Svullrya-kvartetten er komplett

Helt fra debuten har Adelheid Seyfarth vært opptatt av å skildre allmennmenneskelige temaer som eksistensielt utenforskap og identitet. Arbeiderklasse, sosial arv, fremmedhet og annerledeshet har også vært viktige temaer i hennes romaner, som utspiller seg i dypeste Finnskogen tett på grensen mot Sverige. 

Skrevet av: Marius Fossøy Mohaugen

Hva syns egentlig Adelheid om at markedsavdelinga har funnet på navn til bok-kvartetten hennes? Og hva syns lokalsamfunnet om at hun bruker naboer og kjente som inspirasjon til bøkene? Hør denne episoden av "Hvorfor skriver du?" for å få et innblikk i Adelheids skriveliv.

Debutromanen Fars hus i 2005 fikk stor oppmerksomhet. Mina ser ikke ut som de andre barna i bygda, hun har krøllete, svart hår som ikke lar seg gre med vanlig kam. Moren lever et intellektuelt liv i Oslo og noen far har hun aldri hørt snakk om. I Misjonærene fra 2008 møter vi Jack Hansen, som ikke helt har funnet sin plass i livet og som bestemmer seg for å reise til Kenya. Her kidnapper han Mbambi, for å redde henne fra å bli omskåret. 

I 2010 kom Førti kalde bak månen, som skulle markere starten på fire romaner fra den fraflyttingstruede bygda Svullrya, der livet er preget av arbeidsledighet og langpendling, med familien Langberget i sentrum av handlingen. Folkelivsskildringen ble fulgt opp av Den hvite elgen i 2017 og i 2018 De fortapte. Kvartetten fullendes med Så blomstret rogna i 2020 og skildrer en hverdag preget av forskjellene mellom by og land, mellom bygda og sentralmakten som bestemmer over dem. 

Sentral i alle fire bøkene er Robert Langberget, en stolt arbeider som for det meste står uten arbeid. Han lever i fattigdom, tar strøjobber for svarte penger og skyter elg og ulv. Han er gift med Siw, som er i ferd med å forstå at slike som henne ikke er noe verdt i vår tid. Hun er arbeidsledig og ubemidlet og tør ikke stole på noe annet enn ukas horoskop. 

Seyfarth skriver fargerikt, skarpt og egenartet, klokt og nyansert, om politikk og eksistens, om hver enkelts evne til å se sine egne muligheter og begrensninger. Hun blander kunnskap og innsikt med en presis observasjonsevne og stor humor med en språklig kraft. 

Bøker av Adelheid Seyfarth
  1. Så blomstret rogna
    Så blomstret rogna
    Innbundet
    Tilbudspris 332 kr Før 379 kr
    På lager
  2. De fortapte
    De fortapte
    Pocket
    179 kr
    På lager

Les et utdrag av Så blomstret rogna her

Det er ikke alle dem fremmede gravstøttene rundt han som skaper den triste stemninga, ikke er dem egentlig så fremmede heller, han kjenner dem fleste puker som havner under torva her på Skogen, og stemninga har ingen grunn til å væra trist, for den daue hadde et liv som er få forunt, og det varte lenger enn det burde. 

Han graver videre, er nødt om å gå djupt, forbereder seg på knokla som venter, men knokla her er lite annerledes enn dem hundebeina han har servert bikkjene fra han sjæl kunne gå. Eller egentlig lå’n på magan og delte beina med dem på fire alt mens han sjæl fortsatt gikk på fire bein, ja, til og med før’n kunne krabbe, om det så var.

Aldri har’n anklaga mor si for all den fine margen han fikk supe i seg som liten, nå eter unga bare skit og er allergikere, alle som en, men at’n fikk starte å røyka alt som femåring kunn’a godt ha hindre, sjæl om det var slik på den tida. Folk og dyr er sjeldent så forskjellige, men når så noen et dyr væra så idiot at det drog gifta rett ned i lungene.
Han presser pekefinger’n som han mista på anlegg i Oslo, mot tommelen, gloa i midten slukker like godt som om den hadde havnet mellom to heile fingre. Han setter seg ned på huk og bruker en lighter for å få fram en liten flamme, og det er også som om han får lighterhjulet til å rulle sjæl med en finger som ikke finnes. 

