Når drømmenes tid er forbi

Lottomillionær

Odd W. Surén er klar med ny roman! En humoristisk og burlesk fortelling der hovedpersonen stiller seg det ikke helt ukjente dagdrømmerspørsmålet: Hva skulle jeg gjort hvis jeg ble lottomillionær? Og hva skjer med ham når han faktisk blir det?

Tekst: Hilde Rød-Larsen

Det er først i seinere tid jeg har skjønt at ikke alle folk dagdrømmer. Hva de folka fyller hodet sitt med, skjønner jeg imidlertid ikke. Oi, så mye tid jeg bruker på å drømme meg bort. Jeg somler med middagen for å få utviklet en ny plot-twist, går omveier til jobben for å pønske ut en herlig happy ending, legger meg lenge før jeg er trøtt for å klekke ut et nytt scenario. Hva jeg drømmer om? Hah, det sier jeg ikke. Men jeg kan røpe såpass at jeg tar meg godt ut i de drømmene, jeg hevder meg – og av og til legger jeg kanskje inn en ørliten hevn også.

Er det en annen som dagdrømmer så det monner, er det Kjell Idar Holter, hovedpersonen i Odd W. Suréns roman Krem med et hint av kuruke. Kjell Idar er en mann som aldri har opplevd noe av betydning, og som fyller fritida si med detaljert dagdrømmeri – der hevnen ikke er helt uvedkommende. De fleste av oss har vel streifet innom de drømmene tankene (og notatbøkene!) hans kretser rundt: Hva skulle jeg gjort hvis jeg ble lottomillionær? Vel, Kjell Idar får oppfylt dagdrømmen sin, han. Men det betyr ikke at alt går sånn som han drømte om. For med lottogevinsten er også drømmenes tid forbi.

Forresten, «drømme seg bort,» heter det, og jeg ser jeg har skrevet det selv, men strengt handler det i hvert fall for min del ofte om å «drømme seg inn». Inn til det jeg egentlig ønsker meg, og ikke det jeg syns jeg bør ønske meg. Det en krevende øvelse! Som kan føre til mye fint. Og akkurat det er kanskje ikke Kjell Idar så rå på. Uansett er det mye rørende innsikt – og hysterisk moro – å få ut av Suréns fortelling om en ganske alminnelig mann som får sin aller største dagdrøm oppfylt.

Gaveboken, eller: Kuruke med krem

UTDRAG: Jeg har aldri vært noen gambler, men i mange år leverte jeg håpefullt inn tippekupongen, og etter hvert også Lottokupongen, hver eneste uke. Etter noen år sluttet jeg med fotballtippingen, og konsentrerte meg om Lotto, eller, rettere sagt, det ble det eneste pengespillet jeg deltok i, jeg konsentrerte meg ikke akkurat om det, men jeg deltok da, i det minste, og leverte de samme tretti rekkene til hver trekning, for før eller siden ville jeg vel slumpe borti en gevinst av nevneverdig størrelse, tenkte jeg, hvis det nå kan klassifiseres som tenkning. Med de samme rekkene hele tiden så jeg det som å ha garn stående i tilfeldighetshavet, jeg holdt meg til mitt sted, og de samme garnene. Så kom kanskje premien sigende. Ja, den gjorde vel det? Før eller siden, tenkte jeg. Før eller siden. Og da!

Med tiden begynte jeg å fantasere om hva en eventuell kjempegevinst skulle brukes til. Det var bare noen behagelige dagdrømmer til å begynne med, jeg sa til meg selv at det var en lek, man må da ha lov til å leke med tanken, selv om den er aldri så usannsynlig. Jeg hadde åpenbart behov for å presisere dette overfor meg selv, for drømmene ga meg nok dårlig samvittighet, var nå dette noe for en voksen mann å bruke tid på! Sitte i en stol og fable om millioner og hvordan de skulle brukes, for ikke å si misbrukes. Himmel og hav! Men etter noen måneder tror jeg innvendingene falt helt bort, det var så herlig å hengi seg til fantasiene, og i løpet av et par år ble det rett og slett en hobby. Pengene. Hva de skulle sette meg i stand til. Hvor klokt og edelt jeg kom til å håndtere dem. Eller hvor euforisk og spontant. Det var nesten som om jeg hadde vunnet allerede, som om den faktiske og enn så lenge uteblitte gevinsten bare var en formalitet, og ikke noe å bry seg det minste om.

