Fridtjof Hansen, fleip eller fakta?

Da jeg endelig skulle debutere som forfatter, insisterte jeg merkelig nok på å skrive under pseudonym. Grunnen var at jeg hadde skapt en karakter som var så levende for meg at jeg synes det var redelig å kreditere ham for det han hadde skrevet.

Skrevet av: Ravn Lanesskog, forfatter

Dette var Fridtjof Hansens dagbok, tenkte jeg, ikke min! Den kloke og erfarne redaktøren min rådet meg imidlertid til å skrive under mitt eget navn. Jeg prøvde å argumentere for at det ikke føltes riktig å stå som forfatter når det faktisk var Fridtjof Hansen som hadde skrevet boken, men det var ikke den kloke og erfarne redaktøren min helt enig i. «Det er i fiksjonen at Fridtjof Hansen har skrevet boken», sa hun vennlig, men bestemt. Jeg skjønte at det gjaldt å være litt taktisk, og lot temaet ligge en stund. Da det nærmet seg siste innlevering, prøvde jeg meg igjen. Den kloke og erfarne redaktøren min svarte: «Jeg synes ikke du trenger å forvanske dette med å bruke pseudonym, men vi skal selvfølgelig diskutere det». Da skjønte jeg at det kom til å bli meg som skulle stå som forfatter av Fridtjof Hansens dagbok, ikke Fridtjof Hansen.

På en måte var det en lettelse. Endelig skulle jeg debutere som forfatter, og attpåtil under mitt eget navn! Dette var jo stas. Likevel var det noe i meg som synes det var urettferdig og leit at folk skulle tro at Fridtjof Hansen ikke eksisterte. At han bare var fiksjon.

Jeg bestemte meg for å skrive et forord og et etterord av meg selv, Ravn Lanesskog. Der skriver jeg at jeg møter Fridtjof Hansen på Vår Frelsers gravlund i Oslo, og at han gir meg dagboken sin. Jeg forteller også om noe dramatisk i etterordet som jeg ikke kan røpe her, der jeg går såpass langt at jeg velger å bryte loven for å redde Fridtjof Hansens ettermæle.

Den kloke og erfarne redaktøren min virket fornøyd med hvordan jeg løste saken litterært. Jeg la imidlertid merke til at hun liksom i forbifarten understreket at møtet mitt med Fridtjof Hansen på Vår Frelsers gravlund bare var noe jeg hadde funnet på. At det var fiksjon. Der og da bestemte jeg meg for å late som ingenting. Det viktigste er tross alt at det norske folk får muligheten til å bli kjent med Fridtjof Hansen, tenkte jeg, som vandrer ørkesløst rundt i Oslos gater og lurer på om man har levd et liv hvis ingen vet om det.

Les forordet til Fridtjof Hansens dagbok her:

Det hele begynte en vårdag i 2018 på Vår Frelsers gravlund i Oslo, der jeg var for å besøke graven til faren min. Etterpå satte jeg meg på en benk for å lese en bok. Da så jeg en lutrygget gammel mann i et merkelig kostyme. Han lente seg til en bauta og vekslet mellom å studere meg gjennom en teaterkikkert og notere noe på et ark. I mitt stille sinn lurte jeg på om han hadde rømt fra et asyl, men jeg prøvde å late som ingenting og fortsatte å lese. 

Etter en stund registrerte jeg at den gamle mannen snek seg i min retning. Han pustet tungt og støttet seg på flere gravsteiner underveis, før han ble stående like foran meg. 

Jeg har aldri sett en så engstelig og forknytt mann i hele mitt liv. Utseendet hans var nesten skremmende og han hadde åpenbart ikke lenge igjen å leve. Lungene hans pep, huden var skrukkete som på en mumie, og øynene var helt innsunket i hodeskallen. Det var så ille at jeg fikk mest lyst til å stikke av, da han plutselig pekte opprømt på boka mi og ropte:

– Turgenjev …!

