På sviktende grunn

Paul Auster og Siri Hustvedt forteller om livet som forfatter, hvorfor de ble forfattere og hva de tenker om litteraturens fremtid.

Til våren utgir vi Siri Hustvedts lovpriste essaysamling «På sviktende grunn». Her retter hun sitt briljante og kritiske blikk mot nevropsykologiens metafysiske spørsmål.

Av: Synnøve Tresselt

Hun viser hvordan den eviggyldige, uløste kropp-sinn-problematikken har formet – og ofte fordreid og forvirret – samtidens oppfatninger av nevrovitenskap, genetikk, kunstig intelligens og evolusjonspsykologi. Dette er en unik bok fra en unik forfatter som tar opp spørsmålet om hva det vil si å være et menneske.

Her er et lite utdrag med hennes tanker om det å forestille seg å være en annen:

Jeg har ofte lurt på hvordan det ville være å være en annen. Hvis jeg var en annen, ville jeg selvfølgelig miste mitt eget subjektive perspektiv. Jeg måtte beholde både mitt perspektiv og den andre personens perspektiv på en og samme tid for å vite hvordan jeg er forskjellig fra den andre personen. Når jeg har en samtale med noen, især en jeg liker, fungerer den personens livlige ansikt og fakter som en gjenspeiling av mitt ansikt, samtidig som de påvirker mine egne ansiktsuttrykk og håndbevegelser. Uten å tenke over det blir jeg avstemt etter min venns øyne og munn og stemmen hennes og dens tonefall, så vel som etter meningen av ordene som passerer mellom oss. Jeg vet at jeg ikke er min venn, men jeg mister all fornemmelse av meg selv utenfra. Jeg ser ikke meg selv snakke og gestikulere med mindre den ubesværede samtalen blir avbrutt – hvis hun forteller meg at jeg har fått en bit tunfisk mellom tennene, for eksempel – og jeg plutselig må se meg i et speil for å fjerne den sjenerende fiskebiten. Å lese er det nærmeste vi kommer til å være to bevisste personer samtidig. Vi låner en annen persons bevissthet mens vi leser, men vi kan også stanse opp, tenke og stille oss selv spørsmål om den fremmede bevisstheten, dens stemme, dens meninger og dens historier. Vi kan spørre oss selv om vi tror på den personens tanker, beundrer dem eller føler oss bedrøvede når vi lever i dem. Å lese er en alminnelig form for menneskelig flerhet. (…) Jeg er sterkt knyttet til romanen som en kunstform med en nesten forhekset fleksibilitet. Jeg tror på den, og til forskjell fra mange mennesker mener jeg at lesning av romaner utvider den menneskelige viten. Jeg tror også at det er et fantastisk uttrykksmiddel for ideer.

På sviktende grunn er oversatt av Knut Johansen.