Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder: point of no return?

Overgangsalder kan for mange av oss fremstå som et «point of no return» – et stopp på reisen der begynnelsen er lengre borte enn slutten. Vår evne til å bekjempe biologiske, sosiale og psykologiske klokker har aldri vært større, og det har aldri eksistert en mer mangfoldig versjon av hva det innebærer å befinne seg midt i livet.

Utdrag fra Hetetokt av Wenche Mühleisen

Til tross for at midtlivet for mange kvinner kan være fullt av muligheter, unngår likevel ingen å registrere at de kroppslige endringene ikke er knyttet til entusiasme i omgivelsene.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring

Overgangsalderens stigma skyldes at kvinners potensielle fruktbarhet er knyttet til forestillinger om seksuell attraktivitet. En selvsagt årsak til at klimakteriet er usynliggjort og et større tabu enn menstruasjonen – som tross alt også unge, pene og potensielt seksuelt attraktive kvinner blir rammet av – er at overgangsalderen berører de fleste kvinner mellom 40 og 45 år. Det vil si middelaldrende kvinner. Kvinner mellom 40 og 45 år er jo ikke gamle, men likevel er det mange som har en fornemmelse av å ha blitt usynlige som attråverdige mennesker.

Jeg tror ikke menn opplever dette på samme måte. Det er bare å ta en kikk på film, tv og litteratur, der det kryr av fremstillinger av menn et sted mellom 40 og 90 iscenesatt som seksuelt begjærlige med draget på kvinner som er 10, 20, 30 og 40 år yngre enn dem selv.

Kvinners overgangsalder blir forbundet med aldring og a-seksualitet – tilsynelatende den verst tenkelige synden i en hyperseksualisert tid. Dukker kvinner i overgangsalderen overhodet opp på diverse lerret og skjermer, spiller de som regel en birolle. En anonym, uttørket og tanke tragisk figur langt nede på rollelistene – noe som i liten grad svarer til mitt eller mine jevnaldrende venners liv. Det finnes imidlertid tegn til endring, blant annet fenomenet cougar, som er blitt en slags besettelse på amerikansk tv og på datingsider. En cougar er en kvinne over 50 år som er sammen med menn som er 20–30 år yngre enn henne.

Menns overgangsalder

Hvorfor er det forresten lite snakk om at menn også har en overgangsalder? Menns midtlivskriser er i og for seg et klassisk motiv, men de fysiske endringene får ikke samme (negative) oppmerksomhet som kvinners overgang. Selvsagt gjennomgår menns kropper mange endringer i midtlivet. De kommer bare ikke så brått på. Langsomt sniker de seg innpå menn til de en vakker dag, sånn en gang etter 40-årsalderen, står foran speilet og konstaterer til sin store forundring at de ikke får øye på de skulpturelle muskelgruppene. De har fått pupper, bilringer og brede hofter, og har mistet håret – og det aller, aller verste: Sexen er ikke helt den samme lenger, altså lysten og – prestasjonsevnen – som det så feilaktig heter. Det altavgjørende testosteronet tynes langsomt og over tid. Sånn er det. Da gjenstår treningsstudio, Viagra eller såkalte penispumper, hva nå enn det er. Det vil jeg helst ikke tenke på. Ja, eller de kan begynne å innta testosteron sammen med tran om morgenen. Men det er ikke menns overgang denne boken skal handle om.

Ikke noe å snakke om

Jeg tenker at det kan være gode grunner til at kvinner både før i tiden og i dag ikke snakker noe særlig om overgangsalderen. Det er noe med frivillig å sette seg selv inn i en lite attraktiv kategori og attpåtil gjøre seg til et slags offer. Min generasjons mødre var derfor nokså tause, eller muligens var det bare et særtrekk ved min mor, men jeg fikk i hvert fall ikke særlig mye ut av henne når det gjaldt dette med kvinner og kropp og sånn. Det var som om hun, legedatteren, satte sin ære i at «det hele» skulle gjøres til en rasjonell og nærmest sportslig affære – fremfor alt var det ikke noe å snakke om.

Jeg husker da jeg var gravid første gang og satt med mamma over en kopp kaffe ved kjøkkenbordet. Jeg er liten av størrelse, men magen min tronet likevel høy og bred rett nedenfor de forbausende store og oppsvulmete puppene mine. Min mors nette og langbente skikkelse satt rett ovenfor meg, en hjemmerullet sigarett av merket Eventyrblanding lå og ulmet i askebegeret. «Hadde du stor mage da du gikk gravid», spurte jeg henne, min firebarnsmor. Hun viftet kokett avvergende med hånden og slo stolt fast: «Nesten ikke synlig. Som en liten fotball.» Der fikk jeg den. Graviditetshormonene hadde vanskapt kroppen min til en slags oppsvulmet Venus von Willendorf-figur. All individualitet var fjernet, det eneste som sto igjen var markert med den kvinnelige fruktbarhetens tegn: overdimensjonerte bryst og mage.

