En mann og hans venn pingvinen

av

H

vis noen hadde sagt til meg da jeg var en guttunge, i 1950-årene, at livet mitt skulle løpe parallelt med livet til en pingvin – at det i en periode skulle være ham og meg mot alle de andre – ville jeg tatt det på strak arm.

 

Tekst: Tom Michell

Moren min hadde tross alt hatt tre alligatorer hjemme i huset vårt i Esher helt til de ble altfor store og farlige for den snobbete byen, og noen dyrepassere fra Chessington Zoo hadde kommet og tatt dem med seg. Det hadde aldri vært planen hennes å ha alligatorer hjemme i Esher. Fram til hun var seksten, bodde hun i Singapore, og før avreisen tilbake til England tok hun en tung og tårevåt avskjed med bestevenninnen, som ga moren min tre egg til minne om henne. Eggene klekket naturligvis i lugaren under den lange sjøreisen, og moren min kunne ikke annet enn å ta dem med seg hjem. Flere år senere bemerket hun iblant, når vemodet kom over henne, at den snedige presangen muligens var den mest effektive suveniren hun noensinne hadde fått.

 

Jeg kjente godt til både ville dyr og husdyr. Den landlige oppveksten min gjorde at jeg hadde beina godt plantet på jorda, og kjente både revens og husdyrenes skjebne. Eksotiske dyr, derimot, kjente jeg bare fra zoologiske hager og min egen fantasi. I likhet med våre dagers Walt Disney Productions lot jeg meg inspirere av Rudyard Kiplings ånd. Jeg identifiserte meg helt og holdent med Jungelboken og Kim, og med hans beskrivelse av skoleårene, som var nøyaktig som mine egne mer enn et halvt århundre senere.

 

Det er helt sant. Jeg vokste opp med et edvardiansk verdensbilde. Foreldrene mine ble født i ulike deler av det britiske imperium, og jeg hadde besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn spredt rundt omkring i verden: Australia, New Zealand, Canada, Sør-Afrika, India, Ceylon (dagens Sri Lanka), Singapore, Rhodesia (Zimbabwe), Nyasaland (Malawi) og så videre. For meg framsto disse stedene nærmest som noe velkjent. Flere ganger i året fikk vi brev fra disse landene – og det hendte også at avsenderne kom på besøk – noe som egget min barnslige fantasi med historier fra «det mørkeste Afrika» og den slags. Men jeg ville oppleve et annet, uutforsket territorium, et virkelig terra incognita. Sør-Amerika var et slikt sted, ettersom ingen jeg kjente, syntes å ha noen som helst erfaring eller tilknytning der. Dermed, mens jeg ennå gikk på skolen, bestemte jeg meg for at det var til Sør-Amerika jeg ville reise når jeg ble voksen. I en alder av tolv kjøpte jeg meg en spansk ordbok, og begynte i all hemmelighet å lære meg spanske fraser. Når tiden var inne, skulle jeg være klar.

Jeg kjente godt til både ville dyr og husdyr

Det skulle ta omtrent ti år før anledningen bød seg, da jeg fikk se en annonse i utdanningsbilaget i The Times. «Stilling ledig,» sto det, «ved HMC Kostskole i Argentina …» Jobben var så midt i blinken for meg at søknaden var postet før det hadde gått en halvtime, klar til å fly over Atlanteren med beskjed om at de ikke trengte å lete lenger. Slik jeg så det, var jeg allerede på vei.

 

Før jeg reiste, gjorde jeg meg naturligvis kjent med den økonomiske og politiske situasjonen. En onkel av meg i Utenriksdepartementet ga meg et lite innblikk i hvor dårlig det var fatt med peronistregjeringen i Argentina. Ifølge informasjonen han hadde fått, lå det an til at hæren før eller siden kom til å gjennomføre nok et blodig kupp. Terroraksjoner fant sted med jevne mellomrom; mord og kidnappinger var daglig kost. Det var bare hæren som kunne makte å gjenopprette en viss orden, trodde man. Banken min i London forsynte meg på sin side med økonomiske opplysninger om Argentina: et fullkomment kaos! I det hele tatt, sa folk i en nærmest bestefaderlig tone, var det å reise til Argentina et latterlig påfunn – den rene galskap, slik omstendighetene var. Ingen med hodet på rett plass ville finne på å reise dit. Dette var selvsagt nøyaktig det jeg ville høre, og jeg følte meg enda mer inspirert.

Men jeg ville oppleve et annet, uutforsket territorium, et virkelig terra incognita. Sør-Amerika var et slikt sted

Jeg ble tilbudt stillingen som adjunkt med boplikt, men kontraktsvilkårene var alt annet enn oppløftende. Skolen ville betale for én returbillett, forutsatt at jeg ble værende et helt undervisningsår. Pensjonsinnskuddene mine i England ville bli betalt, og jeg ville få min godtgjørelse utbetalt i lokal valuta. Hva dette innebar med hensyn til kjøpekraft, kunne ikke rektor svare på, grunnet det rådende økonomiske kaoset. Imidlertid ville jeg bli lønnet i samsvar med den øvrige lærerstaben, og så lenge jeg bodde på skolen, ville jeg få kost og losji dekket. Det var det hele. Jeg forsikret meg om at jeg hadde nok penger i banken til å kjøpe en returbillett fra Buenos Aires dersom noe uforutsett skulle inntreffe, og banken min avtalte med en filial av Banco de Londres y América del Sur i Buenos Aires at jeg kunne ta ut penger fra min konto i London dersom behovet skulle melde seg. Men jeg var ikke så opptatt av pengene. Jeg var underveis, og nå skulle jeg få utløp for reiselysten jeg hadde følt som guttunge; jeg skulle ut på eventyr, søke min skjebne. At forsynet skulle gi meg en pingvin som venn og reisekamerat, en som i sin tur skulle bli opphav til en mengde godnatthistorier for kommende generasjoner, var en skjebnens ironi som ennå lå langt bortenfor den vestlige horisonten.

 

Juan Salvador var en pingvin som sjarmerte og gledet alle dem som traff ham i denne mørke og farlige tiden – en tid som så Peróns regjering kollapse i fryktelige terroristhandlinger og voldelig revolusjon idet Argentina befant seg på randen av anarki. Rettigheter, muligheter og holdninger kunne på ingen måte sammenliknes med dem som preger tiden vi lever i. Og midt oppi dette skulle altså den enestående, uforstyrrelige pingvinen Juan Salvador og jeg bli gode følgesvenner, etter at jeg under dramatiske omstendigheter reddet ham fra den sikre død utenfor kysten av Uruguay.

 

Teksten er fra prologen til boka Min venn pingvinen

Kjøp e-boka her