Etter nok en gang å ha kontrollert at han graver ved riktig stein, får flammen trekke seg tilbake mens Robert klør seg i hårkanten – fortsatt med den manglende fingeren. Han er glad i den. Den gir en egen tone i alt. 

På det tidspunktet, da han lå og gnog på alt han fant, enda dem rundt for syns skyld forsøkte det dem kunne å holde hunde- og menneskeføda adskilt, på det tidspunktet der han lå og delte dem beina som han fikk tak i, sjæl om den voksne prøvde å hindre det, så hadde han alt levd som sosialist i fleire måneder, for det valget tok’n bare fire dager etter at han var født. Om’n aldri endte som rein kommunist som far sin, så tok han valgene desto tidligere. Ja, stygg og rausprengt var du alt da du kom, pleide mor hass å si. Riktig det!

Men det var ikke lenger noen plass å bruke sosialismen, og glad kan du væra for det au, sa Maren-Anna, du veit hå slikt ender med. Pass dine egne og hold kjeft.

Faen ta! Måtte stå her på kirkegarden i svarte natta! Han søkte kirketjenerjobben både på 90-tallet og ti år seinere, da Hansemann gikk av med pensjon. Også Hansemann … Han blir stående og rette ryggen, sikker på at det fjollete navnet er årsaka til at kirketjeneren nok hadde trudd jobben bare besto i å tenne lys og pusse døpefonten, slik det kan væra i ei diger kirke.

Men sjæl stearinlysa var elektriske i dag, og unger å døpe var alt lenge en sjeldenhet, grava opp graver var derimot noe som måtte til ukentlig på en utdøende plass som detta, og Hansemann fikk vondt i ryggen, sea det gikk år og dag før det kom en skikkelig minigraver hit opp på Skogen. Men egentlig var det alt han fant når han grov, som plaget Hansemann, og sjæl han som graver i natt, må rette ryggen når den ikke er plagsom også, for å forankre seg i det levende. 

Også tenker’n på mor si, som plutselig er gammal, og faen ta om skinnet krangler seg over neste vinter om hu turer fram på detta viset, låghalt og jævlig. Og tom i hugu! Om det ligger en blås med filter i askebegeret, så er tar’a faenskapen og tenner i feil ende, så han ber’a holde opp å tenne sneipene etter han sjæl, om hu absolutt må væra så blå at hu aldri kan stavre seg ned på Foreningen etter egen tobakk?

Det er ingen som kan betala tobakken sjæl etter at EU kom, svarer’a tullete. – Det er du, det, som alltid skal skylde på poltikken, du blir verre enn far din!

Adelheid Seyfarth

Adelheid Seyfarth

Adelheid Seyfarth (f. 1963) debuterte med romanen Fars hus i 2005. Boken vakte stor oppmerksomhet og fikk overveldende kritikker. Også hennes andre roman, Misjonærene (2008), ble svært godt mottatt. Med 40 kalde bak månen (2010) flyttet Seyfarth handlingen til det norske utkantsamfunnet på Finnskogen, slik hun også gjør i Den hvite elgen (2017) og De fortapte (2018).

Les mer

Lyden av fjell

Cathrine Evelid er forfatteren som får hverdagsmennesket til å skinne. – Med sin fjerde roman viser Evelid nok en gang at hun er en fremragende forfatter, skriver Fædrelandsavisen om Lyden av fjell.

Johannas åpenbaring

Aasne Linnestå skriver med et viljesterkt eksistensiet-politisk driv, skriver Klassekampen om Johannas åpenbaringer. En lavmælt og elegant roman om verdenssmerte, privat sorg og kjærlighet, mener Dagsavisen. Les utdrag fra romanen og hør den fine samtalen med Linnestå i Åpen bok.

Pågående og oppkjeftige essays fra Thure Erik Lund

Det er ingen overdrivelse å si at Thure Erik Lund ser på verden, kunsten og framtida med et friskt blikk. Essayene i Romutvidelser er både pågående og oppkjeftige, de sikter skarpt og treffer i tide og utide.