Pengene. Hva de skulle sette meg i stand til. Hvor klokt og edelt jeg kom til å håndtere dem. Eller hvor euforisk og spontant.

Hvordan aktet jeg så å forholde meg når den store premien om ikke lenge ville materialisere seg? Jeg skulle i hvert fall gi bort en hel del, det sa jo seg selv. Syntes jeg. Klart jeg skulle gi bort! Så mye til den, så mye til den. Min mulige arving, som jeg må komme tilbake til, måtte selvsagt få noe, ja, mye, men hvordan det skulle gå til, hadde jeg ikke klart for meg. Dessuten var det jo så mye usikkerhet knyttet til denne mulige arvingen, denne muligens innbilte arvingen, men det var jo andre som burde få, andre jeg kunne gi, ikke bare av gavmildhet, men også av andre grunner, helt andre. Hvis jeg for eksempel vant ti millioner, skulle Joakim, broren min, få en million, selv om jeg kunne ha gode grunner til å la det være, ja, jeg tenkte vel egentlig å overrumple ham med en slik gave, dupere ham og kanskje irritere ham også, eller ikke kanskje, helt sikkert irritere ham med det, for ikke å snakke om konen hans, Live, jeg ville irritere dem begge ved å gi Joakim en kilevink av en gave, og jeg skulle gi en halv million til hver av ungene hans, eller deres, bør jeg vel si, de irriterende drittungene, som forresten nå vel må regnes som voksne, de skulle plutselig oppleve meg som en hovedperson i livet deres, en som helt uventet forandret tilværelsen for dem, eller aspekter ved tilværelsen, og min anseelse ville nok vokse betydelig, min anseelse i deres verden, som følge av en stor kilevink av en gave til faren deres, og noen mindre ørefiker av uventede gaver til dem, ja, ørefiker, ikke til dem, men til Joakim, de også. Gavene til dem ble ørefiker til ham, det var en tanke jeg fant betydelig glede i. Ikke minst gledet jeg meg over å ha forstått dette, at gavene til ham og barna ville ramme ham hardt. Og enda mer at det ville ramme Live hardt. For jeg hadde da en viss anelse om hvordan jeg ble betraktet der i gården, og det var nok ikke videre flatterende for meg. Riktignok hadde jeg ingen sikre holdepunkter for en slik oppfatning, men de få gangene jeg ikke hadde klart å vri meg unna en såkalt anledning, en familiær hendelse, hadde jeg alltid følt på meg at jeg hadde blitt snakket om, og at det som hadde blitt sagt om meg i mitt fravær neppe var til min fordel. Det var noe jeg nok kunne ane i blikkene, men langt tydeligere merke på en del uttalelser, først og fremst, for ikke å si ene og alene, av Live, som alltid klarte å irritere meg med de såkalte meningene sine. Ikke minst om vinnere og tapere. Hun snakket alltid, eller nesten alltid, om det, og Joakim motsa henne aldri, det merket jeg meg. Nei, han motsa henne ikke. Hun snakket om ungkarer de kjente, menn jeg ikke visste noe som helst om, og hun kalte dem alltid tapere. Det var tydelig at hun regnet seg selv som en vinner. Det fantes altså bare en eneste arena hvor menneskets verdi skulle og kunne måles, og på den arenaen var hun en vinner. Hun feiret sitt ekteskap med Joakim og sin bekreftede forplantningsevne som noe enestående, en seier av samme verdi som en hvilken som helst olympisk gullmedalje. Forresten må jeg korrigere meg selv en smule her, det var ikke det at hun var gift med Joakim som, slik hun så det, gjorde henne til en vinner, det var det at hun var gift. Jeg lurer på om Joakim har forstått det? Og det var ikke de barna de to hadde