Foto: Stine Friis Hals

Utdrag: Syng, gravløse, syng av Jesmyn Ward

Storslagent! Gjør sterkt inntrykk! Rått og heftig! Varmt og vakkert! Alt dette og mye mer er sagt om Jesmyn Wards forrige bok, Det som reddes kan, og terningene trilles til seksere og femmere. Nå er hun endelig tilbake med en ny, sterk roman, Syng, gravløse, syng.  Vi møter Jojo og den lille familien hans som herjes av dyp kjærlighet og sterke konflikter. Og romanen er fortalt med Wards dirrende, lyriske språk. Det er opprivende, vakkert, kraftfullt og ømt!

Jojo vokser opp på landsbygda i Mississippi. Han er 13 år og prøver å forstå hva det vil si å være mann. Det skorter ikke på rollemodeller: Den svarte morfaren Pop, den hvite farfaren Big Joseph og faren Michael.

Leoni er svart, hun elsker Michael og ønsker å være en god mor for barna deres, Jojo og lille Kayla. Rusavhengig og konfliktsøkende som hun er, klarer hun likevel ikke å sette barna foran egne behov. En dag stabler hun Jojo og Kayla inn i bilen for å legge ut på en roadtrip gjennom et nesten mytisk sørstatslandskap. De skal hente Michael, som har sonet ferdig i fengsel.

Vil du lese boken sammen med oss? Meld deg inn i Facebook-gruppa Det du må lese, og bli med på samlesing.

Jeg følger etter Pop ut av huset, prøver å holde ryggen rak, skuldrene rette som en kleshenger; det er sånn Pop går. Jeg prøver å se ut som om dette er normalt og kjedelig, så Pop skal synes at jeg har gjort meg fortjent til å bli tretten.

Les et utdrag:

Jeg liker å tro at jeg veit hva døden er. Jeg liker å tro at det er noe jeg kan se på uten videre. Når Pop sier at han trenger min hjelp og jeg ser den svarte kniven han har stukket ned i bukselinningen, følger jeg etter Pop ut av huset, prøver å holde ryggen rak, skuldrene rette som en kleshenger; det er sånn Pop går. Jeg prøver å se ut som om dette er normalt og kjedelig, så Pop skal synes at jeg har gjort meg fortjent til å bli tretten, så Pop skal vite at jeg er klar til å dra i det som må dras i, skille innvoller fra muskler, trekke innvoller ut av hulrom. Jeg vil at Pop skal vite at jeg kan bli blodig. I dag er det bursdagen min. 

Jeg griper tak i døra så den ikke smeller, lirker den inn i rammen. Jeg vil ikke at Mam eller Kayla skal våkne når ingen av oss er i huset. Bedre for dem at de sover. Bedre for lillesøstera mi, Kayla, at hun sover, for de nettene Leonie er ute på jobb, våkner hun hver time, reiser seg opp i senga og skriker. Bedre for bestemor Mam at hun sover, for cellegifta har tørka og hult henne ut, slik sola og lufta gjør med vasseikene. Pop går i sikksakk mellom trærne, rank og slank og brun som en ungfuru. Han spytter i den tørre, røde jorda, og vinden får trærne til å svaie. Det er kaldt.

Denne våren er sta‚ de fleste dager vil den ikke gi plass for varmen. Kulda blir værende som vann i et tilstoppa badekar. Hettejakka mi ble liggende på gulvet i Leonies rom, der jeg sover, og T-skjorta mi er tynn, men jeg gnir meg ikke på armene. Lar jeg kulda plage meg, veit jeg at når jeg ser geita, kommer jeg til å kvie meg eller rynke panna når Pop skjærer over halsen på den. Og siden Pop er Pop, kommer han til å se det.

«Best å la ungen sove,» sier Pop.

Pop bygde huset vårt selv, smalt på forsiden, og langt, rett ved veien sånn at han kunne la resten av eiendommen være skogkledd. Han plasserte grisebingen og geiteinnhegningen og hønsegården i små lysninger mellom trærne. Vi må gå forbi grisebingen for å komme til geitene. Jorda er svart og sølete av møkk, og helt siden Pop ga meg juling da jeg var seks og løp rundt bingen uten sko, har jeg ikke gått barbeint her ute. Du kan få mark, sa Pop. Senere den natta fortalte han meg historier fra da han og søstrene og brødrene hans var små, de lekte barbeint fordi alt de hadde var ett par sko hver og det var til kirka. De fikk mark alle sammen, og når de var på utedoen, trakk de mark ut av rumpa på seg. Jeg sier det ikke til Pop, men det var mer effektivt enn julinga. 

