Kamel uten filter

Kamel uten filter er en kritisk samtidsroman om å gå seg vill midt i livet, om fraskrivelse av ansvar, skjulte konflikter og maktkamper på arbeidsplassen.

«Vi har hatt tre ledere på fem år. Hvor lenge har du tenkt til å bli?»

Ti måneder tok det. Så var hun ferdig som kommunaldirektør i Oslo kommune.

I et stappfullt auditorium på Blindern sitter hun, Hilde Skjæret, eller Feilskjæret som Riksavisen kalte henne. Det er oppstart av masterprogrammet «Makt & Verdighet».

Et plaster på såret. Hildes avgang som leder i Oslo kommune var alt annet enn verdig. Det hjalp ikke med mager trøst fra Oskar, ektemann nummer tre.

Noen rader foran Hilde sitter Brage O. Jensen, gravejournalisten i Riksavisen. To utmerkelser har han fått for sitt arbeid. Han trodde han snart skulle innkassere sin tredje pris. Men slik skulle det ikke gå.

Les et utdrag fra Kamel uten filter her

– Alle ledere faller.

Sigurd tar av seg brillene, putter dem i bukselommen mens han går mot midten av scenen. Så stopper han. Siden klokken åtte i dag tidlig har han vært i Auditorium 2. Testet lyd, lys, sjekket at projektoren fungerer og gått frem og tilbake på scenen og gjentatt for seg selv; alle ledere faller. Alle ledere faller. Han fomler med høyre bukselomme, finner frem brillene igjen, løfter blikket til øverste rad. Hun som sitter helt ytterst der, hun er det noe kjent med, tenker han før han gjentar, i et dypere toneleie:

– Alle ledere faller. Du også. Du skal falle.

Et lavmælt sukk går gjennom auditoriet, som om luften
fra de oppblåsbare lederkroppene akutt siger ut. Endelig. Å si den setningen høyt, i et auditorium stappfullt av middelmådige ledere som enten har falt eller skal falle. En befrielse. Og for en respons, nøyaktig slik Sigurd hadde sett det for seg. De måper.

– Velkommen til «Makt & Verdighet», mitt navn er Sigurd Kjeldsen, jeg er professor i psykologi og har ansvar for dette nye masterprogrammet her på Universitetet i Oslo.

Hilde synker dypere ned i den slitte auditoriestolen, heltrukket i et gråmelert stoff hun ikke aner hva er lagd av. Ull er det i hvert fall ikke. Hun trekker det store, beige kashmirskjerfet over nesen som en burka, i håp om å forsvinne helt. For en pompøs start. Alle ledere faller. Det er slettes ikke sant. Alle ledere får ikke sparken, tenker Hilde og ser seg rundt i auditoriet. I syv timer skal hun sitte her, på øverste rad, helt ytterst til venstre, nærmest utgangen. Det var uunngåelig å ikke legge merke til de seige, brune snusmerkene langs stolsidene og de tre hullene i det grå billigstoffet da hun satte seg ned for få minutter siden. Hun rakk det akkurat, etter planen, og pustet lettet ut idet lyset i rommet var i ferd med å slukkes. Ingen har sett meg, tenkte hun.

Så hørte hun det. Hun så det. Hviskingen og tiskingen. Hoder som nærmet seg hverandre på radene nedenfor, som snudde seg diskré opp mot øverste rad og nikket, «Ja, det er henne ja, er det ikke hun som …». Jo. Hun, Hilde Skjæret, sitter der. «Feilskjæret», som Riksavisen kalte henne. Feilskjæret. Hun som fikk sparken fra Oslo kommune etter ti måneder.

Hilde retter blikket mot foreleseren. Sigurd, professoren. Rak i ryggen og med et noe flakkende blikk virker han godt fornøyd med seg selv der han står bredbent midt på scenen og skuer utover sitt lederbekledde Auditorium. Ti år, sa han, ti år har han brukt på å selge inn dette masterprogrammet til ledelsen ved Universitet i Oslo, tydelig stolt over å ha fått til det. Ja, ja. Sigurd, betyr ikke det «seier»? Hilde skulle så gjerne ha vært oppkalt etter seier, alt annet enn «strid».

Alle ledere faller.

Du også

Du skal falle.

