Mørket midt på dagen

Redaktør Benedicte Treider om Ankomst av Gøhril GabrielsenFoto: Tine Poppe

I går ankom vi hytta på svarte natta. Det siste stykket måtte vi i båt, og med en lommelykt sveipet vi en lysstripe inn i mørket, øynet konturene av land og fikk staket ut kursen. Ute på sjøen, hyllet inn i mørket, ble Gøhril Gabrielsens roman Ankomst plutselig fysisk nærværende –  den intense følelsen av forlatthet.

Av: Benedicte Treider

Å lese Ankomst er å tre inn i et utrygt rom. Den navnløse hovedpersonen oppholder seg i en hytte lengst nord i landet, milevis fra folk. Landskapet rundt er øde, vilt og vidt, og selv er hun lukket inne i fantasier, lidenskaper og drømmer.

Det er januar. Hovedpersonen har dratt fra sin lille datter, hun har flyktet fra eksmannen og venter på sin elsker. Hun skal forske på om klimaendringene påvirker sjøfuglbestanden. Ganske snart finner hun ut at det er færre fugler enn før, noen arter er nesten forsvunnet fra området. Fuglene er utsatte, og det samme er hun.

Her krisler og krasler det, og klyver og kniver – språket understreker kontinuerlig at det ikke er fred å finne, den store stillheten og ensomheten er ladet med anelser og forvarsler og trusler.

Les mer om Ankomst av Gøhril Gabrielsen her

Elskeren kommer aldri. Eksmannen ønsker hevn. Den tause kapteinen som har brakt henne til hytta, er ikke til å stole på. En artikkel i et gammelt blad forteller om en tragedie, familien som bygget hytta på stedet for årtier siden, mistet sitt yngste barn i en brann. Det tar ikke lang tid før hovedpersonen en natt våkner av barnegråt – men er det minnet om hennes egen datter som hjemsøker henne, eller er det barnet som omkom for mer enn 100 år siden?

Familien som bodde i hytta vil ikke gi slipp på hovedpersonen, hun ser eller dikter eller aner det som skjedde den gangen for lenge siden. Mannen Olaf kunne ikke tilgi kona Borghild at hun ikke passet godt nok på det vesle barnet og ble stadig mer uforutsigelig og brutal. Hovedpersonen ser eller dikter frem hvordan ekteparet var på jakt etter krykkjeegg i den bratte klippeveggen. Borghild dinglet i et tau som Olaf holdt, helt avhengig av ham balanserte hun på smale fjellhyller for å få tak i eggene, men med ett vet hun ikke om han vil slippe eller trekke henne opp.

Og akkurat da forstår leseren at det kanskje ikke er Borghild som henger i det tauet, men hovedpersonen selv? Eller er det de utsatte fugleartene og den sårbare naturen? Kanskje det som alltid har holdt alt oppe, er i ferd med å slippe taket.

I natt da vi sveipet den spinkle lysstrålen inn det store mørket rundt oss, var det dette stedet i Gøhril Gabrielsens roman jeg tenkte på. Det tauet som holder oss forbundet til verden, hva skjer hvis det glipper?