Pop griper den uheldige geita, binder et tau rundt halsen på den i en renneløkke og leier den ut av geitegården. De andre mekrer og trenger seg rundt ham, stanger mot beina hans, slikker ham på buksene. 

«Vekk! Vekk!» sier Pop og sparker dem bort. Jeg tror geitene forstår hverandre; jeg kan se det i de aggressive hodestøtene deres, på måten de biter og napper i Pops bukser på. Jeg tror de veit hva det tauet som er bundet løst rundt geitehalsen betyr. Den hvite geita med svarte flekker i pelsen danser fra side til side, stritter imot, som om den får ferten av hva den er på vei til. Pop haler den forbi grisene, som løper til gjerdet og grynter mot Pop, de vil ha mat, og nedover stien mot skuret, som er nærmere huset. Løv dasker mot skuldrene mine, og de skraper meg tørr, etterlater tynne, hvite skriblestriper på armene mine. 

«Hvorfor har du ikke rydda bort mer av dette, Pop?»

«Ikke plass nok,» sier Pop. «Og ingen trenger å se hva jeg har baki her.»

«Du kan høre dyra på forsida. Fra veien.»

«Og hvis noen kommer bak hit og prøver å bry seg med dyra mine, hører jeg dem komme gjennom trærne.»

«Tror du noen av dyra ville latt seg stjæle?»

«Nei. Geiter er slemme, og griser er smartere enn du tror. Og dem er mannevonde også. En av dem grisene kan komme til å ta en jafs av noen de ikke er vant til å bli fôra av.»

Pop og jeg går inn i skuret. Pop binder geita til en stake han har kjørt ned i gulvet, og den skriker mot ham.

«Hvem kjenner du som har alle dyra sine ute?» sier Pop. Og Pop har rett. Ingen i Bois har dyra sine ute på markene, eller foran eiendommene sine. 

Geita rister på hodet fra side til side, rykker tilbake. Prøver å hive av seg tauet. Pop skrever over den, legger armen under haka på dyret.

«Store-Joseph,» sier jeg. Jeg har lyst til å se ut av skuret når jeg sier det, kikke meg over skulderen på den kalde, lyse, grønne dagen, men jeg tvinger meg til å stirre på Pop, på geita som får halsen løftet for å dø. Pop fnyser. Jeg hadde ikke villet si navnet hans. Store-Joseph er den hvite bestefaren min, Pop den svarte. Jeg har bodd sammen med Pop siden jeg ble født; jeg har sett den hvite bestefaren min to ganger. Store-Joseph er rund og høy og ligner ikke på Pop i det hele tatt. Han ligner ikke engang på Michael, faren min, som er mager og klint full av tatoveringer. Han har plukka dem med seg som suvenirer fra wannabe-kunstnere i Bois og til sjøs mens han jobba offshore, og i fengselet.

«Vel, der kan du se,» sier Pop.

Pop legger geita i bakken som om den var en mann, og knærne til dyret gir etter. Det faller på trynet i skitten, vrir hodet til sida slik at det ser opp på meg mens det gnurer kinnet mot den støvete jorda og det blodige gulvet i skuret. Det viser meg det fuktige øyet sitt, men jeg ser ikke bort, blunker ikke. Pop kutter. Geita gir fra seg en overrasket lyd, en breking som svelges av en gurgling, og så er det blod og søle overalt. Beina til geita blir gummiaktige og løse, og Pop kjemper ikke lenger. Han reiser seg brått, binder et tau rundt anklene på geita og løfter kroppen opp på en krok som henger fra takbjelkene. Øyet: fortsatt vått. Det ser på meg som om det var jeg som skar halsen over på den, som om jeg var den som bløgga den og gjorde hele ansiktet rødt av blod.

«Klar?» spør Pop. Så kaster han et raskt blikk på meg. Jeg nikker. Jeg rynker panna, stram i ansiktet. Jeg prøver å slappe av mens Pop skjærer geita langs beina, gir den buksesømmer, skjortesømmer, linjer overalt. 

«Ta tak her,» sier Pop. Han peker på en strek på magen til geita, så jeg stikker fingrene inn og griper til. Det er fremdeles varmt, og det er vått. Ikke glipp, sier jeg til meg selv. Ikke glipp.