De må være rundt samme alder, men han ser eldre ut. Et innhult, magert ansikt med et gråmelert, frittvoksende helskjegg og mørkt, bølgete hår. Litt for langt i nakken. Harrylangt. Han sparer garantert på det nakkehåret, kompenserer for det som en gang må ha vært en stri hårmanke på toppen. Hilde ser på klærne hans. Khakibukser med legg, altfor korte og med en hvit, ustrøken Dress-mann-skjorte med oppbrettede ermer, og brune, butte skinnsko med små hull i. «Akademikersko», tenker Hilde og ser en slitt arbeidsveske strategisk plassert ved siden av kateteret. Brun, selvfølgelig. Den må være hans. Den matcher skoene. Utseende er opplagt ikke pri en for denne fyren. Eller hva vet hun egentlig. Dette er kretser Hilde ikke vanker i. Blindern, akademikerne, professorene.

Det var som om den siste plassen i auditoriet ventet på henne. Setet nærmest nødutgangen. Sidemannen har hun hverken notert seg eller hilst på. Hun skotter forsiktig, kikker ned, et par store joggesko. Og jeans. Han er godt voksen, ser hun i blindsonen. Helgrått, kort hår. «Vålerenga», står det over brystet på bomullsgenseren. Flass på skuldrene. Hilde lener seg tilbake i stolen. Det er ingen ung forsamling, dette her. Litt flere kvinner enn menn, ser det ut til. Her er det mange fra offentlig sektor. Ikke en dressjakke i sikte, det er store ullgensere, hettegensere og det hun klassifiserer som treningstøy. Og store skjerf, så var hun ikke den eneste som hadde forberedt seg på et kaldt Auditorium i dag. Det er bare Sigurd som ser ut som om han syntes det er varmt, med sine oppbrettede skjorteermer som detter ned hver gang han gestikulerer, tar brillene opp og ned fra lommen og beveger seg frem og tilbake på scenen. Kan han ikke bare bestemme seg for om han vil ha de brillene på eller av?

Der nede. Til venstre, ytterst på fjerde rad. Det bakhodet. Det ravnsorte håret. Han er det noe kjent med. Nei, det kan ikke være han? Hilde reiser seg opp i stolen enda en gang. Snu deg, tenker hun, snu deg, se litt til siden så jeg får se ansiktet ditt. Så snur han seg og kikker mot Sigurd. Hilde ser profilen. Det er han. Det må være han. Hun kjenner igjen den markerte kjeven, de kraftige brynene, den lange, mørke luggen med skimmer av gråtoner som han dytter bak øret. Og den sorte skinnjakken. Det er Brage O. Jensen. Det er han. Fy faen. Nei. Ikke en hel dag frivillig i samme rom som den bøddelen.

Kjøp Kamel uten filter her
  1. Kamel uten filter
    Innbundet
    349 kr
    På lager
Anita Krohn Traaseth

Anita Krohn Traaseth

Anita Krohn Traaseth (f. 1971) er næringslivsleder og skribent. Hun har vært administrerende direktør i Innovasjon Norge og Hewlett-Packard Norge. Krohn Traaseth startet sin karriere i arbeidslivet som trainee i IBM i 1996. Hun har fått flere utmerkelser for sitt arbeid i næringslivet.

I 2014 utga hun boken Godt nok for de svina: En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet (Cappelen Damm). Anita Krohn Traaseth er fast lørdagsspaltist i Aftenposten og driver podcast-serien «Camel uten filter».

Romanen Kamel uten filter er hennes skjønnlitterære debut.

Les mer

Bli hos meg

En fortelling om kjærlighet, plikt og skam - om de skjøre båndene som binder familier sammen over generasjoner.

Mr. Woolf

Mr. Woolf er en hyllest til alle alminnelige fedre, som kanskje ikke er så alminnelige som man tror.

Verden som var min

Ketil Bjørnstads romanserie Verden som var min, tar oss med inn i seksti-, sytti, -åtti og nittitallet. I Tyvetallet nærmer finanskrisen seg. Børsene kollapser, Island går konkurs. Bjørnstad merker også at noe er fullstendig galt med ham selv, og når han må følge siden foreldre til sykehjemmet, får livet helt nye utfordringer.