Om å skrive på respons

Arild Vanges nye diktbok Høylyse dager lanseres nå i januar. Det er tredje bok i det han har kalt Responstrilogien. I denne teksten forteller Vange om hva som er utgangspunktet for hans egenartede poetikk. Høylyse dager er en hommage til Inger Christensen og musikeren Lasse Myrvold.

 

Skrevet av: Arild Vange

I essaysamlingen Hemmelighetstilstanden (2000) skriver den danske poeten Inger Christensen (1935–2009) at når man forsøker å skrive poesi, begynner prosessen ofte med en meditasjon over språket. Nettopp konsentrasjonen om i seg selv nærmest tomme ord og deres kombinasjoner, skriver hun, kan hente fram de minnene som er viktige – og gjør at leseren kan hente fram sine minner igjen i neste omgang. På denne måten kommer vi til å bo i en felles språkprosess, der opplevelse og frambringelse av kunst veves sammen. 

høylyse dager er en slik felles språkprosess. Diktsamlingens første del er en meditasjon over Inger Christensens tre diktbøker Lys, Græs og Brev i april

høylyse dager er en hyllest til Inger Christensen. Dessuten er boken en hommage til låtskriveren, vokalisten og musikeren Lasse Myrvold (1953–2006), som har fascinert meg siden starten med The Aller Værste! i 1980 og senere i The Beste, Kong Klang etc. 

høylyse dager ligner et elveløp som starter hos Christensens dikt og renner ut i mitt eget lyriske landskap, hvor tekstlinjer fra Myrvold og setninger fra Christensen og andre blander seg med mine.

Min fascinasjon for Inger Christensen startet ikke med diktene hennes. De ble jeg først nysgjerrig på etter å ha lest essayene i Hemmelighetstilstanden. Allerede i min diktsamling annerledes enn fra 2010 bygget jeg inn setninger fra Christensens essays i mine egne tekster. Både der, i responstrilogien, og i boken Linjevokabular (2017), hvor jeg samarbeidet med billedkunstneren Per Formo, har jeg underlagt tekstene en utstrakt bruk av formale begrensninger. De er inspirert av det Inger Christensen sier i et intervju med Jan Kjærstad (Vinduet nr. 1/1986) om at en av grunnene til at hun bruker systemer (som f.eks. Fibonaccis tallrekke i Alfabet), er at hun gjerne vil si noe annet enn det som først faller henne inn. Fordi det som først faller henne inn, er det man til vanlig går rundt og snakker om, det som hele tiden omgir en. Hun sier at systemene hjelper henne med å få noe fram som kommer andre steder fra, ikke bare fra hennes «sjels dyp», men fra alle mulige merkelige steder. 

Det beste man kan gjøre for å finne ut om et dikt er «smukt eller banalt, godt eller dårlig», skriver Christensen, er å lese de mengder av dikt som er skrevet av andre, men også å lese de dikt man selv skriver, dvs. mens man skriver dem, hele tiden skrive dem om, inntil de til slutt kaster et lys tilbake, en innsikt, som om de er skrevet av andre, av en annen.

Slik er det også i mine diktbøker. I improvisasjon person (2013) responderte jeg på tre av Fernando Pessoas diktskrivende heteronymer, i responsorium (2016) på Rainer Maria Rilke, T. S. Eliot og andre og i høylyse dager på Inger Christensen og Lasse Myrvold. 

Når Christensen i intervjuet med Kjærstad snakker om tilblivelsen av diktboken Det, og sier at hun ved å forsøke å skrive like kompakt som Erik Lindegren i Mannen utan väg, ville kunne få revet noe ut av sin bevissthet som hun ellers ikke kunne få fram, og på den måten gå ned i lag hun ikke tidligere har beskjeftiget seg med, beskriver hun også min opplevelse under arbeidet med å sette sammen egne dikt av Lys, Gress og Brev i april. Et annet sted i intervjuet er det nesten som om hun formulerer min egen responstrilogis poetikk: «Når du leser et dikt, opplever du at et ord som står i første linje, liksom har en særlig korrespondanse med et ord i tredje linje, som igjen har et merkelig slektskap med et ord i fjerde … og så kommer noe underlig inn, som på en eller annen måte påvirker det som ellers så ut til å gli så nydelig sammen. Disse skjulte forbindelsene kan godt ligge i ordenes særlige klang. På samme måte som grunnstoffene i deres periodesystem har også ordene en evne til å knytte andre til seg. Jeg opplevde det slik allerede i Lys, men uten å kunne formulere det. Mange kaller det den rene mystikk. For meg er det noe man nærmest kan røre ved.» 
 

Kjøp Arild Vanges bøker her
  1. Høylyse dager
    Høylyse dager
    Pocket
    299 kr
    På lager
Arild Vange

Arild Vange

Arild Vange (f. 1955) debuterte i 1990 med romanen Ene og alene og har dessuten skrevet åtte diktsamlinger: Vadestedet (2000), Vinteroverrumplet (2003), Fjordarbeid (2007), annerledes enn (2010), Undulator med Per Formo (2012), improvisasjon person (2013), responsorium (2016) og Linjevokabular med Per Formo (2017). Med Livet i luftene (2018) utfordrer han sjangergrenser og samler biografi, poetikk og fortelling til en spennende og annerledes roman. For denne mottok han NTNUs litteraturpris 2019.

Vange regnes som vår fremste gjendikter av moderne tysk lyrikk og har oversatt dikt av bl.a. Georg Trakl, Anja Utler, Thomas Kling og Peter Waterhouse. Han har to ganger blitt nominert til Kritikerprisen for beste oversettelse, i 2009 for Franz Kafkas "Dagbøker 1909-1923" og i 2015 for Peter Waterhouses Krig og verden. I 2016 ble han nominert til Bastianprisen for oversettelsen av Franz Kafka: "Under byggingen av den kinesiske muren."

Les mer

Livet i luftene – en bok av europeisk format 

NTNUs litteraturpris går til Arild Vanges Livet i luftene. – Livet i luftene er godt tenkt og godt skrevet. Den er musikalsk, intellektuelt stimulerende og nyskapende, sier juryen.

Eldrid Lunden er nominert til Nordisk råds litteraturpris

Eldrid Lunden er nominert til Nordisk råds litteraturpris for diktsamlingen Det er berre eit spørsmål om tid.

Engelke Revold - Fram i lyset

En hyllest til Engelke Revold i anledning 50-årsjubileet siden hun debuterte på med samlingen Flukten fra paradiset.