Livet etter debuten

Å debutere som forfatter er ingen hverdagshendelse. Ikke er det bare morsomt heller. Det er mange slags følelser som melder seg når man endelig står med boka i hendene og alle som vil kan lese den.

Stolt, ja – men også redd. En ting er at det kanskje ikke er bra nok det man har sittet så lenge å arbeidet med, og nå blir det åpenbart for alle. 

Men verre er kanskje opplevelsen av å være ferdig. Basta – det er ikke mer å si. Boka betyr ikke noe lenger. Og hvor ble det av lykkefølelsen som nybakte forfattere bør fylles med?
Fjorårets debutant Marit Daland Lesjø har satt ord på sider ved det å debutere som forfatter som ikke mange snakker høyt om.

Men kjære Marit: - Epikrise ble en svært god roman, og vi i forlaget sitter her og venter på nye manus fra deg. Du må skrive mer. Bare så du vet det!

Hilsen Mia Bull-Gundersen, redaktør

Epikrise finnes både som innbunden bok og ebok

Jeg hater den boka!

Nå er det (omtrent) et år siden jeg fikk i oppgave av forlaget å skrive en tekst som kunne publiseres på nettsiden til Ugla. Den skulle handle om boka jeg nettopp debuterte med, romanen Epikrise, jeg hadde hendene fri og kunne egentlig skrive om akkurat hva jeg ville, bare det hadde noe med boka å gjøre. Hvordan er det mulig å ikke klare det?

Jeg har endelig skjønt hvorfor, og grunnen er enkel.

Jeg hater den boka!

Ok, hater er kanskje i overkant sterkt, og jeg bruker det mest for dramatisk effekt, men jeg syntes det var ekstremt kleint å både skrive og snakke om den. Det føltes nesten like ille som da jeg var redaktør for en nettside hvis hensikt var å promotere alternativ medisin (jeg var redaksjons eneste medlem), til tross for at jeg mildt sagt er skeptisk til stjernetegn, healing med syngende bronseboller (jepp) og teorien om vannets hukommelse. Ingenting ved romanen min var engasjerende og interessant lenger, jeg var ferdig med den, og hadde ingenting å tilføye. Jeg så at den hadde store mangler og feil, men det var det uansett ikke noe å gjøre med. Nå var den jo utgitt. Og nå skulle jeg liksom promotere den? 

Jeg stilte selvfølgelig opp på alle intervjuer og arrangementer jeg fikk mulighet til, men kunne ikke se eller lytte til meg selv uten å tenke: hvem i all verden er den personen der? Hvorfor er hun så pretensiøs og full av seg sjæl?

Mange ville vite hvordan det føltes å holde sin egen bok i hendene for første gang. Joda, det var fint, jeg synes det er en pen bok, men jeg hadde hørt så mye om dette fundamentale øyeblikket av pur lykke, beviset på hva man hadde oppnådd med sitt harde arbeid, å endelig være i mål. Se hva jeg har fått til, se på meg! Det skulle være et øyeblikk av komplett tilfredshet, lykke og ro, helt der oppe med da datteren min forflyttet seg fra livmor til bryst. Men nei, sånn var det ikke for meg. Dette var ikke selve øyeblikket.

Riktignok opplevde jeg noe som lignet det jeg burde ha følt, men det var mye tidligere i prosessen, da jeg fikk den avgjørende konsulentuttalelsen. Da redaktøren ringte og leste den høyt for meg, ble jeg så svimmel at jeg måtte sette meg ned. Samtalen ble raskt avsluttet fordi jeg måtte slippe løs en ukontrollert hikstegråt av lykke, takknemlighet, men også en slags sorg. Noen hadde forstått! 

Det er ikke det at jeg ikke er fornøyd med og takknemlig for at jeg endelig har oppnådd noe jeg har drømt om siden jeg lærte å skrive, men jeg hadde tilbrakt måned etter måned i selskap med karakterens raseri over ikke å bli forstått, en ensom prosess med en karakter som er slitsom å forholde seg til, så det at noen så hennes komplekse tragedie og tålte å stå i det sammen med oss og lytte til det hun hadde å si, gjorde så inntrykk på meg at jeg ble overveldet. Men nok om det, jeg skal ikke kjede dere med sentimentale språkblomster, poenget er at jeg det siste året har innsett dette: bøker er en møteplass, ikke et trofé. Det er ikke en konkurranse, men en slags samtale, og min bok er bare en replikk som noen få får med seg, grubler over, og i beste fall bygger videre på.

