Forlattheten

Elisabeth Åsbrinks Forlattheten er en fengslende beretning om kjærlighet og emigrasjon, og dessuten en utforskning av hvorfor vi trenger å både huske og glemme, og å fortelle historier, for å kunne leve.

Forlattheten er en slektsroman som bygger på Elisabeth Åsbrinks egen familiehistorie. Den følger tre kvinner i tre generasjoner, på tre steder: Rita, Sally og K, i London, Sverige og Thessaloniki.

Jeg-fortelleren vil en gang for alle sette navn på skyggen som har fulgt henne gjennom livet, og ved å skildre de tre kvinnene oppdager hun hemmeligheter, løgner og tabuer som går fra én generasjon til den neste.

Forlattheten er oversatt av Alexander Leborg

Forlattheten finnes også som ebok og lydbok

Derfor skriver jeg.

Jeg ble født fluktklar. Allerede før jeg var gammel nok til å vite hva som hadde skjedd, visste jeg at det kunne skje igjen.

Det skal ha vært strålende sol den aprildagen i Göteborg da jeg ble født på Sahlgrenska Sjukhuset. Da faren min så meg, kalte ham meg umiddelbart Kati, et ungarsk navn. I tråd med familiens iboende logikk fikk jeg derfor det engelske navnet Katherine. Jeg vil tro at jeg ble møtt av smil. Familien besto av mor, far og de to søstrene mine, ti år eldre og fra min mors tidligere ekteskap. Ettersom jeg snart skrek av sult dag og natt fordi moren min slanket seg så hardt at kroppen hennes sluttet å produsere brystmelk, fikk jeg velling på flaske.

I mine første seks leveår bodde vi i en fireromsleilighet i et millionprogramhus i Kallebäck, og deretter i en annen leilighet i et millionprogramhus i Haninge, og til slutt i et nybygd rekkehus i Hägersten i Stockholm. Vår geografiske forflytning løp parallelt med min fars forflytning fra medisinstudent til assistentlege og deretter hans anstrengelser for å bli spesialist, men alt dette – adresser, etasjer og bydeler – er mindre interessante biter av informasjon, faktafragmenter som ikke egentlig sier noe vesentlig om våre liv. Det avgjørende var ensomheten. Den sto mellom oss som luftsøyler. Skrittene våre gjenlød som om vi var omgitt av marmor. Hjertene våre hamret som om de var i ferd med å knuse. Men det visste jeg ikke da.

Ikke engang da ensomheten begynte å vokse og ta stadig større plass, da den så å si presset alle familiemedlemmene inn mot veggene som om en luftballong var blitt blåst opp inne i rekkehuset, kunne jeg vite hva ensomheten egentlig besto av og hvordan et liv i en familie ville ha artet seg uten den. Vi ble altså adskilt innenfra.

Opprinnelig hadde jeg tenkt å kalle denne boken nettopp Ensomheten. Dette er skjønnlitteratur, og derfor er alt som fortelles, sant. Men det går også an å kalle den en familiehistorie, en dokumentarroman eller ganske enkelt en bok. Planen min var, en gang for alle, å navngi den skyggen som hadde fulgt meg gjennom livet. Jeg ville definere den, ganske enkelt forstå, og det gikk langsomt opp for meg at ensomheten snarere var et symptom enn selve sykdommen, den var en følge og en konsekvens, og at jeg derfor måtte la boken bytte navn.

I sentrum for barndommens ekspanderende ensomhet var moren min, Sally. Jeg forgudet henne. Faren min forgudet henne, og hun var virkelig verd å forgude, med sitt gnistrende humør, sine store, grågrønne øyne og sitt veldig mørke hår. Ansiktet hennes skiftet uttrykk fra det ene sekundet til det neste, hun leste aviser og bøker, diskuterte dagsaktuelle hendelser, elsket opera og kunne bryte ut i latter når hun hadde det morsomt. Når hun gikk inn i et rom, endret atmosfæren seg og fikk et midtpunkt. Søstrene mine og jeg sto naturligvis i skyggen hennes. Men det er ikke uvanlig.

