Slekters gang 

Da jeg skrev Slekters gang, ville jeg at leseren skulle få et helt nytt perspektiv på vår sivilisasjon. Jeg ønsket å vise at alt det vi tar for gitt, er skjørere enn vi tror. Vi innbiller oss at vi er forberedt på ulike typer katastrofer. Men hva hvis de skjer på likt; hva om for eksempel en pandemi fører til økonomisk kollaps, matmangel, krig, og en enda verre klimakrise?

Tekst: Jan Kjærstad 

Sett at Norge, som vi kjenner det, blir utradert og det går to tusen år. Vil etterkommere klare å gjenskape dette landet, dette folket, gjennom det beste redskapet til innsikt de råder over: fortellinger? Slekters gang viser at det kanskje er mulig.
 

Slekters gang 

Norge var et land i utkanten av den verdensdelen som ble kalt Europa. For en som har fløyet over den store halvøya, nordvest i Slavia, er det sikkert uforståelig at denne villmarka en gang har vært befolket, at det har vært byer og en velfungerende infrastruktur her. På sitt høydepunkt som nasjon, på 2000-tallet, skal Norge ha rommet rundt sju millioner innbyggere. Vi vet ikke eksakt hvor mange “nordmenn” eller etterkommere av nordmenn som lever i dette landskapet i dag, men det kan neppe være mer enn noen få tusen. De kalles “den norske stammen” og består dels av kremmer-barbarer som streifer om i randsonen av den veldige ødemarka vi kjenner som Forum Europeum, dels av grupper som roter i jorden om dagen og drikker potetbrennevin om kvelden.

At “Norge” allikevel utgjør et lite, men spennende og stimulerende forskningsfelt, nærmere bestemt Norge på 1900-tallet, skyldes Bohre-slekten og forbindelsen til Long-dynastiets fødsel, og ettersom Long-dynastiet regner Norge som sitt opprinnelige hjemsted, wǒmen guójiā, tør Norge være av interesse for enhver borger i Den kinesiske føderasjon.

Lenge famlet man i blinde når det gjaldt kunnskaper om dette geografiske området i denne fjerne epoken. Årsaken ligger i den vesterlandske sivilisasjonens sammenbrudd. Først kom Syttiårskrigen i det 22. århundret, og så Mørketiden, den lange nedgangsperioden som munnet ut i Punkt Y. På en og samme tid nådde en rekke av de trusler styresmaktene trodde seg å ha kontroll over, sitt kritiske punkt – Jorden ble rammet av overbefolkning og klimaforverring og matmangel og finansielt kaos og krig (med bomber som fikk de tidligere atomstridshoder til å fremstå som konvensjonelle våpen), til slutt også virus og infertilitet. At menneskeheten var nær sin undergang, skyldtes ikke én enkelt ulykke, men kombinasjonen av dem. Etter denne katastrofen – som markerer slutten på holocen, ja, hele kvartærtiden – var det meste, for ikke å si all informasjon ødelagt. Den kollektive hukommelse var så å si slettet, enda man i sin naivitet trodde de mange lagrene og arkivene dypt inni hvelv og fjell og isbreer var sikret for evig tid.

Også vårt eget kontinent – det asiatiske – ble rammet hardt. Etter det 22. århundrets langvarige og verdensomspennende kriger falt den nasjon som het Kina fra hverandre, og man gikk inn i noe som minte om De stridende stater-perioden i gammel tid. Først i kjølvannet av Punkt Y og masseutryddelsen, etter at Den kinesiske føderasjon ble etablert og hovedstaden flyttet fra Perleflodens delta til de historiske trakter ved Chang’an, oppsto det igjen et behov for å fortelle om fortiden, inkludert om de røtter som lå i vest. 

