Barnelitteraturens rockestjerne

Bøker av Nina E. Grøntvedt

[dropcap custom_class=»normal»]J[/dropcap]eg storkoste meg da jeg leste første boken om Oda. Hei, det er meg! tok meg med tilbake i tid. Til en tid der søsken var duster, verden var lettere uforståelig, og bråforelskelsene sto i kø. Møt forfatteren bak Oda-bøkene: Nina E. Grøntvedt.

[spacer]

[spacer]

TEKST: Mona Ek

[spacer]

Oda Andrea Stokkheim er en modig og selvstendig 12-åring som betror seg til dagboken sin. Fortellinger, lister og ikke minst Odas mange illustrasjoner og kommentarer tar oss med inn i et underholdende og friskt univers der grensen mellom suksess og fiasko er urovekkende tynn – på grensen til usynlig. Akkurat som vi husker det. I Hei, det er meg! (2011) og i oppfølgeren Absolutt ukyssa (2012) følger vi Oda gjennom en vinter og en vår. Nå er det sommerferien som står for tur.

– Foreløpig ser det ut til å bli en vanvittig tykk bok, ler Nina Elisabeth Grøntvedt. – Jeg har så mye i hodet! Supersommer starter med at det er halvannen uke igjen til sommerferien. Og det er mye som skjer. Det skal både settes opp et skuespill til avslutningen og selvfølgelig skal alle på skoleball. I tillegg er det duket for sommerleir. Det hele blir høyst dramatisk, for alle jentene er forelsket i Alfi. Tenk deg det. At alle jentene i syvende klasse er forelsket i samme gutt. Sånt blir det bråk av. Det vet vi jo.

Men hvordan klarer Nina å skrive så riktig? Sånn at vi alle kjenner oss igjen i det hun forteller? 

– Jeg har småsøsken – som er ungdommer nå – jeg stadig ringer til. Jeg tror jo at jeg husker hvordan det var å være 12 år, men jeg må likevel dobbeltsjekke. Spør man om sjans? Hvordan blir man sammen? Kan man be noen om å levere en lapp? Jeg tror ikke det er så mye som har endret seg. Dagens 12-åringer tror de er mye tøffere, men de er egentlig ikke det. Ved å bruke småsøsknene mine som konsulenter, kan jeg orientere meg. Stemmer dette, eller blir det for barnslig? Det faller meg overraskende naturlig å skrive disse bøkene. Urovekkende naturlig kanskje, sier Nina.  – Jeg har muligens en barnslig voksenstemme.

Det hele blir høyst dramatisk, for alle jentene er forelsket i Alfi. Tenk deg det. At alle jentene i syvende klasse er forelsket i samme gutt. Sånt blir det bråk av.

Nina ville skrive fortellinger om helt vanlige barn i et helt vanlig nabolag. Vise at det også kan være spennende. – Tenk alt som skjer i en 12-årings liv, utbryter hun. – Alt som skjer for første gang. Den første forelskelsen. Den første store krangelen med bestevennen. Kanskje det er første gang man mister noen.

Oda er en helt vanlig jente, påstår Nina.  – Hun er tøff og blir etter hvert mer og mer selvstendig. Hun ser det nok ikke så godt selv. Jeg ville at Oda skulle være like aktiv og eventyrlysten som gutter i guttebøkene. Kanskje hun minner litt om meg, men hun er mye modigere enn det jeg var. Hun gjør alle de tingene jeg gjerne skulle turt å gjøre. Jeg var ganske sjenert. Ikke hjemme, men på skolen. Hjemme skravlet jeg som en foss ifølge foreldrene mine, eller i grunnen alle som traff meg på hjemmebane. Bøkene handler om ting jeg har erfart, hørt eller funnet på. Folk som kjenner meg, kan kjenne igjen mye av det som skjer i Odas verden.

Kanskje det er første gang man mister noen.

Jeg leste Hei, det er meg! høyt for bestemor. Den var dedikert til henne og bestefar. Det føltes noen ganger litt skummelt, for jeg tenkte at jeg kanskje hadde gjort Oda litt for slem. Å, nei! Må jeg lese det der høyt for bestemor, tenkte jeg. Men bestemor bare lo. Sånn er unger, sa hun. Sånn var vi også da vi var barn. Og så leser jeg høyt for lillesøsteren min. Hun er tre år yngre enn meg og er helt klart en inspirasjonskilde. Mens jeg leser, sitter hun bare og rister på hodet. Hva skulle du gjort uten meg? Da hadde du ikke hatt noe å skrive om, sier hun. Og så ler vi. Jeg er glad i å skrive om relasjoner. Om forholdet mellom søsken, mellom foreldre og barn og mellom venner.

Nina er nærmest å regne for barnebøkenes litterære superstjerne. Det finnes nesten ingen skoleelever som ikke har lest, møtt og hørt henne. – Det er veldig gøy å møte leserne mine, sier Nina entusiastisk. – Jeg er vanvittig mye ute på skolebesøk, biblioteker, bokmesser og festivaler. Og jeg føler meg tidvis som en rockestjerne når barna flokker seg rundt meg og vil ha autograf på hånda. Eller på  BEGGE hendene helst. Her forleden var det en gutt som ropte: JEG SKAL ALDRI VASKE MEG PÅ HÅNDA I HELE MITT LIV! Det er gøy. Det er en så utrolig takknemlig oppgave å snakke for entusiastiske elever. Spørsmålene fra elevene kan være ganske avanserte. De spør om kronologi og om tematikk. En sjetteklassing mente at jeg burde skrive spennende bøker med drap og blod, før han viste meg og resten av klassen at han kunne falle dramatisk om på gulvet og spille død.

[spacer]

I Supersommer skal Oda på sommerleir. Det er MYE som kan skje der! Det vet alle. Og hvis du vil vite hvordan det er å begynne på ungdomsskolen, så må du lese Happy ending, liksom. Selv om det skjer ganske grusomme ting. Og flaue ting. Her får du vite ALT om for eksempel livet, døden og den STORE kjærligheten.

Ennå ikke lest bøkene om Oda? Du finner dem her!