Novellen og andre fremmede jeg forelsket meg i

Roskva Koritzinsky er ute med novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verdenFoto: Håkon Borg

En gang forelsket jeg meg i en mann jeg møtte på et tog mellom Istanbul og Budapest.

Tekst: Roskva Koritzinsky

Jeg var enogtjue år gammel og hadde nylig gjort det slutt med kjæresten min, og i stedet for å møte opp på universitetet den høsten, reiste jeg på tvers av Europa fra august til oktober.

Nå, syv år senere, husker jeg ikke stort av hva vi pratet om. Bare at han spurte om å få sette seg, og at vi satt sånn, tvers over for hverandre, i flere timer. Jeg husker at han ga meg hodetelefonene sine og spilte noe musikk for meg som jeg ikke hadde hørt før. Jeg husker at han fortalte om studiene sine, om livet han levde i Østerrike, han delte noen morsomme historier fra reisen sin. Og så gikk han av toget og vi så hverandre aldri igjen. Resten av turen var jeg skjelven.

Dette var selvfølgelig verken første eller siste gang jeg forelsket meg i en fremmed som jeg ikke kom til å treffe igjen. Det skjedde på leirskolen i syvende klasse, på seminar i Danmark, på fester jeg tilfeldigvis havnet på uten å ha noen tilknytning til dem som bodde der. De fleste av oss har opplevd slike møter og kjent den intense følelsen av å befinne seg i kjernen av eksistensen, der hvert ord og hvert blikk dirrer av mening.

Samtidig hører disse opplevelsene – for de fleste av oss – sjeldenheten til. Livet består stort sett av hverdager, for å bruke et forslitt uttrykk. Derfor blir det så tydelig når enkelte mennesker ser ut til å leve av disse tilfeldige møtene. Det er noe mistenkelig ved mennesker som konsekvent unnviker forpliktende relasjoner, som foretrekker å være på loffen heller enn å pleie langvarige vennskap eller stifte familie, disse typene som plutselig bare er der en sommer, før de forsvinner igjen, for så å dukke opp på facebook-bilder ved leirbål, under italienske oliventrær eller på strender i Sør-Amerika, mysende og solbrune og med armen rundt et menneske som tilsynelatende er deres beste venn, men som h*n etter all sannsynlighet møtte kvelden før.

Så, hvorfor skriver jeg om alt dette? Kanskje fordi tilfeldige møter mellom mennesker som aldri kommer til å møte hverandre igjen, har noe akutt ved seg – de oppleves som hyper-virkelige og derfor litt uvirkelige – og på samme måte som jeg retter et mistenkelig blikk mot mennesker som tilsynelatende lever hele livet sitt slik, hastende fra det ene intense, forgjengelige møtet til det neste, ser jeg tidvis på min egen novelleskriving med den samme mistenksomheten.

Fornemmelsen av at noe har unnsluppet

I et essay om billedkunst skriver Siri Hustvedt:

I have never loved a painting I can master completely. My love requires a sense that something has escaped me.

Jeg synes den er så vakker, den setningen. Og ikke bare beskriver den Hustvedts opplevelse av å betrakte kunst, den fanger også noe grunnleggende ved det å lese – og skrive – noveller.

For to og et halvt år siden ferdigstilte jeg min første roman, Flammen og mørket. Og kanskje skrev jeg en roman etter å ha debutert med noveller fordi jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne bli i én fortelling uten å stikke av. Når jeg skriver noveller, hopper jeg fram og tilbake mellom tekster, eller så skriver jeg som en galning i en uke eller en måned eller hvor lang tid det tar å ferdigstille en tekst. Når jeg har skrevet på lange tekster derimot, får jeg ofte en guffen følelse av å være fastlenket, som om personene jeg skriver om er fanget i en loop.

Da Flammen og mørket var levert til korrektur, var jeg allerede i gang med det jeg trodde at kom til å bli en ny roman. Etter et halvt års tid stagnerte den. Det var som om teksten, eller jeg, eller begge to, manglet surstoff. Som et slags pedagogisk tiltak bestemte jeg meg for å legge manuset på is og skrive noveller.