«Trekk,» sier Pop.

Jeg trekker. Geita er vrengt. Slim og stank overalt, noe muggent og skarpt, som en mann som ikke har bada på en stund. Huden skrelles av som på en banan. Det overrasker meg hver gang hvor lett den går av når man trekker i den. Pop rykker hardt til på den andre siden, og så skjærer og kutter han av fellen ved føttene. Jeg trekker huden langs beina på dyret, ned til foten, men jeg klarer ikke å få den av slik Pop gjør det, så han skjærer og kutter.

«Andre sida,» sier Pop. Jeg griper sømmen like ved hjertet. Geita er enda varmere her, og jeg lurer på om det panikkslagne hjertet slo så raskt at det gjorde brystet varmere, men så ser jeg på Pop, som allerede kutter av huden ved enden av geitefoten, og veit at jeg blir langsommere fordi jeg lurer. Jeg vil ikke at han skal ta langsomheten for frykt, for svakhet, for at jeg ikke er gammel nok til å se på døden slik en mann burde se på den, så jeg griper tak og rykker. Pop kutter av huden ved foten, og så svinger dyret fra taket, rosa og fullt av muskler, fanger det lille lyset som er, glinser blankt i mørket. Alt som er igjen av geita er det hårete fjeset, og på en eller annen måte er det enda verre enn øyeblikket før Pop skar strupen over på den.

«Hent bøtta,» sier Pop, og jeg henter metallkaret fra en av hyllene innerst i skuret, og trekker det innunder dyret. Jeg plukker opp huden, som allerede er i ferd med å bli stiv, og dumper den oppi karet. Fire flak av den.

Pop skjærer ned langs midten av magen, og innvollene sklir ut og ned i karet. Han skjærer og stanken blir overveldende, som grisemøkk rett i fleisen. Det lukter som av åtsler, døde og råtnende ute i den tette skogen, når det eneste tegnet til at de er der, er stanken og gribbene som stiger og slår seg ned og sirkler. Det stinker som pungrotter og beltedyr som ligger halvt knust på veien, og som råtner i asfalt og hete. Bare verre. Denne stanken er enda verre; det er stanken av død, forråtnelsen kommer fra noe som nettopp var i live, som var varmt av blod og liv. Jeg skjærer en grimase, vil lage Kaylas stinkefjes, det fjeset hun setter opp når hun er sinna eller utålmodig. For alle andre ser det ut som om hun lukter på noe vondt: de grønne øynene myser, nesa er som en sopp, de tolv små melketenna synes i den åpne munnen. Jeg har lyst til å sette opp det fjeset fordi noe med det å rynke på nesa og klemme bort lukten kanskje kan lette den, kanskje kan få bort den stanken av død. Jeg veit at det er magen og innvollene, men alt jeg kan se er Kaylas stinkefjes og det fuktige øyet til geita og så klarer jeg ikke å holde meg i ro og se på lenger, jeg er ute av skuret og kaster opp i gresset utenfor. Ansiktet mitt er så varmt, men armene er kalde.

Kjøp boka her
  1. Syng, gravløse, syng
    Syng, gravløse, syng
    Innbundet
    Tilbudspris 332 kr Før 379 kr
    På lager
Jesmyn Ward

Jesmyn Ward

Jesmyn Ward (født 1977) har en tydelig, litterær stemme. Hun debuterte i 2008 og har skrevet tre romaner og en erindringsbok. Ward er en av veldig få som har vunnet den prestisjetunge prisen National Book Award to ganger, først for Det som reddes kan i 2011, deretter for Sing, Unburied, Sing i 2017. Ward har blant mange andre priser også vunnet PEN/Faulkner Award for Fiction, og har aldri lagt skjul på sin store inspirasjon; nobelprisvinneren William Faulkner. Ward var den første i sin familie som tok høyere utdannelse. Familien hennes ble selv ofre for orkanen Katrina. Hun er i dag førsteamanuensis ved Tulane University og bor i Mississippi.

Les mer

Bli med og les månedens unike bok

Å lese en god bok er som å åpne et vindu ut mot verden. Joda, vi har hørt det før, men det er jo faktisk en fantastisk ting.

Utdrag: Vanndanseren av Ta-Nehisi Coates

Sensasjonell debut fra en av USAs sterkeste stemmer.