Nominasjonsbonanza

På Aschehoug er det nominasjonsbonanza denne høsten. Ikke bare er seks av våre forfattere nominert til Bokhandlerprisen og to Aschehoug-titler nominert til Brageprisen, vi har jommen også utgitt fire av åtte bøker som er nominert til Ungdommens Kritikerpris!

Av: Hilde Rød-Larsen

Vi gratulerer Demian Vitanza, som er nominert for «Dette livet eller det neste»; Jan Kjærstad, som er nominert for «Berge»; Therese Tungen, som er nominert for «Ein gong var dei ulvar» og Erlend O. Nødtvedt, som er nominert for «Vestlandet». Hurra!

Juryens begrunnelse lyder:

Demian Vitanza, Dette livet eller det neste

Gjennom en lengre periode intervjuet forfatter Demian Vitanza en hjemvendt
fremmedkriger i et fengsel på Østlandet. I Dette livet eller det neste har han fått navnet Tariq, og Vitanza forteller hans historie. På samme tid er boka en kritikk av å formidle en annens historie. Hvor nært kan vi egentlig komme andre mennesker gjennom språket?

Boka består av scener fra intervjusituasjonen i fengslet og lange passasjer fra fremmedkrigeren Tariqs perspektiv, der Tariq forteller historier fra oppveksten og den nære fortiden på Syriakrigens frontlinjer. Vitanza er opptatt av at ingen stemmer er nøytrale eller 100 prosent troverdige, og heller ikke hans egen, delvis fordi han etter hvert utvikler et slags vennskap med Tariq. Det er nettopp i denne problematiseringen av historiefortelling, moral og sannhet at bokas styrke ligger – i tillegg til at den unngår polariseringen som preger samtidas debatt om islam og religion.

Demian Vitanzas språk er preget av mørk humor og slentrende formuleringer som gjenspeiler Tariqs forkjærlighet for amerikansk rap – som etter hvert ble erstattet av Koran-vers. I denne boka finner vi scener som faktisk gir en slags forståelse for hvorfor en ung, norsk gutt velger å bli radikal islamist og kjempe i en krig langt, langt borte fra sitt trygge hjemland.

Jan Kjærstad, Berge

Med Berge har Jan Kjærstad skrive ein roman om 22. juli som ikkje handlar om 22. juli. Handlinga er lagt til 2008, då Arbeidarpartipolitikar Arve Storefjeld og familien hans blir funne brutalt drepne på ei hytte i Nordmarka. Er det eit terrorangrep? Kan noko slikt skje i det fredelege Norge?

Berge er ei medrivande kriminalforteljing der tre ulike personar fører ordet: Ein journalist, ein dommar og til slutt mannen som skjuler seg bak romantittelen, Nicolai Berge. Kjærstad formidlar versjonane deira i sitt sedvanlege, fabulerande språk og med ein elegant variasjon av stemmer og stilartar. På snedig vis inviterer han lesaren til å vere med å dikte fram samanhengane i romanen. Parallellane til 22. juli, og til andre kjende drapssaker, er heile tida merkbare, men ingenting er heilt likt. Ved å vri det til på denne måten, tvingar Kjærstad lesaren til å tenkje gjennom forteljingane våre om 22. juli på nytt.

Berge er difor ein engasjerande og tankevekkjande roman, som ikkje gir så mange svar, men som får lesaren til å stille gode spørsmål – om korleis ein nasjon reagerer på eit terroråtak og om behovet for å finne forklaringar som gir oss fred.

Therese Tungen, Ein gong var dei ulvar

Ein gong var dei ulvar inneheld seks lange og heilstøypte noveller som alle etterlèt lesaren i uro. Personane til Tungen blir plasserte i krevjande situasjonar, og lesaren får kjenne på eit mangfald av engstelege stemningar: Tungen slepper jamleg ukontrollerte og farlege element inn i forteljingane sine, og dødsmedvitet følgjer lesaren gjennom heile samlinga. Men Tungen meistrar både novelleforma og språket suverent, og temmer såleis denne uroa til stor litteratur.

Novellene er forfriskande varierte i miljø, toneleie og tematikk, og dei lener seg lett mot ulike sjangrar. Likevel kjenner lesaren seg ivaretatt av den autoritative forfattarrøysta. Tungen er både tradisjonsmedviten og original. Ho komponerer og timar forteljingane godt, og gjer forsiktig, men finstemt bruk av komikk, utan at det eksistensielle trykket blir dempa av det. Korleis møter mennesket kaos og katastrofar? Kva slags krefter kan vi rå over, og kva slags krefter er for sterke til at vi kan stå imot?

Det er eit mørkt og ganske brutalt univers i Tungens stilsikre og modige noveller. Spørsmåla dei reiser, er like viktige for det einskilde mennesket som for samfunnet og naturen rundt. Og inn i mellom finst det også lys.

Erlend O. Nødtvedt, Vestlandet

Erlend O. Nødtvedts prosadebut er ein vilter road-roman frå den våte landsdelen i vest. Poeten Erlend og biletkunstnaren Yngve er på kjøret i ein gammal Toyota Camry, og i bagasjerommet ligg hovudskallen til bondeopprøraren Anders Lysne, som blei halshogd i Bergen i 1803. Skallen skal heim til Lærdal, koste kva det koste vil.

Vestlandet er minst like mytisk som det er konkret og fysisk i Nødtvedts versjon. Regnet høljar ned, alkoholen strøymer gjennom strupane, og Nødtvedt skildrar meisterleg dei synene og sinnstilstandane som oppstår. Han brukar eit mangfald av språkformer, og blandar bokmål og nynorsk med dialekt, men også spøk og skjemt med stemningsfulle skildringar av indre og ytre landskap. Som romanforfattar utnyttar han den forteljande forma til å overdrive og karikere, og til å skrive både døde og levande vestlandskunstnarar inn i eit storslått kulturhistorisk portrett av landsdelen.

Vestlandet er ein humørfylt hyllest til små og særprega lokalsamfunn og til Vestlandet som motstandens region. I tillegg er den eit kvast angrep på sentralmakta på Austlandet. Romanen er burlesk og satirisk, men seriøs nok, når det kjem til stykket: Kva kan gå tapt av sjølvstyre og eigenart når kommunar og fylker blir slått saman til store og såkalla robuste regionar? Nødtvedt gir oss både meir og mindre tydelege svar, heile tida med glimt i auget.