og rime som han vil. Den blå boken blir et viktig fristed. For Alli blir den en stadig ubehagelig påminnelse om hvor lite kontroll hun har på sønnen sin.

Tolv uker i året skal Elling gå på skole. For øyfolk er løsningen stort sett å la barna overnatte på skolen. Alli kvier seg. Hvordan skal sønnen klare seg uten henne? Hvis ikke hun kan styre ham, hvem skal da kunne gjøre det? Der er ingen til å spørre om hjelp, ikke svigerfamilien på Bekkerøya, ikke hennes egen familie på Innlandet. Løsningen blir å ro ham den lange veien fram og tilbake hver dag, så slipper hun å frykte hva som skjer om han ferdes på egen hånd, utenfor hennes horisont. Panisk beskytter hun ham fra den verdenen han skulle vært på vei inn i.

Hvem ødelegger Elling?

Hvem har skylda for det som går galt i denne romanen? Det sies at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, men Alli og Elling ville antagelig levd mye friere uten sin fordømte landsby.

Bygdedyr, mammapoliti, ammetyranni, mom-shaming. Sterke krefter med mange navn. I dag er morsrollen fremdeles gjenstand for konstant vurdering. På norsk snakker vi om mammapolitiet. Men hvem er de? En stor og ukjent gjeng som hvisker i skyggene og lever liv som ikke ligner våre? Eller finner vi dem like i nærheten, blant mødre, venner, kolleger, følgere på sosiale medier, kanskje til og med i oss selv? De færreste kan vel, med hånden på hjertet, si at de aldri har himlet med øynene over en annen mors leggerutiner, eller bak ryggen hennes kommentert matvaner, klesinnkjøp, humør, temperament, måte å snakke til barna på, måte å ikke snakke til barna på. Unnskyld meg, men hva slags mor er hun, egentlig?

«Bryst er best», bare du ikke ammer barnet for lenge. Samsoving er sunt og naturlig, nei – omvendt var det kanskje, nyfødte bør sove i sin egen seng så fort som mulig. Ikke snakk hardt, ikke rop, ikke korriger barnet for ofte.

Ikke glem å ta vare på deg selv. Ikke glem å ta vare på forholdet. Og kom deg tilbake i jobb, så fort som mulig. Men ikke overdriv: «Karrierekvinner» blir mistenkeliggjort fordi de ikke tilbringer nok tid med barna sine. Kvinnelige politikere slipper ikke unna spørsmål om hvordan de makter å kombinere jobb og familieliv før barna er store. Er løsningen å bli hjemmeværende? Nei, vi vil jo ikke sende oss selv tilbake til femtitallet og reversere likestillingskampen heller. Derfor kaster vi mistenksomme blikk mot de som blir hjemme mens barna er små. Selvfølgelig er det fint å bruke tid på det aller viktigste i livet, men ikke for mye tid, man må ikke glemme å realisere seg selv midt oppi det hele. Man må ikke glemme at barna har godt av å gå i barnehage fra de er ett år gamle, man må ikke glemme at man blir dum i hodet av å pusle med skittentøy og husvask og innkjøp og slikt, man må ikke glemme at man kan sette bort jobben til noen andre, man må ikke glemme hvilke privilegier man tross alt har, man må ikke glemme at man alltid har et valg.

Vi har så mange valg

Hvorfor blir vi provosert når noen velger annerledes enn oss? Fordi det underforstått betyr at vi ikke har valgt riktig? Er det et manglende fellesskap av medsøstre som gjør at vi føler oss så utrygge? Hvor i all verden kommer all denne tvilen fra? Et sted i min egen roman Rase (2018) stiller fortelleren seg slike spørsmål: «Hvordan blir man mor? Hvordan øver man seg? Hvor mange sjanser får man? Hvor selvfølgelig møter kroppen utfordringene, hvor troverdig spiller sjelen rollen? Hva sier stemmen, hva gjør hendene? Tankene og reaksjonene og handlingene, kommer de som en overraskelse, eller har man skimtet konturene av dette hele tiden? Er morskapet en sti man tråkker opp, eller nedarvet faenskap, umulig å forutsi og kontrollere?»

Den man skal bli, den man vil være.

Den man ikke skal bli, den man ikke vil være.