Misforstå meg rett, jeg skulle ikke skrive noveller igjen, ikke på ordentlig; jeg kjente en sterk motvilje mot å legge romanprosjektet på hylla. Jeg likte å tenke på skrivingen som et arbeid, og som vi alle vet, er et skikkelig stykke arbeid både tungt, monotont og litt kjedelig. Å skrive noveller kjentes for mye som å forelske seg i en fremmed nettopp fordi han er fremmed; det lignet for mye på flukt.

Novellen er forførende.

Den er også unnvikende.

Den fascinerer og irriterer meg. Kanskje skyldes denne dobbeltheten at novellen er et symbol – den har noe konkret og nesten tinglig ved seg. På samme måte som et bilde, er den helt konkret og helt abstrakt på samme tid. I et foredrag om novellesjangeren fra 1982, sammenligner den argentinske forfatteren Julio Cortazár novellen nettopp med et bilde, eller nærmere bestemt et fotografi:

Fine photographers define their art as an apparent paradox; that of cutting out a piece of reality, setting certain limits, but so that this piece will work as an explosion to fling open a much wider reality (..)

*

En venn av meg pleier å si at folk trekkes mot det de forstår minst av. Jeg vet ikke om det stemmer. I mange sammenhenger tror jeg tvert imot at vi trekkes mot det vi gjenkjenner, forstår og mestrer. Når det kommer til kunst tror jeg imidlertid at han har et poeng. Kunst som framstår som hemmelighetsfull, unnslipper tidvis den skarpeste kritikken, fordi selve mysteriet er tiltrekkende i seg selv.

I Norge har jeg inntrykk av at mange lesere, forfattere og kritikere opplever at nettopp det usagte – selve fornemmelsen av at noe er utelatt eller holdt tilbake – i seg selv blir ansett som en kvalitet når det kommer til novellesjangeren. Følelsen av at teksten rommer noe den ikke røper hva er, blir viktigere enn hva dette noe er. Undertekst er novellens adelsmerke.

Til tross for hederlige unntak, synes Askildsen-idealet å leve i beste velgående. Det er ikke helt uproblematisk. Misforstå meg rett: Kjell Askildsen er en strålende forfatter. All god kunst har undertekst, en slags ekstra dimensjon som trigger intuisjonen framfor intellektet vårt. Men når nye forfattere mer eller mindre ubevisst eller ukritisk ­kopierer en stil, risikerer vi en litterær sjanger på tomgang, at novellens kjennetrekk blir gimmick.

At fornemmelsen av noe usagt er viktigere enn det som faktisk skrives, der oppfyllelsen av formkonvensjoner blir viktigere enn språk og originalitet, der følelsen av at noe holdes tilbake blir viktigere enn det som står igjen.

Min første bok, Her inne et sted, føyde seg til en viss grad etter dette tradisjonelle novelleparadigmet. I arbeidet med min tredje bok, novellesamlingen Jeg har ennå ikke sett verden, har det vært nødvendig og befriende å lese bøker fra helt andre tradisjoner enn den ovennevnte. De kanskje viktigste «samtalepartnerne» har vært kortromaner av Georges Perec (En mann som sover) og Eduard Levé (Selvmord og Selvportrett), og novellesamlinger av blant annet tyske Judith Hermann (Sommerhus, senere) og østerrikske Jaeggy Fleur (Jeg er broren til XX),

Disse novellesamlingene bryter med det vi i Norge er vant til å tenke på som noveller. De er verken underspilte eller tilbakeholdne, de har ingen stram dramaturgisk oppbygning eller overraskende sluttpoenger, i Jaeggys tilfelle har de ofte ikke engang noen ytre handling å snakke om. Er de da noveller? Skal vi gidde å stille oss det forslitte spørsmålet hva er en novelle?

Kraften i det som snart skal dø

Det er noen faste karakteristika som går igjen når forfattere og litteraturforskere forsøker å fange novellen: Novellen er som et bilde, novellen er som en drøm. Novellen er undertekst. Kort fortalt: Novellen har noe ikke-helt-virkelig ved seg, noe magisk eller mystisk.

