Den gule veggen

Eventyrlige suksess. Sviende nederlag. I boka Nils Arne – et liv i svart og hvitt får du hele historien om mannen som bygde Norges største fotballag. Her kan du lese om da Rosenborg møtte Borussia Dortmund i 1999.

 «Bunnsolid om trenerlegende som samtidig er så mye mer. Svært leseverdig og godt fortalt om en av våre største personligheter».
– Ørjan Greiff Johnsen, Adresseavisen

Kjøp boka her

Ingen visste at det la en udetonert bombe på Westfalenstadion i Dortmund da spillerne fra hjemmelaget, Ballspiel-Verein Borussia 1909, forkortet til BVB, oftest omtalt som Borussia Dortmund, og Rosenborg entret gressmatta den kalde oktoberkvelden i 1999. Tyskerne visste naturligvis at RBK hadde slatt portugiserne borte i den første kampen, men Boavista var ikke noe europeisk topplag, og at nordmennene hadde gjort om 0–2 til 2–2 i den første kampen mot BVB på Lerkendal, men det var sant som kunne skje.

Dette var på Westfalenstadion. Dette var den tyske serielederen. Dette var Borussia Dortmund, en europeisk storklubb, vinner av Champions League to ar tidligere. Det var kaldt, og det var kan hende nordmennene vant til, men kanskje ikke i samme grad som tyskerne når de spilte fotball. I Tyskland er fotball vinteridrett.

Knut Torbjørn var som alltid til stede sammen med kommentatorlegenden Knut Th. Gleditsch for a kommentere kampen. Han hadde som alltid hatt en lang kaffeprat med Nils Arne på ettermiddagen. Faren hadde forklart at de denne gangen hadde bestemt seg for å ≪være Rosenborg ≫, selv om det var på bortebane, og selv om de møtte den tyske serielederen.

– Men dere må spille med fem på midten i forsvar, vel? Knut Torbjørn var bekymret.

– Jada, men du skal få se kantspillere som flytter opp så snart vi vinner ballen, eller helst like for vi gjør det, og du skal få se en midtbane som vinner ballen ofte, og et Rosenborg-lag som tør a spille i vårt vanlige monster, forsikret Nils Arne.

Om han ikke helt klart å overbevise sønnen, så var ikke det noe problem i spillergruppa. De var tatt av den samme roen som ham. Nils Arne sa alltid at han var rolig. Denne gangen var han det. Rune Bratseth fortalte om hvordan det var å spille mot ≪Den gule veggen≫, hjemmefansen bak det ene målet. Det var noe å glede seg til. De gjorde det. RBK hadde tatt igjen 0–2 i den første kampen mot Dortmund, og følt seg som det beste laget. Det var ingen som skulle fortelle dem at tyskerne var sa mye bedre på hjemmebane.

Treneren avsluttet spillermøtet for kampen med å slå fast at ≪pari i dag, gutter – er seier≫. Ingen var uenige.

Knut Torbjørn var ikke like beroliget, og klarte ikke a dy seg like etter at han og Gle, som den legendariske medkommentatoren helst ble omtalt som, hadde gatt på lufta.

– Dette blir tøft.

Du kunne høre at han grudde seg.

– Men jeg er glad vi slipper Bobic, trøstet han seg med. Den tyske landslagsspissen, med kroatisk mor og slovensk far, ble sagt å være småskadet, og ble spart fra start. Det ble vel ikke ansett som nødvendig a ta noen sjanser i denne kampen. Knut Torbjørn var også bekymret for om det var nok gjennombruddskraft på Rosenborgs midtbane. Høyreback Christer Basma var skadet, Roar Strand var flyttet ned. Dermed ble den sentrale midtbanen bestående av Fredrik Winsnes, Bent Skammelsrud og Ørjan Berg, tre forholdsvis like spillertyper. Ingen av dem hadde de klassiske dybdeløpene i kroppen. Ørjan hadde kanskje hatt det en gang, men nå var også han blitt en mer allround midtbanespiller.

Knut Th. Gleditsch hadde gjort det til sin livsoppgave a vare evig optimist på TV. Som ekspertkommentator falt det i Knut Torbjørns lodd a bringe inn en porsjon nøkternhet, og å dempe forventingene. Han kunne ikke sitte her i Dortmund og fyre opp under Gles optimisme, selv om han også hadde lært seg at det ble best TV hvis de klarte å holde humøret oppe.