Til tross for informasjonstapet har forskere med tiden, ved hjelp av alle tenkelige metoder, klart å gjenfinne opplysninger som stammer fra før Punkt Y, mens andre forskere igjen har forsøkt å føye disse opplysningene, eller biter av opplysninger, sammen til større fremstillinger. Og på grunn av interessen for Long-dynastiets forhistorie, dets norske aner, kan det ikke overraske at temaet Norge og Bohre-slekten har fått sin naturlige plass i disse bestrebelsene. Etter hva vi tror, kom Long-slekten til syne og konsoliderte seg, ble en motkraft, i den vanskelige epoken etter Syttiårskrigen. Antakelig var det også nå, i ruinene av datidens Kina, at Bohre-historiene fikk sin form i kim. Vi tenker oss at disse historiene ble fortalt og gjenfortalt til en forholdsvis liten skare av mennesker og kanskje bare i et begrenset antall slektsledd – 4–500 år – og at de slo så sterkt inn i tilhørerne nettopp fordi behovet for denne typen beretninger var stort i denne forvirrende overgangsfasen. I likhet med de fleste mener vi at Bohre-slektens fortellinger må ha spilt en rolle i utviklingen, at de på et eller annet vis må ha bidratt til å sikre Long-slektens overlevelse og videre omdannelse til et innflytelsesrikt dynasti og en av de viktigste forutsetningene for at Den kinesiske føderasjon kunne se dagens lys etter Punkt Y.

Å granske Bohre-slektens historie i det avgjørende hundreåret før de første medlemmene emigrerer til Kina, blir ikke mindre viktig når vi vet hvilken rolle Long-dynastiet har spilt for føderasjonens stabilitet og overlevelsesevne i over tusen år, og når vi vet at dynastiet også i dag, ikke minst dets kvinnelige representanter, sitter i så mange sentrale politiske, økonomiske og kulturelle stillinger.

Vår metode er fiksjonalisert historie, som til en viss grad er en videreføring av den klassiske xiǎoshuō-tradisjonen og elementer hentet fra den mer innsiktsorienterte gùshi wén. Til forskjell fra den tidligere sakprosa man brukte for å formidle historieforskningens resultater, benytter fiksjonalisert historie seg av innlevelse. Vi bygger for en stor del på den såkalte romanen, en sjanger som hadde sin storhetstid på 1800-, 1900- og 2000-tallet. Etter denne glansperioden tvang håpet om kommersiell gevinst beretningene til å tippe over i emosjonelle overdrivelser som ble sementert til ufruktbar sedvane, med den følge at romanen underminerte seg selv, både som underholdnings- og erkjennelsesform. Reaksjonen var en knusktørr dokumentarisme, samt diverse korte, narsissistiske hybrider som oppsto i de nye medier. Så kom katastrofen og satte en stopp for alt.

Den fortellerform som er forsøkt gjenopplivet i fiksjonalisert historie har altså ligget brakk i mange århundrer, og det er derfor rimelig at enkelte av dens byggesteiner ikke lenger er anvendelige, som den svært begrensede forståelsen av kausalitet, tuftet på en forgangen vitenskap, ikke minst en  psykologi som fremdeles befant seg i en spekulativ, nærmest religiøs fase. I vår tid er det mer nærliggende å utnytte innsikter fra metagenetikken, som for eksempel “den diagonale virkning” og “den narrative ballast”. Fiksjonalisert historie er også mer enn den eldre sjangeren innstilt på meddiktning, reelt tankearbeid nedlagt av leseren, eller sagt annerledes: på at refleksjon får like mye rom som følelser. Målet er å skape større sammenhengende buer i noe som så langt har vært fragmenter – både fragmenter som ligger langt fra hverandre i tid og fragmenter som synes å ha lite med hverandre å gjøre. Årsaken til at Fakultetet har valgt å bruke så mye ressurser på å gjenopplive, i modifisert form, den gamle tradisjonen, skyldes at man etter Punkt Y, og med representanter for Longdynastiet som pådrivere, gjenoppdaget fortellingens uvurderlige funksjon i menneskets liv, fortellingens qì. Fiksjonalisert historie bygger på en overbevisning om at fortellinger, på sitt beste, rommer noe umistelig: en kraft til å kunne forklare det som ellers ikke kan forstås. Sett slik har beretningen om Bohre-slekten også noe å gjøre med den utdannelsestanken som alltid har vært en bærebjelke i kinesisk kultur.

