Norge og døden

Stian Johansen er ute med sin tredje bok, Norge og døden. Prosa denne gangen, men med umiskjennelig Stian Johansen-valør. Les prologen her.

Tulla er født i 1927 i Nord-Trøndelag. Da hun var 10 år tok faren hånden hennes og leide henne vekk fra hjemmet, vekk fra mora og vekk fra søstra hennes, vekk fra skolen. Han fulgte henne til to fremmede. For nå skulle Tulla i arbeid. Hjemme hadde de ikke råd til å fø på henne lenger. Siden så hun knapt familien igjen. Da hun nærmet seg voksen kom Agnar gående ut av skogen. Senere giftet han seg med henne og tok henne med sørover, til Porsgrunn og industrien, til husmortilværelse og arbeid på butikken. Nå – i 2010 – ligger Tulla på Radiumhospitalet for å dø. Noen ganger i uka kommer barnebarnet på besøk. En mann som kan reise dit han vil og jobbe med det han har lyst til. Men hva vet han om bestemoras barndom? Svært lite.

Kjøp boka her

Det skjer i en roman som er lett å like, slik personene også er upretensiøse og likandes, et stilisert kammerspill, både sprøtt, spinkelt og reint i tonen, der Bestemor og barnebarn ser seg om – og holder fast på hvor de kommer fra. – Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

Norge og døden – prolog

UTDRAG: Hjertet begynte å slå, Tulla snappa etter pusten, i senga på Radiumhospitalet, ble hjelpa opp, ut i Helseekspressen, som rygga tilbake til Porsgrunn, det var ni måneder tidligere, hun tok av klærne, la seg i senga, sovna igjen og igjen i løpet av natta, sto opp kvelden før og slo av Kveldsnytt, 10. november 2010, la brevet fra Radiumhospitalet i konvolutten, spretta den opp med en kjøkkenkniv, fortalte dattera at det hadde kommet blod ut av underlivet i flere måneder, at det sikkert ikke var noe å bry seg med, hun var ikke syk, det var 1997 og hun rydda det pynta bordet og satte fram kakene og snittene familien nettopp hadde spist, det var 1976 og hun holdt det første barnebarnet i arma, han her skal vi feite opp, sa hun, det var 1962, hun sto på perrongen i Porsgrunn og så for første gang de giftgule tova genserne som hang over fabrikkpipene, det var 1947 og mannen hennes, Agnar, slapp hånda hennes og gikk baklengs til nabobygda, Tulla var taus, dro mat opp av åkeren og tenkte på familien hun ikke bodde med, det var 1926, og han som skulle bli faren hennes trakk seg ut av kona.

Et glemt mesterverk

En roman verken Stian eller bibliotekaren hadde hørt om, ble inspirasjonen til Norge og døden. – Da jeg jobba med romanen forsto jeg på et tidspunkt at jeg måtte skrive om en ung taus fra et trøndersk bygdemiljø på 30-tallet, og at det var denne jenta som måtte ha ordet. Et miljø, en tid og et område jeg visste svært lite om, og hvilket språk skulle jeg bruke? Jeg bladde litt i ulike historiebøker uten at jeg fant noe som trigga. Det var først da jeg ba om hjelp fra en av bibliotekarene ved Skien bibliotek, og hun fant fram til Magnhild Haalke, at det begynte å lyse. En forfatter verken bibliotekaren eller jeg hadde hørt om, men biblioteket hadde en rekke av bøkene hennes, riktignok på magasinet.→ Les mer om Magnhild Haalke og et glemt mesterverk.