Regjeringens nei

I Norge under andre verdenskrig gir Ole Kristian Grimnes oss en samlet fremstilling av hva som skjedde i årene 1939-1945.

I lys av nyere forskning tar Grimnes for seg hele bredden av temaer innen okkupasjonshistorien, mange av dem svært kontroversielle:

  • bakgrunnen for og årsakene til angrepet på Norge
  • Quislings statskupp, «Kongens nei» og felttoget
  • organiseringen av okkupasjonsstyret og den økende terroren fra tysk side
  • den sivile og den militære motstanden, kommunistenes inkludert
  • kongen, regjeringen og krigen på utefronten
  • jødeforfølgelsene og spørsmålet om norsk delaktighet i Holocaust
  • brenningen av Finnmark og Nord-Troms
  • følgene av krigen for norsk økonomi og betydningen av norsk «kollaborasjon»

Kjøp boka her 

Regjeringens nei

UTDRAG: Nygaardsvold-regjeringen kunne ha svart på det tyske angrepet 9. april med å overgi seg. Mye kunne tale for å gjøre det når man sto overfor Europas sterkeste land- og luftmilitære makt og selv hadde så svake militære styrker til rådighet. Danskene overga seg nesten umiddelbart da Danmark ble angrepet samme dag. Men norske myndigheter avviste det tyske angrepet. De overga seg ikke og brakte dermed Norge inn i andre verdenskrig som en krigførende deltager. Hvorfor? For å svare på det spørsmålet må vi gå nærmere inn på de to avgjørende vedtakene om krig som regjeringen fattet.

Det første vedtaket ble gjort på Victoria terrasse tidlig om morgenen 9. april. Regjeringen hadde samlet seg der i timene etter midnatt og mottatt stadig nye meldinger om det tyske angrepet som landet nå var utsatt for. Så snart det var klart at krigsskipene som seilte inn i norske farvann, var tyske, fattet regjeringen et omstridt vedtak om å mobilisere. Ved 4.30-tiden meldte så den tyske minister Curt Bräuer seg og møtte utenriksminister Halvdan Koht. Bräuer stilte regjeringen overfor et ultimatum: Den måtte straks overgi seg. All motstand ville bli slått ned med hard hånd. Til gjengjeld forsikret tyskerne at det bare var hensynet til krigføringen som gjorde at de måtte okkupere Norge. De tenkte ikke å gripe inn i landets styre og stell. Det var med andre ord tale om en strategisk og militær okkupasjon uten politisk eller ideologisk innhold.

Koht la de tyske kravene frem for regjeringen, som raskt og nesten uten debatt hadde sitt svar klart. Den avviste det tyske ultimatumet og valgte krig. Den reagerte ut fra den skjermede delen av nøytralitetspolitikken. Grunnsetningen om at Norge ikke måtte komme på «gal» side i krigen, ikke måtte komme i krig med England, slo igjennom. Dersom Norge overga seg og tyskerne erobret landet, ville landet havne på «feil» side i krigen. Ut fra den oppfatningen handlet regjeringen, og handlet raskt. Det var ikke tid til diskusjon, og regjeringen behøvde heller ikke diskutere når den mente å finne et handlingsdirektiv i den uoffisielle delen av nøytralitetspolitikken.

Et ytre vilkår dannet den nødvendige forutsetning for avgjørelsen. Det tyske angrepet mot den norske hovedstaden slo feil da den tyske angrepsgruppen ble stoppet ved Oscarsborg festning. Under ledelse av oberst Birger Eriksen klarte festningen å senke spissen i den tyske angrepsgruppen, den tunge krysseren Blücher, og forsinket dermed angrepet på Oslo. Det sto derfor ingen tyske tropper i hovedstaden slik planen var, da regjeringen fattet sin beslutning. Heller ikke hadde tyske fly nådd frem i tide på grunn av tåke. Dermed fikk regjeringen et handlingsrom som den ellers ikke ville ha hatt. Det var videre et moment at regjeringen ikke kunne regne med å unngå krigshandlinger på norsk jord ved å overgi seg. De allierte ville trolig gå i land for å bekjempe tyskerne uansett. Hele vinteren hadde de jo ønsket å engasjere seg i Skandinavia.

Det var regjeringen alene som brakte Norge inn i andre verdenskrig om morgenen 9. april. Utover dagen ble imidlertid et bredere politisk miljø trukket inn i drøftelsene omkring krig og fred. Kongen, regjeringen og Stortinget forlot Oslo i all hast i morgentimene og holdt møter på Hamar om formiddagen. Deretter fortsatte de til Elverum, hvor nasjonalforsamlingen samlet seg til en kveldssesjon, stadig under stortingspresident Carl Joachim Hambros myndige ledelse. I løpet av dagen ble det fattet flere viktige vedtak. Arbeiderpartiregjeringen skulle suppleres med representanter fra de borgerlige partiene så den ble mer av en nasjonal samlingsregjering. Regjeringen ble utstyrt med en generell fullmakt til å handle i Stortingets fravær, den senere så omstridte Elverumsfullmakten.

Endelig vedtok Stortinget å forhandle med tyskerne og nedsatte i den anledning en egen forhandlingsdelegasjon. Det var nemlig kommet en invitt til forhandlinger fra den tyske minister i Oslo, og den grep nasjonalforsamlingen.

Hva man kunne godta som et resultat av forhandlingene, ble det sagt lite om, og både i samtid og ettertid har det vært motstridende utsagn om hva Stortinget kunne tenkes å gå med på. Noen
har ment at nordmennene ikke ville finne seg i å bli okkupert på tyskernes vilkår, at man med andre ord ville ha holdt fast ved regjeringens avvisning av det tyske ultimatum. Andre har holdt på at man ville ha gjort som Danmark: Man ville ha godtatt den tyske okkupasjonen mot at landets demokratiske system skulle få fortsette, og at tyskerne ikke skulle blande seg inn i landets styre og stell.

Det var mye som kunne tale for nettopp en slik løsning. Politikere og folk hadde fått klarere for seg hva en krig betydde. Den mistrøstige tilstanden i Forsvaret var blitt tydeligere, og det politiske ansvaret for den var blitt tyngre. Det kunne ta tid før den lovede allierte hjelpen ville komme. Ansvaret for å la norsk ungdom dø i en ujevn kamp mot en overlegen stormakt virket knugende. Om kvelden 9. april var det derfor langt fra sikkert at regjeringen ville opprettholde sin motstand mot det tyske angrepet.