fått sammen, eller disse barnas personligheter, egenskaper eller prestasjoner som sikret hennes status som vinner, men det at hun hadde fått barn. Vinnerne ble gift og fikk barn, derfor var de vinnere, taperne oppnådde ikke disse høydepunktene, derfor var de tapere. Spesielt gjaldt dette mennene. Ungkarer var tapere, det sto ikke til å nekte. Hun nevnte aldri meg i disse monologene sine, men siden jeg var ungkar, og det var ungkarer hun snakket om, visste jeg at det ikke bare var slik at kategorien tapere også omfattet meg, men først og fremst meg. Jeg var prototypen på en taper, slik Live så det, slik hun likte å se det, slik hun likte å vise meg at hun så det, ja, likte det uten å legge bånd på seg, det ga henne nytelse å si slike ting, sadistisk nytelse, idet hun trodde at hun såret meg, hun ønsket det. Og jeg kunne se at Joakim delte hennes oppfatning, om enn, muligens, ikke hennes nytelse. Oppfatningen om ungkarer og om tilværelsens tapere og vinnere delte han fullt ut. Ja, i grunnen forekom det meg at han var opphavet til den. Live representerte Joakim, hun var hans munn, hans talerør, om enn et talerør som opplevde en rent personlig nytelse nettopp ved å gi uttrykk for Joakims meninger. Derfor hadde jeg tenkt at om jeg vant den store gevinsten, og virkelig ga Joakim en stor pengesum, en kilevink av en pengesum, skulle jeg skrive «fra taperen» i meldingsfeltet på giroen i nettbanken. Kanskje kom de ikke til å lese dette, men muligheten var tross alt til stede. Som en ekstra snert i kilevinken. Og siden premien fremdeles lå et stykke inn i framtiden, i det blå, så å si, forestilte jeg meg at jeg, når tiden for den store premien kom, ville ha endret min status, at jeg skulle gjøre min endrede status kjent, min status når det gjeldt den hemmelige, mulige, men kanskje ikke helt sannsynlige arvingen. For et sjokk akkurat det ville bli for Live og Joakim! Ja, for alle. Men jeg tvang meg til å tenke mindre på denne mulige arvingen enn på den nesten helt umulige premien, det var så mange vanskeligheter knyttet til arvingen, så mye som måtte tenkes grundig igjennom, og vedkommende måtte ikke nevnes, det ville bli oppfattet som et tegn på demens om jeg plutselig lanserte en mulig livsarving, det ville fortone seg helt umulig for alle som kjente meg, som hadde kjent meg lenge, for slekten. Men pengene kunne jeg tenke på, premien, og hvordan den skulle brukes, og jeg kunne unne meg mange tanker om hvordan det ville bli for min svigerinne Live når jeg vant, når jeg helt uventet var rik, rett og slett styrtrik, hun ville ta det tungt, det er jeg sikker på, hun ville mene at jeg ikke fortjente noen premie overhodet, jeg som var ungkar og dermed i ett og alt en taper.

Les mer

Odd W. Surén

Om Krem med hint av kuruke

Kjell Idar Holter er mannen som aldri har opplevd noe av betydning, inntil han som noen og femtiåring får oppfylt sin store drøm og blir lottomillionær. Men med dette er drømmenes tid forbi, og alt er flokut som før. Kjell Idar begynner å grunne over hvem han er, og hva slags forbindelse han har til menneskene rundt seg. Vi møter blant annet husvertinnen Ada Opaker, med rumpe av gelé, og Vernon Jensen, som gjør seg stadige ærend i garasjen for å karnøfle båndspoileren eller slusspumpe gefrikkelstaget på bilen sin. Og midt oppi det hele blir vår mann gjenstand for en anonym forfatters litterære terror – eller oppmerksomhet.