Folketro og urban virkelighet

Lise Grimnes er ute med Blodskraft, oppfølgeren til Kaoshjerte

[dropcap custom_class=»normal»]S[/dropcap]tovner, en dæsj av Iran og et par John Deere-traktorer er stikkord for kontrastene i ungdomsromanen Kaoshjerte. Lise Grimnes forteller om hva som inspirerte henne til å skrive debutboka. Nå kommer oppfølgeren.

[spacer]

TEKST: Lise Grimnes

[spacer]

Da jeg var 17 år satte jeg inn en annonse i Bondebladet. En venninne og jeg ønsket sommerjobb på seter, helst i Valdres.

Sporty og tøft – nåja – hemmeligheten bak annonsen var at Kristin og jeg hadde lest Sagaen om Isfolket sikkert tre ganger fra perm til perm, og Margit Sandemo bodde i Valdres, og dit ville vi. Vi ville møte Margit. Og helst ville vi møte En Mørk Engel – enten så vakker at vi ville dåne i blomsterenga eller så trolsk og UTTAFOR at vi bare lissom skulle REDDE han. Vi ville være i naturen, sammen med kuer, selv om jeg aldri hadde tatt på en ordentlig ku før, og vi ville puste frisk luft, og ha en skikkelig pause fra Alt Det Andre.

Vi fikk mange svar. Fra enslige karer og travle bønder. Men Valdres svarte da vi ropte, og snart satt vi i Kristin sin gamle Volvo, hun hadde hatt lappen i tre dager, og vi brukte elleve timer fra Oslo til Fagernes. Nok om det.

Vi kjørte gjennom Fagernes og så hvor vanlig alt var.

Vi var nervøse. Nervøse for virkeligheten som plutselig banka på. Vi kjørte gjennom Fagernes og så hvor vanlig alt var. Vanlige folk og vanlige butikker. Det var rånebiler med sota vinduer, John Deere-traktorer, Karjolen Disco og noen bensinstasjoner. Til og med kafeen der Margit pleide å skrive var veldig lite mystisk.

Vi fulgte veianvisningen og kom til slutt fram til gården til familien Lisjordet i Vestre Slidre. Her skulle vi være en uke og få opplæring før både vi og bølingen dro til fjells for to hele måneder.

[spacer]

Morsa

Jeg vet ikke hva jeg hadde venta meg. En staut bonde. En røsslig bondekone. Noen unger og en gårdskatt. Men hun som møtte oss på trammen, var ei lita, gammel dame med hvitt hår, skaut, slagstøvler som gikk til knærne og omslagskjole. Sånn man brukte i gamle dager med blomster på. Stutt og med verdens fineste rynker. Litt krumbøyd, med tørre små never – sterk som huldra selv – og øyne fulle av smil. Seriøst. Hun rakk meg ikke til skuldrene en gang.

Morsa.

Morsa ble vår læremester. Hver morgen klokka 6 var det ut i fjøset og melke 18 schvære kuer, møkke og stelle for kalver og kviger. Morsa var med. Hun viste oss, hun forklarte. Stemmen hennes var hes og latteren satt løst – klukkende og smittende. Hun var ikke spesielt pratsom, men svarte villig vekk på alt vi spurte om. Hun var en brønn av kunnskap om stell av kuer. Der hun likte seg best var hos kalvene, og etter hvert som vi ble supereksperter på å melke digre kuer, gjorde vi mer og mer av det arbeidet, mens Morsa pusla med alle de små.

Så kom buferdsdagen. Vi skulle til seters – eller stølen, som det het. Kuene kom i store biler, og de skred verdig ut i villmarka. Kvigene og kalvene derimot var maniacs – kasta seg i ville sprang ned og ut i livet. Setra var som et eventyr for Kristin og meg. Den klare lufta. Den skarpe lukta. Følelsen av rom og mulighet til å trekke lufta dypt, dypt ned i lungene, egentlig helt ned i tærne. Følelsen av ro.

Morsa låste opp døra inn til stølen, men så stanset hun, snudde seg og så på oss. – Så får vi hive ut haugafolket, sa hun. Med et smil og en latter, men det var noe i blikket hennes. – De bor på stølen om vinteren, men nå er det vår tur til å være her. Så kan jeg ikke huske om hun faktisk tok en kost og sopte dem ut, slik man skulle, eller om hun bare feide med armene og på den måten tok over stølen. Hun fortalte at vi måtte rope «pass deg» når vi kasta vann ut på tunet – for å ikke gjøre de underjordiske sinte. Da kunne det gå oss skikkelig ille. – Men ikke vær redd, sa hun. – De passer på krøttera, og de passer på dere, bare ta litt hensyn.

Hun lærte oss at kviger er som ungdom flest; de turer og farter, og det hender de ikke kommer hjem om kvelden.

Morsa bodde med oss en uke på stølen. Lærte oss å starte aggregatet med traktoren. Melke med spann og ikke røranlegg. Hun lærte oss hvordan vi skulle få kalvene til å forstå hvor de hørte til, og hun lærte oss at kviger er som ungdom flest; de turer og farter, og det hender de ikke kommer hjem om kvelden.

Om kvelden trakk Morsa seg tilbake til det lille rommet sitt – akkurat som hun pleide på gården. Hun var en som likte å være for seg selv, og vi så ikke så mye til henne utenom fjøstidene.

[spacer]

Haugafolket

Og da Morsa dro, tok vi utfordringen og gjorde alt hun hadde lært oss. Lokke på kuer og kalver med den riktige knekken i stemmen. Sjekke kvaliteten på melka med lukt, smak og syn. Nå visste vi at når kuene legger seg ned for kvelden blir halsen tjukkere, så det er da man må sjekke om halskjettingen er for stram. Og nå kunne vi melke hissige kuer med solbrente jur.

Og vi kunne ta oss i akt for haugafolket. For det skjedde ting. Gjester som helt uavhengig av hverandre ikke likte å sove på det innerste rommet på grunn av «noe» i et hjørne. En morgen vi kom ut lå koster og kluter spredt utover fjøsgulvet selv om fjøset hadde vært låst om natta. Dunkelyder om kvelden.

Sånne ting. Sånne ting som Morsa hørte om og nikket av. Morsa som gikk i kirken og var et troende menneske.

Jeg tenker ofte på Morsa. Hun er ikke med i Kaoshjerte, men hele den verden hun introduserte oss til, er med. For vi fikk besøk. Ikke bare av haugafolket, men også av Margit. Og av bygdegutta. Og ikke var de besvimende vakre eller trolsk utemma – men de hadde caps. Akkurat som Even. Hvis du har lest Kaoshjerte.

Men Morsa er altså ikke i boka. Hun er for virkelig. For spesiell. For selv om jeg ble på stølen i fire somre, så trengte jeg bare det første øyeblikket på trammen for at hun skulle bosette seg i hjertet mitt.

[spacer]

[spacer]

Med debutboka Kaoshjerte har Lise Forfang Grimnes laga eit rom der ungdom kan utforske det usikre i seg sjølv. Det er ein godt fortald spenningsroman om vennskap og kjærleik, men også om fordommar og destruktive krefter.

barnebokkritikk.no

KAOSHJERTE (2014):

Hva skjuler seg i dype myrhull og tung granskog en norsk skumringsnatt? Spennende om en ekte skogshulder – i en Oslo-virkelighet.

[spacer]

BLODSKRAFT (2016):

Romanen tar historien videre fra Kaoshjerte. Om tillitt og om kampen for å beholde et vennskap, om å oppdage nye hemmeligheter i egen fortid og plante seg selv midt i verden som et digert tre.

[spacer]