Det siste året har også vært preget av tvil om hvorvidt jeg egentlig er forfatter. Utallige ganger har jeg hørt at det å skrive handler om selvdisiplin, og jeg klarte ikke engang å levere en kort og uformell tekst om min egen bok til Ugla – før nå. Det er sant at det handler om disiplin, men det er ikke nyttig for meg å tenke på den måten. Jeg synes ordet er så hardt og hånlig her jeg igjen sitter foran skjermen. Det låser meg fast i stedet for å dytte meg fremover, det kjefter på meg. En naturlig forsvarsmekanisme når man møter hån, er å trekke seg tilbake, fryse fast, forsøke å bli usynlig, på mange måter det motsatte av å være kreativ og søkende. Å skrive er også det å leke, være nysgjerrig og åpen, å våge å legge ut på en oppdagelsesreise selv om man ikke vet hva man møter på veien. Det krever mot å ha tro på at det kan gå bra, at jeg tåler det, spesielt siden noen helt sikkert kommer til å hate det jeg har å si, inkludert meg selv. Det betyr ikke at det ikke er det riktige å gjøre og at strevet er forgjeves. Det er viktig å bidra til samtalen og møte andre mennesker, og det er det vi driver med, selv når vi sitter på et rom helt alene. Men drivkraften bak skrivingen er kommunikasjon. Man skal være den i klassen som rekker opp hånda og stiller spørsmål medelever er for sjenerte til å si høyt, selv om de egentlig lurer. Bøker kan være en magisk medisin mot ensomhet, og jeg vil så gjerne bidra.   Det er det jeg tenker på når noen snakker om at man ikke blir forfatter fordi man har lyst, men fordi man må.  Hvis jeg får ferten av spørsmål som burde bli stilt , kan jeg derimot jobbe hardt og disiplinert. Fordi jeg er sulten på å lære noe nytt.

For en forfatter er en som skriver, med fokus på presens, ikke preteritum. Det er en jobb, en ordentlig jobb, ikke en hobby. Det å ta dette på alvor betyr ikke at jeg er pretensiøs og full av meg sjæl. Å fabulere om hvor fantastisk sluttproduktet skal bli, eller henge seg opp i hvordan det gikk med en bok du er ferdig med, er pretensiøst og meningsløst. Hverken gode eller dårlig anmeldelser tilfører skriveprosessen noe positivt. Å skrive er ofte ubehagelig, og jeg forveksler av og til dette ubehaget med at jeg ikke kan skrive. Jeg trodde nok at jeg skulle sitte igjen med en følelse av at jeg vet hva jeg driver med etter at jeg endelig debuterte, men slik er det selvfølgelig ikke. Det å ikke ane hva man driver med, er en stor del av jobben, ikke rart det er ubehagelig. Tenk på hvor mange strategier mennesker har funnet på for å slippe unna følelsen av ikke å ha kontroll på tilværelsen. Som forfatter tar man på seg ansvaret for å stå i det. At en jobb er vanskelig eller kjedelig, er tross alt ikke gyldig grunn for fravær. Og lønnen for strevet er de øyeblikkene hvor det er lett, gøy, og man får ny innsikt, påfyll av energi og livsgnist. Disse øyeblikkene kommer også, bare man er tålmodig og holder ut. 

Så min forløsende erkjennelse et år etter debuten, som får meg tilbake til skrivebordet, er at jeg må tillate meg selv å møte opp på jobb, uansett form. Og si: nei, dette blir ikke lett, men det betyr ikke at det blir uutholdelig. Du har krefter og ressurser nok til å stå i det. Bare sett deg ned, plassér hendene på tastaturet, så skal jeg vise deg.

Og jeg gir meg selv tillatelse til å hate boka mi, det er helt ok. 

Kjøp Epikrise her
  1. Epikrise
    Epikrise
    Innbundet
    349 kr
    På lager
Marit Daaland Lesjø

Marit Daaland Lesjø

Marit Daaland Lesjø (f. 1980) er oppvokst i Ringebu i Gudbrandsdalen, og bor i Trondheim. Hun har en bachelorgrad i psykologi fra Høgskolen i Lillehammer, en master i helse-, organisasjons- og kommunikasjonspsykologi fra NTNU, og holder foredrag om psykisk helse og erfaringskompetanse i psykiatrien. Hun er også frilansskribent.


I 2011 startet hun twitter-kontoen @GrusommeMarit. Da var hun selv innlagt på psykiatrisk sykehus, og ble etter hvert kjent for å skrive om mørke og vanskelige tema med en humoristisk og frisk vri. Lesjø har vært åpen om sin bipolare lidelse, og tekstene og foredragene hennes er ofte en blanding av personlige erfaringer og faglig kunnskap.

EPIKRISE er hennes debutroman.

Les mer