Min mors ensomhet var godt skjult. Ved første øyekast kunne man ikke ane den, tvert imot. Dette var en sterkt strålende dame med jobb som engelsklærer og mange bekjente, som aldri takket nei til verken fest eller dans. Bare vi som levde med henne, visste at overflatehinnen var tynn som et lag neglelakk i nyansen korall. Under den lå bekymring og sinne, klare til å bryte ut. Men bekymring for hva, sinne på grunn av hvem?

Jeg ble nødt til å forstå min mors ensomhet for å forstå min egen.

Og for å forstå henne måtte jeg forstå mormoren min, Rita.

Utforskingen førte meg videre, til morfaren min. Hvem var han, som jeg aldri hadde møtt?

Av og til tenker jeg på en tilbakevendende hendelse i oppveksten. Det er vel sånt som kalles barndomsminner. Moren min lagde smuldrepai til dessert og serverte den med en vaniljesaus lagd av Bird’s custard powder. Dette pulveret luktet søtt og kom i en blikkboks i fargene himmelblå, signalrød og knallgul. På den ene siden var jeg veldig glad i vaniljesaus, men på den andre siden var boksen så stygg at den vekket vemmelse.

Vaniljepulveret ble vispet sammen med varm melk, kjølt ned og deretter servert med en hinne, en centimeter tykk, som et vokssegl over den milde, lysegule sausen. En konkurranse oppsto da alle ville ha en bit av det blankseige skinnet, moren min, søstrene mine og jeg. Rettferdighet ble en stor sak. Stemmer ble hevet. Noen måtte gå i kjøkkenskuffen og hente en skarp kniv. Vaniljeskinnet ble omhyggelig skåret i biter og lagt som en særlig delikatesse på våre respektive asjetter. Søstrene beskyldte hverandre for å ha stjålet den beste biten. Den som fikk den minste porsjonen, begynte å gråte. Moren min ble sint. Blikkboksen lyste sterkt som et raseriutbrudd. Først i tiårsalderen innså jeg at skinnet gjorde meg kvalm, og det var da jeg inntok rollen som betrakter.

Jeg kalte boken Forlattheten.

Verdener ødelegges. Helheter eksploderer. Dette er upresise påstander, så vide og generelle at ordene knapt makter å bære noen betydning, det er jeg klar over. En forfatter bør være spesifikk og nøyaktig. Likevel velger jeg disse påstandene som utgangspunkt – fordi de er sanne. Det har skjedd at hverdagen er blitt sprengt, at bare spisse fragmenter av en tilværelse gjenstår, prosjektiler som skjærer gjennom generasjonene: I en fjellandsby i Spania. I en overbefolket by i Det osmanske riket. I en leiegård i Budapest. I et stille forstadshus i London. I en familie på fem personer og katt i Stockholm. Den ene sprengningen henger sammen med den andre, de leder frem til meg, og jeg ble født fluktklar.

Derfor skriver jeg.

Kjøp Forlattheten her
  1. Forlattheten
    Forlattheten
    Innbundet
    Tilbudspris 332 kr Før 379 kr
    På lager
  2. Forlattheten
    Forlattheten
    Lydbok (nedlastbar)
    Tilbudspris 253 kr Før 289 kr
    På lager
  3. Forlattheten
    Forlattheten
    Ebok
    Tilbudspris 218 kr Før 249 kr
    På lager
Elisabeth Åsbrink

Elisabeth Åsbrink

Elisabeth Åsbrink (f. 1965) er journalist, kulturdebattant, dramatiker og forfatter. For sakprosaboken Og fremdeles står trærne i Wienerwald mottok hun i 2011 Augustprisen. I 2016 utga hun 1947, om hvordan verden begynner å ta form etter andre verdenskrig. Boken ble Augustpris-nominert og sikret forfatteren et internasjonalt gjennombrudd. Med Forlattheten debuterer Åsbrink som romanforfatter.

Les mer