Og som om ikke dette indre presset var nok, holder vi hverandre under streng oppsikt. Som om den perfekte mor finnes, som om vi vet hvem hun er. Det gjør vi selvfølgelig ikke. I essayet «The Great Escape» fra 2007 skriver den amerikanske journalisten og forfatteren Katie Roiphe at vi «ser ut til å ha underkastet oss oppfatningen om at hvis vi investerer all energi i å gjøre våre barns liv tilsynelatende perfekte, vil de bli det». Eller som den svenske forfatteren Agnes Lidbeck sa da jeg snakket med henne på en litteraturfestival for en stund siden: «Det holder ikke lenger å sørge for at barnet er mett, har varme klær, tak over hodet og føler seg noenlunde trygg, man står også ansvarlig for utviklingen av barnets selvfølelse.»

Haalke skjenket samtiden 19 romaner, en mengde noveller og var en populær foredragsholder. Hun var progressiv og hadde ideer som først flere tiår senere skulle slå gjennom i den kulturelle hovedstrømmen: «Barn skulle etter hennar meining ikkje oppdragast, men oppdagast», står det å lese i Magnhild Folkvords biografi Der livet brenn (2019). I Allis sønn viser hun at et slikt fritt og levende forhold til barna er umulig når en hel landsby skal være med på å mene og vurdere. Kravene og forventningene utenfra ødelegger for Alli, slik de fortsatt også ødelegger for mange av oss.

Hvordan skal man kunne oppdage noe som helst i et barn hvis man ikke også klarer å kvitte seg med disse umulige ambisjonene? Hvordan er det mulig å senke skuldrene om vi ikke lar hverandre være i fred?

Herregud, ROPER hun til barnet sitt? Se, der spente han bein på kompisen sin! Sånn oppførsel hadde aldri jeg akseptert. Hva er det for noe galt med ham? Og hva er det for noe galt med henne? Oppfarende og ettergivende om hverandre, det der kan jo ikke være bra for noen av dem? Unnskyld meg, men hva slags mor er hun, egentlig? Hun burde skamme seg.

Vi skammer oss.

Vi fortviler.

Vi kjenner oss maktesløse.

Vi tror vi er alene.

I 1978 besluttet NRK å sende opplesningen av Allis sønn på nytt, ti år etter at den ble spilt inn. «Boka er fortsatt aktuell», ble det sagt.

Åttifem år etter at boka kom ut, sitter jeg med Haalkes mesterverk i hendene og gleder meg over at det igjen skal få rive og slite i nye lesere. Alli og Elling, og hele denne romanen fra 1935, kjennes fullstendig nær. Vi kommer oss aldri unna den øya der de bor.
 

Monica Isakstuen, Fredrikstad, 2020

Kjøp Allis sønn her
  1. Allis sønn
    Allis sønn
    Innbundet
    379 kr
    På lager
Magnhild Haalke

Magnhild Haalke

Magnhild Haalke (1885-1984), fra Vikna i Nord-Trøndelag, debuterte som forfatter i 1935 med romanen Allis sønn. Hun var da 50 år gammel, og boken regnes fremdeles som hennes beste verk. Den ble oversatt til 17 språk.

Boken ble utgitt på engelsk av forlaget Alfred A. Knopf i New York til stråledne anmeldelser. New York Times Book Reviews anmelder skrev: «Just in its brevity and firm grasp of psychology, the short novel has an excruiating strength.» Alfred Kazin skrev i sin anmeldelse at boken har «exceptionally good passages of insights and sympathy» (The New York Times, 17. mars 1937).

I 1939 vant hun en nordisk romankonkurranse om «yrkeskvinnen i hennes forhold til arbeid, kjærlighet og hjem» med romanen Trine Torgersen. Frem til 1940 jobbet Haalke som lærer. Hun skrev siden en lang rekke romaner, hvor hun gjerne fulgte samme hovedperson eller slekt gjennom flere bøker, blant annet trilogien om Gry; ÅkfestetDagblinket og Rød haust?, og trilogien om Kaja Augusta og slekten hennes; Karenanna VeldeKaja Augusta og Kvinneverden.

Magnhild Haalke mottok Statens kunstnerlønn fra 1954.

Les mer

Sommersalg på ebøker

Det beste med ebøker? Det er selvfølgelig bøkene – de gode bøkene! Det nest beste med ebøkene? De tar ikke plass – genialt!

Debutantintervju: Simen K. Nielsen

Les hvilke forventninger høstens debutanter til å gi ut bok, og ikke minst hva som inspirerer dem til å skrive!

Min sommer med Kristin Lavransdatter

Romanen jeg trodde skulle være tung og traust å komme gjennom skulle vise seg å bli en av mine største leseopplevelser på mange år.