I essayet «Things out of words: Towards a poetic of the short story» skriver den amerikanske litteraturprofessoren Clare Hanson at novellen, på grunn av dens begrensede lengde, i større grad peker ut mot verden enn romanen som peker inn mot sin egen tekststrøm. Noen åpenbare eksempler er at personene i novellene gjerne dukker opp og forsvinner uten å komme tilbake igjen, at det sjeldent finnes gjentagelser eller speilinger av motiver, og slik blir  teksten stående som en portal ut mot verden. Dette gir novellen det drømmeaktige preget som mange opplever at kjennetegner sjangeren.

Hansons poeng er interessant, og står i tydelig slektskap til Cortázars. Samtidig er det åpenbart at denne definisjonen på langt nær favner alle noveller. Selv blant våre største novellister er det flere som vil falle utenfor. Se på så ulike forfattere som Alice Munroe og Kjell Askildsen, for eksempel. Alice Munroes noveller er som korte romaner, Askildsens er underspilte og knappe. At vi kan lese så forskjellige tekster med en distinkt følelse av å lese en novelle, betyr at det kan være fruktbart å se på hva slags modus leseren befinner seg i når hun setter seg ned for å lese en novelle.

En av dem som var tidligst ute med å definere novellen, var 1800-tallsforfatteren Edgar Allan Poe. Poe skriver  et sted at den korte fortellingen gjør det mulig for forfatteren å utfolde sin intensjon på en fullkommen måte – for under den korte, men konsentrerte lesningen er leserens sjel under forfatterens kontroll.

I ettertid har denne definisjon møtt  kritikk, blant annet fordi Poe kun fokuserer på novellens lengde, og ikke på hvilke språklige og formmessige konvensjoner som preger sjangeren. Men i forkastelsen av Poes definisjon, overser man kanskje også en helt grunnleggende implikasjon ved hans argument: at det skjer noe helt bestemt med en leser som setter seg ned og leser en kort historie. Man kan selvfølgelig innvende at noveller ikke nødvendigvis leses i ett strekk og at Poes litteratursyn er i overkant instrumentalistisk og i verste fall bare kaster lys over hans egne noveller. Likevel synes jeg det er interessant at Poes tekst, i så stor grad vektlegger hva som skjer med leseren, hvilken tilstand vi går inn, når vi vet at det er en kort tekst vi skal lese. Kanskje vissheten om at vi skal lese noe som snart er over, forandrer moduset vi går inn i teksten med. Og at denne tilstanden av akutthet må tas med i regnestykket når vi skal forstå hvordan en novelle virker, hva den gjør med oss.

La oss gå tilbake til mannen på toget, til kraften i de flyktige møtene med mennesker man aldri kommer til å møte igjen. På samme måte som disse fremmede ikke er distinkt annerledes enn andre venner eller bekjente jeg måtte ha, er heller ikke novellen, for meg, noe distinkt annet enn romanen. Men følelsen jeg har når jeg leser eller skriver en novelle, er annerledes – den ligner den opplevelsen av å møte noen for en kort stund og vite at det er disse timene, denne kvelden man får.

Jeg tenker at det å trekkes mot novellen som sjanger, handler om å være tiltrukket av en bestemt form for konsentrasjon. Slik møtet på toget ikke først og fremst handler om hva slags samtaler som utspilte seg eller hva slags menneske jeg møtte, men om en bestemt måte å sortere informasjon på, en bestemt måte å lete etter mening på. En bestemt måte å vise seg fram på og skjule seg på. Det handler om å komme helt inntil og gi slipp på noe samtidig.

 

Les novellen INGENTING OM KJÆRLIGHET gratis

 

Om Roskva Koritzinsky

Roskva Koritzinsky (f. 1989) utga sin første bok i 2013, novellesamlingen Her inne et sted. For denne boka ble Koritzinsky nominert til Tarjei Vesaas´ debutantpris og hedret med Aschehougs debutantpris. For sin neste bok, romanen Flammen og mørket (2015), fikk hun også strålende anmeldelser. I 2016 ble Koritzinsky valgt ut av NORLA til første pulje av yngre forfattere til å representere Norge og ny norsk litteratur på internasjonale bokmesser og seminarer. Jeg har ennå ikke sett verden (2017) er Roskva Koritzinsky andre novellesamling.