Det var knapt til å tro at han hadde fått med seg hva jeg leste, men jeg holdt opp boka Fedre og Sønner med et bekreftende nikk. Da så han på meg med oppglødde øyne og sa:

– Vi sitter i gjørma, min venn, og strekker oss etter stjernene.

Før jeg rakk å svare, bladde han seg frem til sitatet i boka mi med raske fingre. Da forsto jeg at den ynkelige og litt skremmende skikkelsen rommet et helt spesielt menneske.

Den gamle mannens navn var Fridtjof Hansen. Han ga meg et rustent metallskrin som han «av sikkerhetshensyn» hadde stroppet fast til kroppen – og påsto at innholdet var det eneste beviset på hans jordiske eksistens. Skrinet inneholdt hundrevis av håndskrevne ark med tanker og refleksjoner fra den siste tiden han levde. Det var en slags dagbok.

Et sted i dagboken kaller Fridtjof Hansen seg for «anekdotenes herre». Om det er en passende titulering, får bli opp til hver enkelt å bedømme, men én ting er sikkert:

Alt som står i boka du nå holder i hånden er skrevet av Fridtjof Hansen. Selv har jeg kun etter beste evne tydet og renskrevet innholdet. Noen få steder har jeg også bidratt til å anonymisere en del samtidsforfattere som Fridtjof Hansen møter på sin vei. Hvis det likevel er mulig å dra kjensel på enkelte av dem, håper jeg de har litt selvironi.

Fridtjof Hansen ønsket at dagboken hans skulle bli lest av folk flest. Det er et ønske som ikke er så lett å innfri, men jeg lovet ham å prøve. Å forvalte en annen persons dagbok er selvsagt ikke enkelt. Hovedpersonen er sårbar, og man kan noen ganger bli i tvil om hvorvidt innholdet bør publiseres akkurat slik det ble nedtegnet. Det du snart skal få lese ble tross alt skrevet ned under dramatiske og stressende omstendigheter.

Jeg har gjort alt jeg kan for å gjengi innholdet i dagboken så eksakt som mulig. Blant annet innebærer det at jeg har beholdt en del av forfatterens foretrukne skrivemåter, som «piccolo» fremfor «pikkolo», «Christiania» der «Kristiania» av og til ville vært mer korrekt, og «Tukthuset» med stor bokstav, for å ta noen eksempler. Ellers kan jeg bare håpe at jeg har greid å tolke innholdet riktig. Det var nemlig vanskelig og noen ganger nesten umulig å tyde den gammeldagse håndskriften – og originalmanuset var til tider så tilsmusset av blod, skitt og gjørme at jeg enkelte steder nærmest måtte gjette meg til hva som sto der. 

Dersom jeg har formidlet noe av den originale teksten feilaktig, tar jeg selvfølgelig det personlige ansvaret for dette. Det samme gjelder lovbruddet jeg til slutt valgte å gjennomføre for å gi Fridtjof Hansen en verdig avslutning på livet. 

Ravn Lanesskog
Oslo 12.11.2019

Kjøp Fridtjof Hansens dagbok her
Ravn Lanesskog

Ravn Lanesskog

Ravn Lanesskog (f. 1978) er utdannet manusforfatter ved Den Norske Filmskolen på Lillehammer. Han har vært konsulent og ghostwriter på flere norske filmer, og skrevet manus til mange kort- og novellefilmer. Han har også skrevet manus til storfilmene "Birkebeinerne" og "Amundsen". Ravn var tidligere rørlegger og bokser. FRIDTJOF HANSENS DAGBOK er hans romandebut.

Les mer

Nyttårsforsett? Lese mer!

Hva er nyttårsforsettet ditt i år? Å lese mer står ikke på lista over de ti mest populære nyttårsforsettene, men jeg mener at det bør ligge på en klar førsteplass.

Utdrag: Syng, gravløse, syng av Jesmyn Ward

Jojo og familien hans herjes av dyp kjærlighet og sterke konflikter. Dette er opprivende, vakkert, kraftfullt og ømt!

Mr. Woolf

Mr. Woolf er en hyllest til alle alminnelige fedre, som kanskje ikke er så alminnelige som man tror.