N20-arkivene rommer en rekke mer eller mindre pålitelige kilder. Flere av disse er benyttet i Ōuzhōu-gruppens tidlige versjon av Bohre-slektens historie, som har vært en verdifull inspirasjon. I tillegg har vi kunnet bygge på et nytt funn, den korte, men vesentlige “Vesle Grønns krønike”. Som vanlig ved “den organiske metode” lot vi Fakultetet vurdere om vår første del kunne brukes som kjerne for videre fortelling, forover og bakover i tid, og etter godkjennelsen, gikk neste del igjennom samme prosess.

Vår hovedoppgave har vært todelt: For det første ønsker vi å korrigere Ōuzhōu-gruppens versjon. I våre øyne er personene i Bohre-slekten langt mer interessante enn tidligere antatt. For det andre vil vi i disse individene etterspore noen av de gunstige trekk, tilbøyeligheter og egenskaper som vi finner igjen i mange representanter for Longdynastiet – kvaliteter som ikke har blitt overlevert fra Bohre-slekten gjennom gener, men via fortellinger. Det er snakk om “emblematiske historier” som har blitt fortalt så mange ganger innad i dynastiets første, kritiske fase at de slik har preget etterkommerne – jevnfør begrepet “narrativ ballast”.

Vi er tre kvinner som har ledet det nye teamet – av Fakultetet kalt Nuówēi-gruppen – og vi tilstår uten videre at det foreliggende arbeid er det mest lystbetonte vi noen gang har levert. Materialet har vist seg å være forbausende rikt, og særlig de kvinnelige medlemmene av Bohre-slekten har rommet fortellinger som belyser mange av de særtrekk vi gjenfinner i Long-dynastiets første sentrale skikkelser.

Vi må også tilføye at vi har hatt et underordnet mål: å gjenskape en flik av det lille, merkelige landet Norge – for over to tusen år siden – et folk få vet noe som helst om i dag, og en tid som både er lik og svært ulik vår egen. I denne sammenhengen vil vi også antyde noe om hva årsakene kan ha vært til at Norge som nasjon forfalt og til slutt ble utradert.

An Xue, Cui Xiaofen og Zong Meifeng

Weinan Y-1040

Les mer om Slekters gang her 
  1. Slekters gang
    Slekters gang
    Pocket
    179 kr
    På lager
Jan Kjærstad

Jan Kjærstad

Jan Kjærstad (født 1953) er regnet som en av Nordens fremste forfattere, først og fremst på grunn av sine nyskapende romaner. Kjærstad har embetseksamen i teologi og debuterte i 1980 med novellesamlingen "Kloden dreier stille rundt". I tillegg til sine romaner har han skrevet billedbøker og essaysamlingene "Menneskets matrise" (1989), "Menneskets felt" (1997), "Menneskets nett" (2004) og "Menneskets vidde" (2013). I 1984 mottok han Kritikerprisen, i 1993 Aschehougprisen, i 1998 den høythengende Henrich Steffens-prisen, i 2000 Doblougprisen og i 2013 Det Norske Akademiets pris til minne om Thorleif Dahl.

Trilogien om Jonas Wergeland - "Forføreren", "Erobreren", "Oppdageren" - ble fullført i 1999, og den siste innbrakte ham Nordisk Råds Litteraturpris. Hans siste romaner er "Tegn til kjærlighet" (2002), "Kongen av Europa" (2005), "Jeg er brødrene Walker" (2008), "Normans område" (2011) og "Slekters gang" (2015). Kjærstads bøker er oversatt til en rekke språk.

Les mer

Hvorfor skriver du, Jan Kjærstad?

– Alle forfattere må lese hele tiden når de skriver. Da skriver de best, sier Jan Kjærstad i samtale med redaktør Mia Bull-Gundersen. – Alt du leser vil styrke det du skriver, fortsetter han.

Mr. Woolf

Mr. Woolf er en hyllest til alle alminnelige fedre, som kanskje ikke er så alminnelige som man tror.

Fridtjof Hansen, fleip eller fakta?

Har man levd hvis ingen vet om det?