Det var spilt bare tre–fire minutter denne kvelden for Knut Torbjørn tørt kommenterte:

– Ingen skal i hvert fall beskylde Rosenborg for a legge seg bakpå …

Han hadde ikke drømt om at Borussia Dortmund ville finne seg i dette:

En Jan Derek Sørensen som tok ned ballen på brystkassa og satte i gang et dribleraid etter 20 sekunder. Frispark.

En Andre Bergdølmo som spilte kontrollert opp på John Carew, som snudde ut pa kanten til Derek, som spilte innover og fremover til en Ørjan Berg som ≪kom fra dypet≫, som svenskene sier.

– De har tydeligvis bestemt seg for å tørre å spille, konstaterte Knut Torbjørn – med noe som kunne ligne på skrekkblandet fryd. Han var imponert. Og han var betenkt. Kunne dette vare mulig, mot lederlaget i den tyske Bundesligaen, på bortebane?

Jørn Jamtfall kastet ut på Andre Bergdølmo, som spilte den innover til Ørjan, som hadde satt i gang det som i Rosenborg het ≪indreløperbevegelsen ≫ og som nok ingen i Tyskland hadde hørt om. Ørjan hadde først løpt mot Bergdølmo på venstre back, før han tversnudde og løp fremover i full fart, med en vinkel i forhold til vingbacken som gjorde det lett for Andre a spille til Ørjan.

Høyreback brøt høyt oppe i banen. Den lille vepsen Fredrik Winsnes vant ballen på tyskernes halvdel, og spilte opp på Carew, som fikk corner. Tyskerne prøvde seg på ei kontring. Borussia måtte kontre, på hjemmebane, mot Rosenborg fra Trondheim, men den ble løpt opp av Roar Strand, som nettopp hadde vart der kontringen startet, da den startet.

Nils Arne humret.

– Den skal stå opp tidlig, den som skal løpe fra Roar i dag.

Mini stjal ballen fra tyskerne og spilte den inn til Carew, som tok med seg Fredrik Winsnes. Mini og Carew spilte seg til en ny corner, og Jan Derek løp seg gjennom, spilte til Carew, som tvang stopperkjempen Jürgen Kohler til a gi enda en corner. Knut Torbjørn visste ikke lenger helt hva han skulle si:

– Det er i alle fall ingen tvil om hvilket lag som er kommet best i gang. Det var spilt nesten ti minutter, og Gle falt ut av rollen sin som evig optimist:

– Dette ser nesten litt for lovende ut …

Nils Arne tenkte ikke sånn. Det var etter planen at Rosenborg tok kommandoen på bortebane mot den tyske serielederen. Han hadde vent seg til at det kunne være sånn.

Han burde kanskje sittet der og tenkt ≪jøss, her spiller vi på bortebane mot den tyske serielederen, og vi spiller dem ut!≫, men han gjorde ikke det. Han registrerte knapt hvem de spilte mot. Han sa et RBK-lag folde seg ut på sedvanlig vis. Han var ikke tatt av stunden. Han var i kampen. Han sa det han alltid ventet a se; et RBK-lag som spilte i det innøvde mønsteret.

Resten av fortellingen kan du lese om i Nils Arne – et liv i svart og hvitt

Om boka

Nils Arne Eggen er Norges mestvinnende fotballtrener gjennom tidene. Den unge skihopperen fra Orkdal var blant landets beste, men valgte fotballen og fikk en lysende karriere med Rosenborg, Vålerenga og landslaget i 1960-årene. Nils Arne ble trener 30 år gammel, og her følger vi ham fra hans første triumfer med RBK i 1971 til siste gjesteopptreden i 2010.
Underveis blir vi med på treningsfeltet, i garderoben og på fotballbaner i inn- og utland der grunnlaget for all suksessen blir lagt, og vi gjenopplever store øyeblikk her hjemme og i Champions League.

Otto Ulseth skildrer en mann som er besatt av å lykkes, skråsikker på overflaten, men plaget av tvil og nervøsitet når presset er stort. Vi får del i hans tanker om lagbygging, fotballens rolle i samfunnet og hva som skal til for å lykkes sammen. Og vi kommer tett på privatpersonen Nils Arne, som både har fått støtte fra familien og opplevd å miste noen av sine kjæreste.