Tabu?

Jeg hadde lest at morens menopause kan være en indikasjon på datterens, så 25 år senere spurte jeg henne ut om hvordan overgangsalderen hadde vært for henne. Hun så overrasket på meg: «Overgangsalderen? Nei, den merket jeg ikke noe til.» Det kan godt hende at det stemmer. Det var alltid så mye annet å tenke på, ha ansvaret for og rydde opp i. Jobb, det konfliktfylte ekteskapet med min far, omsorg for fire barn og vår turbulente ungdomstid. Men utover det tror jeg hennes reaksjonsmåte er relativt typisk for mange i hennes generasjon.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump. Leger snakket dessuten faktisk om at klimakteriet kunne utløse både «frigiditet» og «sinnssykdom», så det kan jo være at våre mødre med sin taushet valgte ikke å repetere denne diskursen. En form for taktisk taushet snarere enn et tabu.

Det var en viss stolthet forbundet med at kvinnelige erfaringer som menstruasjon, fødsel og overgangsalder ble mestret som ingenting, så en ikke falt i den kvinnelige sump.

Jeg tilhører imidlertid en annen generasjon. Jeg ble preget av feminismen på 1970-tallet og utover. Feminister var opptatt av å undersøke hvordan de personlige erfaringene alltid henger sammen med det samfunnsmessige og politiske, det som legger rammene for vår private og intime tilværelse og som bestemmer hvordan vi kan utfolde oss. Hva ble ansett som et godt og såkalt normalt liv? Jeg tror derfor at min generasjon og de som er yngre enn meg, nekter eventuelt å lide i stillhet og betrakte sine erfaringer bare som individuelle problem. I stedet insisterer vi på å finne et språk for overgangsalderens erfaringer som skiller seg fra hevdvunne klisjeer og kvinneforaktende stereotypier om at kvinners midtliv signaliserer begynnelsen på slutten.

Kvinners overgangsalder fortjener oppmerksomhet

Da jeg begynte å jobbe med denne boken og skulle fortelle hva jeg holder på med for tiden, var det som om jeg måtte ta sats. Det oppsto gjerne en liten kunstpause, før jeg ordla meg som om jeg måtte være klar til å forsvare meg, nesten klar til å unnskylde eller overforklare at jeg mener at temaet fortjener oppmerksomhet.

Jeg ble både flau og ille berørt over min egen reaksjon. De jeg snakket med, kunne reagere med en slags høflig undertrykket forbauselse, en anelse avsmak, eller også oppriktig overraskelse. En hel del kvinner som nærmet seg, var midt i, eller hadde lagt overgangsalderen bak seg, kunne reagere med entusiasme, et slags: «Ja! La oss snakke om dette!» De var klare til å legge ut om egne erfaringer og hadde sterke meninger om temaet.

Det er den siste responsen som har gitt meg mot og tålmodighet til å stå løpet ut. Å skrive om dette temaet har vært litt som å gå gravid – plutselig ser man gravide overalt og tenker: Hvor er egentlig de gravide vanligvis? Hvorfor ser jeg alle overgangskvinner først nå? Jo, overgangsalder er «plutselig» et tema det skrives om i aviser, snakkes om på radio, skrives og oversettes bøker om. Hvorfor nå? Jeg tror det er uunngåelig. Også denne erfaringen i kvinners liv krever sin plass, sine analyser og sine litterære og andre skildringer. At det har tatt så lang tid før også dette temaet ble behandlet som et allment interessant emne, må være et tegn på overgangsalderens sterke stigma.

Hør: Språket vårt er sexistisk – Wenche Mühleisen og Helene Uri i samtale.

Ikke visste jeg at det historisk sett bare er kort tid siden kvinner og menns kropper ble ansett som like, om enn ikke av samme verdi. Ei heller visste jeg at det er spekkhoggerne vi skal se til for en forklaring på mysteriet det kvinnelige klimakteriet utgjør i et evolusjonært perspektiv. Dette skal vi straks dukke ned i.

Hetetokt av Wenche Muhleisen

Aldri før har overgangsalderen vært gjenstand for en så gjennomtrengende analyse som i Hetetokter. Bevæpnet med skarpsindige, kloke refleksjoner og dødsforakt går Mühleisen løs på alle mytene og fordommene som på et eller annet tidspunkt sniker seg inn i et kvinnes liv. Hun erklærer friskt: «Ta overgangsalderen nysgjerrig til etterretning. Snakk om den!» Og hun stiller sentrale spørsmål: Er klimakteriet en hormonmangelsykdom, en naturlig forfallsprosess eller et snedig påfunn fra legemiddelindustrien? Eller en sexistisk konspirasjon mot middelaldrende kvinner?

Kjøp Hetetokt her